Dette debattinnlegget sto først på trykk i Aftenposten 13.10.03.

Å arbeide med en institusjon som Museet for samtidskunst er en balansegang mellom en markedsmessig nødvendig profilering og et kunstmessig nødvendig mangfold, skriver direktør for Museet for samtidskunst, Per Bj. Boym.

Øystein Ustvedt (Aftenposten 3. oktober) reiser to problemstillinger, en om «kunstmaskinen», den andre om Malmedal/Lind som viktige kunstnere. Dessuten hevder han at jeg desavuerer kritikeren. Jeg begynner med «kunstmaskinen». Produksjon: En maskin produserer. Det er etter mitt syn en bedre innfallsvinkel til kunst å betrakte det som noe som produserer enn som noe som «speiler» eller «representerer». Kunsten speiler ikke livet, kunsten skaper mulighetene for nytt liv.

Kompleksitet: En maskin fungerer gjennom at mange energistrømmer møtes i en produksjonsprosess. En maskin fungerer gjennom kommunikasjon «i den ytre verden». Dette er noe annet enn et redskap, som fungerer gjennom direkte kontakt uten en ytre kommunikasjon. Kunstlivet er ikke en individuell, eller en sosial eller en fysisk størrelse, det er en maskin der individuelle, sosiale og fysiske energier går sammen i skapelsesprosesser. Konstruksjon: Maskinmetaforen gir en klar føring i retning av å tenke noe som er konstruert. Dette er ikke en organisme som er «vokst fram». Det er en størrelse som er konstruert og stadig er under konstruksjon.

Energistrøm

Det er ingen motsetning mellom denne metaforen og et diskuterende kunstmuseum. Tvert imot, kunstmaskinen er avhengig av den energistrømmen som heter diskusjon. Ustvedt siterer meg rett: «Et moment i kunstmaskinen er kunstkritikken.» Muligheten for meningsutveksling og eksperimentering er avgjørende for at kunstmaskinen skal kunne fungere godt, dersom vi mener at målet er kunst som åpner for det nye, ikke-erkjente.

Kunstmaskin-metaforen inkluderer umiddelbart sosiale og fysiske forhold. Jeg har arbeidet for at det skal utvikles en stor institusjon for samling, forskning og formidling av den kunsten som skapes i dag. Dette står ikke i motsetning til at det også må finnes mellomstore og små institusjoner i tillegg til virksomheter som nesten ikke har institusjonskarakter i det hele tatt. Helheten kan forstås som det institusjonelle momentet i kunstmaskinen.

Mangfold

En stor institusjon må kunne sikre et reelt mangfold i kunstlivet, sameksistens mellom kunst som arbeider fra helt ulikt begjær eller galskap. Det er bare store institusjoner som kan skape et slikt fast innslag av kunstbasert mangfold, noe som er absolutt nødvendig for at kunstmaskinen skal fungere godt. Å arbeide med en institusjon som Museet for samtidskunst er derfor en balansegang mellom en markedsmessig «nødvendig» profilering og et kunstmessig nødvendig mangfold. Å oppgi mangfoldet og å hengi seg til en upresis «prioritering» ville bety å gi opp forsøket på å skape en stor institusjon som arbeider med dagens kunst.

Viljen til et kunstbasert mangfold kommer i første rekke til uttrykk i rammer og rekrutteringspolitikk, dernest til uttrykk i program og aktiviteter. Det er en viktig oppgave for det nye Nasjonalmuseet å videreutvikle kimen til en stor institusjon som arbeider med dagens kunst. Man må ikke la seg friste til å gi opp denne oppgaven til fordel for en «mer synlig», men liten virksomhet eller en stor «synlig», men ensrettet virksomhet.

Så Malmedal/Lind, begge sentrale kunstnere i det norske kunstmiljøet. Ustvedt repeterer Sandbergs påstand om at Malmedal ble prioritert i Brockmanns direktørperiode og Lind i min. Men Sandberg er her en upålitelig kilde. Begge kunstnere har vært relativt hyppig representert i gruppeutstillinger i begge direktørperioder og begge er blitt innkjøpt i begge perioder. «Gjennom en rekke innkjøp har (Lind) blitt definert som en av Boym-epokens viktigste,» skriver Ustvedt.

Museet har i dag 11 verk av Victor Lind, fem av disse fantes i samlingen da jeg overtok. I min tid har Museet (med takk) mottatt en gave fra tidligere Hammarlunds kunsthandel som inneholdt GRAS-mappen fra 1971 (med ett verk av Lind), samt ett enkeltstående grafisk blad av samme kunstner fra 1972. Museet har kjøpt ytterligere to grafiske blad fra begynnelsen av 1970-tallet (fra GRAS-utstillingen på Lillehammer).

Gjenstår altså innkjøp av to nye verk fra kunstneren i siste syvårsperiode. Det er et betydelig antall kunstnere som vi i de siste syv årene har kjøpt flere enn to nye verk av. At Victor Lind har vært en betydelig skikkelse i norsk kunstliv også de siste syv årene, kan neppe tilskrives Museet for samtidskunsts ensomme innsats. Derimot har det i år blitt vist en stor retrospektiv av Arne Malmedals verk.

Det er en viktig forskjell mellom å drive en liten institusjon og en institusjon som skal bli stor. I en stor institusjon skal du kunne se både hva direktøren «brenner» for og hva hun «åpner for». Dette er to ulike modi, den ene er begjær/intellekt og den andre er intellekt/begjær. Dersom det ikke var slik, så ville museet enten ikke være styrt av et kunstnerisk temperament eller det ville stå i fare for å bli ensrettet. Begge alternativene er uønsket. Dette er strukturspørsmål for kunstmaskinens store institusjoner. Nasjonalmuseet for kunst har begynt riktig på dette feltet.

Jeg tillot meg på slutten av mine tidligere innlegg å henge ut noen retoriske formler Lotte Sandbergs benyttet. Jeg gjorde dette ganske enkelt. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg gjentok ordrett Sandbergs setning, men jeg byttet ut navnet på museet med navnet på kritikeren. Det er riktig at dette var en desavuering av dette spesielle retoriske nivået. Men det er temmelig friskt å påstå at dette var et personangrep.