Norsk litteraturkritikk er vel omtrent like god eller dårlig som norsk litteratur: Ingen helt generell karakteristikk blir rettferdig. Selvsagt har den svake sider. Så hvordan kan denne del av kulturdebatten utvikles videre?

En kort diagnose først: Ett problem er at fornemmelser og følelser fortrenger begrunnelser og resonnementer. Kritikeren bebreider en boks "univers" og stil fordi han ikke finner seg til rette der. Det hevder Geir Pollen, leder i Den norske Forfatterforening, i "kritikk av kritikken"-nummeret av Norsk kritikerlags krit.sirkelen. Den moraliserende kritikken blomstrer også.

Det alle nå kaller "slakt" er ikke et generelt problem i norsk kritikk. Problemet er snarere for mye ukvalifisert ros og tynt begrunnet panegyrikk. "For høy" temperatur er heller ikke utbredt. Seriøsitet krever ikke en stil full av forbehold, og vegring overfor meninger og standpunkter. Å være feig er ikke nødvendig for å være faglig.

Kritikeren er sjelden en uavhengig observatør, oftere en aktør i det litterære system; ja, med potensiell innflytelse hvis hun har dømmekraft og begrunnelsesevne. De fleste anmeldelser har jo langt flere lesere enn boken som anmeldes. Det gir kritikken muligheter. En god kritiker kan være medievirkelighetens daglige essayist, håper Leif Høghaug og Jon Refsdal Moe i det omtalte krit.sirkelen. Men den skarpe aviskritikeren kan dessuten være en god journalist. Ikke en som blottlegger nivellerende kunnskapspretensjoner i flat normalprosa, men som greier å gi estetiske vurderinger og faglige synspunkter et innhold og en form som sier hvorfor noe er originalt eller platt, konsekvensrikt eller dødt.

Hvem må skrives kritikken for? Ikke for litteraturviterne eller forfatterne, men for leserne og en større eller mindre offentlighet. Det finnes jo knapt kritikk som i forfatterens øyne yter hennes bok rettferdighet; den frarøver mer enn den gir, og det den gir, er unøyaktig og forvridd. Slik vil det ofte virke. Å utgi en bok er en offentlig handling; man må finne seg i fortredeligheter og tvilsomme tolkninger.

Ingunn Økland reflekterte godt om hvordan man konkret kan skjerpe kritikken i Aftenposten 29.3. i år: "Kutter man i utflytende handlingsreferater og uforpliktende kvalitetsdommer, kan litteraturkritikken romme anslag til litterære tolkninger og estetiske diskusjoner, og dessuten åpne seg mot en større verden av politiske og historiske kraftlinjer." Det er nettopp det som trengs: En kritikk som er mer intenst lesende og tolkende, og samtidig kontekstualiserende ved å aktivere kunnskap fra mange kilder. Dette er kritikk som ikke er blind for at en tekst eksisterer i mange sammenhenger som har innvirkning på den: et forfatterskap, en litterær tradisjon, en forlagsbransje, en mediesituasjon. Kunsten har en funksjon i samfunnet ikke på tross av, men fordi den er unnfanget som fri. Det betyr at den ofte med fordel kan tolkes i en kontekst.

Romantisk kunstnermytologi og modernistisk autonomi-tenkning, særlig hos unge kritikere, gjør ikke bare kunsten mindre politisk potent og mer innoverskuende og kvasi-selvtilstrekkelig. Det usynliggjør også det litterære potensialet (eller fraværet av det) i for eksempel sakprosaen. Lærebokkritikken hadde et forbigående oppsving på 1990-tallet. Kritikken av den allmenne sakprosaen er litt styrket, men er fortsatt svært usystematisk. Mediekritikken likeens. Få kritikere våger seg vekk fra skjønnlitteraturens område, påpeker Jahn Thon i antologien Det glatte lag fra 1996. En grunn til det er at den idealistiske estetikken fra 1800-tallet er normgivende. Her ligger utfordringene for en skarpere tekstkritikk.

Kan vi dyrke frem en kritikk som er preget av det kritiserende subjektet – utfordrende, modig og temperamentsfull – men samtidig ubestikkelig lojal mot teksten? spør Geir Pollen.

Joda, det er mulig det. Én av forutsetningene for en profesjonalisering av kritikken er at flere norske avis- og tidsskriftredaksjoner øker kritikerhonorarene, og at Norsk kritikerlag får del i offentlige midler til prosjektstipender. Kritikk er i dag nær ubetalt fritidssyssel for frilansere; det må bli mer av en profesjon. Da trenger vi også sterke kulturredaktører i de større avisene, og mer bevisste ansvarlige redaktører i de mindre kulturavisene. Jeg er enig med Jan Kjærstad: En del norske kulturredaktører mangler visjoner for hva aviskritikken skal være (Aftenposten 22.6. og 8.7. i år). De må presses til å markere sine valg og posisjoner, mener Trond Haugen, leder i Norsk kritikerlag, i Aftenposten 24.6. i år.

Å bremse den proporsjonsløse dyrkingen av debutanter er én vei for redaksjonene, på reportasjeplass. Å slutte å tro at en endeløs rekke enkeltanmeldelser av enkeltbøker er det ideelle medium, er en annen, på kritikkplass. Færre anmeldelser, slik Kjærstad har antydet, er ikke nødvendigvis en vinning. Redaksjonene kan heller utvikle andre genrer og teksttyper: Bokessay som analyserer ideologiske tendenser og estetiske utviklingslinjer samtidig som de presenterer enkeltbøker, kan være en utfordrende genre både for skribent og leser – ikke bare i tidsskriftene, men i dags- og ukeavisene. Bokessayet gir større muligheter til å veie bøkers betydning og kvalitet, til å se kontraster og sammenhenger. I Samtidens litteraturkritikk-profil skal bokessayet fortsatt være hovedgenren, både for skjønnlitteratur og faglitteratur. Som et "tidsskrift for litteratur, politikk og samfunnspørsmål", er det spesielt viktig å lese litteratur i lys av sosiale og kulturelle kontekster.

Skal kritikken møte alle bøker og alle typer litteratur med alvor? Litteraturredaktør Bendik Wold i Morgenbladet sier nei, og bruker et romantisk kvalitetsbegrep supplert med Adornos kulturindustri-kritikk og autonomiestetikk til å skyte en kategorisk kile inn mellom "litteratur" og "underholdning" (www.vinduet.no 7.4.03.). Hans ankepunkt er at mange kritikere ikke går i virkelig dialog med litteraturen, og behandler det middelmådige med samme seriøsitet som det virkelig gode.

Han har mye rett i sin kritiske diagnose, mindre i sin affekterte utskriving av medisin: å returnere alle underlødige bøker til forlagene uten å bruke en linje på dem. Det er en retorisk handling, men snyter Morgenbladets lesere for intelligente analyser av den mindre høyverdige, men mye leste litteraturen.

Den må dissekeres desto mer intelligent; ikke fordi den virker i kraft av å være høy kunst, men fordi den blir lest av så mange. Da må kritikeren spørre, konfrontert med alle genrer: Hva er dette? Er det godt eller dårlig, uinteressant eller viktig? Samtidig må kritikeren klargjøre premissene for sine egne vurderinger.

Det er noen av litteraturkritikkens kjerneoppgaver.