Dette debattinnlegget sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 6.6.03.

Å si at Eminem driver en «pastisj» over en skapt arbeiderklassepersona er å skjule seg i skjørtene på postmodernismen.

Da Richard Goldstein kom til Norge og sa at Eminem representerer de samme machoverdiene som Bush, rykket mange ridderlige, norske intellektuelle ut for å redde sin helt. I farta hadde de det så travelt at de ikke engang fikk ferten av postmodernismen.

Det kanskje mest interessante i Goldsteins budskap er en ganske forfriskende kritikk av postmodernistene. En kritikk av oss, for vi bruker alle postmodernistiske grep i vår forståelse av populærkulturen. Vi som legger inn et lag av ironi, forstår ting som pastisj, eller bruker andre filtrerende teknikker for å håndtere verden. Slik blir det tålelig å se på Disney-filmer uten å brekke seg over de håpløst borgerlig-korrekte verdiene, eller, nærmere debatten som har rast, å høre på gangsta rap uten å få lyst til å denge kvinnfolk.

Til alle oss sier Goldstein at vi av og til må lette på postmodernisme-sløret og ta ting bokstavelig. Eminem sier at han hater mora si så mye at han ikke engang skal ta med datteren sin i begravelsen hennes. Og når han sier det, må det være lov å på et eller annet nivå forholde seg til det bokstavelige. Ved å ta folk på ordet, kan man se at det er klare sammenhenger mellom det som uttrykkes i kunst og trekkene i det samfunnet som speiles i kunsten.

I foredraget Goldstein holdt ved lanseringen av siste Samtiden, hvor han var intervjuet, var kritikken av den postmodernistiske distansen i den liberal-radikale offentligheten helt tydelig. I stedet for å svare, rykker norske intellektuelle ut i ganske automatiske forsvar av den frie kunsten som ikke bør hindres av moralsk dom (Linn Ullmann i Aftenposten 18.05.03), og en forståelse av Eminem som en misforstått arbeiderklassehelt og gudbenådet poet (Espen Stueland i Klassekampen 24.05.03).

Surpomp

At Goldstein bare er en gammal surpomp som «går senatsfruenes ærend», som (min bror) Stueland sier, går jeg ikke med på. Jeg synes det er helt tydelig at Goldstein har et progressivt budskap. Goldstein slår fast at Eminem er en viktig kunstner, men at det likevel må være lov å se på de verdiene han representerer. Derfor er Ullmann skyldig i en skivebom, for hele hennes utlegg er basert på et uriktig premiss. Det er ikke slik at Eminems kunstneriske verdi gjøres avhengig av en moralsk dom, heller ikke hos Goldstein. Det er heller ikke snakk om å hindre ham i å si det han sier, men om å høre på det han sier.

Kanskje kan Espen Stueland ha rett i at Eminem taler også for en stum underklasse. Men er dét så høyverdig, om den underklassen som Eminem representerer står for noen alvorlig fucka opp verdier? Jeg er ikke sikker på om jeg synes det er greit at massekulturen skal få være menneskefiendtlig og grumsete, bare fordi den omfatter en underklasse vi vil være på lag med, og derfor ikke peller på nesa.

Selv om Eminem markerer at han driver en «lek» med sine forskjellige rollefigurer og ved hjelp av sine forskjellige posisjoner som til sammen utgjør forbehold, betyr det ikke at ikke ironiseringene kommer fra et sted. Et forferdelig eksempel: Når jeg ironiserer over hvor forferdelige new age-hurper er, så «tuller jeg jo bare» – men grunnen til at jeg velger å tulle med dem, er at jeg dypest sett misliker deres måte å være middelaldrende damer på, noe som helt sikkert kan kalles en form for kvinneforakt. Jeg liker det ikke, men slik er det altså. Også såkalt postmoderne forståelsesmåter har rot i en sosial virkelighet, og for å ta ting på alvor må vi av og til ta dem bokstavelig. Om vi ikke godtar det, så er vi kjapt med på å realisere postmodernismens reaksjonære potensial. Jeg er også postmodernist, det bare er på tide med litt av dens berømte selvrefleksivitet.

«Mora» til Eminem

Dessuten skal vi være klar over at vi tar Eminem mer bokstavelig enn vi tror. Eksempel: Min venn nevner, litt innforstått, at mora til Eminem jo lider av sykdommen Munchausen by proxy. Gjør «mora til Eminem» det, fordi Eminem sier det i «Cleaning Out My Closet»? Er mora til Marshall Mathers den Eminem synger om som «ma»? Vi burde stå inne for at vår lesemåte ofte er bokstavelig. Å si at Eminem driver en «pastisj» over en skapt arbeiderklassepersona er å skjule seg i skjørtene på postmodernismen. Det er ikke bare slik vi ser ham.

Eminem disser mora si, og alle som også er litt hissige på mora si den dagen, tenker yeah. Det individuelle representerer noe større. Grunnen til at han elskes av kids over hele verden, er at han uttrykker noe de oppfatter som sant, også for dem. Goldstein mener det først og fremst er hvite middelklassebarn Eminem treffer. Sånne som meg. Kanskje er også vi bare litt retningsløst rasende. Men kanskje vi også synes mange kjerringer er kjipe? Ved å si at Eminems mødrehat ikke har noe som helst med lytterens kvinneforakt å gjøre, kan man i ytterste konsekvens gjøre det vanskelig å se sosiale fenomener i det hele tatt – da blir det «vi e aill sammen individa», som Are og Odin sier, over hele linja, med Maggie Thatcher lykkelig nikkende i bakgrunnen.

Idol

Mitt spørsmål blir til slutt om det er mulig å ta det Goldstein sier for god fisk og likevel være Eminem-fan. Det går fint for meg, men jeg synes mange av kommentatorene bærer preg av å ville redde Eminem fra Goldsteins angrep.

Noen ganger ønsker jeg meg 14-åringens altomfattende, hylende måte å være fan på. Den følelsen er vanskelig å opprettholde når du har store moralske kvaler overfor det fascinasjonsobjektet står for, og derfor har vi sett mange morsomme bortforklaringer i årenes løp. Som når folk vil fortelle deg at Michael Jackson ikke har tatt ansiktsoperasjoner, eller at Madonna ikke er en kynisk forretningskvinne. Heldigvis finnes den annen fanposisjon, hvor det er lov å elske idolene uavhengig av deres moral. Mafialinks har ikke ødelagt for Frank Sinatra-fans, og hele kjendisbunten blir beundret til tross for narkotikaproblemer, narsissisme og kjipe personligheter. Man kan være ekte og intens i sin idoldyrkelse uten å glemme at de menneskene man tilber har blitt påvirket av å leve i en sosial verden av makt, avmakt, pommes frites og kjønnsroller, de også.

Derfor: Opp, alle Norges intellektuelle. Digg i vei.