I siste nummer av Samtiden etterlyser Thomas Hornburg og medforfattere et "sosialliberalt alternativ" i norsk politikk. De kommer med en høyst betimelig etterlysning, og det ville være beklagelig om dette debattinitiativet dør hen. Sunnheten i vår politiske debatt er nemlig avhengig av at et ekte liberalt standpunkt er tilgjengelig.

Venstresiden nyter i dag så sterkt hegemoni i norsk kultur- og åndsliv at verdier som sosial rettferdighet og solidaritet nærmest tas som ensbetydende med sosialistisk likhetstenkning. Vi samfunnsengasjerte mennesker som ønsker å være progressive og solidariske med de svake i samfunnet, står dermed uten annet begrepsapparat til å formulere disse hensynene enn det sosialistiske. Det er blitt sagt at "Den som ikke er sosialist i sin ungdom, eier ikke hjerte". Og det virker sannelig som sosialismen har monopol på ungdommelig politisk engasjement. Når så vi norsk ungdom demonstrere for lavere handelsbarrierer for varer produsert i utviklingsland? Eller mot Saddam Husseins blodige diktatur? Isteden strømmer politisk bevisst ungdom til klassiske sosialistiske kampsaker.

Det må innrømmes at sosialistiske likhetsidealer har motivert mange av de politiske kampene som har førte til vårt på mange måter gode samfunn, et samfunn der flertallet har bedre kår enn de aller fleste mennesker har hatt gjennom historien. Men de vestlige liberale demokratier er minst like mye bygget på den intellektuelle og politiske forfektningen av liberale idealer. Derfor er det trist og – som verre er – hemmende for den politiske debatten at progressive og solidariske holdninger nærmest av nødvendighet må finne uttrykk i en eller annen versjon av sosialistiske ideologier. Vi som tror at fremskritt nettopp er å øke de svakes frihet – vi liberale – føler oss derfor ofte tvunget inn i et sosialistisk begrepsapparat.

Denne ensrettetheten i progressivt motivert politikk er et produkt av vårt ensrettede ideologiske språk. Det behøver ikke være slik. Det viktigste budskapet i Hornburg og co.s artikkel er at det finnes et liberalt alternativ, og at alle kan tjene på at det finnes et velfundert liberalt standpunkt i den politiske debatten. Dette må også gjelde overbeviste sosialister, for selv de må være enige i at ingenting er intellektuelt og politisk mer usunt enn en debatt med bare én side.

Selve ordet "sosialliberal" er symptomatisk for denne tilstanden. Vi som kaller oss selv liberale, kan ikke la være å protestere: "Jammen liberalismen er jo sosial" – når den ikke er misforstått eller karikert. Hvis prefikset "sosial" må legges til for å henvise til den solidariske liberalismen, er det fordi norsk intelligentsia og offentlighet har glemt hva liberale verdier er. Ordet "liberal" blir i Norge umiddelbart identifisert med den såkalte nyliberalismen. Såkalte, fordi det er uklart, for meg i hvert fall, hva som er nytt eller liberalt i denne ideologien. Det er bedre å kalle den "markedfundamentalisme" slik finansmannen George Soros gjør det, enn å late som den er ensbetydende med liberalismen.

Hva er grunprisippet i liberalismen? Det er ikke å gi markedskrefter og internasjonale konsern frie tøyler. Enhver liberal teori bygger på at det som gjør statsmakten legitim, er at den er nødvendig for å sikre mest mulig frihet for hvert enkelt menneske. Ikke nok med det: Liberalere mener at det ikke bare er legitimt, men også en plikt for staten å sikre mest mulig frihet for hvert enkelt menneske. Og hvis staten skal gi enkeltmennesker størst mulig reell kontroll over sine egne liv, innebærer det i mange tilfeller mer statlig innblanding og høyere skatter.

"Liberal" og "liberalisme" har ufortjent blitt skjellsord i norsk debatt. Intellektuelle generelt og liberalere spesielt må anstrenge seg for å vise at "liberal" kan være et honnørord, som godt kan brukes av og om dem som bryr seg om de svake og sårbare i samfunnet. Kort sagt må norske liberale "komme ut av skapet" og slutte å skamme seg over eller fortrenge at de har liberale idealer. Jeg ser tre utfordringer som norske debattanter bør ta opp om for å gjenreise en mer dyptgående forståelse av liberalismen.

Utfordring 1: Finn de liberale elementene i norske partier.

Man kan si mye kritisk om norsk politikk, men vi er i hvert fall velsignet med politisk meningsutveksling som er mer organisert rundt prinsipielle standpunkter enn hva tilfelle er i mange andre sammenlignbare land. Med unntak av to grupper er norske politikere påskjønnelig opptatt av prinsipielle verdivalg og ideologisk inspirert politikk. Unntakene er de iherdige pragmatikerne – kanskje sterkest representert i den moderniserende fløyen av Arbeiderpartiet – og de enda mer iherdige populistene – i klart flertall i Fremskrittspartiet. Resten, det vil si brorparten av politikere, forsøker å forankre sin virksomhet i verdier og prinsipper.

Det som er lite påaktet, er at mange av dem støtter seg på liberale prinsipper – de vet det bare ikke alltid selv, kanskje nettopp fordi ordet liberal er falt i ringeakt. Hornburg og co. klager på at Venstre, som er det eneste uttrykt liberale partiet, ikke er tydelig nok i sin ideologiske profil. Det er sant, men vi bør heve blikket ut over Venstre! Nesten alle de andre seriøse partiene i norsk politikk har et sterkt liberalt id.

Dette er lett synlig i Høyre, som slites av en uavklart spenning mellom liberalisme og verdikonservatisme (iblandet litt markedsfundamentalisme). Men også venstresiden preges av en spenning, her mellom liberalisme og sosialisme. Mange av arbeiderbevegelsens fanesaker, som almen stemmerett, organisasjonsfrihet, like muligheter for kvinner og menn, er faktisk frihetsidealer, ikke materielle likhetsidealer. Den moderniserte sosialdemokratiske bevegelsen i Europa, når den ikke er gjennomført pragmatisk, er også minst like liberal som sosialistisk. Mest tydelig er det i England, hvor Tony Blairs "New Labour" før valget i 1998 lånte slagordet "the Stakeholder Society" fra den liberale amerikanske filosofen og rettsteoretikeren Bruce Ackerman.

Her i Norge er selv Sosialistisk Venstreparti sterkt motivert av liberale idealer, kanskje mer enn Arbeiderpartiet. Et ferskt eksempel er SVs oppdagelse av at lokaldemokratiet kan styrkes av at kommunene får mer frihet. Venstresiden snakker mye om demokrati, uten å være klar over at det moderne demokratiidealet alltid har hatt bedre støtte i liberalismens idé om viktigheten av den enkeltes valg, enn i sosialismen og dens fokus på ekspertstyrt planlegging til beste for folket. Ja, til og med Senterpartiets dype ønske om levende distrikter er et uttrykk for en liberal impuls om at enkeltmennesket skal ha kontroll over sitt eget liv, og ikke bli utsatt for plutselige smertefulle omveltninger i miljøet hvor de prøver å forme sin egen skjebne.

Minst to tredjedeler av norske velgere kan sies å støtte partier med sterke liberale undertoner i sitt idégrunnlag. Men disse ideene blir ikke gjenkjent, formulert og utviklet som liberale idéer. Her er et sted å begynne for oss som vil berike norsk politisk vokabular: Ved å påvise hvordan liberalismen ligger latent i både idealene og retorikken til mange av dem som styrer norsk politisk virkelighet. Det liberale ideal om å øke reell frihet for enkeltmennesket er noe som mange politikere, fra SV til Høyre, kan slutte seg til. Partiene kan naturligvis ikke være enige i hva det betyr omgjort i praktisk politikk, men den beste tolkningen av liberalismen er et spørsmål de kan diskutere på grunnlag av at de vedkjenner seg idealet.

Utfordring 2: Vis hvordan liberale prinsipper gir praktiske svar på samfunnsproblemer som rammer de svake

En annen måte å bringe liberalismen tilbake til heder og verdighet på, er å vise hvordan den krever hjelp til de svake i samfunnet. Eksempler kan hentes fra helse- og sosialpolitikken. I løpet av den siste tiden har vi lest en rekke nyhetssaker om kritikkverdige forhold ved norske gamle- og sykehjem. Alle er enige om at de gamle må få et "anstendig tilbud" og "behandles med verdighet". Hva betyr det i praksis?

Liberalismen har et svar på det: Statens oppgave er å gi alle så mye reell frihet som mulig. Det betyr at også gamle og syke skal få hjelp til å ha så mye kontroll over sitt eget liv som mulig, gitt fysisk skrøpelighet. Når gamle ligger til sengs hele dagen og ikke får hjelp til å gå på toalettet, må liberalere reagere på at dette er frihetsberøvelse. En liberal helse- og sykepolitikk vil ta på alvor spørsmålet om hva reell frihet betyr for pleietrengende eldre, og utforme prioriteringene deretter. Et slikt fokus på reell frihet vil gi langt bedre prioritering av pengebruk enn vage formuleringer om "anstendige tilbud" eller et mer materialistisk fokus på (materiell) levestandard.

Det liberale ideal krever også en aktiv stat på mange andre områder av sosialpolitikken. Trygdesystemet, for eksempel, bør ifølge dette idealet også ha som mål å sette folk i stand til å mestre sine egne liv. Det betyr at en aktiv velferdsstat må opprettholdes eller styrkes, men det innebærer samtidig omprioriteringer i forhold til dagens velferdsstat. For eksempel kan ikke materiell utjevning i seg selv være et mål. Det er heller ingen grunn til at staten skal sørge for en arbeidsledighetstrygd eller en pensjon som gjenspeiler tidligere arbeidsinntekt eller en viss materiell standard. Isteden skal disse trygdene gjenspeile det nivået som anses nødvendig for å sikre enkeltmennesket reell frihet og anledning til å forme sitt eget liv.

Utfordring 3: Åpne og bidra til en debatt innen liberal teori om den beste tolkningen av frihetsprinsippet

Liberalismen vil bli bedre forstått ved at vi får en liberal debatt i Norge som viser hvor mangfoldig frihetsbegrepet kan være. Grunnen til at det er så mange "skapliberale" i norsk politikk, er kan hende nettopp at liberalismen er et rikt begrep og at målet om å øke enkeltmenneskets reelle frihet kan tolkes på mange forskjellige måter og trekkes i forskjellige retninger i praktisk politikk.

Her ligger grunnlaget for en langsiktig debatt som kan omforme det norske politiske vokabular, slik at det blir mulig å uttrykke liberale idealer uten å bli uglesett som reaksjonær. Det som må til, er at både intellektuelle og politikere er villige til å innse at det finnes liberalt uttrykk de kan identifisere seg med, og samtidig er interesserte i å delta i en debatt på liberalt grunnlag med dem som tolker liberalismen annerledes.

Hornburg og co. beskriver ett slikt liberalt uttrykk; det som er forbundet med liberal kontraktteori og likhetsliberalisme ("liberal egalitarianism"), først og fremst utviklet av filosofer som John Rawls og Ronald Dworkin. Denne tradisjonen konseptualiserer det frie enkeltmennesket som en likeverdig part i en hypotetisk samfunnskontrakt. Det rettferdige liberale samfunn, i denne teorien, er den samfunnsorden slike parter ville bli enige om i en hypotetisk situasjon der de ikke kjenner til sin egen stilling i samfunnet.

En annen liberal tradisjon tar avstand fra kontraktmetaforen. En kontrakt, uansett hvor likeverdige partene er, har ikke rom for den solidariteten mange liberalere vil føle frihetsidealet beror på. Kontrakter har bare moralsk "grep" fordi vi verdsetter hvert enkeltmenneskes frihet – og dermed retten til å inngå forpliktende avtaler – allerede før noen som helst kontrakt (hypotetisk eller reell) er inngått. Derfor kan friheten tas som grunnverdi på en mer direkte måte enn det kontraktteoriene gjør.

En slik frihetsteori som ikke er basert på kontraktinngåelse, er Phillip Pettit’s "freedom as non-domination". Hans hovedpoeng er at kontraktbaserte teorier legger for mye vekt på "frihet fra innblanding". Men dominans, påpeker han, kan finne sted selv når det ikke er noen innblanding, fordi bare muligheten for innblanding av de mektige kan være trussel nok til at innblanding ikke er nødvendig.

En sann liberal stat kan derfor ikke nøye seg med at arbeidsgivere ikke gir arbeidstakerne sparken på en vilkårlig måte. Den må også sørge for at ikke selve muligheten til å gjøre dette er nok til å føye obsternasige arbeidstakere, slik at arbeidsgiverne kan få det de vil uten at de behøver å sette trusselen ut i livet. Dette er et mer ambisiøst mål enn kontraktliberale teorier setter seg, siden det innebærer å forandre samfunnets maktstruktur på en mer gjennomgående måte.

En tredje liberal teori bygger på å se reell frihet ikke bare som frihet fra innblanding, eller frihet fra muligheten for innblanding, men noe mer lignende det Isaiah Berlin kalte "positiv frihet". Denne teorien sier at en person er fri hvis hun kan forme sitt eget liv. Ifølge dette perspektivet er det statens oppgave å legge til rette for at hvert enkeltmenneske kan forme sitt eget liv, og det skal være det veiledende prinsippet når man hjelper de svake.

Liberalismen definerer "de svake" på en mer nyansert måte enn hva sosialismen gjør. "De svake" betyr ikke nødvendigvis (bare) "de fattige", men de som av diverse grunner ikke er i stand til å forme sine egne liv. Et sosialistisk solidaritetsprinsipp kommer typisk til uttrykk i krav om billigere offentlige tjenester (aktuelt nå er spørsmålet om maksimumspris på barnehageplasser). Det liberale solidaritetsprinsippet fører til mer nyanserte konsekvenser, avhengig av anvendelsesområdet.

I skolepolitikken blir konsekvensen av liberal solidaritet å bygge en skole som setter barn og ungdom i stand – evnemessig og psykologisk – til å påvirke sine egne liv. I narkotikapolitikken kan konsekvensene være på den ene siden å liberalisere lette rusmidler som cannabis, og på den andre å gå så langt som til å bruke tvangsavrusning for å gi tunge heroinmisbrukere tilbake en mulighet til fritt å forme fremtiden sin. I kriminalomsorgen fører prinsippet til et fokus på rehabilitering; i innvandringspolitikken åpner det for muligheten til å stille krav til innvandrere om at tilegner seg de evnene som skal til for å forme sitt eget liv i Norge – da særlig gode norskkunnskaper.

Tiden er mer enn moden for å utvikle en liberal politisk filosofi i Norge for det 21. århundre. Tar vi opp de tre utfordringene jeg har skissert her, kan vi komme oss et stykke på vei. Liberalere må våge å komme ut av skapet.