Meningen med å gjøre motstand? Å synliggjøre eksisterende konflikter i samfunn og kultur, åpne dører og rom som ikke kan være lukket. Det er en av kjerneoppgavene for aviser og tidsskrifter: Å skape en friere og mer rasjonell offentlig samtale. Deltakerne er de informerte og engasjerte personene som har kunnskaper og holdninger. Folk med et prosjekt, formidlingsvilje, stahet og mot – mot til å si upopulære ting, til å være i mindretall.

Det er uunnværlig at akademikere, kunstnere og andre potensielle samfunnskritikere yter motstand og viser dissens. I en nyliberalistisk og teknokratisk tid blir område etter område underlagt snevre og menneskefiendtlige målestokker. Politiske saker blir administrative avgjørelser. Da blir det å stille plagsomme kritiske spørsmål selve grunnmetoden for tenkende mennesker. Et konformistisk samfunn som Norge, der kultur- og kunnskapsliv er preget av aversjon mot åpne konflikter og polariserte meninger, er sårbart for strømlinjeformende prosesser. Det har vi sett i de svake offentlige diskusjonene om "kvalitetsreformen" i høyere utdanning. Orwellsk newspeak vinner farlig raskt fotfeste i akademia; de fleste universitetsfolk har for lengst droppet anførselstegnene.

Bare åpne konflikter om ideer og prinsipper kan gi begrunnet klarhet om hvilken retning samfunnsområder bør utvikles. Konflikter er ofte slitsomme saker, men politikk i bred forstand er splittelse og strid. Det ligger alltid rå makt bak når politikere ønsker å avideologisere saker, dempe motsetninger og få gjennomslag for harmonimodeller av samfunnet.

Meningen med Samtiden? Tidsskriftet er en uavhengig og kritisk publikasjon. Det er her for å formidle de skarpe skribentenes kunnskap og meninger; antyde forklaringer og vise sammenhenger, bruke den plassen og tiden ingen andre medier har. Tidsskriftet er et kunnskapsoptimistisk prosjekt som tror på fremskritt gjennom motstand, argumentasjon og diskusjon. Den nye redaksjonen fullfører to årganger med dette nummeret. Målet har vært og er å dyrke kultur- og kunnskapsmiljøers mest tiltrekkende sider. Samtiden vil være et universitet på trykk.

Én mening med Samtiden er å sette dagsorden for kunnskapsbaserte debatter i andre medier og miljøer. Fem-seks artikler i hvert nummer fungerer slik, og blir tatt opp på de forskjelligste måter i ulike sammenhenger. En annen mening er å bringe mer stillferdige artikler i en litterært lesverdig form; essay som blir stående i den offentlige samtale som referanseartikler om et tema. I tillegg til papirutgaven og nettstedet arrangerer vi debatter og seminarer. Samtiden er en nettverksorganisasjon.

Gjennom artikler med vekt på debatt, dannelse eller begge deler, artikler av nye og etablerte skribenter, artikler som formulerer tendenser i kultur og samfunn, vil tidsskriftet levere engasjerte utkast til å forstå virkeligheten. Det er utkast som søker sosial og kulturell innflytelse.

Meningen med små offentligheter? Innflytelse er ikke avhengig av størrelse, men av idérike enkeltmennesker og miljøer som insisterer på å sette sin egen dagsorden i samfunnet. Det er dem Samtiden består av.

Her ligger potensialet til de meningsbærende, mindre avisene i Norge i dag. Det skjer fremskritt: Klassekampen er blitt en mye bedre dagsavis, Morgenbladet satses på, Dag og Tid styrker seg, Le Monde Diplomatique har startet med norsk månedsutgave. I likhet med f.eks. NRK P2 er dette små offentligheter som samler 30–40 000 mennesker hver. De har ofte knappe ressurser. Men styrken – som de store avisene i dag ikke greier å forløse – er nettopp de store, kritiske nettverk av mennesker og miljøer som de er fokuspunkter for.

Med den fordelen må de mindre mediene også gjøre en mye bedre innsats fremover: De uavhengige offentlighetenes potensial ligger i en mer offensiv bygging av miljøer og institusjoner, både fysisk og virtuelt – institusjoner som varer, uavhengig av enkeltpersoner. De har et stort forbedringspotensial i sin evne til formidling og vilje til innflytelse. Til å gjøre det marginale mindre marginalt, det elitistiske mer inkluderende. Til å kombinere det skarpeste fra akademia med det beste fra medieverdenen. Til å gjøre det offentlige rommet større, mer kunnskapsorientert og mer polarisert. Flere stemmer, flere perspektiver.

Bare slik kan små offentligheter bli noe annet enn snobbete, selvtilstrekkelige sekter som ønsker å få bekreftet egne selvbilder. Bare slik kan de skape virkelig kvalifiserte, annerledes "rom" i et høyt utdannet samfunn, nye rom som med tiden kan endre de store massemedienes rom. Det bør bli sterkere konkurranse de små offentlighetene imellom de nærmeste årene – om ideer, politisk ideologi, skribenter og ikke minst kvalitet. Da blir de viktigere fora for kontroll av maktutøvelse.

Høyere lønnsomhetskrav fra eierne og sviktende markeder setter storavisene under spesielt press nå. Det skaper reell fare for grunnere journalistikk. Et av hovedelementene i den norske mediepolitikken er pressestøtten. Den omfatter blant annet produksjonstilskudd og momsfritak. Det første virkemiddelet gjør at Norge har like mange dagsaviser som store land som Italia og Frankrike. Det andre virkemiddelet har bidratt til å gjøre de største avisene meget lønnsomme. Da må samfunnets krav være at de utvikler seg til å bli enda viktigere fora for meningsdannelse. Hvis internettaviser, radio og TV overtar mer av den raske nyhetsformidlingen, blir papiravisene som leverandører av kommentarer og bakgrunnsstoff uunnværlig. Slik sett er pressestøtten en rimelig investering som kan hjelpe til å gjøre folkelig deltakelse mulig.

Men vi trenger mediepolitiske institusjoner som er mindre avhengig av politiske konjunkturer enn pressestøtten ser ut til å være. Flere og flere avgjørelser i den mektige medieverdenen tas av stadig færre mennesker i stadig færre konsernstyrerom. Mediene blir slik enklere å ensrette. Det gjør en aktiv, infrastruktur-byggende mediepolitikk knyttet til alternative medier mer nødvendig enn tidligere. Uten et virkelig mangfoldig offentlig medierom står grunnverdier i et fritt samfunn faktisk i fare. Mediekonsentrasjon er et av de farligste utviklingstrekk i dag.

Samtiden fremmer derfor et forslag om å opprette en ny mediekritisk institusjon: Statlige midler og private, sivile midler bør reises for å etablere Det norske ytringsfrihetsfondet. Formålet bør være å dele ut betydelige midler til konkrete prosjekter i Norges mindre offentligheter. I små medier får man mye for hver krone. Et norsk ytringsfrihetsfond kan bidra til å styrke mangfoldet av uavhengige medier. Det kan styrke institusjonene som utøver mediekritikk i praksis. Mindre medier yter den politiske og kulturelle motstanden som gjør demokratiet mer reelt, ved å vise frem mer av den kunnskap og de alternativer vi har. De kan motvirke ensretting, og sikre kritisk og mangfoldig publisering i et fritt og åpent samfunn.

Debatt om denne artikkelen: