Dette debattinnlegget sto først på trykk i Aftenposten 1.10.03. Mer om samtidskunst på Aftenposten.no

I sine svar til Lotte Sandbergs gjennomgang av Museet for samtidskunst gjennom to direktør-perioder viser Per Bjarne Boym en påfallende vilje til å desavuere sin kritiker. Istedenfor å ønske initiativet til en debatt om institusjonen ved et forestående vei-skille vel-kommen og eventuelt føre den inn på et mer redelig og interessant nivå – slik han etterlyser i utgangs-punktet – fører han den mot det mer personorienterte. Det levner ham liten ære å bidra til ryktespredning med ganske primitivt merke.

Boym uttrykker seg ofte i bilder og metaforer. Hans tanker om Museet for samtidskunst som en ’container som ønsker å bli et rør’ har sine tankevekkende sider (Hvor er vi nå, 2002), men i sin beskrivelse av kunstmaskinen spørs det om han ikke trer frem som en selv-avslører i jakten på slående bilder. En maskin er en konstruksjon som ideelt sett arbeider ufor-styrret, serielt og mekanisk; den er programert og produserer for et behov og et marked. Det sier seg selv at fenomener som kritikk, uenighet, motstand og diskusjon passer dårlig inn i dette bildet av kunstens rolle og funksjon i samfunnet. De forstyrrer snarere enn stimulerer maskineriet. Når det er vanskelig å slutte seg til Boyms tanker om en slik «kunstmaskin» er det fordi kunsten og sammen--hengene den griper inn i har for mange faktorer som arbeider i vidt forskjellige og innbyrdes motstridende retninger. Jeg for min del føyer til et gudskjelov og takk for det! Det er også i drøftelsen av denne «kunst-maskinen» at Boym for alvor velger person fremfor sak:«Et moment i kunstmaskinen er kunstkritikken. Det var fristende å svare Lotte Sandberg med å kopiere hennes retoriske nivå og spørre: Hvordan har Lotte Sandbergs kunstkritikk klart å pådra seg et så dårlig rykte?»

Hvem er den under-forståtte vi-figuren som Boym viser til i dette? Staben ved Museet for samtidskunst? Kunst-miljøet(ene)? Aftenpostens lesere? Har ikke enhver kritiker til en viss grad et ’dårlig rykte’? Som utenforstående meningsyter innebærer kritikerens posisjon avstand og friksjon i forhold til kunstens produsenter og institusjoner. Hva skal vi egentlig med kunstkritikk om vi ikke tar høyde for dens uenighet, korreks, motstand og forstyrrelse? Istedenfor å påvise og underbygge viser Boym her til en forestilling om konsensus, en heller vag og uangripelig størrelse når det kommer til stykke. Men her er vi ved et større og viktigere poeng som Sandberg tross alt var inne på i sin drøftelse, nemlig vanskelig-heten med å vise til konsensus i vurdering av samtidskunst og tilsvarende behov for begrunnelse og drøftelse. Det er i fraværet av etablert konsensus at det blir viktig med åpen-het, meningsutveksling og diskusjon omkring samtidskunsten og dens aktører. Derfor er det uheldig at Boym i så stor grad søker å sverte sin kritiker fremfor å imøtegå kritikkens mer substansielle elementer.

For å komme videre kan det nevnte poenget spisses ytterligere. Sandberg trekker frem Arne Malmedal og Victor Lind som to helt sentrale kunstnere for de to direktør-periodene. Gjennom en rekke innkjøp har sistnevnte blitt definert som en av Boym-epokens viktigste. Det er en dristig og muligens berettiget prioritering, men poenget er at det ikke eksisterer noen gitt konsensus om dette i utgangspunktet. Når Museet for samtidskunst nøyer seg med å peke på og vise frem dette oppstår det et problem. Da blir Linds arbeider viktige fordi Museet for samtidskunst synes at de er viktige. Som det fremste statlige organ for innkjøp, visning og bevaring av samtidskunst i Norge har museet betydelig makt til å definere hva som er av betydning, men når de ikke også tar for seg hvorfor og hvordan det er av betydning reduseres handlingen til en demonstrasjon av makt og symbolsk kapital. Det passer kanskje godt med tanken om en kunstsystemet som en dampende -maskin, men ikke med fore-stillingen om et levende og diskuterende kunst-museum.

Øystein Ustvedt er museumsleder ved Stenersenmuseet.