Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 24.5.03.

Som spaltist i en avis med det militante navnet Klassekampen våger vi oss i dag inn i et minefelt. Forleden var vi nemlig til stede ved et foredrag av den amerikanske redaktøren Richard Goldstein om popkulturens innflytelse på samfunnslivet i USA. Foredragsholderen var ikke snauere enn han at han satte likhetstegn mellom popartisten Eminem og president Bush. Begge fremtrer som det nye macho mannsideal, og er en alvorlig fare for den feministiske frigjøringsbevegelsen i USA. Indignerte Eminem-fans ville ha seg frabedt enhver antydning om likhet mellom idolet og Baby Bush. Dermed ble det ingen diskusjon om det som for oss var hovedpoenget i Goldsteins foredrag: at skillelinjen i dagens samfunn ikke bare går mellom raser og klasser, men også, og i høy grad, mellom kjønnene.

Budskapet er ikke nytt: Alt i 1970-årene oppdaget Berit Ås som stortingsrepresentant, så vel som kommunepolitiker, at hun hadde mer til felles med kvinner i andre partier enn med mennene i sitt eget. Det er kvinnene som har vært drivkraften i fredsbevegelser, så vel som i kampen for bevaring av naturen. Kvinner innen de forskjelligste miljøer.

Selv er vi født og oppvokst i et solid middelklassemiljø og burde for å være politisk korrekt skamme oss grundig over våre røtter. Men ettersom vi har foretrukket rollen som kjerringa mot strømmen, føler vi ingen skam, bare takknemlighet for et trygt og godt oppvekstmiljø. Der hersket samme strenge moral som i arbeiderklassen. Siden den gang har moralen så vidt vi kan skjønne, vært på vikende front innen samtlige samfunnsklasser.

Under okkupasjonstiden fikk vi del i et klasseløst fellesskap, noe tilsvarende fangesamfunnet på Grini, gjennomsyret av en solidaritet man må ha opplevd for å kunne begripe. Det var først etter krigen at vi oppdaget kvinnefellesskapet. Det ble da maktpåliggende å kjempe mot mannssamfunnets generelle kvinneundertrykkelse. Siden den gang har det forekommet oss at skillelinjen har gått mindre mellom klasse enn mellom kjønn.

Vi minnes et seminar i AOFs regi med temaet «arbeiderlitteratur». Det var i de årene da væpna revolusjon skulle forberedes ved at nye unge forfattere skrev litteratur spesielt beregnet på arbeiderklassen. En selsom ide. Vi for vår del har aldri hatt tro på skjønnlitteratur skrevet for bestemte samfunnsgrupper. På livets vei har vi truffet industriarbeidere som slukte bøker av avantgardistiske forfattere, så vel som av klassikerne. Samt direktører som aldri drev det lengre enn til lettlest spenningslitteratur, for ikke å snakke om politikere som aldri «får tid til» å lese annet enn dokumenter.

På seminaret diskuterte man, det vil si menn (det fantes knapt en kvinne i forsamlingen), hvem som burde kunne kalle seg arbeider og dermed bli «arbeiderdikter». Åndsarbeidere? Nja. Årelang klapring på skrivemaskin med påfølgende yrkesmyalgi kunne neppe kalles fysisk slit: Yrkestittelen «arbeiderdikter» måtte vel forbeholdes de «egentlige» arbeiderne, det vil si kroppsarbeiderne?

Som invitert gjest tok vi hansken opp, og erklærte at da måtte kvinnene skåre høyt, ettersom de aller fleste av oss uansett yrke var kroppsarbeidere. Det var vi som slepte handleposene i hus, tok oss av rengjøring og barnestell i en tid da ingen mann med selvrespekt viste seg på gaten med bærenett eller barnevogn. Vi skuet ut over rekkene av meget alvorlige menn og lurte på om en eneste en av dem hadde ligget på alle fire og skurt gulv, stått bøyd over vaskebrettet, hengt opp storvasken, kledd av og på, av og på uvillige smårollinger som strittet imot av alle krefter? Tungt arbeid (i særdeleshet om en er høygravid) som de aller fleste kvinner utfører eller har grundig erfaring i. Det snakkes stadig om å arbeide «på gølvet». Men – som kollega Sidsel Mørck sa: «det er ett 'gølv' som aldri blir nevnt i den forbindelse, nemlig kjøkkengølvet».

Etter dette innlegget fortsatte diskusjonen i samme spor som før vi tok til orde. En kunne like gjerne snakket gresk til dem. Hvis noen hadde hørt etter, ville han antagelig ha rystet uforstående på hodet. Kroppsarbeid – og kvinnfolk, hæh?

Globalt sett er det fremdeles kvinnene som utfører det meste og tyngste grovarbeidet i verden. Her hjemme er vi kommet så langt at mange menn tar sin del av husarbeidet (som maskiner har gjort betydelig lettere), samt barnestellet. Men skal machomannen bli ideal også hos oss, kan det påny bli «under menns verdighet» å utføre «kvinnfolkarbeid». Det vil bli litt av et tilbakeslag!