Aslak Nore
Inga Marte Thorkildsen: en ekte intimitetstyrann

Inga Marte Thorkildsen fra SV er den fremste representanten for den nye generasjonen politikere. I løpet av halvannet år på Stortinget har hun som få andre greidd å sette dagsorden. Det er ikke bare hennes friske stil, ukonvensjonelle utspill og enorme medietekke som skiller henne fra etablerte politikere. Thorkildsen gir også begrepet om politikkens intimitetstyranni nytt innhold.

Når offentligheten reduseres til et spørsmål om følelsesmessig nærhet og tragiske enkeltskjebner, blir politikken skadelidende. Med sin nye intimretorikk representerer Inga Marte Thorkildsens en alvorlig fare for opplyst samfunnsdebatt.

Inga Marte Thorkildsen. Kvinnenes Robin Hood og Norges Lara Croft i en og samme person. Likevel med en viktig forskjell. Hun er ekte. (Dagbladets Magasinet)

Høsten 2002, i det populære prateprogrammet Først & Sist med Fredrik Skavlan, var norske TV-seere vitne til et interessant møte. På den ene siden en selvtilfreds Carl I. Hagen med opinionen i ryggen. På den andre siden norsk politikks store stjerneskudd det siste året, Inga Marte Thorkildsen. TV-seerne kan vanskelig ha unngått å se forskjellen på de to rikspolitikernes opptreden. I motsetning til i politiske debatter, virket Carl I. Hagen både opphøyd og stivbeint i den uformelle atmosfæren. Inga Marte Thorkildsen, krass, freidig og rask i replikken, fant seg derimot umiddelbart til rette i talkshow-formatet. Ved en anledning spurte Skavlan:

– Har han [Hagen] noen sider som overrasker deg?
– Jeg har jo hørt at han og kona er veldige søte og romantiske sammen, og det overrasker meg.

Hvorfor overrasket dette Inga Marte Thorkildsen? Mitt tema her er intimitet i politikken og hvilke utslag det kan ha. Kan Thorkildsens forundring over ekteparet Hagens private lidenskap fortelle oss noe om dette? Er Inga Marte Thorkildsen og Carl I. Hagens helt forskjellige utøvelse av politikerrollen i NRKs fredagsunderholdning et egnet utgangspunkt for en analyse av intimiserende tendenser i norsk politikk?

Inga Marte Thorkildsen gjentok flere ganger at hennes engasjement flere ganger går over i raseri, "og det er jeg jaggu meg glad for!". Carl I Hagen på sin side, nøyde seg med å kjølig understreke sin rolle som politiker.

Intimisering av politikken handler mest av alt om å være menneske og ikke politiker. Jeg tegner først et bilde av hvordan mennesket Inga Marte Thorkildsen formes. Og hvilke utslag hennes politiske praksis gir, bygget som den er, på nærhet, følelser og glødende engasjement.

Debatt om denne artikkelen

Erling Dokk Holm
Da Kjell Magne Bondevik ble merkevare

I jakten på å bli Norges sterkeste politiske merkevare har Kjell Magne Bondevik utprøvd privatlivets verdi som politisk instrument. Han har i liten grad lykkes, men har til gjengjeld svekket den klassiske politikerrollen. Paradoksalt nok har den politikeren som holder mest bestemt fast på et klassisk skille mellom det private og det offentlige – Carl I. Hagen – adskillig større oppslutning.

Før stortingsvalget i 2001 profilerte Kristelig Folkeparti i større grad Kjell Magne Bondevik enn partiets klassiske saker. "Stem på en statsminister" var slagordet. Partiets offisielle slagord: "varmere samfunn" er såvidt upresist at det i seg selv ikke skaffer så mange stemmer.

Årsaken til at KrF valgte en slik strategi var sannsynligvis ideen om å profittere på Kjell Magne Bondeviks personlige popularitet.

Sommeren og høsten 2001 eksisterte det et stort avvik mellom hvor mange som ville stemme på partiet og hvor mange som ville ha Bondevik som statsminister. Mens rundt 12-14 prosent ville stemme på Kristelig Folkeparti, ville over 40 prosent ha ham som statsminister. Bondevik var landets mest populære politiker, men det regnet lite på partiet.

Et annet moment som ikke var uten betydning, er at Kristelig Folkeparti som et sentrumsparti har svært få politiske saker å profilere seg på, å ligge i sentrum betyr på sett og vis at man har få egne faner. Og de som finnes er ikke spiselige for det store gross av norske velgere. Før valget i 2001 var derfor Kristelig Folkeparti på desperat utkikk etter noe som kunne gjøre partiet attraktivt. Forslaget om en ekstra ukentlig gymtime i videregående skole var imidlertid ikke det som vekket mest oppmerksomhet.

Partiets program når det gjelder skatt, skole og de andre sakene som dominerte valgkampen, er svært runde. Derfor var det egentlig bare en eneste ting å gjøre, eller rettere sagt, bare en eneste mann å gripe til: Kjell Magne Bondevik

Debatt om denne artikkelen

Thomas Hornburg, Dagfinn Møller, Trond Arne Undheim, Ole Jacob Sending, Gard Lindseth, Bjørn Brunstad og Andreas Wangensten Hatlevik
Det sosialliberale alternativ

Det finnes ikke noe sosialliberalt alternativ i norsk politikk i dag. Heller ikke Venstre, som identifiserer seg selv som et sosialliberalt parti, utgjør et ideologisk tydelig alternativ. Venstre fremstår i dag som et ideologisk forvirret gammelmannsparti med landsbygdpreg. Sosialliberalismens marginale stilling er et tap for norsk politikk, for velgerne – og for Venstre som parti. Syv unge skribenter analyserer hvorfor sosialliberalismen står så svakt i Norge i dag, og hvordan et sosialliberalt parti kunne se ut.

Jakten på et sosialliberalt alternativ i norsk politikk må begynne med noen ord om det ideologiske utgangspunktet. Hva er sosialliberalisme? Liberalisme refererer i dag til et bredt spektrum av ideer, idealer og institusjoner. Noe samler likevel de mange variasjonene over liberalisme til ett tema: individets moralske rett til frihet. Sosialliberalismen begynner også med den individuelle friheten som grunnstein. Men sosialliberalismen skiller seg ut ved å insistere på at den reelle individuelle friheten må gjelde for alle. Sosialliberalismen tar dermed avstand fra den økonomiske liberalismen (laissez faire-liberalismen) og den liberale konservatismen ved å legge vekt på at frihet, i et samfunn som vårt, ikke først og fremst handler om fravær av tvang eller statlig innblanding. Det handler om å skape muligheter for utfoldelse for alle.

Debatt om denne artikkelen

Herman Willis
Ich bin ein Amerikaner

Med tanke på den enormt brede viften av mennesker som utgjør USA, og stemmer som Zbigniew Brzezinski og Al Gore, faller det meg lett å si "Ich bin ein Amerikaner", og å støtte det amerikanske folk i den overordnede kampen mot terror. For den delen av deres krig er uansett vår krig. Eller er det noen som synes solidariteten bør vente til den første selvmordsbomberen sprenger seg i luften her hjemme? spør Herman Willis.

Tet Nguyen Dan er en høytidsuke som innvarsler nyåret etter den vietnamesiske månekalenderen. I likhet med vestlig nyttårsfeiring er den ikke tilknyttet noen nåtidig religion, men er snarere en urgammel affære som handler om alt livs nye begynnelse.

Denne høytiden var det som ga navn til USAs verste mareritt etter andre verdenskrig --11. september og Cuba-krisen medregnet -- ved at den nord-vietnamesiske general Giap 30. januar 1968 innledet det som ble Vietnam-krigens vendepunkt, Tet-offensiven. Den satte mot i både rettferdige og urettferdige verden over ved å vise at man ved hjelp av motivasjon, kamptrening og robust krigsutstyr faktisk kunne vinne over verdens mektigste militærmakt.

Vietnam-krigen førte med seg kraftige anti-amerikanske strømninger på hele den europeiske venstresiden, og dette var del av noe som var ganske nytt. Til da hadde det vært det konservative Europa som bar anti-amerikanismens fane høyest, hovedsakelig fordi pengemengden i den nye verden plutselig tillot oppkomlinger og gründere å opptre som aristokratiets jevnbyrdige. Oscar Wilde gir et særdeles godt -- og morsomt -- bilde av den gamle verdens forakt for amerikanernes moderne kultur i historien om "The Canterville Ghost", der en USA-industrialist ved navn Hiram B. Otis kjøper et gammelt engelsk herresete med spøkelse og det hele. Den nye eierens to små sønner vier seg straks oppgaven å drive dette ærverdige spøkelse fra sans og samling, uten den ringeste aktelse for det faktum at et engelsk herresete uten noe spøkelse i grunnen er det samme som ei gammel rønne. Hos Wilde blir Europa dermed et tilårskomment, maktesløst spøkelse som tiden har løpt ifra, mens Amerika representeres av to forvorpne guttunger uten sans for annet enn penger og nye tekniske frembringelser. (Wilde skriver for øvrig i sitt lattermilde etterord til fortellingen: "Vi har nær sagt alt mulig til felles med amerikanerne i disse dager. Bortsett fra språket, selvsagt!")

Denne konservative anti-amerikanismen er det som lever på de engelske elite-universitetene -- "both of them", for å sitere TV-seriens Sir Humphrey -- mens det engelske imperium omdannes fra victoriansk blomstring til edwardiansk villnis, og omsider det prins Albert hadde omtalt som et "parlamentarisk helvete". Hatet mot USA hos de unge, lovende på 1930-tallet er det som utgjør den underliggende drivkraft i John le Carrés betydelige romansyklus om spionen George Smiley, der både mennesker og skjebner så visst er hentet fra den håndgripelige virkeligheten.

Toril Moi

Å mene det vi sier
Om de intellektuelles ansvar

Radikalere vil gjøre verden bedre og mer rettferdig. Men vi har valgt å arbeide med ord, tanker og kultur. For dette får vi betaling, slik at vi kan leve behagelige middelklasseliv. I en verden full av lidelse og urettferdighet er det noe urimelig i dette.

"Ønsket om en teori som garanterer politisk radikalisme og ideelt sett også politiske resultater, har vært sterkt i den senere tid", skrev Jonathan Culler i 1992. Som feministisk litteraturforsker og teoretiker forstår jeg godt hva han mener, for jeg tilhører akkurat den gruppen av intellektuelle som lenge har bekymret seg over spørsmålet om "teoriens politikk" eller "the politics of theory", som de sier på engelsk. Radikale teoretikere bekymrer seg ofte om hvorvidt de spesialiserte og abstrakte tekstene deres virkelig gjør noen politisk forskjell. Hver gang jeg funderer på dette, finner jeg trøst i tanken på at noen intellektuelle verker i hvert fall har hatt enorm innflytelse. For meg er Det annet kjønn selve kroneksemplet på engasjert skrift, nemlig en filosofisk tekst, en intellektuell analyse av kvinners situasjon, som faktisk forandret tusenvis av kvinners liv og slik bidro til å forandre verdisystemet i mange samfunn.

Men eksistensen av ubestridelige eksempler (Onkel Toms hytte og Kapitalen er i samme kategori som Det annet kjønn), har ikke hjulpet til å avgjøre diskusjonene om "teoriens politikk". I den senere tids diskusjoner om dette, kan det virke som om Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, som en gang i tiden var selve paradigmet for politisk engasjerte intellektuelle, er fullstendig glemt. Jeg skal forsøke å vise at de fremdeles kan gi tankevekkende bidrag til forståelsen av forholdet mellom politikk og intellektuelt arbeid. Denne artikkelen skal altså ikke handle om Det annet kjønn, men om de tankene og holdningene som fikk Beauvoir til å skrive en slik bok. For å bane vei for en ny vurdering av den franske eksistensialismen, skal jeg begynne med å kikke litt nærmere på uttrykket "teoriens politikk".

Sharon Mitchell, Nina Hartley og Candida Royalle i samtale med Kjetil Rolness
Ikke noe fucking teselskap
-- men noen har det fett

samtaler i samtiden

Hvordan er det å være kvinne i pornoindustrien? Pornodebatten gjør oss ikke klokere. Radikalfeminister maner fram millioner av "pornoofre", mens Leif Hagen og Tanya Hansen smiler og trekker på skuldrene. Ingen av disse ytterpunktene er særlig troverdige eller interessante. Under arbeidet med boken Sex, løgn og videofilm dro jeg derfor til pornobransjens mekka i håp om å få bedre informanter i tale.

Enkelte intervjusituasjoner er mer surrealistiske enn andre. Jeg og båndopptakeren min forsøker å holde følge med en blondine som tripper avgårde på platåhælene mens hun holder et spontant, velartikulert foredrag om seksuelle kjønnsforskjeller. Underveis hilser hun på kjente, skriver et par autografer og rusker et barn moderlig i håret. Nina Hartley er to år eldre enn meg, men er kledt som om hun er tyve år yngre, med en minimal topp og skotskrutet miniskjørt. Når hun stopper for å understreke noen poenger, stimler en stadig større krets av nysgjerrige menn rundt oss. Uten å avbryte monologen bøyer hun seg sakte forover, drar opp skjørtet og åpenbarer det som er blitt kalt "The Best Butt in the Business" for de takknemlige tilskuerne. Jeg står med båndopptakeren på strak arm, forsøker å konsentrere meg om det som blir sagt, og ligne en reporter på jobb. Jeg føler meg mer som en norsk speidergutt forvillet inn i Disneyland-versjonen av Sodoma og Gomorra.

Slik er det altså å befinne seg på pornomesse i Las Vegas, eller rettere sagt i adult-seksjonen av Consumer Electronics Show, verdens største årlige messe for el-, tele- og databransjen. Dette er stedet der pornofilmselskapene og -distributørene pusher sine kåtevarer på landets videobutikkeiere og gjør sine stjerner tilgjengelige for presse og fans. Gutta får ikke bare se, men også røre. Noen av de mest pågående pornojentene nærmest dytter forfjamsede beundrere ned i brystkløften, mens kompisene tar bilde. Andre sitter høyt på podier og signerer fanbilder med minen til den Hollywood-stjernen de forgjeves drømmer om å bli. Men innbiller du deg at pornoindustrien snart er større og proffere enn den ordinære filmbransjen, må du tro om igjen. Dette arrangementet er ikke særlig mer glamorøst og storslått enn en vanlig helg på Norsk Varemesse.

Debatt om denne artikkelen

Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang
Porno etter pornografenes seier
bokessay

I filmen A Clockwork Orange tegner Stanley Kubrick et samfunn der ungdomsgjengene slåss i gatene, makten er pervertert -- og pornoen har gått i ett med samfunnets estetikk. Dekadansen triumferer i et samfunn uten moral. Kubricks film fra 1971 er lagt til en ikke alt for fjern fremtid. Nå omtrent.

Ved inngangen til det 21. århundre er pornoen blitt en del av vår hverdagskultur. Pornoklisjeene stables i reklamen, jenter i førpubertal alder insisterer på å henge med, og ingen løfter et øyebryn over hvilken undertøydame Hennes & Mauritz viser frem til jul.

Kremmerne i lær, lakk, dildoer og hundehalsbånd er flyttet ut av postordrekatalogene med privat avsender og inn bak speilglassene i storbyens hovedgater. Kylie Minogue konkurrerer med Jenifer Lopez og Christina Aguilera om å videreutvikle puppe-popen.

Real hardcore action er aldri lenger enn et par tastetrykk unna for den nysgjerrige, på nettet eller kabel-TV. Alle statistikker forteller at det er veldig mange nysgjerrige der ute. For den som foretrekker bøker, tilbyr Kagge og Spartacus forlag nyoversatte utgaver av "pornografiens klassikere".

Kubrick fikk rett når det gjelder utrykket. Men hvordan skal uttrykket tolkes? Er pornofiseringen et symptom -- blant andre -- på at vi er i ferd med å skape et kaldere, råere og mer profittorientert samfunn? Eller er pornografien den seksuelle frigjøringens nødvendige pris? Er ryktene om dens skadevirkninger betydelig overdrevet – som de alltid har vært?

Anstendighetens rettslige grense

Norge har ingen pornografer i verdensklasse, men siden slutten av 1800-tallet har de europeiske debattene om trykkefrihetens grenser jevnlig skvulpet her også. Iblant har det vært en nasjonal besettelse, med heftige bidrag fra nasjonens mest engasjerte forfattere, advokater, teologer og politikere.

Fra slutten av 1960-tallet har diskusjonen vært spesielt intens, med minst én større stortingsdebatt, oftest to, hvert tiår. Danmark var i 1969 det første landet i verden som legaliserte all pornografi. Sverige var det andre. Så fulgte de fleste andre land i Vesten – med noen få unntak. Norge var et av dem. Siden 1960-tallet har politikerne endret ordlyden, men ikke innholdet i straffelovens paragraf 211, den som opprinnelig satte forbud mot "utuktig skrift". Pornobølgen har aldri latt seg stanse, men Norge har som et av få europeiske land stadig forbud mot å vise "kjønnsorganer i bevegelse". I hvert fall var det forbudt for noen år siden, men nå er det langt mer uklart. Det kommer litt an på hvordan kjønnsorganet beveger seg. Paragraf 211 er en rettslig standard som skal tolkes etter holdninger og verdier i befolkningen, og den forandrer seg.

Den moderne bildepornoen grodde frem fra 1960-tallet, men først fra andre halvdel av 1990-tallet kan vi snakke om en virkelig pornofisering, en alminneliggjøring og trivialisering av pornografien.

Dette har forandret pornodebatten, som igjen har blusset opp. Er vi blitt slemmere, snillere, kåtere eller mer avstumpet? spør forskere, journalister og poeter. Blant det siste årets mer interessante bidrag er:

• Irvine Welsh’ roman Porno (2002) – fordi mannen bak Trainspotting før har vist evne til å beskrive de mindre hyggelige sider av samfunnet.
• Victoria Coren og Charlie Skeltons Once More, With Feeling (2002) fordi det er noe så uvant som en morsom reportasjebok om et tema få finner festlig.
• Monica Krog-Meyer (red.) sin Patter, pik og penge (2002), fordi pornokritikk fra tenksomme mennesker i landet som har levd med fri porno lengst er verdt å høre på.
• Marit Synnevågs 128 sider om pornografi (2002), fordi den tar opp det kulturradikale forsvaret for pornografi som knapt var hørt i Norge siden 60-tallet.
• Kjetil Rolness’ Sex, løgn og videofilm (2003) fordi han går løs på pornomostandernes argumenter med retorisk slegge og motorsag.

Therese Bjørneboe
Jon Fosse på europeiske scener

Ifølge regissøren Luk Perceval skildrer Jon Fosse mennesker "ved vokabularets ende". Hvordan skaper teatret en scenisk verden rundt stykker der språket og den ytre virkeligheten er skrapt inn til beinet? I denne artikkelen presenteres en håndfull av de viktigste utenlandske iscenesettelsene av Jon Fosse fra de siste årene.

Da Nokon kjem til å komme hadde urpremiere på Det Norske Teatret i 1996 i regi av Otto Homlung, skrev Elisabeth Rygg i Aftenposten at forestillingen "verken ble en suksess eller fiasko for ny norsk dramatikk" i en teateranmeldelse under overskriften "En oppkonstruert og naiv teaterlek". Hun skrev videre: "Man kan velge å se på forestillingen som et eksperiment, en teaterlek over en mangfoldig forfatters formspråk. Eller en skoletime for spesielt interesserte i hvordan betone de samme ord og setninger på ulike måter og med ulike tolkninger." Anmeldelsen konkluderte: "Nå er det ingen grunn til å avvise Fosses muligheter som sceneskribent, men han er ennå ingen betydelig dramatiker." (28.4.96).

Selv om Aftenposten kan ha skiftet mening senere – Elisabeth Rygg kalte i alle fall Nokon kjem til å komme for "en slags moderne klassiker" (7.5.01) -- da det ble satt opp for annen gang i Oslo i regi av Runar Hodne, viser det at Jon Fosse ikke bare har vært den kritikersuksessen i Norge som man i ettertid kanskje tror. Bergens-premieren på Namnet fikk en blandet kritikk, selv om Jon Fosse fikk Ibsen-prisen for stykket. De norske anmeldelsene har for en stor del vært positive, men det er ofte vanskelig å danne seg et bilde av hvordan regissørene og skuespillerne har tolket stykkene, og hvilke innvendinger som retter seg mot teksten og mot spillet eller regien. Det har antagelig sammenheng med at kritikerne har manglet sammenlikningsgrunnlag i tidligere oppsetninger. Men det kan også skyldes at scenetolkningene har virket lojale og "bokstavtro".

Runar Hodnes psykothriller-aktige og kjappe oppsetning av Nokon kjem til å komme, hvor teksten var oversatt til bokmål, fikk på den andre siden ikke bare en svært god pressemottakelse, men ble også ble tildelt en Hedda-pris i 2001. "Fosse-regissøren" Kai Johnsens oppsetning av Vakkert, som representerte Norge under biennalen for samtidsdramatikk i Bonn året etter, var også nominert til prisen. Prisutdelingen kan tyde på at tiden var moden for andre innfallsvinkler til Fosse, i Norge. Hvis det har dannet seg en Fosse-konvensjon, har den i liten grad blitt problematisert.

Den beste måten å unngå dét på, er at stykkene oppføres flere ganger. Det begynner også å skje, til tross for at man i Norge har en tradisjon på å unngå stykker som har vært oppført ved andre norske teatre. Noe som selvsagt ikke bidrar til å prøve ut samtidsdramatikkens sceniske potensial eller å konfrontere stoffet gjennom en dristig eller "annerledes" regi.

Ingunn Økland
Forfatterens død er biografens brød

Med bølgen av forfatterbiografier er den romantiske kunstnermyten tilbake i norsk offentlighet. Men nettopp fordi biografien gjør forfatteren til en slags lidende romanfigur, er den avhengig av forfatterens faktiske død. Dermed plasserer forfatterbiografien seg på underlig stor distanse til litteraturfaget.

"Leserens fødsel må betales med forfatterens død." Slik spissformulerte Roland Barthes i 1968 litteraturfagets mest radikale erkjennelse i det 20. århundre. Hverken forfatterens privatliv eller intensjon bør utgjøre rammene for vår forståelse av litteraturen. I akademiske miljøer har denne erkjennelsen langsomt utviklet seg til et dogme, og den er blitt en ledetråd for all seriøs litteraturkritikk: Ingen forsker eller kritiker med respekt for seg selv vil i dag respondere på en ny norsk roman med undersøkelser av forfatterens privatliv. I løpet av 1960-årene ble den historisk-biografiske metoden grundig detronisert innenfor de fleste genrer av fagprosaen.

Desto mer interessant har det vært å følge denne metodens gjenkomst i norske forfatterbiografier. For selv om biografiene primært handler om menneskeliv, har de fleste biografer også et ønske om å skape sammenheng mellom liv og verk. I påfallende høy grad er det da den historisk-biografiske lesemåten som kommer til anvendelse. Men denne metoden brukes nå så ureflektert og slurvete at resultatene står langt tilbake for hva man oppnådde i dens glansdager, da forfatteren ble tolket som et eksemplarisk individ med stor relevans for en idéhistorisk epoke. I nye norske forfatterbiografier blir forfatteren snarere til et lidende enkeltmenneske og tekstene til et direkte uttrykk for sinnstilstander.

Kristin Asdal
Maktens disposisjoner
bokessay

Ulike former for vitenskap avdekker ikke bare sammenhenger i natur og samfunn. Vitenskap bidrar til å skape sammenhenger og nye realiteter i første omgang. Hvilke realiteter, sammenhenger eller fakta er det som frembringes? Og med hvilken relevans for politikken og våre liv? Hvilke nye fakta, realiteter og forbindelser blir produsert i Makt- og demokratiutredningen 1998-2003?

Utredningens sluttrapport skal presenteres en gang i løpet av dette året. Hva den vil bringe, er det få som vet. Men en av de nye realitetene som allerede har fått stor oppmerksomhet i utredningen, er den norske eliten. "Den norske eliten stemmer ikke Frp", har vi lært fra Dagbladets førsteside. Oppslaget var basert på et av funnene i utredningens elitestudie, en omfattende intervjuundersøkelse av personer i formelle topp-posisjoner i det norske samfunnet.

Eliteundersøkelsen er Makt- og demokratiutredningens største enkeltprosjekt, nylig samlet og analysert i boka Norske makteliter. Boka er et samarbeid mellom seks forfattere; tre av dem har formelle topp-posisjoner innenfor Makt- og demokratiutredningen. Fredrik Engelstad og Hege Skjeie er medlemmer av utredningens forskergruppe, mens den tredje, Øyvind Østerud, er utredningens leder. En slik samling på toppnivå er sjelden kost innenfor Makt- og demokratiutredningens ramme. Bortsett fra en "introduksjonspublikasjon" signert alle de fem medlemmene av forskergruppen, finnes det ingen andre så omfattende fellespublikasjoner fra Makt- og demokratiutredningens ledelse.

Utredningens understreking av makten i de formelle posisjoner, skulle da også tilsi at elitestudien bør tillegges stor betydning. Også i denne artikkelen, hvor jeg skal diskutere noen av de siste bidragene fra utredningen, vil boka Norske makteliter bli gjort stor.

Elitestudien inngår i en politisk analyse som jeg frykter kan bli fulgt videre opp i den kommende sluttrapporten. Den går ut på at Norge etter Eidsvoll i 1814 er basert på de nasjonale kompromissers grunn. Hvordan kompromissene eventuelt har kommet til, og hvem de er inngått mellom, er imidlertid uklart. Analysen er bygd på en funksjonalistisk inspirert historiefortelling uten andre virkende aktører enn en norsk elite, som får tildelt en historisk og framtidig misjon i å "beherske spenninger" i det norske samfunnet.

Dette må være konsekvensen av at kampen mellom samfunnsklassene erklæres død og begravet, og at heller ikke andre brede sosiale bevegelser eller aktiviteter tillegges betydning. Samtidig blir ikke vitenskapens rolle problematisert verken i form av profesjonsmakt, teknokratiske tendenser eller gjennom en åpen diskusjon av vitenskapers – inkludert økonomivitenskapen og samfunnsvitenskapens - makt. Dette siste kan ses som en dobbel utfordring: Å tematisere vitenskapens betydning i kunnskapssamfunnet, samt kritisk tematisere egen kunnskapsmakt. At dette siste ikke gjøres, kan kanskje ses i sammenheng med at verken praksis-dimensjonen generelt eller folks arbeid mer spesielt tillegges vekt.

Skribenter i Samtiden og Agora har allerede kritisert Makt- og demokratiutredningen sterkt for å være et sprikende og lite enhetlig prosjekt. Etter mitt leseutvalg vil jeg konkludere motsatt: Det spriker, men nettopp dette er Makt- og demokratiutredningens viktigste håp og ressurs.