Hvem som slipper til i fjernsynets nyhets- og aktualitetsprogrammer forteller om hvem som har innflytelse i samfunnet og offentligheten. Flere ganger har jeg fått følelsen av å være unntaket som bekrefter regelen om mannlig majoritet i TV, som ung kvinne og debattdeltaker i fjernsynsstudio.

TV har gjennomslagskraft som felles kulturell referanseramme med sin store utbredelse. Fjernsynet har betydning fordi det formidler, skaper og opprettholder normer ved å legitimere livsstilene og synspunktene til personene som slipper til i TV-ruta. Seleksjonsprosessene virker også indirekte som en usynliggjøring og avmaktserfaring for dem som ikke er blant de utvalgte som får anledning til å ytre seg i nyheter og debattprogrammer. Det er derfor betenkelig for samfunnsutviklingen når fjernsynet fortsatt projiserer en virkelighet som forblir hvit, middelaldrende, maskulin og heterofil.

I min første direktesendte fjernsynsdebatt i nasjonalt TV var jeg målet for denne sleivete flørten fra en av de andre mannlige deltakerne, en profilert professor. Min rolle i debatten var den unge akademikeren med et analytisk, kritisk skråblikk. Det siste året har jeg oppnådd å bli en av de privilegerte stemmene som slipper til i medierommet. Jeg er 31 år, sosiolog med medier og populærkulturelle strømninger som spesialfelt, og jeg er blondine.

Jeg trekker på egne erfaringer fra gjentatt deltakelse i en rekke fjernsynsprogrammer innen aktualitet og samfunn, som Redaksjon EN, Dagsrevyen, Standpunkt, Tabloid og Stereo. Tilbake til tilnærmelsen: Flørt kan være sosial ingeniørkunst, omgangsform og underholdende spenningsskaper. Hvordan man skal tolke flørten er likevel avhengig av situasjonen. Godt voksne kvinner er ikke kjent for å legge an på sine yngre mannlige motdebattanter på TV.

Jeg er ikke tander eller prippen, og for meg er flørt et lekent, berikende frirom.1 Men denne tilnærmelsen virket bekreftende, forsterket og tydeliggjorde de eksisterende maktforholdene. Jeg ble underordnet som ung kvinne, mht. innflytelse, seriøsitet og kjønn. Det var sikkert ikke hans intensjon. Men konsekvensen av å synliggjøre meg som kjønn, var at jeg ble mindre synlig som den sosiologiske stemmen i debatten. I en annen TV-debatt pekte en mannlig deltaker på meg, og omtalte meg som et eksempel på en ung kvinne som er typisk "slank og vakker som slipper til på skjermen", etterfulgt av et skjelmsk smil.

Jeg liker og setter pris på komplimenter. Men mine personlige erfaringer fra å bli dobbelt synliggjort på fjernsynet som kjønn og ytre attributter, er tvetydige. Den ekstra kjønningen av kvinner som forekommer hyppig i TV, er støy som forstyrrer meningsbærende innlegg, budskap og samtale.2

Hvilke stemmer mangler?
Hvis det er slik at en eller flere grupper blir utelatt og diskriminert fra medievirkeligheten, kan dette ha følger for samfunnsutviklingen og for hvem som har makt. Min oppfatning er at norske mainstream-medier viser et delvis oppdiktet og konservativt bilde av det norske samfunnet, fordi det bare er hovedstrømmens beretninger som fortelles. Viktige stemmer, fortellinger og skeive perspektiver utelukkes. Med medievirkelighet mener jeg de virkeligheter og fortellinger mediene reflekterer, gjennom hvem som slipper til og hvem som utelukkes. Massemediene bør bestrebe seg på å speile mangfoldet i befolkningssammensetningen, fordi de er blant de fremste symbolleverandørene til det store allmennpublikum. Hvem som er journalister, researchere og programledere i mediene, og hvem de slipper til for å uttale seg eller blir intervjuet, setter sterkt preg på bildene vi danner oss av samfunn, politikk og aktuelle begivenheter. Mediene produserer og formidler mening, helter og forbilder.

Mobbing av etniske forskjeller
Nordmenn med minoritetsbakgrunn er en annen gruppe som marginaliseres fra utstrakt fjernsynsdeltakelse. Folk med slik etnisk bakgrunn er sjelden på TV som noe annet enn spesialister på å være etniske minoritetsinnbyggere, innvandrere, utsatt for diskriminering, rasisme eller overgrep. Deltakelsen i fjernsynet og andre medier blant personer med etnisk minoritetsbakgrunn ble heftig debattert mellom Shabana Rehman og Marianne Gullestad i 2002, og det kan virke som om denne debatten har hatt ringvirkninger til å stimulere til nye debatter om innvandreres levekår og frihet, ikke minst blant muslimske kvinner i Norge. Sosialantropologen Unni Wikan har også kommet med sitt bidrag med boka For ærens skyld. Fadime til ettertanke tidlig i 2003, som tar opp problemstillinger rundt kvinner med minoritetsbakgrunn, æresdrap og medienes rolle, med utgangspunkt i drapet på svenske Fadime. Andre blikk på etniske minoriteter forekommer i aktualitetsprogrammet Migrapolis i NRK. Migrapolis lanserer et eksotiserende perspektiv med hovedvekt på kulturelt og etnisk særpreg. Dette gjøres ved å vise bildeklipp av folk som praktiserer sine egne etniske skikker i form av matspesialiteter, dans og høytidsfeiringer. Disse bildene av minoritetsnordmenn vektlegger forskjeller ved å vende øynene mot særpreg -- i stedet for å trekke linjer og finne potensielle paralleller i livsstil og tanker. Resultatet er at etniske minoriteter framstår som mer forskjellig fra den etnisk norske befolkningen enn hva de faktisk er. I aktualitetsprogrammer synes jeg å oppfatte en tendens som tilsier at TV-redaksjonene favoriserer innvandrere som omfavner det norske og den idealtypisk norske livsstilen. Minoritetspersoner som kritiserer andre minoritetspersoner blir medieyndlinger tatt til inntekt for Norge som verdens beste demokrati. De som holder på sin forskjellighet utsettes for en type mediemobbing som viser at det norske samfunnet verken er spesielt inkluderende eller pluralistisk, når det dukker opp meninger eller levesett vi ikke bifaller.33 Vi trenger en større andel minoritetspersoner i mediene for å få et akseptabelt begrepsapparat som kan beskrive ulikhet, og erkjenne det generelle i det spesielle for alle, uansett etnisk bakgrunn.

Blondiner kvoteres inn
Fram til jeg åpner munnen på TV, er det greit for meg at folk tror jeg er kvotert blondine og et smukt blikkfang på skjermen. Kvinner i alle aldre er i klart mindretall i TV. Flere ganger har jeg fått følelsen av å være unntaket som bekrefter regelen om mannlig majoritet i TV, som forholdsvis ung kvinne med tilskrevet ekspertstatus. Kvinner i fjernsynsruta oppfattes fortsatt i mange sammenhenger som noe vakkert å hvile øyet på, for å oppfylle hva jeg kaller blondinekvoten. I etterkant av studio-opptak har mannlige, eldre motdebattanter i en hyggelig, men paternalistisk tone uttrykt begeistring for tyngden i min argumentasjon.

Mine opplevelser som kvinne i fjernsynet er erfaringer og holdninger som må fram i lyset. TVs form og innhold er fortsatt preget av et ønske om å tilfredsstille det mannlige blikket og den mannlige seeren. Den store andelen menn i programmer innen aktualitet og samfunn gir større rom for mannlige erfaringer i fjernsynets offentlighet. Det mannlige oppgraderes dermed til å oppfattes som det allmenne og normative. Kvinner blir ikke mindre dyktige som eksperter på grunn av mannsflertallet. Fordi vi er vesentlig færre, blir vi mer synlige og vurderes som avvikere fra en mannlig normal. Kvinner får tildelt alternative roller som pynt og accessoirer, som en tilleggskvalifikasjon ved siden av ekspertstatusen. Dette skyldes liten bevissthet rundt kjønn i strategiene for utvalg av deltakere. Jeg mener ansvaret for at virkelighetsoppfatningen til middelaldrende menn er normaliteten, må bæres av hele den journalistiske linja i programproduksjonen, fra produsenter og researchere til programledere. Kvinner i alle aldre og stilarter er stemmer som bør ha selvsagt og rikelig med plass i medievirkeligheten. Pene kvinner foretrekkes og brukes gjentatte ganger. Denne type blondinekvotering har blitt innvevd som en del av fjernsynets strukturer, fortellermåter og spørsmålsstillinger i en slik grad at kjønningen blir tatt for gitt.

Dypfryst kjønn i TV-land
Kvinneandelen i medienes kildevalg ligger på om lag 20 prosent.4 Det gjelder summen av alle medier. En skandinavisk undersøkelse fra 1995 viser at andelen kvinnelige programledere i norsk fjernsyn var 32 %, altså et betydelig mannlig forsprang.55 Kvinner i fjernsynet er avhengige av å beherske flere roller. Helst skal vi ubesværet framstå som tøffe i trynet og samtidig blide, sjarmerende og feminine. Temaene som trekker opp kvinneandelen er ikke tilfeldig valgt, og bidrar til å sementere kjønnsroller. Et eksempel er nyheten om prinsesse Märtha Louises graviditet. Jeg ble invitert til å kommentere saken sammen med Ellen Arnstad, redaktør av damebladet Henne og Wibecke Lie i NTB.6 Kvinner i fjernsynet assosieres ofte med ukebladenes utesking av hverdagslivets trivialiteter og de nære ting.7 Det er klart at kvinner best kan skravle om babyer og barsel, og det skulle da bare mangle at et kvinnepanel skulle analysere denne saken. Programmets neste tema var asylpolitikk, med andre ord harddata, og samtlige paneldeltakere var menn.

TV representerer tradisjonelle kjønnsroller meislet ut i granitt. Den enkelte deltakende kvinne har likevel gode muligheter til å iscenesette seg selv som utradisjonell i sin kjønnsrolle hvis hun slipper til i fjernsynet. Da er allerede det første trange nåløyet som er inngang til mediet forsert. Mine erfaringer tilsier at hvis man er bevisst på spørsmål, vinklinger og å sette grenser for hva man vil være med på, kan man som deltaker oppnå stor grad av utfoldelse og kontroll på egen representasjon. Dette krever stor forkunnskap om mediet, og kontinuerlig navigasjon i grensene for tradisjonelle kjønnsoppfatninger. Kjønn er i endring på mange samfunnsområder. De nye kjønnsrollene handler om individers valg av identiteter og beherskelse av seg selv i mer flytende kjønn.8 Den tradisjonelle, dypfryste presentasjonen av kjønn på TV kan fungere som en målestokk på reelle oppfatninger og normer om kjønn i samfunnet, særlig i dekningen av aktuelle begivenheter, fordi fjernsynet reflekterer holdninger og strømninger. Trendy retninger innen "skeiv" teori fastholder at individer shopper kjønnsidentitet preget av flyt og fritt valg basert på preferanser. Jeg anser at utbredte oppfatninger av kjønn er langt mer konservative enn dette. Kjønnene handler om svært trege strukturer som er pilarer i vår kategorisering av oss selv og omverdenen. I underholdningsfjernsynet behandles kjønnsroller mer elastisk, lekende og smidig, enn i nyhetsdekningen. Underholdningsredaksjonene har ikke de samme troverdighetskriteriene å forholde seg til som aktualitet, debatt og nyheter. Det kan forklare hvorfor de tør eksperimentere med nye framstillinger av kjønn. Kjønnsforskernes perspektiver på plastiske kjønn og kjønnsroller i endring, blir futurisme i fjernsynets nyhetsredaksjoner. Tradisjonelle kjønnsbilder i TV reflekterer en medievirkelighet som folk flest kan kjenne seg igjen i. Dette er en kalkulert "folkelighet" fra fjernsynsmakernes side for å oppnå høye seertall og markedsandeler, men er også ureflektert bevisstløshet fra redaksjonenes side om at kjønnsstereotypier virker meningshemmende og undertrykkende.

Kringkastet diskusjonssalong
Fjernsynet har blitt en av de nye borgerlige offentlighetene, og leverer betydelige premisser for samfunnsdebatten i Norge. De medieoverførte samtalerommene som TV representerer, kringkaster debattene digitalt inn i de tusen stuer. Imidlertid er det begrenset adgang til å få være med. Deltakernes roller er allerede sterkt skriptet, noe som betyr at de forholder seg til sosiale oppskrifter og skjemaer for hvordan man bør oppføre seg i et TV-studio. Konvensjonene for debatter er organisert i en konfliktmodell hvor meningspolaritet og uforsonlige standpunkter er ettertraktet. Disse praksisene kveler mulighetene for et uforutsigbart ordskifte, som kan bringe nye tanker og føre debatter videre opp på nye nivåer. Det er nå ingen kvinner som alene leder debattprogrammer verken i NRK eller TV 2; foreløpig siste kvinne ut var Anne Grosvold i NRK. Mannskvoteringen er suveren: Pål T. Jørgensen leder Tabloid, Viggo Johansen har Redaksjon EN og Oddvar Stenstrøm Holmgang. Kjønnsfordelingen blant nyhetsankere er i hovedsak både en kvinne og en mann som opptrer i tospann, både i NRK og TV 2. NRK gjorde et påfallende kjønnet utvalg da de ansatte nye utenrikskorrespondenter vinteren 2003.9 Én kvinne av totalt ti korrespondenter. Vi bør spørre oss om hvilke fortellinger det nye guttelaget sender hjem. Et eksempel er reportasjer fra det eksklusive kvinneliv i muslimske land, med adgang forbudt for fremmede menn. Viktige perspektiver og nødvendig samfunnskunnskap kan slik gå tapt for offentligheten. Kjønn har sine begrensninger; evnen til å finne og lage gode fortellinger avhenger også av personlig kompetanse, nettverk og ferdigheter.

Skaper "gode fortellinger"
Seleksjonsprosessen for deltakelse i fjernsynet er preget av hvem som allerede har fått være med og har profilert seg gjennom tidligere opptredener -- med mindre du besitter en posisjon som gjør deg til en så eksepsjonelt ettertraktet deltaker at utvalgskriteriene fravikes. Visualitet, at man gjør seg godt på TV og helst "kommer ut av skjermen" med potensial til å bli en TV-personlighet, er med på å bestemme om du får inngang i fjernsynsmediet. Journalistenes og researchernes nettverk og personlige prioriteringer avgjør svært mye rundt hvem som slipper til. Deres utvalgskriterier er ikke allment kjent. Forholdsvis nytt ved journalistikken er ønsket om å skape nyheter, å skape de gode fortellingene. Tidligere var en refererende stil vanlig, nå opptrer journalister mer som aktive pådrivere for å få fram en sak.

Dette er hva Kjersti Thorbjørnsrud kaller en intervenerende politisk journalistikk som kan ha konsekvenser for journalistisk dømmekraft og retningslinjer: "En velkjent konklusjon fra studier av nyhetsproduksjon er at journalister bedømmer en nyhet mer ut fra praktisk kyndighet og intuisjon enn ut fra regler eller prinsipper".10

Dette er en usynlig regi i hver enkelt redaksjon som avgjør tilfanget av nye stemmer, viljen til å satse på potensielt annerledes ansikter og en alternativ tenkning rundt valgene av hvem som blir spurt om å delta. Personene vi ser i fjernsynet vitner om resirkulering av deltakere, uten for mange nye eller dristige tilskudd, og med et fåtall av skeive stemmer. La meg derfor undersøke hvordan homofile presenteres i TV-ruta.

Lesbisk i Kautokeino
Homser deltar i hovedsak i fjernsynsprogrammer om samfunn og aktualitet når debatten kan relateres til legning, sex eller konkrete homosaker. Partnerskap, reproduktive rettigheter, eller som ved den kristendemokratiske diskrimineringen da lederen i Kristelig Folkepartis Ungdom, Per Steinar Osmundnes, sommeren 2002 ytret at homofili kan helbredes. Osmundnes fikk mye bråk etter uttalelsene både fra partifeller og andre, og måtte moderere seg ved å si at han "velger å stole på mennesker når de forteller sine historier", altså vitnesbyrd fra folk som har erfaringer med homo-helbredelse ved bønn.11

Dokumentarfilmen Lesbisk i Kautokeino12 beskriver problemene en lesbisk same har for å få aksept og toleranse i et lite lokalsamfunn. Filmens forløsende prosjekt er at hun drar tilbake til Kautokeino sammen med sin kjære, og oppnår forsoning med både mor og bygdedyret. Hvis vi setter filmens tittel og tematikk inn i en større sammenheng, synes jeg den blir enda et av bidragene til fjernsynets mytologisering av det homofile livet.

To hovedfortellinger presenteres. Den ene fortellingen er "Det vanskelige livet som homofil", som filmens tittel Lesbisk i Kautokeino understreker. Underteksten sier: "Kan det bli verre, mer trangsynt, vanskeligere og vondere enn å være homo i sneverstaden, når man attpåtil er dobbelt marginalisert?". Opprinnelse og identitet som etnisk og seksuelt mindretall fører til erkjennelsen av at man er dobbelt undertrykt. Historien om "Det vanskelige livet som homofil" stemmer med virkeligheten for mange. Homofile er fortsatt en marginalisert gruppe som enten usynliggjøres, eller blir overtydelige gjennom sin legning.13

De ekstravagante glad-homoene
Den andre polariteten som skildres i TV er "Den outrerte glad-homoen". Dette er myten om den homofile livsstilspakka, hvor homser og lesber lever et utsvevende seksualliv med hyppig partnerbytte. Privatøkonomien deres er røslig og går til estetisk konsum i form av designobjekter og andre livsstilsmarkører.

Det finnes ingen norsk Graham Norton, den skrullete og munnrappe talkshow-verten på engelske Channel 4, som briljerer med sine prangende dresser, vittige spørsmål til kjendisgjestene kombinert med stadige ordspill og lek med sin seksuelle identitet. Homofile og lesbiske i Norge boltrer seg likevel i fjernsynets underholdningsprogrammer hvor de framstilles som vågale, lekende og hysteriske.

Robert Stoltenbergs figur Yngve Freiholt fra suksess-serien Borettslaget tilfredsstiller fordommene om den homofile skrulla av en frisøraktig gestalt. Han har høy håndføring, utsøkt estetiserende stil og velpleid skjeggvekst. Realitystunter Christine Koht er den lesbiske varianten av "Den glade homofile". Hun blotter brystene på TV for å slå et slag for hverdagspuppene, utfordrer den tradisjonelle kvinnerollen og utesker lesbiske sjekketriks og livsstil som underholdning.14 Koht ble kåret til "Årets lesbe" av bladet Blikk i 2002, og hun er et av de mest markante skeive ansiktene som slipper til i fjernsynet.

Hvem er de homofile heltene?
Det er fremdeles mange homser på TV uten at seerne vet det. Mangfoldet i det ordinære livet som homofil eksponeres ikke. Så langt har vi i minimal grad fått se åpne homofile som vanlige samfunnsborgere i debatter om allmenne samfunnsproblemer. Vi har ikke sett den bekymrede faren og hans mannlige partner, som uttaler seg som hvilke som helst andre fedre om bekymring for egne barn i det offentlige skoleverket og skolepolitikk. Unntak her er personer som allerede er medieprofilerte kjendiser og homofile. Samfunnstopper som Anne Holt, Per-Kristian Foss og Erling Lae har derfor som åpne homofile vært med på å gjøre mye for samfunnsmessig aksept for homofile. Nettopp ved ikke å snakke homosak hver gang de uttaler seg i fjernsynet. Imidlertid har de alle blitt kritisert av Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring for å være feige og unnvikende når de ikke kjemper som aktivister for den skeive sak. De er en del av et bredt spekter homofile med ulike strategier for å la sine stemmer bli hørt.

Homofile og lesbiske har tilkjempet seg plass i underholdningsdelen av fjernsynet, men de skeive perspektivene forblir minimale i programmer om samfunn og debatt. Det er kanskje mest komfortabelt med homofile freakshow hvor publikum kan more seg over artige menn i kvinneklær og andre elleville påfunn. Dette er undertrykkende strukturer som holder mangfoldet og skeive blikk unna sentrale deler av samfunnsdebatten. Slik blir homsers selvsagte rett til å la sine syn og perspektiver bli hørt og sett i seriøse sammenhenger døyvet av tant og fjas. Det er komfortabelt for den store hop og medievirkelighetens regissører å se mennesker med homofil legning som markant forskjellige fra heterofile. I stedet for å sette pris på pluralismen og variasjonene, og å finne de faktiske likhetene i livsstil, drømmer og meninger.

Flere gamle på TV?
En lenge varslet eldrebølge preger befolkningsstatistikken, og vinteren 2002/2003 har gitt en sjelden anledning til å se eldre mennesker jevnlig på TV. Glade gamlinger har utfoldet seg i reality-serien Eldrebølgen på NRK, som fikk en påfallende stor popularitet med et snitt på 750 000 seere per episode. Vårt samfunn har utviklet seg til å bli alderssegregert, med langt på vei absolutte aldersskiller i arbeidsliv, utdanningssystem og uteliv. I det sosiale liv omgås vi hyppigst mennesker som er tilnærmet lik oss selv i alder og sosial status. Hvor befinner de eldre seg i medievirkeligheten, hvem er det som slipper til og får fortalt sine historier gjennom fjernsynsmediet?

Eldre mennesker er holdt borte fra offentligheten i mediene, med unntak av få eksponenter som de journalistiske veteranene i det amerikanske aktualitetsprogrammet 60 Minutes, enkelte eldre nyhetsankere, samt autoritative personer som uttaler seg på ekspertbasis. Dette er alderisme, diskriminering og fordommer på grunnlag av alder, som ytterligere forsterkes av kjønn. Mennene i TV er eksempelvis i snitt ni år eldre enn kvinnene.15 Eldre kvinner er tilnærmet usynlige i mediebildet, hovedvekten av de eldre som slipper til i mediene er menn. Mytene om eldre sier fortsatt at pensjonistgodteri er mokkabønner og kamferdrops, eldre kvinner kler seg i mønstrete kjoler i polyester, sparsommelighet er en dyd, og alle gamle mennesker har oseaner av tid. Disse fortellingene avviker sterkt fra hvordan de nye eldre, også kalt seniorene, presenterer seg selv i mediene.

De gamle unge
Eldrebølgens mangfoldige og ulike eldre deltakere er en forhåndsvisning av en større samfunnsendring. Statistisk sentralbyrås folketelling i 2001 viser at aldersgruppen mellom 40 og 69 år vokser mest, og det blir flere eldre over 80 år.16 De nye eldre vil være aldrende baby-boomere fra de store fødselskullene etter andre verdenskrig, nå på vei fra å være middelaldrende til å bli eldre. Dette er en generasjon som ikke har kjent krig på kroppen, som har vokst opp under oppbyggingen av velferdsgoder og inn i en oljebasert økonomi. I fjor høst gikk Rolv Wesenlund i spissen for eldreopprøret Seniorsaken, men mange mente at dette var utelukkende meningene til en gruppe med allerede privilegerte posisjoner i offentligheten og media. Bruken av betegnelsen senior er et bevisst forsøk på å heve gruppens status, men uttrykker også redsel for alderdom og avmakt. Bildene seniorene viser av seg selv, er at de står på brett i skibakken, logger seg på nett for å sjekke e-post og aksjekurser. De kler seg i jeans og ferierer ofte på eksotiske steder. Jeg mener dette er et uttrykk for alderisme også blant seniorene, fordi seniorsaken og de "nye" gamle distingverer seg ved ungdommelige preferanser, i stedet for å bruke egne uttrykk.

Rosiner når vi er vant til druer?
Det er ikke tilfeldig at det var en lisensfinansiert kanal med allmennkringkaster-forpliktelser som dristet seg til å sende et underholdningsprogram med eldre i hovedrollen i beste sendetid. Jeg tviler på om flere eldre slipper til i fjernsynsvirkeligheten, selv om Eldrebølgen viste seg å fenge brede seergrupper i alle aldre. En tilsvarende satsning vil vi neppe få se i kommersielle TV-kanaler, for reklamebransjen oppfatter ikke seniorene som en mektig målgruppe, de er ikke opptatt av identitetskonsum. Ungdommer og unge voksne anses som langt mer påvirkelige overfor reklame enn eldre, fordi de er generasjoner med stor kompetanse i fortolkning av tegn og visuelle inntrykk, med tilbøyeligheter til å bruke sitt forbruk til å vise hvem de ønsker å være.

Eldrebølgen har kanskje på kortere sikt bidratt til å nyansere bildene av de eldre. Dette bør være en spore til å slippe til flere marginaliserte stemmer i medievirkeligheten. For å ivareta demokratiets oppgaver er det sentralt å slippe til en større variasjon blant ansiktene på TV med forskjellige aldersgrupper, jevnere kjønnsfordeling, flere personer med minoritetsbakgrunn og ulike legninger. Mediemakerne forsømmer sin opplysningsplikt dersom mangfoldige eller avvikende oppfatninger og standpunkter ikke kommer til orde. Det er en farlig latskap å være konsensusbasert. Overgrep avdekkes og falske forestillinger avsløres best ved å la personene eller gruppa saken angår komme til orde, slik at problemer kan debatteres under riktige forutsetninger.17 Aktørene i den reklamefinansierte TV-virkeligheten tviholder enn så lenge på unge og rynkefrie programdeltakere, som lokkes av potensiell berømmelse og villig lar seg bygge til merkevarer. Fjernsynet er stadig slik at produsenter og annonsører foretrekker druer, selv om seerne nå har fått smake på rosinene.

"You wish"
TV har fått status som et kulturelt ikon, og jeg har her analysert noe av fjernsynets manipulering med fortellerstrategier, seleksjonsprosesser og hvem som er de manglende ansiktene i fjernsynsvirkeligheten. Fraværet av kvinner, innvandrere, homofile og eldre utmerker seg. Sexy og pikant TV skal tilfredsstille fjernsynstitterens voyeuristiske tendenser, og skal ligge så tett som mulig opp mot hovedstrømmen i det norske samfunnslivet. Derfor kvoteres blondiner inn som pikant tilbehør i studio, det er typisk etnisk norsk å være selvgod, fjernsynets blikk på legning er normert etter det heterofile paret, eldre oppfattes som for innskrumpet til å benyttes som kunnskapsrike kilder.

Den promoterende og legitimerende mediekulturen, hvor emnene og personene som slipper til i mediene fungerer som en godkjenning av virksomheter og livsstiler, gjør at massemediene har et ansvar for ikke å marginalisere stemmer.18 Jeg ønsker at fjernsynets debatter og aktualitetsprogrammer blir utfordrende diskusjoner som kombinerer den visuelle formen med innhold. Videre bør det utarbeides og offentliggjøres nye seleksjonsstrategier for hvem som slipper til på TV, med vekt på anstrengelser for å skaffe rettmessig representasjon av kvinner, etniske minoriteter, homofile og eldre. Et bredt utvalg assorterte stemmer formidler viktige små og store fortellinger. Nye innsikter, andre perspektiver og fräsche heltinner utvider demokratiet, utfordrer fordommer, avslører maktstrukturer og endrer våre oppfatninger om hvem som har noe viktig å melde.

Jeg parerte den direktesendte TV-flørten fra mannen i innledningen ved å gjøre meg tydelig som individ, mer enn kjønn. Jeg tok fjernsynsrommet tilbake i min besittelse ved å svare med et kvasst smil: "You wish".

Debatt om denne artikkelen

Noter

1. Typisk nok må jeg her understreke mitt frisinnede lynne, for at hovedpoenget ikke skal druknes i spekulasjoner om at jeg er en tørrpinn som ikke tåler mannlig oppmerksomhet. Som feminist er noe av det verste jeg vet når feminister og andre framstiller kvinner som ofre for menns underordnende strategier. Offerrollen er en rolle man må selv ta, og den kan ikke tilskrives uten videre. Dette handler ikke om å være et offer, men om å bli behandlet med behørig respekt.
2. Se Gilje m.fl., som stiller relevante spørsmål i sin artikkel om hvorfor så få kvinner holder foredrag på seminar, når de er sterkt til stede som publikum. En av de mulige forklaringene som presenteres er at kvinner kjønnes strukturelt og kan oppleve ubehag ved at de er dobbelt synlige i kraft av sitt kjønn, ikke bare som foredragsholder, men som "kvinnelig foredragsholder".
3. Se Dessau
4. Allern 2001, referert i Skjeie, s. 195
5. Mühleisen, s. 94
6. I debattprogrammet Redaksjon EN, NRK1, 21.10.2002
7. Se Mühleisen
8. Se Mühleisen
9. Dagsavisen 6.2.03
10. Thorbjørnsrud, s. 12
11. Se krfu.no, og intervju med Osmundnes i Vårt Land 15.7.02
12.Sendt i TV 2, 30.4.2003
13. Pedersen og Kristiansen har interessante poenger i sin artikkel som at unge, homofile menn ikke lever så seksuelt utsvevende og promiskuøst som mytene tilsier.
14. I programmene Stereo og Koht VS J-Diva på NRK2
15. Mühleisen, s. 94
16. Se ssb.no og klikk videre inn på befolkningsstatistikken.
17. Se Dessau
18. Skjeie, s. 193

Litteratur
Dessau, Nina: "Nå skal ingen motsi oss", i Samtiden 2/2003
Gilje, Karianne Bjellås, Marianne Bjørndal og Ingrid Louise Ugelvik: "Om sex på seminar -- og kjønn på konferanse", i Syn og Segn 1/2003
Mühleisen, Wencke: Kjønn i uorden. Iscenesettelser av kjønn og seksualitet i eksperimentell talkshowunderholdning på NRK fjernsynet. Avhandling for dr. art.-graden, Universitetet i Oslo, 2002
Pedersen, Willy og Hans W. Kristiansen: "Å gjøre det, å føle det og å være det. Homoseksualitet i det seinmoderne", i Tidsskrift for samfunnsforskning 1/2003
Skjeie, Hege: "Medialisering", i Trygve Gudbrandsen, Fredrik Engelstad, Trond Beldo Klausen, Hege Skjeie, Mari Teigen og Øyvind Østerud: Norske makteliter, Gyldendal Akademisk, Oslo 2002
Thorbjørnsrud, Kjersti: "Politiske nyhetsjournalister. Aktører uten intensjoner?", i Norsk medietidsskrift 1/2003

Debatt om denne artikkelen