Black metal kan være stygge greier. Den 10. august 1993 ble Øystein Aarseth, alias Euronymous, drept av Varg Vikernes i sitt hjem i Oslo. Mordet ble begått ikke bare fordi Vikernes hadde penger utestående i Aarseths plateselskap, men også fordi Vikernes og Aarseth rivaliserte om trone og krone i black metal-miljøet. Ti år senere kan vi trekke noen linjer tilbake til den norske svartmetallmusikkens opprinnelse.

Øystein Aarseth var den norske black metal-scenens første og fremste ideolog. Denne posisjonen sikret han seg som eier av Deathlike Silence Productions, Norges første plateselskap viet bare til black metal-utgivelser, som gitarist og låtskriver i pionérbandet Mayhem og som innehaver av platebutikken "Helvete". I perioden 1991– 1993 var den å finne i Schweigaards gate 56 i Gamlebyen i Oslo.

Da: Euronymous
"Helvete" innfridde langt på vei forventningene til en vettskremt fjortenåring på jakt etter rariteter til platesamlingen sin. Jeg husker den slik: Den skitne døren inn var dekorert med en Venom-plakat som viste et geitehode montert på et omvendt pentagram. På de svartmalte veggene hang avisoverskrifter av typen "44 skolebarn massakrert", "KRIG" osv., og andre utklipp som pekte på voldelige eller dødsrelaterte episoder. En maltraktert utstillingsdukke med blod rundt munnen holdt fakler i hendene. En full fyr med langt, fett hår og patronbelter satt og sov i en stol, ved et bord dekket av tomme ølflasker. Euronymous selv henvendte seg ikke direkte til nye kunder, men svarte kort på tiltale.

Butikken var rik på produkter som i dag får samlere til å sikle, syvtommere og demokassetter fra den gang unge og ukjente band som Satyricon, Burzum, Mayhem og Nihilist (senere kjent som partyrockerne Entombed). Selve butikkdriften gikk trolig dårlig, fordi Euronymous ikke var noen selgertype. Han hatet å selge ting til kunder som ikke viet seg til svartmetall-livsstilen, og uttrykte forakt for dem som kjøpte svartmetallplater uten å bære miljøets "uniform": svarte jeans, skinnjakker, patronbelter, langt hår og sataniske symboler – denne stilen er langt på vei den samme som Motörheads frontfigur Lemmy Kilmister har kjørt siden midten av 1970-tallet. I et udatert brev fra tiden rundt 1990, skriver Euronymous:

Black metal-genrens nåværende suksess ville nok forbauset Euronymous, som i brevene sine kunne finne på å be om en dollar eller to for å få råd til å spise – han brukte mye av pengene sine på å brevveksle med black metal-fans i (eks-) kommunistiske stater som Albania, Kina og det tidligere Sovjetunionen. Hadde ikke Aarseth blitt myrdet i 1993, ville albumene han hadde i Deathlike Silence-katalogen gjort ham til en velstående mann.

Hatets musikk
Betegnelsen "black metal" oppstod i 1982 med britiske Venoms utgivelse ved samme navn. Venom var blant de første til å kombinere metal-musikk med et satanisk image, representert med pentagrammer, svarte skinnklær og hodeskaller. Utover på 1980-tallet la svenske Bathory og sveitsiske Celtic Frost mye av det videre grunnlaget for den subgenren som skulle bli til med Mayhem og bandene på Deathlike Silence Productions.

Black metal har vært hatets musikk helt fra begynnelsen av. Hatet er drivkraften som har skapt de fleste av de utgivelsene som er blitt klassikere i sin genre: Mayhems Deathcrush (1987), Darkthrones A Blaze in the Northern Sky (1991), Burzums Burzum (1992), Emperors In the Nightside Eclipse (1994), Satyricons The Shadowthrone (1994) etc.

Hatet kan uttrykkes i generelle og derved uforpliktende vendinger, slik for eksempel Satyricon gjør det i det som ble kåret til "årets låt" på Alarm 2003, "Fuel for Hatred": "I wish you slow death, / slow death by grinding".2 Hatet kan også artikuleres mot fenomener og grupper. På Varg Vikernes' debutalbum Burzum antydes hat og krig mellom raser: "Darkness Hate and Winter / Rules the Earth when I Return / War Between Races / A Goal Is Reached / Chaos, Hate" (fra kuttet "My Journey To The Stars"). Rasespørsmålet har altså vært med Burzum og Vikernes fra begynnelsen av.

Dimmu Borgir har de kristne som hatobjekt på Stormblåst (1996): "Jeg ventet / Åh, som jeg ventet / Tiden virket som evig / Men endelig fikk jeg øye på stakkar'n / Jeg hevet min knyttede neve / Og skrek / Svake kristne! / Dø i natt! / Jeg skal flerre din sjel i to!" (fra låta "Da den kristne satte livet til"). Disse parodiske versene gjør det som kunne vært mørk kunst til makaber underholdning.

Hat til livet uttrykkes hos Darkthrone på albumet Total Death (1996): "Gaia! / Once mother of all life / Now raped by death / To breed the brethren of black fire" (fra sangen "Black Victory Of Death"). Her går det an å se for seg den flamske 1500-tallsmaleren Pieter Bruegel den eldres bilde "Dødens triumf", der horder av skjeletter dreper mennesker på alle tenkelige vis; i svartmetallens forestillingsverden feires døden som et negativt forsyn, en instans som korrigerer det Gud gjorde galt under skapelsen av livet.

Innholdsmessig tar hatet altså ulike former. Det vesentlige i black metal har vært å markere individualitet, uavhengighet og annerledeshet med de midlene som finnes. Det samme hatet, men med motsatte politiske og sosiale fortegn, kan man finne i amerikanske musikkgenre som hardcore og gangster rap.

Black metal og nihilisme
Deathlike Silence Productions hadde mottoet: No fun. No core. No mosh. No trends. Varg Vikernes' debutalbum Burzum fra 1993 fulgte tilsynelatende oppfordringen. Inni den primitive produksjonen stod en gnom og skrek som om innvollene skulle ha flagret ut av gapet på ham. Gitarene leverte kjappe, summende tostrengsriff i en tåke av vreng og støy. Gjennom denne lydtåka trådte en rasende, undertrykkende atmosfære gradvis frem som et pentagram. Estetikken til albumet var primitiv, med hvite gotiske titler på svart bakgrunn, og et fotografi av Vikernes tatt nedenfra, hvor han poserer sminket i et rom med tungt listverk. Med sin meget enkle utførelse vekket albumet assosiasjoner til middelalder og gammeltestamentlig strenghet. Denne "pietistiske estetikken" ble først utviklet av Darkthrone på albumet A Blaze in the Northern Sky fra 1991, på alle måter en milepæl i svartmetallgenren.

Svartmetallen er beryktet for sin befatning med døden, mord og selvmord, voldtekt, ulike former for satanisme, nekrofili og nasjonalsosialisme. Å utforske slike ekstreme fenomener i tekst, lyd og bilde følger logisk av genrens nihilisme, eller verdi-løshet: For den som ikke har verdier, er ingenting hellig. Friedrich Nietzsches filosofi inngår i black metal-arven, mer enn noen annen tankeretning.

Nihilismen begrenser seg dessverre ikke bare til musikk. Den resulterte også i forbrytelser som gravskjending, kirkebrann og drap. Ettersom det er musikken som er det sentrale her, skal jeg ikke ta for meg de nærmere 50 kirkene som ble brent i perioden 1992-1995, drapet på Magne Andreassen i Lillehammer eller de andre plettene på svartmetallmiljøets rulleblad. For en mer utførlig diskusjon av disse sakene anbefales Didrik Søderlinds og Michael Moynihans monografi om black metal fra 1998, Lords of Chaos.

For de som først i de senere år har stiftet bekjentskap med svartmetallen må den emosjonelt ladede og virtuose musikken parret med rabiate, misantropiske tekster by på problemer. Denne konflikten mellom form og innhold løses ofte ved at man ignorerer tekstene til fordel for musikken. Anmelderne skriver mest om lyd og lite om ord. At promoplater som regel leveres uten tekster, gjør det ikke lettere å skulle mene noe om hva som synges.

Nihilismen fremtrer også på det visuelle plan. Et av de første inntrykkene uinnvidde får når de blar i boken Lords of Chaos er hvor grimme black metal-aktører kan se ut. Spjåket ut med lange kapper, liksminke og historiske våpen skjærer de grimaser for å se fæle og fule ut. Å fremkalle ubehag og angst er svartmetallmusikerens negative plikt.

Nå: Satyricon
Fra svartmetallens opprinnelige tilstand i Euronymous' "Helvete" er avstanden lang til Satyricons turné "Black Lava Down Europe 2003". Den 3. mars i år brakte Satyricon et stykke krigersk Norge til Paris, til en klubb vegg i vegg med Moulin Rouge-cabareten. Pigalle-strøket i Paris er kjent for sin overflod av pornokinoer, peepshow og kebabsjapper, men det huser også det parisiske svartmetall-miljøet. Salen på klubben "La Locomotive" var full av unge og godt voksne tenåringer; de fleste bar T-skjorter med bilder av norske band som Dimmu Borgir og Mayhem.

Hva er det ved disse piratlignende musikerne som appellerer til franske ungdommer? Kanskje er det en drøm om kalde og ubefolkede landskaper, langt fra det trangbodde, kontinentale Europa. Drømmen om det ubesudlede Skandinavia, hvor naturen utgjør den største trusselen mot fortsatt overlevelse; eller visjonen om en episk-nordisk aristokratisk tradisjon som lever videre, skjult i svartmetallens gotiske fonter og Torshammere. Norsk black metal er blitt en merkevare for lenge siden, kjennetegnet av prikkfri instrumentering og ekstremt image. Norge er i dag svartmetallens desidert mest produktive laboratorium, med ekspertise på flere forskjellige subgenre.

Foran et lojalt og konsertkåt publikum byr kombinasjonen av blodhungrige vers og brutal musikk ikke på noe problem, versene understreker musikkens misantropiske karakter. Da Sigurd Wongraven leverte introduksjonen til "Hvite Krists Død" ble det liv i salen, til tross for at budskapet ble fremsagt på norsk: "Kampen mot Gud og Hvitekrist er i gang". Ordenes mening ble underordnet musikken og de emosjonene den formidler; først og fremst bar de løfter om Satyricon-klassikeren som fulgte. Largopartiet i "Mother North" skapte allsang, om det da er sang vi snakker om her.

"Black Metal ist Krieg" stod det å lese på enkelte T-skjorterygger på Satyricons Pigalle-konsert. Dette utsagnet oppsummerer med fire ord noe som kan sies å være svartmetallgenrens egen, negative ideologi: Black metal er krig. Denne iboende ideologien finnes overalt der black metal finnes, i øvingslokaler på Kolbotn eller i platesamlinger på Vindern. I Satyricons låt "Repined Bastard Nation" finnes vers som smertefritt lar seg anvende på dagens internasjonale politiske orden: "Do we need another bastard nation (...) / aiming at us clinically".

Hjelp, vi er i popbransjen!
Satyricon har en særstilling i dagens svartmetallandskap. Som første norske svartmetallband tilknyttet et multinasjonalt plateselskap, EMI, er Satyricon blitt mye presseomtale til del. Popartister med en halvliters levetid skyves gjerne frem foran kameraene i et regn av dollarsedler, mens Satyricon først etter ti års eksistens og minst like mange utgivelser blir lagt merke til. I 2003 vant Satyricon Spellemannprisen i kategorien "metal", og de fikk Alarmpriser for "årets låt" og "årets album". Tidligere har også bandene Dimmu Borgir og Covenant (nå The Kovenant) vunnet spellemannspriser i samme kategori. Nå er det alstå Satyricon som opplever fortjent anerkjennelse utenfor det spesialiserte metallpublikummet; det var et selskap av EMIs dimensjoner som måtte til for å legitimere black metal som noe mer enn et musikalsk skrekkabinett.

Jo mer populært et band som Satyricon blir, jo mindre farlige blir de. Suksess betyr nødvendigvis et brudd med den opprinnelige ideologien til Euronymous, som forkynte at black metal skulle være ond, mørk og underground. Øystein Aarseths visjon er fortsatt normgivende, som et kompass for hva som skaper ekte black metal. Han ville at folk skulle frykte musikken, at svartmetallmusikken skulle forbeholdes sin egen snevre krets. I et brev fra rundt 1990, skriver Euronymous:

Interesserte musikkjournalister
Black metal i dag er mindre hatet og fryktet enn tidligere. Når det gjelder medietekke, fikk Euronymous likevel langt på vei rett: Nyhetsjournalistene har med visse unntak – for eksempel Satyricon og Dimmu Borgir – vært skeptiske til svartmetallen siden omtrent 1994. Dette kan ha sin forklaring i at svartmetallerne ikke lenger brenner kirker og stormer gudstjenester med øks. Musikkjournalistene har imidlertid fattet mer interesse for black metal de tre siste årene. Et respektert band som Immortal fikk sin siste utgivelse Sons of Northern Darkness (2002) anmeldt i de største avisene. Infernofestivalen i Oslo har tiltrukket seg svartmetallartister og journalister hver påske siden 2001. Artister som Enslaved blir derimot noe forbigått i pressen, til tross for at de har like lang fartstid som Immortal. Terskelen for å få oppmerksomhet på et utelukkende musikalsk og kunstnerisk grunnlag ligger fortsatt høyere for black metal-utøvere enn for mer "sexy" artister i genre som rap, pop og soul. I svartmetallens interne og internasjonale fora har norsk musikk lenge og konsekvent høstet bifall.

Er black metal for usexy for kresne journalister? Den var ihvertfall ikke det i 1993. De som leste norske aviser på den tiden vil huske den enorme oppmerksomheten svartmetallscenen fikk, like negativ som omfattende. Den 20. april 1994 brukte Dagbladet en helside på Varg Vikernes, med overskriften "– Jeg er Odins og Satans sønn", samt undertittelen "– og finansieres av Ku Klux Klan".4 Skredet av forsider om kirkebranner og gravskjending rekrutterte flere unge satanistaspiranter til miljøet enn noen annen isolert faktor. Med Euronymous i graven og Varg "Greven" Vikernes i fengsel avsluttet nyhetsjournalistene sin paparazzikampanje mot norsk black metal.

Nye bander
En spin-off eller bivirkning av denne første journalistiske iveren er at Norge ti år senere har en sterk og vital produksjon av svartmetallband. Jeg sier ikke at det bare var avisene og fjernsynet som opprettholdt black metal gjennom sin jakt på pirrende "satanstoff", men de spilte utvilsomt en essensiell rolle i utbredelsen av genren. Fordi svartmetallgenren ble så grundig eksponert i nasjonale medier, var den lett å tilegne seg for opprørske ungdommer i dalstroka innafor.

Disse nye bandene kan komme til å skape økt oppmerksomhet rundt Norge internasjonalt, og muligens generere skatteinntekter til kommunene – som liker å få, men ikke å gi. Disse bandene – la meg nå bruke ordet i den norske og ikke den engelske betydningen, nemlig en bande, flere bander – utgjør en ressurs av skaperkraft og ambisjon som vekker internasjonal kommersiell interesse. Ved siden av de etablerte bandene finnes en underskog av yngre svart- og dødsmetallgrupper som Ragnarok, Blood Red Throne, Dødheimsgard, Taake, 1349, Alsvartr og Khold. Svartmetallutøvere har fått lite offentlig støtte (noe turnéstøtte fra Kulturrådet), og kan regnes som musikk-entreprenører som kontrollerer sin egen karriere.

Foruten plateselskapene Moonfog, Nocturnal Art og Voices of Wonder/Head Not Found, finnes det få norske selskaper som kan eller vil publisere norske band. I utlandet er det annerledes. I Tyskland har selskapet Nuclear Blast norske Immortal, Dimmu Borgir og The Kovenant i stallen, selskapet Century Media har bandene Borknagar og Old Man's Child. Bandet Enslaved holder til på det franske selskapet Osmose, mens Mayhem og Carpathian Forest befinner seg hos Seasons of Mist, også fransk. Engelske Candlelight utgir plater med Emperor, Peccatum og Myrkskog.

Musikkens magi
Siden Euronymous lette med iver etter adresser til black metal-fans i Kina ("Kina er et av mine favorittland, ved siden av Albania, Mongolia, Nord-Korea og noen andre" 5), har black metal blitt establishment, med distribusjonskanaler i de fleste land. Norske svartmetall-utøvere har tatt megafonen, og gir den ikke fra seg uten kamp.

Bandene Mayhem, Emperor, Darkthrone og Burzum har hatt enorm påvirkning på genrens yngre utøvere, på godt og – selvfølgelig – vondt. De første utgivelsene på Deathlike Silence ligger som rygghvirvler i dagens svartmetalldrage. Om Norge forblir svartmetallens ener, så skal disse trendsetterne ha mye av æren/skylden for det. Selv om black metal utvikles og oppdateres, forblir den tro mot sin opprinnelige oppskrift: Raskt, hardt og ondt! Satyricons og Immortals siste utgivelser beviser at svartmetalldragen er blitt voksen, og mer viril; den behøver ikke lenger sprute flammer på kirkebygg for å bevise sin manndom.

Få musikkformer i Norge kan vise til samme potens, skaperkraft og selvtillit som black metal. Genren påberoper seg en amoral som medfører at den i egne øyne ikke kan være umoralsk. Tvertimot har den en flammende frisk pust som bare oppriktig nihilisme kan gi. I et Norge hvor det å være snill må til, har black metal fått plassen til den slemmeste gutten i klassen, han som sjokkerer ved å skjære i grisehoder. Dette rampegutt-bildet bør ikke få skygge for svartmetallens største bedrift: Å ha utviklet et helt egenartet episk uttrykk, tuftet på progressiv rock og klassisk heavy metal.

Som frittalende og kompromissløs har svartmetallen klare kulturradikale trekk. Selv om genren er et mer kunstnerisk enn politisk fenomen, har den en ideologisk del som langt på vei sammenfaller med nihilismens og hedendommens tro på det frie individ. Ettersom den tradisjonelle satanismen synker i kurs, får den norrøne kulturen mer oppmerksomhet hos mange band, gjennom bruk av f.eks. Torshammere, vikingvåpen og skipsmetaforikk. Disse to vidt forskjellige paradigmene forenes i en aversjon mot kristendommen, som tilskrives fiendtlighet mot kropp og kjønn, kunst og viten.

I norrøn mytologi er krigsguden Odin også skaldskapens og seidekunstens gud. Gir du ham en elektrisk lyre og en vegg av forsterkere, er black metal lyden du vil høre.

Noter
1. Fra Aarseths personlige korrespondanse. "I hate the scene of today, it's only trendy children in jogging suits and hardcore idiots who want to be the moral police in the scene. The OLD scene like it was in the times when we started up is DEAD. The people looked like they digged death metal/black metal, we had our own culture and lifestyle, now the only ones who listen to this music are skaters."