Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Klassekampen 24.5.03.

Det ville vært mer komfortabelt for the establishment om Eminem hadde fortsatt å sitte til halsen i dritt, skriver Espen Stueland.

Eminem er en svært politisk kunstner, uten at det går på bekostning av det kunstneriske. Han er politisk, blant annet fordi han godtar at han har blitt en rollemodell – en som taler på vegne av mange, dem med mislykkede liv som har gjennomskuet den amerikanske drømmen. Samtidig er han i schizofren konflikt med hva rollemodellen gjør med ham.

Det uforenelige dilemmaet skaper ambivalens og verbal energi. Han påtar seg å snakke på vegne av en mengde rasende folk som ikke ser at noen taler deres sak andre steder: Will the real Slim Shady please stand up? Slim Shady (en av Eminems rollefigurer, red.anm.) er en pubertal Hvermannsen eller Mohammedsen, en maske mange kan ikle seg, en identifikasjonsfigur.

Eminem er selvsagt på siden av alle cultural studies. Eminem representerer en røst som ikke slipper til i debatten der avgjørelsene tas. The establishment har alt å tjene på å etablere bildet av Eminem som en homofob, misogyn voldspropagandist. Det ville vært mer komfortabelt om Eminem hadde fortsatt å sitte til halsen i dritt (slik han vokste opp), som evig taper, uten å rappe om situasjonen sin med stor autoritet og gjennomslagkraft. Ville det også vært mer komfortabelt om han faktisk drepte kona si enn at han sang om det?

Ironiker

Eminem blir forsøkt avfeid som macho. Lenge før noen fant på å si det, hadde Eminem allerede ironisert over rappens voldsmytologiseringer. Forsøkene på å ufarliggjøre ham imøtekommes ustanselig: «Sometimes the shit it just seems everybody just wants to discuss me/ So this means I'm disgusting, but it's just me I'm just obscene/ Though I'm not the first king of controversy/ I am the worst thing since Elvis Presley/ to do Black Music so selfishly/ and use it to get myself wealthy».

Kritikernes innvendinger iscenesettes på skivene. Eminem kommer dem i forkjøpet. På den annen side er det dumt å ufarliggjøre de udiskutabelt tvilsomme elementene.

Men å ha fantasier er tross alt ennå ikke forbudt. Eminems fantasier hindrer ingens ytringsfrihet. «The boogie monster of rap, yeah the man's back/ With a plan to ambush this Bush administration, mush the the Senate's face in and push this generation/ Of kids to stand and fight for the right to say something you might not like.»

Ikke akkurat Dylan

Innbilte Nobel-prisnominasjoner er fattigmanns trøst. Hvis utdeling av Nobelprisen for 2003 var opp til meg, ville jeg konkludert med at det er på tide å gi prisen til en låtskriver. Ikke til en etablert poet eller prosaist. Det er på tide å markere at musikerne skriver tekster som er på høyden. Så, ok! Ok! Okeeeei! Prisen går til: Emiiiiiineeeeeeeem!

Eminem ville selvsagt være den første siden Jean-Paul Sartre, eller var det Samuel Beckett, som ikke dukket opp for å motta prisen i Stockholm.

Hva så med den evig kandidaten Bob Dylan? Ville ikke han følt seg litt snytt? Sitte der og se en lite snørrunge, som kunne vært barnebarnet, løfte den gjeveste pokalen over hodet; og det attpå til når han selv kunne nektet å motta den så forbanna mye bedre!

Dylan har en egen fanklubb av gubber som er indignerte fordi han ikke får prisen. Problemet er at det er for sent for Dylan å få den; 68-erne fikk ikke inn sin kandidat. Dylan burde fått pokalen på 70-tallet, under visebølgens høykonjunktur.

Bevisst rollemodell

Å gi prisen til Eminem ville innebære å gi den til noe mer enn til ham. Eminem snakker til den delen av den amerikanske befolkningen som ikke stemmer; delvis fordi de er for unge, men kanskje heller ikke kommer til å stemme når de blir gamle nok, de gir faen.

Eminem er bevisst på hvordan han er blitt tvunget til å innta en slik rolle, være rollemodell. Han vender ofte tilbake til at han synger for «the retards». Men er klokere enn han gir seg ut for. Der ligger hans klassetilhørighet, mens Dylan synger for dem som vet hvem Rimbaud og Dylan Thomas er.

Eminem tar mål av seg til å tale på vegne av white trash-segmentet; en forholdsvis lite representert samfunnsgruppe.

Det er et lite flatterende bilde han tegner, men han gjør det med en energi som aldri gir den minste plass til så snurten av melankoli: «I'm tired of all this bullshit/ Telling me to be positive/ How've I 'sposed to be positive when I don't see shit positive?/ I rap about shit around me, shit I see [...] If i had one wish/ I would ask for a big enough ass for the whole world to kiss».

Hva gjør vi med svinet?

Kvinnehater?

Eminems kvinnehat er eksplisitt. Den var litt mer subtilt uttrykt – men til stede – i tekstene til for eksempel Rolling Stones, Elvis eller utallige soultekster. Samtidig; er det ikke som om Eminem også spiller med et åpenbart, eksplisitte behov for å prøve ut utsigelsesposisjoner som er uutholdelige?

Det er et infantilt behov for å provosere. Som han avslører i samme låt: «I'm tryin to develop these pictures of the Devil to sell'em». Og: «I ain't ask to rap, but I rap on acid/ Got a new blow-up probe and just had a strap-on added./ WHOOPS! Is that a subliminal hint? NO!/ Just criminal intent to sodomize women again/ Eminem offend? NO! Eminem on assault».

Sosiologen Pierre Bourdieu skriver i Den maskuline dominans: «Den maskuline ordenens styrke kommer til syne ved det at den ikke trenger rettferdiggjørelse [...] Den sosiale orden fungerer som en enorm symbolsk maskin med tendens til å ratifisere den maskuline dominansen den er grunnlagt på: den kjønnsmessige arbeidsdelingen».

I likhet med en Jean-Jacques Rousseau tilkjennegir Eminem ustanselig et mea culpa, et behov for rettferdiggjøring. Som han i neste øyeblikk driver gjøn med. Eminems metode er kjennetegnet av rask forflytning til et annet modus straks noe er etablert. Derav behovet for pseudonym og heteronymer. Betyr det noe at Eminem tar oppvasken i 8 Mile? Eminem er tvetydig og verbalt drevet av helt andre krefter enn de som tiltvinger seg entydighet texas-Bushs talemåte.

Eminem som heks? Kanskje det.

Litterære kvaliteter

Eminems tekster har mange litterære kvaliteter, men han er skeptisk til å bli vurdert av litterater; angstbitersk med god grunn. Hva ville ikke Eminem tapt i troverdighet hvis han tilkjennega at det var viktig for ham å få aksept fra litterater? Det er ikke fra dem han skal hente aksepten fra. Med stempel som litterær ville han i visse kretser vært fratatt troverdigheten.

Selv er han opptatt av å være talerør for the kids, just like me, «retards»; de som lider under ødelagte familieverdier. Iblant virker Eminem umiskjennelig amerikansk i sin kritikk, han retter den ikke mot systemet som har skapt forutsetninger for at folk som ham vokser opp i ghettoen, men mot mora. Skjønt også kongressen får høre det:

«I want every body to listen to the words of this song. [...] I never would 've dreamed in a million years I'd see, so many motherfuckin people who feel like me/ who share the same views and the same beliefs, it's like a fuckin army marchin in back of me/ So many lives I touch, so much anger aimed in no particular direction, just sprays and sprays».

Trusselen Eminem

Det er ikke vanskelig å forstå at Eminem blir oppfattet som en trussel – kombinasjonen av selvbevisstheten og gjennomslagskraft, han han lever ut voldsfantasier i ordspill og rim. Kan man si at han bedriver en slags opplæring i ikke-bokstavelig lytting? I en rettssak hvor han var tiltalt for voldsfikserte tekster, forsvarte han seg med at man ikke kan tolke Fugees' «Killing me softly (with his words)» bokstavelig.

Det foregår altså en klassisk fortolkningskamp om hva tekstene skal få lov til å bety, à la kampen i det kjente ordhellet om at krigens vinnere er de som har makten til å definere hva som skjedde. Eminem sprer en kunnskap om at makthaverne bare ser problemene når problemene skjer i nabolaget:

«All I hear is: lyrics, lyrics, constant controversy, sponsors working round the clock, to try to stop my concerts early/ surely hip hop was never a problem in Harlem only in Boston, after it bothered the feathers of daughters starting to blossom/ so now I'm catchin the flack from these activists when they raggin, actin like I'm the first rapper to smack a bitch, or say faggot [...] I'm sent to lead the march right up to the steps of Congress and piss on the lawns of the White House and to burn then replace it with a Parental Advisory sticker to spit liqour in the face of democracy og hypocracy Fuck you Ms. Cheney! Fuck you Tipper Gore! Fuck you with the freest of speech this divided states of embarrasment will allow me to have, Fuck you!»

Lite tvil om at USA kan trenge denne medisinen i en tid hvor patriotismen legger en kvelende hånd over tvetydige og ambivalente kunstneriske og politiske uttrykk.