En moral og etikk basert på menneskerettighetene må innebære at man forsvarer andres rettigheter også når disse brukes til ting en selv er dypt uenig i. Det er bare når vi er villige til å beskytte rettighetene til de verste blant oss, de som har oppfatninger vi forakter eller gjør ting vi er fullstendig uenige i – enten det er homofobe religiøse ledere, fulle ungdommer eller farlige kriminelle – at vi kan være sikre på at alle har den beskyttelse som menneskerettighetene skal gi, skriver Lars Gule.

Står livssynsfriheten over retten til ikke å bli diskriminert? Kan fundamentale rettigheter komme i konflikt med hverandre? Spørsmålene krever ettertanke – og ikke minst evne til å tenke prinsipielt – fordi menneskerettighetene også kan ha konsekvenser vi til daglig ikke tenker over, eller kanskje ikke liker.

I fjor ble Human-Etisk Forbund beskyldt for ikke å ta homofiles rettigheter på alvor. Homofile talspersoner ble opprørt fordi de trodde forbundet hadde forandret syn på homofiles rettigheter. Bakgrunnen var at forbundets landsmøte i mai 2002 avviste å arbeide for en opphevelse av trossamfunnenes rett til, etter arbeidsmiljølovens §55A, å diskriminere homofile ved ansettelser. Etter noen "skeive" oppslag i mediene kom så en dramatisk oppfordring fra homoaktivist og mangeårig medlem Karen-Christine Friele om å melde seg ut av forbundet. Til nå har 33 personer fulgt oppfordringen med begrunnet utmeldelse.

Saken dreide seg imidlertid ikke om Human-Etisk Forbunds syn på homofili. Forbundet har lenge fordømt Den norske kirke og andre trossamfunn for diskriminering på grunn av kjønn og seksuell legning. Human-Etisk Forbund mener slik diskriminering er forkastelig og umoralsk, at den vitner om et primitivt menneskesyn, blind underkastelse under foreldede religiøse tekster og dogmer, og manglende evne til rasjonell tenkning. Forbundet har i mange år forsvart kvinners og homofiles rettigheter ut fra en humanistisk etikk basert på alles likeverd og menneskerettighetene, også internasjonalt. Derfor fikk Karen-Christine Friele Humanistprisen i 1999 for sin mangeårige innsats for homofiles rettigheter.

Saken dreier seg om hva andre har rett til å gjøre, selv når humanister, kvinne- og homoaktivister er fullstendig uenige i hva "de andre" tenker, mener, sier og gjør. Det handler – tilsynelatende – om rett (livssyns- og ytringsfrihet) mot rett (ikke-diskriminering). Livssynsfriheten – en av de eldste og mest fundamentale av menneskerettighetene – gir forskjellige mennesker og organisasjoner anledning til å tro og å praktisere sin tro på forskjellige måter.

Rent prinsipielt innebærer det å ha en rettighet at den kan brukes til å tro, mene, si og gjøre ting som andre er fullstendig uenige i. Dette er en uunngåelig konsekvens av rettighetstenkningen. Det er dette som gir rom for mangfold av alle slag, og for fredelig sameksistens mellom grupper med uforenlige politiske oppfatninger og livssyn. Rettighetstenkningen er forsvaret for det moderne samfunns mangfold og pluralisme. Det er derfor vi også er tvunget til å utvise toleranse. Toleranse er den tålmodige overbærenhet med de av andres meninger, uttalelser og handlinger som man selv er helt uenig i. Toleranse er en krevende, men helt nødvendig øvelse i et pluralistisk samfunn.

Evne til å tenke prinsipielt
Debatten i fjor viste virkelig at toleranse er en vanskelig øvelse. Ikke alle klarte den – og det er kanskje ikke så rart. Når man står midt i et én-saksengasjement, kan evnen til prinsipiell tenkning svekkes. Desto viktigere blir det med kritisk refleksjon over rettigheter, rettighetenes grenser og toleransens nødvendighet, men innen rammen av menneskerettighetene som et konsistent hele. Det betyr at når vi forholder oss til menneskerettighetene som moralske imperativer eller krav (og ikke bare juridiske størrelser), har dette noen konsekvenser som kan virke trivielle eller til og med ubehagelige, men som vi likevel må se det verdifulle i.

Menneskerettigheter handler både om juss og moral. Vi finner dem i juridisk bindende konvensjoner, men også som filosofisk begrunnede normer og som politisk-moralske oppfatninger i opinionen. Erfaringene med menneskerettighetene som juss er at Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg har vært raus med de forskjellige staters skjønnsmargin, dvs. at statene har fått relativt vidt spillerom til å tolke hva menneskerettsforpliktelsene betyr for dem. Ser vi for eksempel på hva både kommisjonen og domstolen har sagt om livssynsfrihet, får vi også en illustrasjon på hvordan tolkningen av menneskerettsforpliktelsene har utviklet seg.

Da Den europeiske menneskerettskonvensjonen ble utarbeidet på 1950-tallet, var det flere av statene som hadde statskirker. Det ble rett og slett antatt at et statskirkesystem ikke var i strid med livssynsfriheten dersom ikke andre livssyn ble forbudt eller begrenset i sin utfoldelse. Denne antagelsen er senere blitt kritisert i det internasjonale menneskerettsmiljøet. Erfaringene fra en rekke land hvor islam er statsreligion, men også den privilegerte stilling statsreligionen har i land med statskirke, har gjort at de fleste i dag vil mene at både et statskirke- og et statsreligionssystem strider mot menneskerettighetenes ånd, nemlig tanken om størst mulig likestilling og likebehandling fra statens side av alle livssyn.

Dermed ser vi at de juridiske menneskerettighetene forsøker å sikre bestemte etiske verdier, og i den offentlige debatt er spørsmålet om menneskerettigheter like ofte et spørsmål om etikk og moral. Menneskerettighetene oppfattes og brukes som normative idealer, som deler av et etisk system som skal sikre en verdig behandling av alle mennesker. Menneskerettigheter blir i den sosiale virkeligheten noe som ligger i skjæringspunktet mellom juridiske tolkninger og normative idealer. Utvilsomt bidrar denne debatten til å forskyve de juridiske tolkningene i tråd med utviklingen av den filosofiske og offentlige etikk- og moraldebatten, slik vi har fått en utvidende tolkning av livssynsfriheten som gjør statsreligioner meget suspekte fra en menneskeretts-synsvinkel.

Det er interessant at homofiles rettigheter ikke er nevnt i de internasjonale menneskerettskonvensjonene. Det kan sies å ha vært en svakhet, men uttrykker både at problemstillingen ble oversett og at det var umulig å gjøre noe med problemstillingen tidligere. Likevel har det i menneskerettsmiljøer omkring i verden utviklet seg en oppfatning om at diskriminering på grunnlag av seksuell legning er en krenkelse av menneskerettighetene. Denne forståelsen kommer til uttrykk i en rekke resolusjoner fra FN-konferanser som følger opp menneskerettskonvensjonene. I flere land gir den nasjonale lovgivningen homofile rettslig vern mot diskriminering. Slik er det i Norge også.

Da står vi i den situasjon at vi på den ene siden har livssynsfriheten – som gir livssynssamfunn rett til selv å bestemme sin egen ideologi (teologi) og indre anliggender – og på den andre siden ikke-diskrimineringsprinsippet. Hva da når mange livssynssamfunn bedriver diskriminering av både kvinner og homofile? Hvordan kan livssynsfrihet forenes med ikke-diskriminering? Det er faktisk ikke en enkel problemstilling.

Grenser for overgrep
Hva må vi tillate og hvor må grensene gå? Menneskerettigheter handler om å hindre overgrep, å hindre at noen krenkes med hensyn til sine umistelige og fundamentale rettigheter. Ett kriterium i denne sammenheng er at en irreversibel eller uopprettelig skade er mer alvorlig enn en krenkelse som kan rettes opp eller som man kan unndra seg. Forskjellsbehandling når det gjelder stillinger og verv i bestemte organisasjoner må tillates fordi dette ikke innebærer noen uopprettelig skade, og i mange tilfeller er det ikke heller en krenkelse. Men omskjæring av jenter er et inngrep som permanent ødelegger jentenes kropper. Det er en absolutt krenkelse av deres fysiske integritet. Derfor er det nødvendig med forbud. Likevel må det være tillatt for voksne, myndige kvinner å omskjære seg – etter å ha fått informasjon om hva det innebærer. Voksne mennesker har lov til å gjøre (nesten) hva de vil med sine kropper, jf. den omseggripende plastiske kirurgien og piercing-moten.

Bør det også være forbudt med omskjæring av gutter? I dag mener de fleste at den skaden som påføres er for liten til å berettige et forbud. Et slikt forbud ville også gjøre det umulig å være jøde eller muslim i Norge, slik flertallet av jøder og muslimer tolker sine religioner i dag. Men stadig flere melder at skadene ikke er så små, at inngrepet er traumatisk for barnet, at det nedsetter den seksuelle følsomheten osv. Hvis dette blir bedre dokumentert, kan det godt hende samfunnets oppfatninger vil endre seg. En diskusjon om et forbud kan presse seg fram. I Sverige har man vedtatt en lov om at omskjæringen i alle fall skal skje med bedøvelse. Er samfunnet basert på en rasjonell etikk og moral, kan vi endre våre moralske og etiske standpunkter og lovgivning i lys av ny kunnskap.

Men dette er de enkle eksemplene. Vi vet at det også forekommer psykisk skade. Sikkert nok, men slike skader er mye vanskeligere å påvise. Dessuten vil det være store individuelle variasjoner i hvordan man påvirkes av en situasjon med diskriminering og undertrykkelse i en familie eller i et trossamfunn.

Farene ved å leve i et fritt samfunn
Like fullt forekommer overgrep eller krenkelser av andres rettigheter som vi – staten og samfunnet – er forpliktet til å stoppe hvis vi kan. Det er heller ikke slik at andres rettigheter til å tenke, mene og gjøre ting vi er uenige i, må føre til at rettighetene misbrukes til overgrep mot andre. Det er ingen logisk nødvendighet, men når vi på den ene siden aksepterer og til og med oppmuntrer til meningsmangfold, og på den annen side understreker den individuelle frihet, virker det praktisk uunngåelig at det oppstår mange muligheter for overgrep, noen ganger i den beste hensikt, andre ganger som følge av ren ondskap.

Dette er en klar risiko ved å leve i et fritt samfunn. Det kan derfor heller ikke utelukkes at det også vil skje overgrep. Bak de nedrullede gardiner skjer ting som ikke bør skje – for eksempel mot barn, men prisen ved å skulle kontrollere alle er for høy. Kontrollen ville føre til at ikke bare overgrepene ble stoppet, men at også de legitime forskjellene trues og forsvinner. Dessverre – og noen vil synes dette høres kynisk ut – er dét faktisk prisen for frihet. Derfor må det være en høy terskel for det offentliges inngrep – gjennom lover, rettsvesen, barnevern eller lignende. Hvis ikke terskelen er høy, vil vi få et omfattende statsapparat som vil gå individer, familier og frivillige organisasjoner etter i sømmene for å sikre at "alt" er i overensstemmelse med det offentliges – det tilfeldige flertalls – oppfatning av hvordan ting bør være. Dermed ville pluralismen forsvinne og vi ville bevege oss mot det totalitære samfunn. Det hjelper ikke at hensikten er god eller målene "sosialdemokratiske". Retten til å være seg selv – forskjellig! – er fundamental.

Det må være den åpne samfunnsdebatten, hvor alle kan delta på lik linje, som er med på å trekke moralske og etiske grenser i praksis. Dermed vil folks atferd påvirkes og endres av både "det beste argument" og sosialt press, men uten at de politisk korrekte – hva det nå enn måtte være – kontrollørene legger en totalitær hånd over samfunnet. Så må vi også erkjenne at forandring, også til det bedre, tar tid.

Faktum er at for eksempel Den norske kirkes teologi i dag er langt mer "human" enn den var for 100 år siden – og Kirken sliter med homofilispørsmålet. Dette er et resultat av blant annet de homofiles, Human-Etisk Forbunds og andres kritikk og press. Det nytter altså.

Selv om Human-Etisk Forbund er fullstendig uenig i Kirkens og andre trossamfunns fortsatte diskriminering av kvinner og homofile, erkjenner forbundet at dette bunner i teologiske og ideologiske oppfatninger ingen andre kan gå inn og endre med tvang og lovgivning. Retten til å forstå og å praktisere sin religion som man selv vil, er fundamental. En konsekvens av dette er erkjennelsen av en rett til også å forskjellsbehandle. Derfor er vi tvunget til å tolerere denne diskrimineringen. Dette gjelder selv om en del medlemmer av Kirken i dag mener at det er uakseptabelt med diskriminering av homofile, for eksempel fordi synet på homofili ikke kan være en sentral del av Kirkens tro og lære. Dette er et tolkningsspørsmål, og her er poenget at et mindretall i et trossamfunn ikke skal kunne appellere til statens makt for å avgjøre teologisk/ideologisk uenighet.

Dersom retten til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn og seksuell legning skulle overordnes livssynsfriheten, og staten skulle sikre denne retten på en effektiv måte, ville det få store menneskerettslige konsekvenser. Hvis det ikke bare skulle bli anledning for kvinner og åpent homofile å søke stillinger som rabbinere, imamer og katolske prester i Norge, men dette skulle gjennomtvinges, ville det kunne bli aktuelt å straffe menigheter og deres ledere med inndratt støtte, bøter eller fengsel dersom de ikke sluttet med diskrimineringen. Hvis staten tvang gjennom ikke-diskriminering i trossamfunn, ville det i praksis bety at jødedommen opphørte å være jødedom i Norge. Det samme ville gjelde islam, katolisismen og en rekke andre trosoppfatninger. Norge ville tape en sak for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg dersom Stortinget skulle vedta noe slikt.

Statskirken – et trossamfunn?
I debatten i 2002 unngikk homoaktivistene å forholde seg til nettopp dette, at deres krav om ikke-diskriminering har konsekvenser for teologien og ideologien i praktisk talt alle trossamfunn i Norge. De insisterte på at statskirken står i en særstilling. Statens kirke bør ikke bryte statens lover, hevdet de. Og det er et paradoks at et offentlig organ handler i strid med menneskerettighetene og statens lover.

Når Human-Etisk Forbund likevel mener statskirken har den samme rett til å diskriminere ved ansettelser som andre trossamfunn, henger det nettopp sammen med forbundets oppfatning av Kirken: Den norske kirke er et trossamfunn, riktig nok med privilegier – som bør opphøre – men like fullt et trossamfunn med krav på indre selvstyre slik andre livssynsorganisasjoner har det. Dette er en oppfatning som er i tråd med Kirkens egen juridiske stilling i dag. Siden midten av 1800-tallet har Kirken fått en stadig mer selvstendig stilling i forhold til den staten den er en del av. Denne selvstendigheten er også regulert ved lov. Det er derfor ingen tvil om Kirkens juridiske rett til å diskriminere.

En alternativ tilnærming kunne være å insistere på at Kirken bare er det offentlige religionsvesen – uten noen selvstendighet i forhold til statens øvrige organer. Da ville man argumentere for en reversering av den selvstendighet som har utviklet seg de siste 150 år. En slik posisjon er naturligvis forenlig med et krav om at alle statens lover skal gjelde uavkortet for Kirken. Problemet med en slik posisjon er at den knytter staten enda tettere til én religion enn det tilfellet er i dag. Man må også ha klart for seg at i en slik situasjon ville prester og biskoper med rette kunne gjøre større krav på innflytelse over statens virksomhet, nettopp fordi statens offentlige religionsvesen jo må ha en betydning for statens verdigrunnlag og lovgivning.

Jeg skriver denne artikkelen som enkeltperson og ikke som generalsekretær, men kan si at Human-Etisk Forbund ikke ønsker en slik utvikling. Det er mest hensiktsmessig å få til et skille mellom stat og kirke snarest. Dermed vil staten få et livssynsmessig nøytralt verdigrunnlag og kan fortsette en progressiv utvikling mot en ikke-diskriminerende og likebehandlende lovgivning på alle samfunnsområder.

Det faktum at staten må gi særskilt dispensasjon til sin egen kirke i spørsmål av så avgjørende betydning som diskriminering av kvinner og homofile, viser til fulle at statskirken har overlevd seg selv. Det er skammelig at ikke stat og kirke har gjennomført et skille, det eneste som kan gjøre hele statens virksomhet konsistent i forhold til menneskerettsforpliktelsene. Et skille ville gi Kirken anledning til å fortsette sin diskriminering, men i så fall på egne umoralske bein.

Rettigheter i konflikt?
"Problemet – menneskerettigheter i konflikt med hverandre – har neppe en enkel teoretisk løsning, men det finnes praktiske løsninger knyttet til individets rett til å velge", skrev jeg i en kronikk i Dagbladet sommeren 2002. Dette er det behov for å utdype fordi det faktisk finnes en teoretisk løsning på problemstillingen, selv om den ikke er enkel.

Menneskerettighetene er de mest fundamentale og umistelige. De er rettigheter alle mennesker har bare i kraft av å være mennesker, av å tilhøre arten homo sapiens. Derfor er også menneskerettighetene per definisjon universelle. Det betyr ganske enkelt at virkelige menneskerettigheter ikke kan komme i uløselig konflikt med hverandre.

Mange rettigheter kan ses som krav eller uttrykkes som kravrettigheter. Dette gjelder også menneskerettighetene. Det betyr at de krav som stilles må være forenlige med alle andres krav. Har vi for eksempel krav på mat for å kunne leve, kan vi ikke gjøre krav på så mye at det går ut over andres krav på det samme. Kort sagt må kravene eller rettighetene kunne balanseres slik at de blir forenlige og dermed kan universaliseres.

Dette kan vi bruke når vi ser på livssynssamfunnenes krav om å praktisere sin tro som de finner riktig, og de homofiles krav om ikke å bli diskriminert. Hvordan kan disse kravene forenes?

På ett nivå kan ikke disse kravene forenes i det hele tatt. Innenfor rammen av livssynssamfunnets virksomhet må det ene eller andre kravet vike. Derfor sier Human-Etisk Forbund at Den norske kirke og andre trossamfunn bryter menneskerettighetene i sin interne praksis. De har en teologi og et menneskesyn som ikke kan forenes med den respekt for individets rettigheter som moderne menneskerettstenkning forutsetter. Dette er i og for seg ikke overraskende når man er underlagt dogmene i påstått hellige tekster og en guddommelig vilje som står over den menneskelige fornuft og erfaring. I dette ligger en fundamental religionskritikk vi ikke vil oppgi.

Men samfunnet består av flere "nivåer" enn det som utgjøres av det indre liv i livssynssamfunn og andre frivillige organisasjoner. Det ligger i selve uttrykket "frivillig organisasjon" at den enkelte ikke behøver å være aktiv i en bestemt frivillig organisasjon. Man kan melde seg ut og faktisk ikke tilhøre noen, eller man kan melde seg inn i andre frivillige organisasjoner, inklusive livssynssamfunn. Den enkelte kan altså melde seg ut av og inn i de diskriminerende trossamfunn i Norge. Kvinner og homofile kan starte sine egne menigheter og trossamfunn. Dersom en frivillig organisasjon opererer med en aldersgrense på for eksempel 35 eller 55 år, kan andre starte egne organisasjoner med samme formål, men med andre aldersgrenser.

De uforenlige kravene kan da forenes ved at livssynssamfunn har anledning til å diskriminere internt, mens individet kan melde seg ut og inn i organisasjoner hvor det ikke diskrimineres. Dette betyr at kvinner og homofile enten må ta kampen for forandring av trossamfunnene innenfra – med den moralske støtte man kan få fra andre – eller man melder seg ut av det aktuelle trossamfunn og starter sitt eget. Derfor kan ikke minoriteter som synes diskrimineringen av homofile i Kirken er forkastelig, kreve "hjelp" av lover og statens makt til å tvinge gjennom sine synspunkter. Det er også derfor retten til en slik sørgelig bruk av livssynsfriheten som trossamfunnene praktiserer, kan – og må! – forsvares.

Det er denne exit option eller valgmuligheten som gjør det mulig å forene de uforenlige krav. Men dette forutsetter at det finnes et samfunnsnivå hvor det ikke er anledning til å diskriminere homofile, kvinner eller på grunn av rase eller alder. Dette nivået er det ikke-frivillige samfunn, dvs. det som er regulert og kontrollert av staten. Enkelt sagt dreier det seg om de deler av samfunnet man ikke kan melde seg ut av eller unndra seg, nemlig statens domene og markedet.

Stat og marked i en særstilling
Derfor er staten forpliktet til ikke-diskriminering i sin virksomhet. Staten kan ikke la være å ansette kvinner, homofile, fargede eller yngre personer dersom de er kvalifisert for en stilling. Det er alminnelig enighet om at menneskerettighetene gjelder særlig for statens virksomhet.

Mer kontroversiell er en påstand om at menneskerettighetenes ikke-diskrimineringskrav bør gjelde på markedet. I vårt samfunn er det imidlertid i praksis umulig å unndra seg markedet. Det er derfor grunn til å vurdere markedet som en del av det offentlige rom man ikke kan reservere seg mot, på samme måte som man ikke kan melde seg ut av staten. Derfor kan det også være grunn til å hevde at menneskerettighetene forplikter myndighetene til å sikre alle borgere mot diskriminering på markedet.

Det er enighet i dag om at en restaurant- eller pubeier ikke kan avvise fargede personer. På samme måte bør det være forbudt å diskriminere myndige mennesker på grunn av alder. Etter min mening er det ikke rimelig at forskjellige næringsvirksomheter har egne aldersgrenser – ut over myndighetsalderen i Norge – for å kunne benytte deres tilbud. Vi har en myndighetsalder på 18 år i Norge, noe som betyr at etter denne alder skal alle ha de samme rettigheter. Å innføre mer eller mindre vilkårlige aldersgrenser i forhold til tilbud på det åpne markedet eller offentlige tjenester, er en uakseptabel diskriminering i forhold til alle voksne, dvs. myndige, menneskers likeverd, et likeverd som norske myndigheter er forpliktet til å forsvare i henhold til norsk lov og menneskerettighetene.

Skal man gjøre unntak fra det generelle likebehandlingskravet og ikke-diskrimineringspåbudet, må det være begrunnet, altså ha et rasjonelt og godt formål, og det må være lovbestemt. De fleste kjenner to norske lovbestemte aldersdiskrimineringer: Det er ikke lov å selge brennevin til noen under 20 år, og man må være over 21 år for å kunne kjøpe et håndvåpen. Det kan stilles spørsmål ved det berettigede i å nekte et myndig menneske, som kan være med på å velge landets regjering eller som kan sendes i krigen for å dø for landet, å kjøpe brennevin. Det blir også paradoksalt at man som 18-åring er gammel nok til å få et gevær i hendene av staten og kan sendes ut i verden for å dø i forsvaret av den samme staten som så nekter 18-, 19- og 20-åringen å kjøpe sin egen pistol. Men det er gode alkoholpolitiske, skade- og kriminalitetsforebyggende grunner som tilsier at lovgiveren har et reflektert forhold til denne aldersdiskrimineringen.

Dette gjelder imidlertid ikke for mange næringsdrivendes – for eksempel pubers og restauranters – aldersgrenser på over 18 år, selv om få har problemer med å se at ungdomsbråk er ufyselig for andre. Men like fullt: Her presenteres en diskriminerende begrensning som strider mot alle myndige menneskers like rettigheter. Et annet eksempel er de aldersskiller forsikringsselskaper opererer med. Man tillater seg å forskjellsbehandle alle unge etter statistisk utarbeidede oversikter over ulykkesfrekvens. Det finnes sikkert forskjeller mellom menn og kvinner, kanskje mellom innvandrere og såkalt etniske nordmenn også, men det ville være uhørt om dette ble lagt til grunn for premiefastsettelsen i dag.

Standpunkter som er kontraintuitive
Men er det dette menneskerettighetene handler om? Unge voksnes rett til å komme inn på alle puber og drikke seg fulle? Forsikringsselskapers premieberegninger? Burde ikke så store ord som menneskerettigheter være reservert noe viktigere enn dette? Kan det være en god sak å ta opp privilegerte norske ungdommers svært lite begrensede rett til å benytte et spesifikt markedstilbud? Trivialiseres ikke menneskerettighetene når de påberopes i denne sammenhengen?

Kanskje, kanskje ikke. Meningen er ikke å ta til orde for ungdommers rett til å drikke seg fulle – selv om de faktisk har nøyaktig den samme rett som eldre voksne til det. Hensikten er å peke på at menneskerettighetene har noen konsekvenser vi ikke alltid tenker over. De fører til at vi må forholde oss til saker og problemstillinger vi nettopp ikke trodde hadde noen menneskerettsrelevans, kanskje også til standpunkter som virker kontraintuitive i forhold til det menneskerettighetene er ment å beskytte.

Leietakere er også nødt til å forholde seg til markedet og en tilbyder av hus eller leiligheter trer også inn på markedet. Dermed bør ikke-diskrimineringskravet gjelde ganske uavkortet også innenfor denne markedssfæren. Derfor rettet Human-Etisk Forbund sist høst en henvendelse til Riksadvokaten hvor forbundet ba om en ny vurdering av henleggelsen av en sak i Bergen. Et samboerpar ble nektet å leie en leilighet bare fordi de var homofile. En slik diskriminering – som politiet i Bergen mente ikke rammes av norsk lovs forbud mot diskriminering – er uakseptabel. Dersom ikke norsk lov i tilstrekkelig grad sikrer dette i dag, bør Stortinget vurdere en utvidelse av lovvernet mot diskriminering av homofile.

Den (nesten) eneste "diskriminering" som kan være akseptabel på vare- og tjenestemarkedet, gjelder kjøpers betalingsevne og -villighet. En selger eller utleier kan selvsagt ikke ventes å tape penger på sine markedstransaksjoner. En annen reservasjon som kan være aktuell, er om selger/utleier har gode grunner til å anta at en bestemt kjøper eller leietaker vil ødelegge forretningen eller utleieobjektet. Derfor kan selvsagt en pubeier bortvise bråkete unge, fulle fargede eller homofile – eller berusede heterofile for den saks skyld, og en utleier kan rimeligvis også nekte å leie ut til bestemte personer man har erfaring for at ødelegger hus eller leiligheter.

Arbeidsmarkedet er en del av markedssystemet, og heller ikke her bør det være anledning til å diskriminere – som en generell regel. Dette er også det som legges til grunn i norsk lov. Men det er jo ikke slik at hvem som helst har rett til hvilket som helst arbeid. Arbeidstakeren må på sin side kunne tilby en relevant og kvalifisert arbeidskraft. Dermed kan ingen si at man har rett til et bestemt arbeid i en bestemt bedrift eller organisasjon.

Retten til arbeid blir dermed en vanskelig menneskerett, forstått som universaliserbar kravrett. For man ikke kan pålegge en arbeidsgiver, heller ikke staten, å bruke arbeidskraft som ikke er kvalifisert, eller som er uenig i organisasjonens/bedriftens formål eller virksomhet. Human-Etisk Forbund diskriminerer også ved tilsettinger – ikke når det gjelder rase, kjønn eller seksuell legning, men livssyn. Og i forbindelse med sist sommers debatt om homofiles rettigheter i forhold til prestestillinger i Den norske kirke, må det være lov å spørre: Hvor mange heterofile jobber i det homofile magasinet Blikk eller i LLH? Oppfordres heterofile til å søke? Og selv om det er rom for dem, har man vel sikret seg at de har et homopolitisk syn i tråd med bladene og organisasjonens formål?

Dette handler om kompetanse i videste forstand. For Human-Etisk Forbund er det for eksempel en del av en søkers egnethet for en jobb i organisasjonen at vedkommende er humanist. Slik vil det vel også være en "kvalifikasjon" å være homofil for å jobbe i en homoaktivistorganisasjon. På samme måte må vi da anerkjenne Kirkens og andre trossamfunns rett til å definere kompetanse for sine stillinger. Det ville bli en ganske uholdbar situasjon om en vaneforbryter eller kleptoman skulle stå på prekestolen hver søndag og predike: "Du skal ikke stjele!" En slik person er ikke moralsk kvalifisert til jobben som prest. Dessverre er det altså mange i Kirken og andre trossamfunn som mener at homofil praksis er synd, en synd som gjør personer moralsk diskvalifisert til bestemte stillinger. Dette kan vi altså mislike og argumentere mot, men ikke forby.

Det selvstendige individ
Unntakene fra de generelle diskrimineringsbestemmelsene er en del av norsk lov – for at norsk lov skal være konsistent i forhold til overordnede moralske og juridiske prinsipper som nettopp menneskerettighetene. De refererte eksemplene illustrerer hvorfor det må være slik. I forhold til stat og marked, institusjoner vi ikke kan unndra oss, må loven være uten unntak, men i forhold til institusjoner og organisasjoner individet kan melde seg ut og inn av, må også individet være beredt til å ta konsekvensene av sine valg.

Grunnen til at slik diskriminering eller forskjellsbehandling kan og må tolereres, er individets evne og soleklare rett til selv å velge. For humanister er individets autonomi, valgmuligheter og ansvar for egne standpunkter fundamentale verdier og premisser, ja, det er en del av menneskesynet. Hvis vi skulle si at dette ikke gjelder fordi det er vanskelig å melde seg ut av et trossamfunn, fordi vi påvirkes av tradisjoner og etablerte holdninger i den grad at staten må regulere individets meninger, holdninger og handlinger og forholdene innad i frivillige organisasjoner, ja, da oppgir vi fundamentale sider av humanismen. Dette innebærer ikke å være blind for sosiologiske realiteter – at det ofte er vanskelig å bryte med tradisjoner – men en sosiologisk observasjon ugyldiggjør ikke våre etiske standpunkter og vårt fundamentale menneskesyn. Det ville gjøre oss til sosiale determinister og kulturrelativister: Det ville ikke være mulig å kjempe for forandring.

En moral og etikk basert på menneskerettighetene må innebære at vi forsvarer andres rettigheter også når disse brukes til det vi selv er dypt uenig i. Det er bare når vi er villige til å beskytte rettighetene til de verste blant oss, de som har oppfatninger vi forakter og de som gjør ting vi er fullstendig uenige i – enten det er homofobe religiøse ledere, fulle ungdommer eller farlige kriminelle – at vi kan være sikre på at alle har den beskyttelse som menneskerettighetene skal gi. Så lett – og så utrolig vanskelig – er det. Hvem sa at menneskerettigheter var enkelt og ukontroversielt?

Debatt om denne artikkelen