Dette intervjuet er skrevet av Marte Stubberød Eielsen og sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 7.6.03.

– Bransjeavtalen mellom Bokhandler- og Forleggerforeningen er uthulet og sikrer økonomisk vinning for de store, sier forlagsredaktør Per Bangsund i Kagge forlag.

Det må selvfølgelig være en grunn til at bøkene på Kagge forlag er bundet inn i selvlysende grønt, gult og rosa. Kagge er nemlig ikke medlem av Den norske Forleggerforening (DnF) og dermed ikke tilkyttet bransjeavtalen mellom Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen. Derfor kan ikke Kagge nyte godt av drahjelpen som bokhandlernes skaffe- og lagerplikt gir. Av samme grunn er Kagge i prinsippet ikke bundet av faste bokpriser.

Er Kagge et liberalt forlag som ikke ønsker reguleringer av norsk bokbransje; som gir ut filosofi og porno om hverandre og som går for alternative måter å selge bøker på? Klassekampen tok en prat med Per Bangsund. Etter å ha jobbet både for Klassekampen og Dagbladet, forlot han journalistikken til fordel for forleggeriet, først i Gyldendal-eide Tiden, nå i Kagge forlag.

– Bøker skal både synes og selges. Det er enhver forleggers ønske. Og forlagsvirksomheten, den drives best utenfor Forleggerforeningen, konstaterer Bangsund.

– Hvorfor?

– Forleggerforeningen er en dypt udemokratisk organisasjon. Medlemmene har ikke lik stemmerett, og de tre store, Aschehoug, Gyldendal og Cappelen, sitter på makta. Det eksisterer et skinn av demokrati ved at småforlag kvoteres inn i styrer og utvalg, men i realiteten har småforlagene lite i Forleggerforeningen å gjøre. Her deles stemmeantall ut etter økonomisk makt, sier Bangsund og tilføyer:

– Eneste grunn til å bli medlem er at man da ville få delta på det store mammutsalget Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen arrangerer i samarbeid. Mammutsalget gir økonomisk gevinst. For Kagge er likevel prinsippene avgjørende her.

Fastpriser

– Hvordan ser Kagge på fastprisen, bransjeavtalens viktigste prinsipp?

– Kagge har ingen uttalt holdning for eller mot fastpris. Vi ser fordeler og ulemper ved begge prissystemer. Fordelen er jo at faste priser gir en forutsigbarhet som både bransje og kunder er tjent med.

Selv om Kagge ikke er del av fastprissystemet, er forlaget pålagt å ha veiledende priser. Derfor er det i realiteten lite som skiller Kagge og de andre forlagene hva angår fastpris og fripris. Bangsund fortsetter:

– Ulempen med fastpris er at de tre mektige forlagene bruker sin mulighet til selv å fastsette pris på bøker til å presse prisene oppover. Jeg sier ikke at jeg ønsker full liberalisering av Bok-Norge. Vi bør beholde momsfritak, for eksempel. Men bransjeavtalen, som den ser ut i dag, er uthulet. Særordningene misbrukes til økonomisk vinning for de store. Det var ikke sånn denne avtalen var tenkt.

Under bokbransjens treff på Norsk Litteraturfestival nylig, uttalte sjefsforlegger i Kagge forlag, Erling Kagge, at han ikke tror folk bryr seg så mye om prisen på en bok i tre- til firehundrekronersklassen kostet en femtilapp fra eller til. Uttalelsen kan vel tas til inntekt for at også Kagge presser priser.

– Hva er din kommentar, Bangsund?

– Kast et blikk på katalogen vår og sammenlign prisene med de andre forlagene. Vi er faktisk konkurransedyktige på pris, sier han.

Og etter en titt i Kagges bokliste fra 2002 kan Klassekampen konstatere at den gjennomsnittlige innbundne boka til Kagge ligger på 299 kroner – noe som regnes for å være en standardpris på ny litteratur i Norge. Likevel ser vi stadig eksempler på at forlag er i ferd med å prise seg opp fra denne standardprisen.

Samlebånd

Redaktør i Samlaget, Nina Refseth, kritiserer i siste nummer av Samtiden de store forlagshusene for å tenke for mye på økonomi, samlebåndsproduksjon og effektiv organisering – og for lite på bok. Forlagsdirektør i Gyldendal, Bjarne Buset, tok til motmæle i Klassekampen 15. mai. Da sa han at effektiviseringen i hans forlagshus ble gjennomført for å styrke fokus på bok og idé. Basert på flere års erfaring fra Gyldendal-konsernet, tar Bangsund side med Refseth:

– Redaktør i Samlaget, Nina Refseth, kritiserer i siste nummer av Samtiden de store forlagshusene for å tenke for mye på økonomi, samlebåndsproduksjon og effektiv organisering – og for lite på bok. Forlagsdirektør i Gyldendal, Bjarne Buset, tok til motmæle i Klassekampen 15. mai. Da sa han at effektiviseringen i hans forlagshus ble gjennomført for å styrke fokus på bok og idé. Basert på flere års erfaring fra Gyldendal-konsernet, tar Bangsund side med Refseth:

Kultur og kommers

– Men Kagge har ikke rykte på seg for å satse spesielt på kvalitetsbøker?

– Det stemmer at vi lenge har blitt beskyldt for å være et rent kommersielt forlag. Men Kagge er på ingen måte noe særfenomen i norsk forlagsverden. Da jeg jobbet i Tiden arbeidet vi hardt for kommersielle suksesser. Joda, Kagge har lettere og lettsolgt litteratur på sine lister – Jon Almås' bok om vasking for eksempel. Men denne typen bok krever også kvalitetssikring, sier Bangsund og presiserer at Kagge også har tungvektere i stallen:

– I fjor satset Kagge på en serie av nyoversatte litterære klassikere. Først ut var Joseph Conrads «Mørkets hjerte». Flere norske forlag som slår seg på brystet som viktige kulturformidlere, utgir ofte utdaterte og ufullstendige oversettelser av verdenslitteraturen. Her har Kagge skapt seg en nisje, mener Bangsund.

Kagge har nettopp kjøpt opp et annet lite forlag, som heller ikke var medlem av Forleggerforeningen; nemlig Stenersen. Vi stiller Bangsund et hypotetisk spørsmål: Tror han forlagene som nå har markert seg mot Forleggerforeningen og delvis mot fastprisavtalen kan komme til å forene seg og ta til orde for en mer liberal bokbransjepolitikk?

Men Bangsund tror ikke det. Han tror heller at Forleggerforeningen på sikt vil få mindre betydning i norsk bokbransje.