Dette debattinnlegget sto først på trykk i Dagbladet 14.10.03.

Som mange vet, er det denne høsten utkommet en biografi om Knut Hamsun, Svermeren, av Ingar Sletten Kolloen. I siste nummer av Samtiden (3-2003) beskriver Kolloen, sammen med psykiater Sigmund Karterud, de metodiske grep som ligger til grunn for den vurdering av Hamsuns personlighet som fremkommer av biografien. Og som de selv sier har dette en offentlig interesse. Kolloen og Karterud sammenligner sin innfallsvinkel med common sense-psykologi, der et individs motiver, behov og atferd blir forstått ut fra vanlig aksepterte samfunnskulturelle normer. Problemet med en slik innfallsvinkel er jamfør forfatterne at dagligdagspsykologien har problemer med å språkfeste det «individuelt så vel som det sosialt ubevisste». De er med dette urolige for at common sense-psykologien overser biografiobjektets ubevisste motiver, og i verste fall henfaller «til en overflatisk karakterbeskrivelse». Det interessante med det foreliggende dypdykk i det ubevisste er at det foretas på en person som har vært død i 51 år. Jeg vil argumentere for at det ikke er uproblematisk å diagnostisere godt og vel døde mennesker.

Kolloen og Karterud har blant annet vurdert Hamsuns personlighet ut fra elementene 1) slekt 2) eventuelle psykiske symptomlidelser og 3) eventuelle personlighetsavvik. Det fremkommer i artikkelen at der er «relativt sikre opplysninger om at Hamsuns mormor hadde depressive episoder, [...] [M]orens bror, Ole, hadde flere trekk av ustabil personlighetsforstyrrelse, [...] yngste bror, Thorvald Peder, hadde antisosiale trekk og begikk tyveri og underslag, [...] og at farsgenene har vært bærere av samvittighetsfullhet». Det antas med dette at det i Hamsuns slekt var personer med avvikende personlighetstrekk og hvor gener var bærere av samvittighet. Mon tro om Kolloen og Karterud har funnet det samvittighetsfulle gen slik Richard Dawkins har funnet det egoistiske? Det er som forfatterne sier god dokumentasjon som støtter antakelsen om at en bør ta hensyn til arv ved prediksjon av personlighetsutvikling. Om det er like god dokumentasjon for å gjøre denne øvelsen retrospektivt er heller tvilsomt. Personene involvert er som kjent døde. Under presentasjonen av Hamsuns livshistorie og psykiske helse fremkommer det at Hamsun opplevde seg som plaget av nervøsitet, noe som beskrives med sitater fra Hamsuns egne brev. Han utviklet senere paranoide forestillinger, men vi kan lese at han verken hadde panikkanfall, agorafobi eller tvangslidelse. Derimot så led han av høydeskrekk. Etter at Hamsun fylte femti år utviklet han i følge Kolloen og Karterud sosial fobi og depressive perioder. Det var i denne perioden han oppsøkte det vi i våre dager omtaler som profesjonell hjelp.

Det kan etter mitt skjønn godt være at Hamsun etter dagens kriterier opplevde både depressive perioder og sosial fobi. Artikkelen er også rik på eksempler hvor Hamsun omtaler egne opplevelser i slik retning. Med utgangspunkt i det amerikanske diagnosesystemet DSM-IV fremhever Kolloen og Karterud så at Hamsun hadde «problematiske personlighetstrekk». Metoden de bruker er et delvis strukturert intervju hvor intervjuobjektet blir vurdert på 80 personlighetstrekk en tenker svekker tilpasningsevnen. Det er bygd opp slik at om intervjuobjektet svarer bekreftende på for eksempel fire av syv paranoide trekk kvalifiserer dette for diagnosen paranoid personlighetsforstyrrelse.

Det avkreftes at Hamsun har trekk i retning av avhengighet eller unnvikendhet. Hamsun virker heller ikke tvangspreget i den forstand at det virket hemmende for hans produktivitet, eller (sic) ikke i histrionisk form av verken å være overdreven (sic) emosjonell eller oppmerksomhetssøkende. Det Kolloen og Karterud finner hos Hamsun er at i alt 10 av 80 slike personlighetstrekk, «der profilen kretser rundt ustabile, paranoide og narsissistiske trekk». Han ligger i følge artikkelen tett opptil både paranoid og ustabil personlighetsforstyrrelse, uten fullt ut å kvalifisere. Det hevdes like fullt at de fleste klinikere i dag ville gitt ham diagnosen «ikke spesifisert personlighetsforstyrrelse». At Hamsun så hadde 10 maladaptive trekk er ikke mye sammenlignet med Munch, som i post mortem tilstand er blitt vurdert til 18.

Jeg vil nå for eksempelets del skal (sic) følge opp denne formen for diagnostikk og ta for meg Jesus Kristus. I henhold til diagnosesystemet DSM-IV vil jeg vurdere ham i forhold til narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Av ni potensielle narsissistiske trekk kan Jesus tolkes dithen at han 1) opplevde at mange ikke fullt ut verdsatte hans helt spesielle bedrifter og han hadde til dels svært høye tanker om seg selv, 2) i henhold til egne uttalelser var opptatt av den makt og berømmelse han en dag skulle bli til del, 3) når han hadde et problem først og fremst gikk til sin øverste åndelige sjef med dette, 4) ikke virket spesielt opptatt av å følge regler og sosiale konvensjoner, og 5) forventet at andre utførte enkelte ting for ham kun i kraft av at han var den han var. Konklusjon: Om jeg skårer Jesus for disse fem narsissistiske trekk vil han få diagnosen narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Hva er så problematisk med denne metoden?

I følge DSM-IV refereres det med personlighetsforstyrrelser til varige mønstre av indre opplevelser og/eller ytre atferd som avviker signifikant med det som forventes i ens kultur. En slik definisjon fremhever hvorvidt ens opplevelser eller atferd er tilpasset den kultur en lever i. Det absurde med å diagnostisere Jesus ut fra slike kriterier er selvsagt at jeg bruker en kulturrelatert diagnose på en person som levde under helt andre kulturelle betingelser. Eksempelet er kun ment som en spissformulering av hva jeg mener Karterud og Kolloen gjør i sin granskning av Hamsuns karaktertrekk.

Videre er det som nevnt et sentralt poeng ved metoden at den anvendes i form av et intervju. Et intervju forutsetter et intervjuobjekt. I eksempelet nevnt ovenfor er intervjuobjekter fraværende. Intervjuobjektet kan med andre ord verken nyanser, oppklare, avkrefte eller bekrefte. Mennesket fremstår dermed som et objekt der fremstår (eksisterer) uavhengig av den som observerer. Det paradoksale i dette er at en personlighetsdiagnoser (sic) impliserer at mennesket faktisk tilpasser seg omgivelsene, og verken har indre opplevelser eller ytre handlinger som utspilles uavhengig av kontekst. Implisitt i dette ligger det at mennesket vil tilpasse seg en intervjusituasjon og at en diagnose ikke bør gis uavhengig av dette. Med dette mener jeg å si at diagnostiske vurderinger av Hamsun basert på over hundre år gamle brev og observasjoner er uinteressante. Kolloen og Karterud blander sammen det å forstå Hamsun i sin tid på grunnlag av vurderinger gjort i henhold til vår egen samtid. Det kan så være det i realitysjangerens tidsånd er både individuelt, sosialt og kommersielt interessant å nærme seg det individuelle så vel som det sosialt ubevisste hos en av våre fremste litterater. Det bare spørs om det lar seg gjøre.

Eivind Normann er psykolog og kritiker.