Folkelige fyndord om alkoholrusens forbannelse ledsages av stående uttrykk for den samme rusens velsignelse. Riktignok er det tre ting du skal frykte: flaska, futen og fanden – og fanden skiter tynnskit i krystallglass – men det er av barn og fulle folk du skal få høre sannheten.

I dag er det mange forskjellige rusmidler og stimulanser i omløp. De aller fleste av disse er forbudt, og loven er som spindelvev: Den svake sitter fast og den sterke bryter gjennom. Og når du først er hekta, kan du brekke fingeren i rompa på en sosionom. Veien til helvete er brolagt med gode forsetter og presteskaller.

Hva er narkotika?

Fra 1916 til 1927 var ett rusmiddel forbudt ved lov i Norge: sprit. Disse åra kalles "forbudstida".

Over 250 stoffer med ulik virkning er forbudt i våre dager. Når et stoff blir forbudt kalles det "narkotika", og omgang med narkotika kan føre til lovens strengeste straff, 21 års ubetinget fengsel. Likevel fins det ingen definisjon på hva som er "narkotika". I mange tilfeller er det helt vilkårlig om noe skal regnes for narkotika eller ikke. Rusmiddeletaten i Oslo presiserer: "Narkotikabegrepet kan nå bare defineres juridisk: De stoffer som loven kaller narkotika, er narkotika. I tillegg regnes enkelte medisiner som narkotika. 'Sniffing' kalles narkotikamisbruk selv om løsemidlene ikke kalles narkotika."1

Men den som oppsøker lovverket, finner ingen særlige retningslinjer. Legemiddellovens kap. VIII, § 22: "Kongen fastsetter hvilke stoffer, droger eller preparater (narkotika m.v.) som skal komme inn under bestemmelsene i dette kapittel ..."

Forskrift om narkotika m.v. (Narkotikalisten) av 30. juni 1978, § 2: "Som narkotika m.v. regnes de stoffer, droger og preparater som er oppført i den i henhold til § 3 fastsatte Narkotikaliste." § 3 nr. 1: "Narkotikalisten fastsettes av helsedirektøren som også bestemmer hvilke merknader til de oppførte narkotika m.v. som skal inntas i listen." § 3 nr. 3: "I narkotikalisten kan det treffes bestemmelse om at visse stoffer, droger eller preparater helt eller delvis skal være unntatt fra disse forskrifter."

Tilfeldigvis gjelder disse forskriftene ca. 250 psykotrope substanser, og tallet stiger. Bare i desember 2002 ble fire nye psykotroper oppført på EUs narkotikaindeks, som stort sett samsvarer med den norske. Avvik er for eksempel khat, som er en grønnsak i mesteparten av Europa, men narkotika i Norge. På Sosial- og helsedirektoratet/Avdeling rusmidlers hjemmeside kan vi lese hvordan rusproblemer skapes: "I det siste har imidlertid khatbruken i 'khatlandene' forandret seg, og mange steder er khat-tyggingen blitt et rusproblem."2

Tilfeldigvis rammer slike lovskapte rusproblemer flere og flere mennesker. Ingen samfunnsonder rammer så mange så dypt. Over 30 prosent av landets innsatte soner med narkotika som hovedforbrytelse. "Av det totale antall straffede på nesten 35 000 i 2001, er 14 710 straffet for brudd på narkotikalovgivingen. I relative tall er dette 42 prosent av alle!"3

Hva er det alle disse menneskene arresteres og dømmes for?

Stoffene er så forskjellige. Flere av dem har helt motsatte virkninger. Dessuten blir selv vanlige legemidler klassifisert som narkotika, hvis bruken er ukontrollert og overfokusert: Sommeren 2002 var det store medieoppslag om ikke-medisinsk bruk av Rohypnol4 – eller hyppere, som siden blir vurdert som mer narkotika og mindre legemiddel.

Er dette en politisk vurdering?

Nei, det er bare rop og hyl som meningsavslappende bedøvelse, mens det store narkotikaspørsmålet er tabu og politisk uvurderlig: Vesentlig dissens er utelukket, avvikende vurderinger virker stigmatiserende. Det er mistenkelig å vite mye om narkotika, selv for dem som jobber med "problemet".5

Her må det trås varsomt. Narkotikaspørsmål er så kinkige at egenerfaring ikke gjelder – tvertimot virker det automatisk diskvalifiserende. Hvorfor? Dagspresse og døgnmedier undertrykker skandaløse fakta, som at de fleste brukerne synes å ha kontroll, selv med harde stoffer som heroin og kokain. Det vil ødelegge den rådende justisens mytiske bærebjelker hvis man innrømmer at det fins store variasjoner i forbruket, og at problemet ikke er å avvennes fra stoffene, men akkurat som med røyking: ikke å begynne igjen etterpå, lenge etter at abstinensene er over. Problemet for narkomane er ofte at livet som eks-narkoman blir en kjedelig tilværelse, isolert fra gamle venner og stempla eller uglesett av andre.

Ruspolitiske dissidenter som Nils Christie og Hans Olav Fekjær opptrer saklig og edruelig i offentligheten. Ingen kan ta dem for å være en slags rusliberalister. Likevel er det mer karrierekjære eksperter som dominerer vårt hjemlige europium. Legestanden forholder seg opportunt "nøytral" ved å følge prioriteringene til legemiddelindustrien.

Ta for eksempel håndteringa av "lykkepiller" kontra MDMA: X, X-T-C, Ecstasy, e, Donald Duck etc. – kjært barn har 126 navn. MDMA ble syntetisk framstilt av Merck i 1912. I Norge ble det omsatt som "hvite berlinere" på 1970-tallet, 6 men det kom i sirkulasjon som partydop, og på forbudslista som narkotikum, først på 1980-tallet. Siden den gang har vitenskapen, på mindre enn 20 år, produsert hundrevis av rapporter om mulige nevrotoksiske langtidsvirkninger av MDMA. De såkalte "lykkepillene" av Prozac-typen virker på samme måte og i de samme nervebaner som MDMA, men potensielt nervegiftige effekter av disse legalt lukrative remediene ofres liten oppmerksomhet.7 Dette til tross for at slike piller er langt mer utbredt og brukes mye jevnere.8 Forskninga finansieres av den farmasøytiske industrien, ikke rart den vitenskapelige nysgjerrigheten er såpass selektiv?

Men alle har lest, hørt og sett et utall skrekkhistorier om Ecstasy?

Ja. Og det fins ingen grunn til å bagatellisere, unnskylde eller normalisere X-bruk. Men et av de største narkotikaproblemene er medias nyhetsavhengighet. Journalistene trenger alltid nytt og sterkere stoff. I over 100 år har forskjellige skremselskampanjer fordreid opinionen ved å spille på fordommer og frykt av rasistisk, seksuell, kulturell, politisk og økonomisk art. Det første lovforbudet mot narkotika var Californias forbud mot opiumrøyking i 1875: Den euroætta befolkninga var langt mer henfallen til opiater, men loven gjaldt uttrykkelig kinesiske opiumbuler, hvor stoffet ble røyka. De relativt respektable husene ble stengt, og forbruket av røykeopium steg "under jorda". Dette stimulerte annen kriminell aktivitet.

Årsaken til forbudet mot røykeopium var de økonomiske nedgangstidene i California. Jernbanen lå ferdig utbygd, gullrushet var avslutta, arbeidsløsheten steg. Europeiske innvandrere ble utkonkurrert av kinesiske. Disse reelle interessekonfliktene var lite eksponert i offentligheten. I stedet ble avisene krydra med rykter om opiumrøykende, hvite rasedyr som var sexslaver for gulingene.

I 1900-tallets USA florerte rasistisk farga, voldelig og seksuelt fryktinngytende løgnkampanjer om negre og kokain, meksikanere og marijuana, you name it.

Tanken om at de som er henfalne til destruktiv rus burde straffes og ikke behandles, kom fra USA. USA målbærer fremdeles denne politikken internasjonalt som "The War on Drugs", akkompagnert av hul, pietistisk patos om "det rusfrie samfunn". USA er ikke et fjernt kontinent som er sperra inne i sin geografi. Etter hvert som forbudspanikken smitta hele kloden, har USA blitt mindre og mindre hemma av sin geografiske beliggenhet.9

Med historisk distanse er det lett å få øye på brutaliteten i negerhets og gulingsverting. Dagens brutalitet virker kanskje mer avmålt eller mindre skjerpa, men den stikker stadig i øynene. Som eksempel tar jeg et av mange små stikk fra ei vanlig norsk lokalavis, desember 2002: Lillehammers narkomane finner mat i dagligvarekjedenes søppelcontainere, står det i Gudbrandsdølen/Dagningen. Helsemyndighetene advarer: Dette kan føre til spredning av søppel. Butikkeierne anmodes om å låse containerne, av helsemessige grunner. Hva søppelgnagerne skal ha i seg etterpå, nevnes ikke som noe problem. Underforstått: Det er de narkomane selv som er problemet. Det er de som er søpla. Jeg vil hevde at det største problemet er den ideologiske avfallsproduksjonen, som foregår i disse medienes narkotiserende prosajunk. Junk betyr søppel, og det er ikke like lett å leve av allslags junk. Fra introduksjonen til Naked Lunch:

Junk is the ideal product (...) the ultimate merchandise. No sales talk necessary. The client will crawl through a sewer and beg to buy (...) The junk merchant does not sell his product to the consumer, he sells the consumer to his product. He does not improve and simplify his merchandise. He degrades and simplifies the client. He pays his staff in junk.10

Men den som blir søppel er Jesus.

En sveitsisk film, The World Is Yours fra 1988, har turnert landets videregående skoler. Åpningsscenen viser et tropisk tre, med en flokk flyvende hunder. To unge menn kikker over en mur og under en piggtråd. De ser på en korsfesta mann. Bak ham står soldater og sikter ham i ryggen. En dokumentær stemme forkynner: "Nord-Thailand. En ubetydelig narkotikaselger henrettes av regjeringssoldater. Et fåfengt slag i luften mot den gigantiske narkotikaindustrien. De store heroin- og kokainfyrstene fortsetter som før." Den korsfesta hiver i angst etter pusten. Soldatene skyter. Flyvende hunder letter. Fortellerstemmen messer videre, og konkluderer: "Narkotikaindustrien lar seg ikke knuse selv om vi alle bekjemper den."

Det er en konklusjon som får massiv støtte fra all ekspertise på området.

Filmen fortsetter en halvtime, men den korsfesta ofres ikke mer oppmerksomhet. Det var bare en ubetydelig narkotikaselger, ikke sant? Like fordømt er han korsfesta som en annen Jesus. Ser ikke pedagogene det? Har de ikke hørt Lou Reed synge: "When I put a spike into my vein (...) I feel like Jesus"?

Da Den alminnelige narkotikakonvensjonen av 1961 ble signert, var de fleste land på kloden skånet for nevneverdige narkotikaproblemer. Nå er situasjonen omvendt, og den illegale narkotikabransjen er blitt verdens største industri, hevder World Trade Organization: større enn våpenindustrien. Det fins sjølsagt flere grunner til denne eventyrlige veksten, bl.a. kan den knyttes til ungdomskulturen, globaliseringa og liberaliseringa av økonomien i flere av produksjonslandene – men den viktigste enkeltårsaken er uten tvil det globale forbudet, håndhevelsen av det, og de enorme fortjenestene forbudet har skapt.

Det mest iøynefallende aspektet ved den globale enigheten er dobbeltmoralen. Det er den hvite manns foretrukne stimulanser og rusmidler – tobakk og alkohol – som gjør mest skade og fører til flest dødsfall, men disse stoffene rammes ikke av forbudet. Samtidig kan store yrkesgrupper profittere på forbudet, og ikke bare i produksjonslandene. EUs Cooney Report on drug trafficking and organised crime kom i 1992 fram til at "the financial gains to be made from drug trafficking enables the criminal organisations involved to contaminate and corrupt the structures of the State at all levels".11 Når ordensmakta oppretter en egen uropatrulje snakker den med to tunger, og Marilyn Manson gir et dekkende uttrykk for hvordan tungene brukes i denne strofen:

Dette er realisme, i dag: I en situasjon der alle verdens regjeringer er enige om én ting – at verdens største industri skal ødelegges. Og verdens største industri taler, som med én stemme, med alle verdens regjeringers tunge. Selvfølgelig må de si det omvendte av det de sier.

I november 2000 kringkasta den tyske TV-stasjonen Sat.1 at de fant spor av kokain på 22 av den tyske Riksdagens 28 herretoaletter. Tre av de reine var publikumstoaletter. Toalettene ble rutinemessig vaska en eller to ganger om dagen. Tyske parlamentarikere veit ikke bare at dagens ruspolitikk er feilslått. De veit også at fortellinga om et rusfritt samfunn henger sammen med de totalitære ideologiene som prega mye av det 20. århundrets Europa.

"Det er jo absurd å forvente at noe miljø skal være narkotikafritt i våre dager", sa en av dem, Christa Nickels. Hubert Hüppe uttalte at de, som parlamentarikere, var en ekstra utsatt gruppe, underforstått: Relativt sett kan det være en større prosent narkomane i Riksdagen enn i andre miljøer. Andre folkevalgte ville ha seg frabedt denne dassjournalistikken, og lengta tilbake til mer seriøse medier, som vet å vise respekt. Slike journalistiske kontrollmetoder var ytterst betenkelige, mente de. Det gikk på privatlivet løs.

Vanlige narkomane blir utsatt for langt verre og mer ydmykende inngrep i privatlivets fred, etter lover vedtatt av de samme menneskene. Men etter noen dagers oppstyr forkynte forbundskansler Gerhard Schröder at dette ikke var et offentlig anliggende. Dermed ble det taust om den saken.

Sat.1s programleder og redaktør ble straffa med ett års utestenging fra Riksdagen.

I den første Dante-biografien drøfta Dantes prosaiske arvtaker Giovanni Boccaccio hvordan den unge Alighieri kunne bli så betatt av Beatrice. Det må ha vært alle de festglade menneskene, sjeldne delikatesser og god vin som brakte poden ut av fatning, mener Boccaccio, og legger til at dette ofte skjer i godt og lystig lag.

Konklusjon: En småfull gutt på åtte år opplevde noe rystende, fundamentalt og vesentlig: ikke bare for resten av sitt liv, men også for Den guddommelige komedie og dermed for verdenslitteraturen.

Hva ville skjedd med en småfull åtteåring i dag?

Hadde det vært mulig å skrive noe lignende nå?

Nei, selvfølgelig ikke. Ikke etter at dopregimet plomberte alle ytringer om rus en gang i forrige århundre.

De fleste mennesker syns det er ålreit med en rus innimellom. Men vi lever, ifølge historikeren Bjørn Qviller, i et "flaskesamfunn".13

Flaska har skapt et sant helvete for mange, men alle veit hva alkoholforbudet førte til, og det er ikke tilfeldig at alkohol ikke står på FNs liste. Det er like lite tilfeldig som den norske statsministerens reaksjon på Otto Jespersens raljering på Torsdagsklubben på TV2 den 31. oktober 2002. På denne tida var uttrykket "å ta en Kjell Magne" forlengst etablert i betydninga: sjukemelding med "lykkepiller" attåt. Derfor var det nok ikke OJs innledende oppfordring om at statsministeren skulle "røske huet ut av medisinskapet", som provoserte. Det kan heller ikke ha vært sluttappellen til en mulig svensk morder, som var så platt formulert og humoristisk mislykka at det ville vært uklokt å ta til motmæle.

Det som fikk statsministeren til virkelig å se rødt, var sannsynligvis denne setningen: "Men når ørevoksen din er verdt sin vekt i gull på Plata, og de narkomane slåss om å få drikke urinen din, da er det på tide å rope et varsku." Dette åpenbare pisspreiket skjuler, i et overdrevent løgnaktig argument, en kjerne av sannhet som må ha blitt utålelig for Bondevik: Stoffer som de narkomane putter i seg, og blir putta inn for, skiller seg lite fra noe som har gitt lovlig god kjemi i prestehodet. Ved å sidestille statsministerens påstått fortsatte medisinering med vanlige doperes bruk, gikk OJ solid over streken.

I Purity and Danger (1966) beskrev Mary Douglas hvordan forskjellige samfunn dyrker en sosialt rensende magi og forkaster det identitetsmessig ureine. Dette betyr "at universet overalt og til alle tider er blitt moralisert og politisert".14 Noe er alltid tabubelagt, noen er utstøtt hele tida, alltid må noen få skylda og bli ribba for både symbolsk og reell kapital. De står for noe sosialt uhygienisk, en menneskelig kloakk. Men drittsekkene derfra utfyller kanskje selvbildet vårt, kanskje de til og med dukker opp i speilet en morgenstund, og kanskje speilbildet vårt heler et vesentlig savn? I så fall kan det forekomme at vi spytter oss selv i ansiktet, for vi driver ikke med "disse rusmidler" som "undertrykker vår sanseevne og spontanitet", og som "utgjør en forurensning av menneskenes kropp og helse, av folks sosiale miljø og evne til naturlig samhørighet og vennskap".15

Den siterte forfatteren er blant annet rustiltakssjef i Oslo kommune.

Han bruker begreper som "forurensning", "naturlig" og, et annet sted, "den indre personlighet". Dette er høyst problematisk ordbruk, rimelig kvisete og sånn sett ganske sjarmerende, i politisk korrekte sammenhenger?

Sånn kunne jeg ha tolka det, hvis jeg ikke visste at utsagnet stammer fra en som påstår å ville ta vare på noen andres "indre personlighet". Og attpåtil, noen som ikke gjør som denne mannen vil. Med tvang, om nødvendig.

I løpet av de siste 30 åra er mange mer eller mindre vitenskapelige og/eller teknokratiske overgrep mot forskjellige typer avvikere blitt ribba for honnørord. Ingen vil i dag kunne heve en normalitetens pekefinger overfor historiens løsgjengere, tatere, sinnslidende eller homofile. Likevel er det mulig å forholde seg slik til våre medmennesker i våre dager? Bare fordi de bruker feil rusmidler? Uten å kjenne historiens dom over både normal pekefinger (byråkratens) og alminnelig knyttneve (frontlinjebyråkratens)? Hjelp!

På begynnelsen av 1900-tallet flykta den unge, svenske dikteren Vilhelm Ekelund til Berlin, for å unnslippe en fengselsstraff han ble idømt etter å ha slått ned en lensmann i fylla. Fra Berlin skreiv han artikler om blant annet Paul Verlaine og Herman Bang. Han levde lutfattig og isolert, skamfull over både fyllerør, poetisk beruselse og homoerotiske tendenser. Pussig nok dukker Ekelund opp i antirusskriftet Beruselsens porter, andre kapittel, sitat:

Dikteren Vilhelm Ekelund skrev i 1922:

Rus, säger man. Ja, det nyktra
är just det sanna ruset;
det starkaste, finaste.

Han skriver også i en bok med tidligere ukjent materiale som kom i 1984:

Alla människor behöfva narkotisera sig
– ty lifvet är sådant.
Det er hvad man narkotiserar sig med,
som gör skillnaden.

For Ekelund, som levde og skrev like etter århundreskiftet, var ikke den sanne rusen noe fremmed.

Sitat slutt. Vilhelm Ekelund levde og skreiv fra 1880 til 1949 – "like etter århundreskiftet"? Det siste verset påstås å være henta fra ei samling av tidlige avis- og tidsskriftartikler.16 Jeg klarte ikke å oppspore sitatet i den oppgitte boka, men fant i stedet den unge forfatterens hyllest til "ruskunstnere" som Przybyszewski og Baudelaire: "Anywhere out of the world! Berusa dig! Med vin, med poesi, likgiltigt vad!"

En mer edruelig klassiker omtales som "den österrikska prästgårdsestetiskaknoddprärafaelitiska Rainer Maria Rilke." Da Vilhelm Ekelund ble eldre, var det én mann han følte slektskap med, på det samtidige litterære parnasset: Eric Hermelin. En sinnssyk, kriminell og syfilittisk rusmisbruker, som også var en genial oversetter av klassisk persisk poesi.

Vilhelm Ekelund er en klassiker i dag. Han var en forfatter som i livsfølelse og sosial avsondring sto nåtidas narkomane nærmere enn den nyktre normaliteten, som Oslos rustiltakssjef gjør ham til talsmann for.

Hva er det som får samfunnet til å ofre så store ressurser på narkotikaproblemet? Spørsmålet er feil stilt: Det bør selvfølgelig ofres store ressurser til bekjempelse av narkomani og hjelp til narkomane. Men er det det som skjer?

Nei. De hjelpetrengende blir ikke hjulpet, men demonisert. De store profittørene på det illegale rusmarkedet syr man vel nærmest puter under armene på? Det anslås at omtrent 70 prosent av den totale omsetningsverdien hvitvaskes og investeres i lovlige virksomheter: Her snakker vi ikke bare om verdens største industri. Vi snakker om en av livsnervene i verdensøkonomien.

Er det ikke snart på tide å slutte å subsidiere denne næringa?

Tror noen på forbudspolitikken? Sosial-og helsedirektoratet/Avd. rusmidler:

Generelt preges både den ulovlige produksjonen av og handelen med narkotika av den såkalte ballongeffekten. Lykkes man å redusere produksjonen i ett geografisk område, øker den i et annet. Og lykkes man å øke oppdagelsesrisikoen langs én etablert smuglerrute, legges smuglingen over til andre ruter. Dette gjelder både globalt, regionalt og nasjonalt.

Tanken om et rusfritt samfunn uttrykker en positiv holdning til et rusfritt samfunn – men ikke nødvendigvis til menneskene som skaper og lever i dette samfunnet. Vi har godt over 2000 narkotikapolitifolk i Norge. De utgjør en betydelig ressurs, som vil kunne frigjøres til mer konstruktivt arbeid ved en avkriminalisering. I tillegg kommer domstolene og fengselsvesenet.

Før kunne det hete: La nåde gå for rett.

Nå heter det, særlig når det gjelder samfunnets bånnsjikt, bermen: Rett skal være rett. Det virker for meg som en mye mer primitiv holdning.

Alle kan ta seg en tur ned på Plata i Oslo og se: Dette er ikke mennesker som surfer lett på velferdssamfunnets omsorgsbølgetopper. Det er mennesker som trakasseres, som jages og som sliter hver trevl av kroppen sjuk. Det er mennesker som raser rundt etter rusmidler og cash hele døgnet, og som har større fallhøyde i hvert eneste sprøytestikk enn noen næringslivsleder med opsjon og fallskjerm. Men de er ikke nødvendigvis ute etter å rappe veska til bestemora di, eller å få ungene dine hekta på dop. Det er mennesker som trenger et anstendig liv.

En avkriminalisering er politisk mulig, over tid.

En avstigmatisering er absolutt nødvendig.

Stein Lillevolden skriver at det årlig avgis 20 000 urinprøver under soning eller behandlingsopplegg, og at det brukes større summer på å analysere fangepiss enn på utdannelse eller rehabiliteringstiltak for de urindisiplinerte. Hva slags "indre personlighet" er det de tror på, de som sier: Vis meg ditt piss, og jeg skal si deg hvem du er? En nyreparabel?

Statsminister Bondevik ble i sin tid heftig arrestert da Norge sendte fly og soldater til fronten og han ikke ville vedgå at vi deltok i en krig. En skulle tro at noen hundre falne på hjemmefronten også ville vekke ramaskrik, men nei: Dette er en annerledes krig. En krig på hjemmebane, som berører alle.

"The War on Drugs" ble igangsatt av Richard M. Nixon før hans siste valgkamp, for over 30 år sida. Siden er den trappa opp mange ganger, med stadig større tap.

En feilslått politikk er og blir en feilslått politikk, og ei ny linje er ikke noe hokuspokus – men narkotika må vi forholde oss til, selv om det tilfeldigvis omsettes utafor loven akkurat nå for tida. Lovene er ikke alltid tilstrekkelige, de heller. Men av og til strekker de seg altfor langt.

"Jeg har ihvertfall ikke gått meg bort, for jeg vet at jeg er et sted i Sahara", sa Donald Duck.

Jeg har aldri hørt noen narkotikapolitisk ansvarlig i Norge uttrykke like stor selvinnsikt.