"Dagbladet skal bli best på debatt i Norge", het det da avisen la om i fjor høst. Et av grepene var å opprette en egen debattredaksjon og å samle debattsidene og kultursidene. De fikk ny utforming, og har regelmessig plass på forsiden i en av landets største aviser. Debattsidene i Dagbladet ble dermed de mest profilerte i Norge. Men hva slags bidrag er egentlig disse sidene til offentligheten?

"Dagbladets schizofreni" har bitt seg fast som begrep. I motsetning til konkurrenten VG, har Dagbladet alltid hatt et tyngre og dypere vedheng til de tabloide nyhetssidene. En liten sekk på magen, med leder og kommentarstoff, og en større sekk på ryggen, med kultur. Fra tid til annen har man trukket fra og lagt til litt i både ryggsekken og magevesken. Etter noen år med lett bagasje, la Dagbladet om 30. oktober i fjor. Man skulle distansere seg tydeligere fra VG for å skape mer lojale lesere.1

"Vi har undervurdert våre leseres kunnskapsnivå og interesseområder. I sum betyr dette at vi ønsker å appellere til det samfunnsengasjerte publikum. Vi går på en måte 'opp' i markedet", sa daværende Dagblad-sjefredaktør John Olav Egeland til Dagens Næringsliv i forbindelse med omleggingen.2 Utdanningsrevolusjonen hadde omsider nådd Akersgata, så det ut til, og man stappet ryggsekken full av kulturstoff – og debatt.

I egenreklamene skiftet man også fokus. Dagbladet forlot slagordet "Sterke meninger" til fordel for en kampanje med et budskap som spør tilbake: "Hva mener du?"3

Debattsatsingen inngår som en naturlig del av denne strategien. "Vi ønsker å lede debatten i Norge. Derfor har vi samlet debatten i tilknytning til kultur", sa den ferske kulturredaktøren Hege Duckert.4 Det ble opprettet en egen debattredaksjon, debattsidene fikk ny utforming, og hovedsaken fikk jevnlig plass øverst i det høyre hjørnet på avisens forside. Snart var de tre nye debattsidene – ofte også en fjerde – rammet inn av kulturstoffet.

Ble det god kulturdebatt av den grunn? Hva med god debattkultur?

Et rom med potensial

Samtidig som Dagbladet åpnet dette nye debattrommet, fjernet avisen Gudleiv Forrs debattspalte på side tre og en replikkspalte nederst på side to. På side to og tre ble det gjort plass til nye redaksjonelle kommentarerer skrevet bare av avisens ansatte – en journalistikkform vi har fått stadig mer av, og som kan være dyptpløyende nok, men som med Arne Ruths, Erik Rudengs og Bernt Hagtvets ord skjemmes av kollektivistiske tendenser, konformitet og meningsfeighet.5

Den faktiske økningen i debattflaten etter omleggingen var stor, men ikke overveldende. Før hadde man Forrs debattspalte på side tre, som ble fylt med stoff utenfra i underkant av 20 dager i måneden, replikkspalten på side to, som ble brukt i underkant av 15 dager i måneden, samt en drøy side med kronikk og mindre innlegg lenger bak i avisen. I alt ca. to sider daglig. I dag har man mellom tre og fire. I gjennomsnitt er det 36 innlegg på debatt- og kronikksidene i uka nå, mot rundt 20 tidligere.

Omleggingen representerer med andre ord en debattsatsing – en nysatsing som åpner et potensielt rom for debatt som man ikke har sett maken til i den trykte pressen i Norge på mange år. Dagbladet er en stor avis – tredje størst i landet – og innflytelsesrik. Debattsidene er lekrere enn debattsidene i noen annen norsk avis, og de desidert mest fremtredende i de store riksdekkende avisene. Aftenposten har i flere år presentert kommentarstoffet, kulturstoffet og debattstoffet samlet, men debattsiden er teksttung, har uinteressant layout og er lite synlig. I VG er debatten gjemt bort blant annonser og rask langt bak. Avisen har riktignok som strategi å spise seg langsomt inn på Dagbladets marked gjennom kommentar- og debattstoffet, men det er ikke mer enn én side debatt seks dager i uken.6

I Dagbladet er rommet større, og det burde være mer attraktivt. Betyr det at Dagbladet klarer å tiltrekke seg de skarpeste pennene i Norge? De som virkelig har noe å melde? Avisen har tradisjon for det. Folk som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe har skrevet i Dagbladet. Men i dag?

Mye avhenger av den som har makten i dette rommet. Nemlig debattredaktør Gunnar Ringheim.



For folk flest

Jeg har lest debattsidene i Dagbladet i januar og februar i år. I alt 241 debattinnlegg og 47 kronikker. Til sammen 336 skribenter. Vi skal se nærmere på disse, men først noen ord om debattredaktør Gunnar Ringheim selv, mannen som er med på å definere dette viktige og sentrale offentlige rommets karakter. Som kan tvinge noen til taushet, mens andre blir oppfordret til å skrive. Som kan sette i gang debatter og stoppe andre. Og kanskje viktigere: Han forvalter sidenes renommé, noe som sammen med pengesekken bestemmer hvem som kan lokkes til å skrive på disse sidene.

Da Dagbladet skulle ansette debattredaktør, annonserte de internt og eksternt etter en person med kontakter innen akademia, og med evne til å formidle komplekse tanker. En intern Dagblad-mann som Gunnar Ringheim ble foretrukket fremfor søkere eksterne søkere som Prosa-redaktør Halvor Fosli og daværende Syn og Segn-redaktør Nils Rune Langeland. Første januar 2003 ansatte John Olav Egeland Ringheim – en mann med lang fartstid i avisen, og med flere dokumentarbøker bak seg – som debattredaktør. Den 31. januar ble Maria Brit Espinoza ansatt i redaksjonen. Også hun ble rekruttert internt i avisen. Fra og med 1. februar fikk de to ansvar for kronikksiden, som er fast i avisen hver dag, bortsett fra fredager.

Ringheim, som allerede hadde rukket å fungere i stillingen i to måneder ble intervjuet i Klassekampen under tittelen "Folkelig debattredaktør" i forbindelse med ansettelsen: "Jeg er veldig opptatt av at vi skal slippe til folk som har en personlig historie å fortelle, folk som har følt på kroppen hva ulike politiske vedtak får av konsekvenser", sa Ringheim i intervjuet.7 Prinsipielle spørsmål og intellektuell debatt ville han skyve i bakgrunnen, mens følelsesladde og personlige historier skulle få dominere spaltene, kunne man frykte. Slik gikk det ikke.

Myte 1: Debattsidene domineres av private tåreperser

Klassekampens Jon Hustad, som intervjuet Ringheim da han ble fast ansatt som debattredaktør, skrev en kommentar om Dagbladets debattsatsing 28. februar i år.8 Dommen var hard: "Dagbladet har i løpet av fire månader gått frå å ha landets beste debattside (side tre), til å ha nokre av dei mest irrelevante debattsidene (side 40 pluss, pluss, pluss)", skrev han. Og det som var galt, var at "[d]ei få skriveføre røystene druknar i 'historier fra virkeligheten' og personleg ureflektert liding. Sanninga er at dei beste skyr debattsidene i Dagbladet. Det har eg full forståing for: 'Sex-spalte bare for heterofile?', 'Brev fra en bidragsmottaker' og så vidare. Det heile har enda i demagogi."

Det finnes eksempler på det Ringheim kaller "personlige historier" og Hustad kaller "ureflektert liding" i avisen i januar og februar, men slike innlegg dominerer ikke spaltene. "Ta affære mot bokklubbene", hvor innsenderen er i harnisk etter å ha måttet betale for en bok han mener å ha avbestilt, er ett eksempel. "Til kamp mot KID-terroren!", hvor innsenderen raser over de lange KID-numrene på nettgiroene sine, og ber forbrukerne boikotte ordningen, er et annet. Mer enn ti slike innlegg – rundt fire prosent – finner vi likevel ikke i årets to første måneder.

Myte 2: Det er flere kvinner enn menn på Dagladets debattsider

Utdanningsrevolusjonen – den andre i sitt slag – som Duckert og Egeland fikk øynene opp for sist høst, har gått sammen med en annen utviklingstendens. Kvinner har fått mer innflytelse og kjøpekraft, og har derfor blitt en viktigere målgruppe. Også dette har Dagbladet skjønt. Egeland opererer med en egen "lov": "Kvinner leser ikke menns stoff, men menn leser kvinners."9

"Vi vet at vi har truffet flere kvinner i helgene enn på hverdagene. Nå ønsker vi å føre noe av dette inn i journalistikken vår i avisa hver dag", sa Duckert i forbindelse med Det lille hamskiftet. 10 Opplagstallene for 2002 bekrefter at dette er en suksessoppskrift. Dagbladet selger bedre og bedre i helgene, men sliter på hverdagene. I fjor var det en samlet nedgang på vel 2400 eksemplarer, mens helgeavisene solgte 6000 flere enn året før. Etter omleggingen har det vært en generell fremgang.11

Mon tro om kvinnesatsingen er synlig på debattsidene? "Etter omleggingen har det vært klart flere kvinner enn menn på trykk i debattspaltene", sa Gunnar Ringheim til Klassekampen.12 Det er uvisst om han fortsatt mener dette, og om det gjelder for tiden før nyttår, men kvinnesatsingen i avisen har fått seg en liten nesestyver i januar og februar.

	Kvinner	Menn	Totalt
På debattsidene	101	183	284
På kronikkplass	12	41	53
Totalt	113	224	337

Tallenes tale er klar. Det er nesten dobbelt så mange menn som kvinner på trykk i Dagbladets debattspalter i disse to månedene. I tillegg er det noen kvinner som utmerker seg med flere innlegg. Barne- og familieminister Laila Dåvøy har fem innlegg i løpet av to måneder. Kristin Clemet har tre. Antallet kvinner som faktisk ytrer seg er derfor enda lavere. På kronikksidene ser det langt verre ut. Bare en firedel er kvinner.

Likevel har det vært en økning. De siste to månedene før omleggingen var 4 av 17 side to-replikker, og 6,5 av 31 side tre-innlegg skrevet av kvinner. Det vil si 22 prosent av innleggene. I dag er nærmere 35 prosent av skribentene kvinner.

Myte 3: Det er ingen frie skribenter

"Det har skjedd en institusjonalisering av det offentlige rom. Når jeg leser Aftenposten og Dagbladet nøye i dag, slår det meg at det i høy grad er eksperter som dominerer kronikk- og debattsidene i disse to avisene. Den typen meningsytrer som da får mindre plass, er den frie skribent og intellektuelle som ikke representerer noen institusjon, men en sak", sa tidligere sjefredaktør i Dagens Nyheter og tidligere Fritt Ord-professor ved Universitetet i Oslo, Arne Ruth.13

Ruth skriver seg inn i en mediekritisk strømning, hvor redaksjonenes ansvar for en opplyst, borende og bred samfunnsdebatt etterlyses. Dette ofres på de lett salgbare klisjeenes alter – med konformitet, forutsigbarhet og formatering som resultat, mener kritikerne. De understreker behovet for de frie skribentene, som med kraft kaster seg inn i samfunnsdebatten. Avisene må dyrke dem frem og slippe dem til. Man skulle tro at Dagbladets høyt profilerte debattsider vil være en boltreplass for slike. Er det tilfellet?

	Frie skribenter	Institusjonsrepresentanter	totalt
På debattsidene	167	117	284
På kronikkplass	34	19	53
Totalt	201	136	337

Det kan se slik ut, men definisjonen av en fri skribent er svært romslig her. Alle som ikke representerer en interesseorganisasjon, et direktorat eller annen offentlig eller halvoffentlig enhet (som Filmfondet, Idrettsforbundet og lignende), et parti, eller en bedrift, er kategorisert som frie skribenter i tabellen. Men hvem skjuler seg egentlig i disse kategoriene? Og hva skriver de om? Hva er forordningene som regulerer Dagbladets debattrom?

En mer presis kritikk 1: Det formaterte rommet

Arne Ruths rop etter spalteplass til flere frie, eksterne skribenter dreier seg også om den generelle kulturjournalistikken i norske storaviser: "I beste fall har Dagbladets redaksjon innsett at avisen må gjenerobre den posisjonen den hadde så sent som på 1980-tallet, som den sentrale norske plattform for frie skribenter. Men å få til noe lignende i dag krever store interne omstillinger, der kulturstoffet må tilkjennes egenverdi som et selvstendig felt med andre journalistiske utvalgs- og vurderingskriterier enn avisen for øvrig", sa han etter omleggingen i avisen sist høst.14

Aktualitet, personfokus og konfliktorientering er betegnende for innleggene på Dagbladets debattsider. På tross av at avisen har lagt sin debattplass i kulturseksjonen, er det de vanlige journalistiske kriteriene som styrer redigeringen. Sidene er også strengt formatert. Innleggene på debattsidene er delt i fire kategorier. Det er ett hovedinnlegg, som går under vignetten "Debatt", hver dag. Dette presenteres sammen med et stort fargebilde – ofte tatt for anledningen. I tillegg opererer man med vignettene "Replikk" og "Innlegg", for å betegne kortere debattartikler i ulike varianter. I tillegg kommer kronikken. I januar og februar var det 58 hovedinnlegg, 68 "Innlegg", 114 "Replikker" og 47 kronikker, samt et par ikke-kategoriserte bidrag. Og formen er stram. En ting er sjangerkriteriene i kronikker og debattinnlegg. En annen ting er lengden på bidragene:

	Maks. antall tegn
Hovedinnlegg	6500
Innlegg	3200
Replikk	2100
Kronikk	8000

Aftenposten har til sammenligning en øvre grense på kronikkene på 7500 tegn.15 Anders Giæver i VG har en øvre grense på 5000 tegn på sin debattside.

Til forskjell fra VG og til dels Aftenposten har Dagbladet gjort noen spede forsøk på å myke opp den strenge formateringen. De tårevåte innleggene Hustad reagerer på, utfordrer sjangerkravene for debattinnlegg. Et par fyndige dikt, som "Barn i Bagdad" av Freddy Fjellheim, det samme. Men bare John Le Carrés "En terrorists bekjennelser" har vært lengre enn den oppgitte grensen. Innlegget er også det eneste med en avvikende visuell form.

En mer presis kritikk 2: Svak styring

"Jeg er ingen elitist", og "[v]i vil ha innslag fra alle samfunnsområder; sport, kultur, utenriks og politikk. Man må huske at Dagbladet skal være alt, en avis for alle lag", sa Ringheim til Klassekampen.16 Dagbladet skal være alt." Hva betyr dette? La oss se på hvilke felter som dekkes i debattinnleggene i januar og februar.

Felt	innlegg
Utenriks	40 (nesten bare innlegg om Irak)
Helse	23
Kultur	31
Utdanning og forskning	34
Medier	23
Sosial	34
Samferdsel	6
Miljø	4
Krim og jus	6
Innvandring	7
Sport	9
Forsvar	2
Kirkepolitikk	5
Annet	17
Totalt	241

På topp troner utenriksstoffet, men det er i all hovedsak på grunn av innlegg om Irak-krisen. Også kultur-, helse-, utdannings-, medie- og sosialsektoren er høyt representert i januar og februar. Andre felter og saksområder har langt færre innlegg. Er dette en bevisst prioritering fra Ringheims side?

"Dagsavisene er bare tilsynelatende blitt avideologisert. Vi snakker ikke om partipolitiske verdikriterier, men like fullt er det ekte verdikriterier som ligger under mye moderne journalistikk – til tross for at den hevder sin objektivitet og nøytralitet", har Arne Ruth hevdet.17 Aftenpostens debattsider har for eksempel flere innlegg om finanspolitikk, distriktspolitikk og ressursforvaltning enn Dagbladet. Sosialstoffet er det lite av. Hvilke kriterier ligger så under Dagbladets debattdekning?

Aktualitetskravet, et krav som styrer utvelgelsen i stor grad, kan forklare en del av bildet. De mange innleggene om Irak tyder på det. Kanskje er det også kvinnesatsingen vi ser spor av i alt helse- og sosialstoffet. Ringheim uttalte til Klassekampen: "hvis jeg skal nevne noen spesielle interesseområder, tror jeg at jeg vil trekke fram idrett og sosiale spørsmål".18 Disse prioriteringene er synlige i årets to første måneder.

Kanskje får vi et bedre bilde av også å se på debattene Ringheim selv har satt i gang. I januar og februar var det tre slike debatter.

Debattserie	innlegg
Barnevernsdebatten	10
Skoledebatten	21
Realfagsdebatten	5
Totalt	36

 

Barneverndebatten knyttes til tiårs-jubileet for dagens lovgivning på feltet, og var ikke et resultat av annen nyhetsdekning i forkant. Det samme gjelder "Realfagsdebatten", som i realiteten var en serie på fem kronikker om realfagenes rolle i norsk kunnskaps- og samfunnsliv. Den ble knyttet til en konferanse om temaet ved Universitetet i Tromsø. Skoledebatten presset seg derimot på, blant annet på grunn av lærerstreiken i januar, og en stadig tøffere tone mellom Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland og utdanningsminister Kristin Clemet i den daglige nyhetsdekningen. Denne debatten vakte også et visst engasjement, noe det høye antallet innlegg vitner om.

Men er det ikke noe vilkårlig over dette? Det finnes hundrevis av debattemaer Ringheim like gjerne kunne tatt tak i og satt i gang. Mange av dem fremstår som viktigere enn debattene som ble prioritert. Hvorfor ikke EU-debatten – en uhyre viktig debatt som ble ytterligere aktualisert av et skifte i opinionen rundt årsskiftet?

Kanskje er det andre ting som styrer prioriteringene i debattredaksjonen.

"Ditt forsøk på å flytte en spennende debatt over på en arena hvor Stalin, æreløshet og manglende personlig integritet blir argumenter har jeg lite til overs for. Men i Dagbladet er dette populært. Det selger", skrev Egil "Drillo" Olsen i et svarinnlegg på debattsidene.19 Hensynet til salget er selvsagt viktig for Gunnar Ringheim. At Dagbladet bruker så mye plass på debatt, må kunne rettferdiggjøres også økonomisk.

Debattsidene er med å skille Dagbladet fra VG på den ene siden, og Aftenposten på den andre. I dette mellomlandet skal Ringheim vekte "høy" mot "lav" og "intellektuelle" mot "folkelige" innlegg. Han forsøker å klare dette ved å skape temperatur. For å holde konfliktnivået høyt, er det en rekke innlegg med kritikk mot enkeltinstitusjoner og enkeltpersoner. Dette sikrer svarinnlegg, og Ringheim er generelt flink til å ringe den som blir angrepet for å hanke inn svar. Man kommer inn i en spiral, hvor Dåvøy må svare Bekkemellem Orheim, som igjen svarer Dåvøy, uten at det kommer stort annet enn flisespikking omkring enkeltvedtak og enkeltbevilgninger i Stortinget ut av det.

En mer presis kritikk 3: Hvor er de viktige debattene?

En avisdebatt kan sette dype spor i et samfunn. På sitt beste bidrar debattsidene i landets aviser til at nye perspektiver dukker opp. Shabana Rehman-debatten brakte nye problemstillinger inn i den allmenne bevisstheten og skapte en reell multikulturell offentlighet. Imamer, innvandrerjenter, drosjesjåfører og venstreintellektuelle kranglet så busta føyk, men de snakket i det minste sammen.20 Emilé Zolas "J'Accuse", Jonathan Swifts "A modest proposal" og Jens Bjørneboes "Istedenfor en forsvarstale", står som lysende historiske eksempler på noe lignende: De er innlegg skrevet av eksterne skribenter med stor samfunnsmessig påvirkningskraft og kulturhistorisk betydning.

En debattredaktør må klare å snappe opp disse innleggene og debattene – han må gjerne ta initiativ selv, slik Ringheim har gjort i skoledebatten, barnevernsdebatten og realfagsdebatten. Men han må også holde trykket oppe når initiativet kommer utenfra. Hvilke replikkvekslinger er det Ringheim har valgt å drive videre i Dagbladets spalter?

Replikkveksling med minst tre innlegg	innlegg
Norsk form	4
Filmfondet	5
Steriliseringshistorie	9
Den etiske begrunnelsen for krig	4
Universitetets forhold til krigen	3
USAs rolle i verden	4 (inkludert to kronikker)
Fotball	6
Skeiv bokklubb	6
Dåpsopplæring	6
Pappapermisjon	4
Mehamn-ulykken	3
Totalt	54

48 innlegg er del av en replikkveksling. Det utgjør 17 prosent av alle innleggene, og er ikke spesielt mye. Tar man med debattseriene, kommer man opp i 29 prosent, men heller ikke dette er mye. Ringheim forvalter tilsvarsretten i Dagbladet. Det kan muligens forklare deler av dette bildet. Likevel er det for mange innlegg som blir stående alene.

Ni innlegg er toppscore blant replikkvekslingene i januar og februar. Temaet, steriliseringshistorie, er viktig nok, men en revolusjonerende debatt er det neppe. I Shabana-debatten ble det til sammenligning skrevet over hundre debattinnlegg og avisartikler. Det vitner dessuten om fantasiløshet når Ringheim setter i gang Mehamn-debatten igjen 22. februar – det er en ren reprise på den debatten som preget alle landets aviser i fjor høst. Riktignok er det noen interessante replikkvekslinger om enkeltsaker i materialet. Debatten om Norsk Form og Filmfondet handler om viktige kulturinstitusjoner, men dersom kulturdebatt betyr noe mer enn debatt om kulturinstitusjoner og bevilgninger – er det få eksempler på god kulturdebatt. De store debattene. De virkelig avgjørende spørsmålene i vår tid tar ikke debattredaksjonen tak i. Det er en mengde enkeltinnlegg om Irak, men bare et fåtall av dem er blitt til faktiske ordskifter, for eksempel. Og det i en tid da den gode debatten om bakgrunnen for og konsekvensene av en krig var dypt savnet.

En mer presis kritikk 4: Institusjonell dominans

Arne Ruths kritikk dreide seg ikke bare om fravær av frie skribenter, men også om institusjons- og organisasjonsrepresentantenes dominans på debatt- og kronikksidene. Og disse institusjons- og organisasjonsrepresentantene, som har klippekort til landets debattspalter, er tydelig til stede i Dagbladets debatter, selv om de ikke er i flertall. Hvem eller hva er det så de representerer?

Representant for	skribenter
En institusjon	30
Et politisk parti	45
En interesseorganisasjon	42
En bedrift	10
Annet	7
Totalt	134

Det er flest politikere, slik man kunne vente. Når en statsråd skriver, får innlegget tyngde. Det er selve den uttøvende statsmakt som taler. På Dagbladets debattsider i januar og februar er det en del av dem, statsrådene altså – tjue. Men ofte er disse forfattere av de korteste innleggene. Av hovedinnleggene, er det bare fire som er skrevet av statsråder. Av kronikkene fem. Det tyder på at Ringheim mener andre stemmer er viktigere. Statsråder er henvist til å svare på kritikk i de kortere innleggene, og de får sjelden anledning til selv å starte debatter. Befriende nok, vil de som er lei av den vante debattralten si. Når det gjelder de andre institusjons- og organisasjonsrepresentantene er bildet mer sammensatt. Av hovedinnleggene er 16 skrevet av slike. Resten – så mye som 42 hovedinnlegg – er skrevet av frie skribenter. Blir det med dette galt å si at rommet domineres av institusjons- og organisasjonsrepresentantene? Ved å se på hvem som deltar i de faktiske replikkvekslingene, får vi en mer presis situasjonsbeskrivelse.

Replikkveksling	Frie skribenter	Organisasjonsrepresentanter
Barnevernet	8	4
Norsk Form	3	1
Filmfondet	1	4
Steriliseringshistorie	9	0
Fotball	3	3
Skeiv bokklubb	4	2
Skole	10	20
Dåpsopplæring	0	5
Pappapermisjon	1	3
Mehamn-ulykken	3	0
Realfagsdebatten	2	3
Totalt	44	45

Institusjons- og organisasjonsrepresentantene er i knapt flertall. Og her rører vi ved en kjerne i Dagbladets debattdekning: De faktiske replikkvekslingene er en sentral del av enhver debattarena, men få av innleggene er en del av disse. Det kan tyde på at mange innlegg blir oppfattet som irrelevante. At en del av innleggene er utflytende og ufokuserte – som "Mobil i fjellet – nyttig?", "Lyst på Tuva?" og "Større selvforakt enn selvtillit" – underbygger dette synet. Når institusjons- og organisasjonsrepresentantene i tillegg ofte har et kjent navn, og får tyngde gjennom representasjon, blir de relativt dominerende. Einar Steensnæs, Laila Dåvøy og Helga Hjetland regjerer kanskje ikke på Dagbladets debattsider, men anselig eksponering og innflytelse, det har de fått.

Dagbladet har begynt å kjøpe inn innlegg fra New York Times. Tideligere utenriksminister i USA, Warren Christopher, FNs generalsekretær Kofi Annan og Verdensbankens president James D. Wolfensohn er blant de utenlandske stemmene. De utgjør et supplement, men det er verdt å spørre hvorfor også flertallet av disse er tunge og forutsigbare institusjonsrepresentanter, og ikke frie og kvasse skribenter som Edvard Said eller John Pilger. Her til lands er de henvist til mindre aviser. Det er et særnorsk fenomen.



En mer presis kritikk 5: En fri skribent er ikke en fri skribent

Forutsigbare institusjonsrepresentanter er i og for seg uproblematisk så lenge de ikke fortrenger frie skribenter som kan utfordre våre vante forestillinger og bringe debattene et stykke videre. Frie skribenter som i egenskap av å være borger i et samfunn trer inn på en av samfunnsdebattens arenaer og med dømmekraft og grundig generell orientering tilfører debatter nye perspektiver. På den måten får debattsidene et mer uforutsigbart og utfordrende preg, og de frie skribentene kan bidra til forståelsen av en samtid uten sammenheng. Men finnes denne typen frie skribenter på Dagbladets debattsider? Vi må se nærmere på hvem de frie skribentene egentlig er. La oss ta en titt på deres bakgrunn.

Kompetanse	frie kronikkskribenter
Stilling ved universitet, høgskole eller forskningsinstitutt	17
Tidligere organisasjonsrepresentanter	5
Fotfolk fra feltet som diskuteres	2
Annen "ekspertrolle"21	6
Annet	3
Totalt	33

På kronikksidene er universitets- og høgskoleansatte i flertall. Men hva med hovedinnleggene?

Kompetanse	frie hovedinnleggsskribenter
Stilling ved universitet, høgskole eller forskningsinstitutt	10
Tidligere organisasjonsrepresentanter	1
Fotfolk fra feltet som diskuteres	18
Annen "ekspertrolle"21	7
Annet	17 (inkl. 9 forfattere og 3 journalister)
Totalt	53

31 prosent av de frie skribentene på hovedinnleggs- og kronikkplass er akademikere, men få av dem er høyt profilerte. Det kan virke som om Ringheim mangler et omfattende nettverk innen akademia. Forfattere er det også flere av. Vigdis Hjort og Jo Eggen har flere innlegg om krigen i Irak.

Det mest slående er likevel antallet fotfolk – for eksempel lærere og barnevernspedagoger – som får ytre seg i hovedinnleggene. De inntar en velkjent positur: De representerer folk "som merker det på kroppen", og har ofte interesser knyttet til saken som debatteres. Ikke ulikt "casene" i tradisjonelle nyhetssaker. Den unge ballspillentusiasten Tiril Norvolls "Hva med å høre på oss det gjelder", er et typisk eksempel.

En problemstilling som umiddelbart melder seg er derfor: Hvor mange av de frie skribentene skriver ut fra særinteresser, det vil si: er part i saken som debatteres?

Særinteresser	Frie skribenter
Ja	71
Nei	127
Totalt	198

Det er verdt å understreke at særinteresser og førstehåndskunnskap om feltet ofte går hånd i hånd. Det er ikke slik at det å ha særinteresser i en debatt bare er negativt. Det som fra et perspektiv kan se ut som særinteresser, kan også være det som setter innsenderen i stand til å ha meninger om temaet. De som kan "rapportere fra fronten" og fortelle "hvor skoen trykker". Men likevel: Særinteresser kan hindre at hensynet til det beste argumentet får forrang. Den gode samtalen, hvor man i fellesskap kommer frem til den beste løsningen, hemmes når særinteresser får dominere. Et eksempel er "Kritikken råtner på rot" – Linn Ullmann og Brit Bildøens oppgjør med den norske anmelderstanden. De to forfatterne har klare interesser innenfor litteraturfeltet, noe som gjør det vanskeligere for dem å se tyngden i den andre sidens argumenter. I dette tilfellet hensynet til leserne av litteraturanmeldelsene.

En mer presis kritikk 6: Skylappsyndromet

I Magasinet har Dagbladet i flere år hatt "Spor"-spalten. En spalte hvor fire dyktige skribenter – Nils Rune Langeland, Finn Skårderud, Willy Pedersen og Erling Sandmo – har alternert. I begynnelsen var det flere, ikke minst kvinnelige skribenter, men de har alle forsvunnet fra denne svært attraktive siden. Det sier litt om redaksjoners problemer med å få til bedre kjønnsbalanse. Spalten er av og til nærmest litterær i formen. Ofte ligger det en detalj eller en personlig opplevelse i bunnen, men blikket er alltid bredt og tematikken ofte med prinsipielle sider.

Hvordan ser dette ut på debattsidene? Er de preget av for smale diskurser? Mitt inntrykk er ja. Heller enn å dyrke frem det sammenlignende og bredt anlagte blikket, er Dagbladets ordinære debattsider skjemmet av manglende evne til å gjøre deloffentlighetenes introverte debatter interessante for allmennheten. Dagbladet forsøker med konfliktorientering, men samme hvor høyt Siri Haavie og Lars Olle Engaas roper i tvangssteriliseringsdebatten, når det ikke dem som mangler interesse for sosialhistorie, før Dagbladet klarer å formidle at dette handler om norsk selvforståelse og dårlig samvittighet i tillegg. Og viktigere: Om de prinsipielle sidene ved at staten begrenser enkeltindividets frihet.

Lørdag 15. mars 2003 slapp Dagbladets Magasinet til Odd-Bjørn Fure, direktør for Holocaust-senteret i Oslo. Han fikk disponere fire helsider, og skrev en interessant bakgrunnsartikkel om den økende kløften mellom USA og Europa i lys av Irak-konflikten. Det finnes slike frie skribenter på debattsidene også, men for ofte velger Ringheim å benytte disse i sektorinterne debatter, slik at det blir få artikler som forsøker å trekke lengre linjer og finne de vesentlige tendensene. Ringheims krav om aktualitet, personfokus og konflikt -- journalismens nyhetskriterier – fører til debatter med skylapper. En god offentlig debatt, i en tid hvor det å se sammenhenger mellom ulike felter for ofte forsakes, må også ha rom for overblikket. Det har ikke Dagbladets debattsider.

Institusjoner og organisasjoner

En omlegging er en anledning til å gjøre opp for gamle synder. En anledning man kan bruke til å gjøre substansielle endringer og slå over på en annen kurs. Og en kursendring har det vært på Dagbladets debattspalter. Det er flere kvinner på trykk, og det er flere stemmer som slipper til.

Men: På tross av at debattredaktør Gunnar Ringheim betaler de frie skribentene for å skrive på Dagbladets debattsider – så mye som tre tusen kroner ved flere anledninger. På tross av at det er lettere å få innlegg på trykk nå enn tidligere – debattflaten er økt, mens tilstrømningen er den samme som før omleggingen. På tross av at Ringheim stenger en del statsråder og organisasjonsledere ute dersom de ikke svarer raskt på kritikk. På tross av at rommet er plassert blant kulturoppslag og anmeldelser, og finnes i en stor og innflytelsesrik avis. På tross av alt dette, har institusjonsrepresentantene og organisasjonsrepresentantene fortsatt en dominerende posisjon.

Det finnes også kvasse frie skribenter, men de drukner for ofte i støyen av utflytende enkeltinnlegg om snevre temaer. Kanskje må de frie skribentene ta en del av ansvaret selv. Er de feige og tilbakelente sofaryttere, som foretrekker å kritisere heller enn å debattere? Har ikke rikets skarpeste hjerner og skarpeste penner selv et ansvar for å fylle det offentlige rom med noe annet enn sneversynte saksdebatter? Jo da, og de bidrar i de rommene som passer dem.

Det handler om Dagbladets og debattsidenes renommé. Særlig "up-market", slik Egeland uttrykte målet, er debattsidene ikke. Kanskje er de likevel "best på debatt i Norge", men det sier i så fall mest om de andre avisene. Hvilke grep kan så Ringheim ta? Han kan gjøre sidene mindre formaterte ved å være mer fleksibel med innleggenes lengde og den stramme uttegningen. Han kan betale bedre for bidragene og skaffe seg et større kontaktnett innen akademia – særlig ved universitetene. Ikke minst kan han dyrke frem det reflekterende blikket og det brede perspektivet hos de frie skribentene.

Kanskje kan det semre bildet som tegnes i denne artikkelen forklares med særtrekk ved den norske offentligheten. Samtidsdiagnosene er forbeholdt tidsskriftene, mens den konkrete debatten om aktuelle enkeltsaker er forbeholdt avisene. Denne arbeidsdelingen er imidlertid problematisk. De ressurssterke avisene har et spesielt ansvar for å formidle andre perspektiver til en bredere offentlighet så lenge de i festtalene påberoper seg å være demokratiets voktere og garantister. Det viser seg da også at slikt stoff er godt stoff. Shabana Rehman-debatten er det fremste ferske eksempelet. Av og til treffer man en nerve i tiden, også i et leserinnlegg. Det kan prege en avis-sommer. Kanskje mer.

 

Debatt om denne artikkelen

Hva har stått i Dagbladet?

Fullstendig oversikt over Dagbladets kronikker for januar
Fullstendig oversikt over Dagbladets kronikker for februar
Oversikt over øvrig debatt i januar og februar

 

Noter
1. Dagens Næringsliv 25.9.02
2. Dagens Næringsliv 25.9.02
3. Kampanje 17.10.02
4. Dagbladet 30.10.02
5. Gjengitt i Samtiden 1/2003, s. 129, hvor tidligere sjefredaktør i Dagens Nyheter, Arne Ruth, bifaller Rudeng og Hagtvet.
6. I begynnelsen av mars 2003 gikk VG over fra fem til seks dager med debatt i uken.
7. Klassekampen 3.0103
8. Klassekampen 28.2.03
9. Dagens Næringsliv 25.9.02
10. Dagbladet 30.10.02
11. Dagbladet 20.2.02
12. Klassekampen 3.1.03
13. Samtiden 1/2003, s. 131
14. Samtiden 1/2003, s. 132-133
15. Aftenposten hadde tidligere en kronikklengde på 8500 tegn på hverdager og 11000 tegn på søndager. De har altså kuttet ned på kronikkene.
16. Klassekampen 3.1.03
17. Samtiden 1/2003, s. 139
18. Klassekampen 3.1.03
19. Dagbladet 22.1.03
20. Erling Fossen viser dette i sin oppsummering av Shabana Rehman-debatten i Prosa 4/2002.
21. Folk som skriver ut fra en profesjonell kompetanse på feltet. F. eks. seks advokater som skriver om de folkerettslige aspektene ved en Irak-krig.

 

Debatt om denne artikkelen