Arild Linnebergs bok eksemplifiserer mange litteraters, "intellektuelles", maktmisunnelse overfor "aktørene" gjennom å pukke på refrenget om hvor dumme alle vestlige politikere er. Underforstått: Verden hadde vært mye bedre med meg som sjef. Men hvis det er én ting å lære av krigene i det tidligere Jugoslavia, er det den sentrale rollen mange litterater, "intellektuelle", hadde i konstruksjonen av krigsspråket som gjorde krigene mulig, og i opprettelsen av mafiaregimene som førte dem. Når Arild Linnebergs bok har fått en så nesegrus mottagelse, peker det mot et større syndrom i den litterært interesserte offentligheten i Norge: vegringen mot virkeligheten, skriver Aage Borchgrevink om Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur.

I 2001 ga Arild Linneberg, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, ut essaysamlingen Tretten triste essays om krig og litteratur. Boken streifer innom vidt forskjellige forfattere som Tove Ditlevsen, Fernando Pessoa, Paal Brekke, Knut Hamsun og Dashiell Hammett, men vender alltid tilbake til NATOs krig mot Jugoslavia i 1999.

Boken har fått en til dels panegyrisk mottagelse, blant annet av Henning Hagerup i Morgenbladet 12. april i år og Ronald Altinius Nilsen i Prosa 2/2002. Nilsen skriver for eksempel:

Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur er en bok som med all sin grundighet, livserfaring og åpenhet, galant demonstrerer hvordan kombinasjonen av politisk årvåkenhet og litteraturteori kan anvendes til å avdekke mekanismer vi ellers altfor sjelden hefter oss ved.

Henning Hagerup er opptatt av Linneberg som forsvareren eller talsmannen for "de stemmene som vanligvis ikke blir hørt". Hagerup skriver at "på dette området er Linneberg simpelthen gnistrende god, med en imponerende evne til å skjære gjennom alt eufemistisk snikksnakk, til å gå rett inn i de problemstillingene ledende politikere unnlater å diskutere". Kritikken beskriver i stor grad Linneberg som en briljant analytiker av vår tids store politiske, mediale og militære begivenheter, først og fremst eksemplifisert ved Kosovo-konflikten.

Bokens hovedtema oppsummeres på vaskeseddelen fra Gyldendal der det står at: "Litteraturen lar oss høre de Andre stemmene. Diktningen har en egen etikk: den er dialogisk. Flerstemthetens etikk er denne bokens hovedtema, som diskuteres ut fra tenkere som Mikhail Bakhtin, Paul Virilio og Jacques Derrida." Det sentrale begrepet og honnørordet er heteroglossia, flerstemthet. Mens litteraturen ivaretar virkelighetens flerstemthet, har heteorglossia en tendens til å bli marginalisert innenfor monologiske genre som politisk diskurs og juridiske tekster – med katastrofale konsekvenser, ifølge Linneberg. Han postulerer derfor at "hadde politikerne lest mer litteratur og litteraturteori, ville de neppe gjort de alvorlige feilene de gjorde under Balkan-krigene".

Problemet med boken er at den generelle hyllesten til heteroglossia ikke følges opp i praksis. Linnebergs representasjon av Kosovo-konflikten er ensidig og kunnskapsløs. Boken ender opp med å resirkulere den type propaganda den i prinsippet er imot, og er et eksempel på hvor ille det kan gå når (litteratur)teori privilegeres over sakkunnskap, og ideologi anvendes for å utslette fakta. Arild Linnebergs eksemplifiserer mange litteraters, "intellektuelles", maktmisunnelse overfor "aktørene" gjennom å pukke på refrenget om hvor dumme alle vestlige politikere er. Underforstått: Verden hadde vært mye bedre med meg som sjef. Men hvis det er én ting å lære av krigene i det tidligere Jugoslavia, er det den sentrale rollen mange litterater, "intellektuelle", hadde i konstruksjonen av krigsspråket som gjorde krigene mulig, og i opprettelsen av mafiaregimene som førte dem. Når Arild Linnebergs bok har fått en så nesegrus mottagelse, peker det mot et større syndrom i den litterært interesserte offentligheten i Norge: vegringen mot virkeligheten.

Forakt for fakta

"Stille flyter Don, hadde vi lest. Nå fløt den enda stillere. Knapt et skip var å se, ikke en lekter. NATO hadde bombet broene", skriver Linneberg stemningsfullt i en reiseskildring fra Budapest i desember 1999. De litterære referansene er ofte kontrapunktiske i forhold til skildringene av virkelighetens tristesse i Linnebergs essays, og utgjør et stilistisk virkemiddel som anvendes tett. Linneberg er ikke redd for å virke jålete. Men innholdsmessig er ikke referansene alltid like heldige. Stille flyter Don er tittelen på en roman av den russiske forfatteren Mikhail Sholokhov, og viser til en elv i det sørlige Russland. Elven som går gjennom Budapest heter som kjent Donau.

Faktafeil vil forekomme i alle sakpublikasjoner. Men i Linnebergs tilfelle er det så mange og omfattende unøyaktigheter og feil at de bekrefter inntrykket skapt av sitatet over: Linneberg vet ikke egentlig hvor han er. Som en ekstrem utgave av den mest visjonære og modernistiske av forskere – teoretikeren – er Linneberg bare interessert i fakta som støtter hypotesene hans. Han ønsker å få bekreftet sitt ubehag ved politikken og får det gjennom en kreativ og hensynsløs omgang med fakta.

Mange av de små feilene har ikke noen betydning i seg selv, noen er rent ortografiske, men til sammen peker de mot en grunnleggende forakt for fakta som gjennomsyrer hele boken. Derfor er det betimelig med noen eksempler: Kasakhstan skrives Kasaksthan; Trepca blir til Repca; Racak blir til Razak; Kosovo-albanerne omtales en rekke steder som "muslimer", som egentlig er den konstitusjonelle, jugoslaviske betegnelsen på bosniakkene eller de slaviske (ikke-albanske) muslimene; Kosovo blir omtalt som en jugoslavisk republikk på åttitallet, mens provinsen i realiteten hadde status som en føderal enhet (en lavere enhet enn republikk innenfor det kompliserte føderale systemet som ble introdusert i 1974) og formelt var en del av Serbia; Linneberg nevner store demonstrasjoner i Serbia "for fred" "i 1995, 1996 og 1997", men Zajedno-alliansens store demonstrasjoner i Beograd, som foregikk i 1996-97, handlet ikke om fred, men om valgfusket i lokalvalgene høsten 1996; Linneberg hevder at "'Jugoslavia' i 1992 består av ti stater som alle har proklamert sjølstendighet, derav to serbiske innafor henholdsvis Kroatia og Bosnia/Hercegovina", men selv den mest velvillige telling som godkjenner de selvutnevnte serbiske statene i Kroatia og Bosnia kommer ikke til mer enn syv: Rest-Jugoslavia (Serbia/Montenegro), Makedonia, Slovenia, Kroatia, Bosnia og Hercegovina – pluss de to serbiske utbryter-republikkene.

Faktafeilene er ikke bare skjønnhetspletter, ofte tjener de til å støtte opp om Linnebergs ubehag og konspirasjonsteorier. I en ettertenksom passasje, skriver Linneberg: "Krigsforbryterdomstolens arrestordre på Milosevic kom midt under den vanskeligste fasen av Rambouillet-forhandlingene. Var det veloverveid?" Han besvarer spørsmålet indirekte i neste setning: "Det bidro til å skjerpe en ytterst kritisk situasjon." Linneberg insinuerer at krigsforbryterdomstolen tok del i et angivelig råkjør mot Serbia med den hensikt å fremprovosere krigen som skulle sikre amerikansk dominans på Balkan. Men krigsforbryterdomstolens tiltalebeslutning (ikke arrestordre) ble offentliggjort 27. mai 1999, tre måneder etter at Rambouillet-forhandlingene var ferdige og to måneder etter at NATOs krig mot Jugoslavia var et faktum. I neste avsnitt antydes det at krigsforbryterdomstolen i Haag ikke har tiltalt de ansvarlige for overgrepene under den kroatiske offensiven i Krajina i 1995. Det stemmer heller ikke. Kroatiske myndigheter har måttet overlevere flere høyere offiserer til Haag i løpet av de siste par årene.

Å resirkulere propaganda

En enda mer tvilsom kategori faktafeil er påstander som Arild Linneberg har hentet fra den serbiske krigspropagandaen, ikke minst siden han synes å mene at essayene er en slags avsløring av mediestrategiene til krigsherrene. Man får følelsen av at Linneberg bare opererer med én kategori propaganda, den som kommer fra amerikanerne, NATO og den norske regjeringen. Annen propaganda kommer ham ikke ved, og han nevner knapt eksistensen av propaganda på serbisk side. Generelt tegner han et bilde av Jugoslavia som en fattig klientstat, et evig offer for vestlig imperialisme. Det er ekko her av det man kan kalle for venstresidens særegne form for kulturell rasisme: å se Den andre (det vil si den ikke-vestlige stat eller person) som et stakkars utbyttet offer for vestlig dominans, slik "antirasisten Marius" gjør i Christopher Nielsens serier. Men Jugoslavias oppløsning er et eksempel på at initiativene har kommet fra de lokale aktørene: Utenverdenen har kun reagert på begivenhetene i etterkant. Forakten for fakta og den manglende beskrivelsen av de lokale propagandaene – som florerte på alle sider i konfliktene i det tidligere Jugoslavia – peker i retning av at Balkan egentlig ikke er det Linneberg er opptatt av. Balkan er bare en mulighet til nok en gang å innta rituelle politiske positurer fra den norske offentligheten: først og fremst en flagellantisk, primitiv og infantil kritikk av NATO og USA som, ifølge Linneberg "aksjonerer over hodet på verdenssamfunnet, ikke minst verdens fattige land, og utbrer, uten ydmykhet, sine vestlige verdier, med militære midler". Krigene i det tidligere Jugoslavia blir en kulisse, en mulighet for å kle gamle spøkelser opp i nye internasjonale klær. For å omskrive Baudrillard: Balkan eksisterer ikke. Balkan er bare et nytt navn på Vietnam.

Manipulasjon av dødstall

Man kan spørre seg om det egentlig er så nøye om to eller ti tusen Kosovo-albanere ble drept våren 1999. Tall kan virke uvesentlige. Pirkete. Men overdrevne dødstall og angivelige massakre har vist seg å være sentrale elementer i opprettelsen av lidelsesmyter som har rettferdiggjort grusomheter og overgrep i det tidligere Jugoslavia. Derfor bør tall behandles forsiktig. Linneberg hevder at en halv million serbere ble fordrevet fra Krajina i 1995. De fleste uavhengige anslagene ligger på mellom 150 og 200 000 fordrevne i Operasjon Storm. Den anerkjente britiske forfatteren Tim Judah sier "mer enn 170 000". Linneberg påstår at det var en million flyktninger i Serbia før Kosovo-krigen brøt ut, mens FNs Høykommissær for flyktninger beregnet at det var i overkant av en halv million. Han hevder videre at 250 000 serbere ble fordrevet fra Kosovo etter at NATO rykket inn, men så mange serbere fantes det neppe i Kosovo. Folketellingen i 1991 viste at den serbiske befolkningen i Kosovo besto av 195 301 personer og hadde negativ vekst: i 1981 var det 209 000 serbere i Kosovo. Disse tallene skriver seg fra den tiden krigen var et faktum, og ble brukt av politikerne til å befeste inntrykket av serberne som ofre – noe som også var sant i mange tilfelle. Men det burde vel også nevnes at mange personer i de serbiske befolkningene i Kroatia og Kosovo tok del i fordrivelsen og undertrykkelsen av den henholdsvis kroatiske og albanske befolkningen som de levde side om side med?

En sentral myte i krigspropagandaen, som ble fremmet av en rekke serbiske intellektuelle, var Ustasja-kroatenes og -muslimenes massakre på serbere under den annen verdenskrig. Mediestrategene på alle sider i de jugoslaviske konfliktene har tendert mot å sette en direkte forbindelse mellom grusomhetene under annen verdenskrig og den enkelte etniske gruppes problemer på åtti- og nittitallet. Milosevic uttalte for eksempel i et intervju med Newsweek i 1998 at den kosovo-albanske geriljaen var en fortsettelse av Mussolinis prosjekt. Ekstreme tapstall var en av komponentene som sammen med anekdoter om ekstrem bestialitet skapte lidelsesemytene som bidro til den blodige oppløsningen av Jugoslavia. Linneberg er godt kjent med den serbiske versjonen av disse mytene:

"De serberne som protesterer sterkest mot kroatenes løsrivelse [fra Jugoslavia i 1991], er etterkommere av dem som blei massakrert av Ustasja-fascistene i 1941-1942: 760 000 – sju hundre og seksti tusen – serbere blei torturert og myrda på bestialsk vis."

De to demografiske studiene av antallet drepte under den annen verdenskrig i Jugoslavia som er oftest sitert i seriøse kilder, oppgir at det omkom omtrent en million mennesker som følge av krigen, hvorav rundt halvparten var serbere. Om lag tre hundre tusen av disse serberne omkom i Bosnia og Kroatia – områder som var kontrollerte av NDH (den såkalte "uavhengige staten Kroatia"). Men dette var altså tallene fra hele krigen, ikke bare fra 1941-1942, og mange serbere falt i kamp, døde av sykdom i forbindelse med krigsnøden, eller de ble massakrert av tyskerne eller av partisaner og tsjetniker som også var aktive i Bosnia. Det er ikke lett å si om Linnebergs tall på 760 000 torturerte og massakrerte serbere i løpet av det første krigsåret er tre, tretten eller tredve ganger for høyt, men det er helt sikkert at tallet ikke har rot i virkeligheten. Poenget er at selv om de er vilt overdrevne, er ikke Linnebergs tall tatt ut av luften. Det er ikke hysteriske fordreininger av fakta. Tallene er tvert imot hentet fra arsenalet til den mest effektive, kalkulerende og dødbringende krigspropagandaen i Europa etter krigen.

"Serbofobi" som fenomen og fantom

I Arild Linnebergs bok blir Bosnia-krigen representert som en uforståelig foreteelse gjennom noen serbiske siviles opplevelser fra Gorazde. Alt "braker løs" etter at en gutt gjør hærverk på en bensinstasjon som nekter å betjene ham fordi han er serber. Familiens ene sønn blir skutt av den muslimske naboen og siden blir de flyktninger. Dette er én families historie, og den kan utmerket godt være riktig. Men den passer også godt inn i Milosevic-regimets versjon av Bosnia-krigen: at det var en borgerkrig som plutselig bare brøt ut – og at serberne var ofrene. De sivile (og mange soldater) på alle sider var ofre, også de serbiske, men problemet oppstår idet denne enkelthistorien løftes fram av Linneberg for å representere en hel konflikt. Boken er ikke noe forsøk på heteroglossia i den forstand at den lar enkeltmenneskene fortelle sine historier, at den tar sivilbefolkningens perspektiv. Boken nøyer seg med å resirkulere det offisielle serbiske synet på hva som har foregått på Balkan de siste ti årene, og det er ut fra dette perspektivet at det gis plass til de sivile fra Gorazde.

Men Milosevic-regimets versjon av krigen i Bosnia står i skarp kontrast til den historieskrivingen som blant annet finner sted i Haag. I april 1992 ble Bosnia angrepet av lokale serbiske militser i forbund med den nasjonale jugoslaviske hær og paramilitære grupper fra Serbia. Angrepet var raskt, koordinert og nøye planlagt. Krigsforbryterdomstolen betegner Bosnia-krigen som en internasjonal konflikt, ikke som intern konflikt, idet den anser at Rest-Jugoslavia (Serbia og Montenegro) angrep Bosnia. Dette var særlig merkbart i Drina-dalen, der Gorazde var den eneste byen som ikke ble etnisk renset av serbiske styrker. Tusenvis av muslimske sivile ble drept av serbiske paramilitære avdelinger i nabobyene Bijelina, Zvornik, Visegrad og Foca i de første ukene av krigen, mens hundretusener ble drevet på flukt. Men i stedet for å nevne noe av dette går Linneberg videre i prosessen med å gestalte de serbiske mediestrategenes lidelsesmyte. Han siterer Dobrica Cosic, som han presenterer som "en av de nye nasjonalistiske intellektuelle" (Cosic var rest-Jugoslavias første president i 1992, erkenasjonalist siden sekstitallet, forfatter og kjent som en av sjefsideologene bak den serbiske "kulturrevolusjonen" på åttitallet). Cosic beskriver fenomenet "serbofobi" som han mener er en formende kraft i europeisk politikk og trekker parallellen til antisemittisme og Nazi-Tysklands utryddelse av jødene. Linneberg følger opp med å påpeke at Tyskland og Norge var de første til å anerkjenne det nye Kroatia. Den kritikkløse aksepten av de paranoide påstandene til Cosic, som insinuerer at Kohls forbundsrepublikk fortsatte der Hitler slapp, og at serberne er historiens ofre på linje med jødene, er typisk for Linnebergs resirkulering av propaganda. Påstandene er dessverre ikke bare latterlige. En rekke studier av krigen i Bosnia forklarer hvordan folkemordet mot den ikke-serbiske befolkningen ble utført for å avverge et angivelig serbisk holocaust.

De som hater USAs politikk

Essayenes ambivalens i forhold til Slobodan Milosevic lyder som et ekko av mange såkalte serbiske opposisjonelles forhold til ekspresidenten. I et avsnitt refser han "den vestlige verden" for å ha forholdt seg til Milosevic som "den gode hyrde: en garantist for fred på Balkan" til og med 1997. Å forhandle med Milosevic var naivt, skjønner vi. Men i andre avsnitt refser han "USA" for ikke å ha forhandlet med Milosevic om Kosovo: "Det burde ha gode utsikter til å lykkes, ettersom Milosevic unngikk utstrakt bruk av vold i Kosovo i nesten et tiår." Dette lyder mer som en selvmotsigelse enn heteroglossia, og er dessuten en fundamentalt uanstendig gjengivelse av Milosevic-regimets undertrykkelse og grusomheter i Kosovo etter 1989. Men det er hatet til USAs politikk, særlig utenrikspolitikk, som ligger i bunnen for alle forklaringer her. Det er bare ut fra det anti-amerikanske paradigmet at Linnebergs argumentasjon henger sammen. Ifølge denne tankegangen er en krig bare en krig hvis USA er med, sivile ofre er interessante i den utstrekning de kan anvendes i den stående kritikken av "Vesten".

Agget mot amerikansk politikk er et særtrekk, ikke bare for Linneberg, men for store deler av den europeiske 68-generasjonen. Milosevic skjønte dette bedre enn noen andre og la skylden for alle Serbias mange ulykker på stormaktsintriger og vestlig renkespill. Han var den lille slaviske David som stod imot NATO-Goliat. Med dette trikset skaffet han seg støtte hos folk som ellers ikke hadde sans for korrupsjonen og gangsterveldet som han opprettet i skyggen av Serbias kriger mot sine naboer. Hvem har skylden for Kosovo? Ifølge Linneberg er det i hvert fall ikke Milosevic, for hvis USA og NATO hadde villet forhandle med ham, "kunne den etniske rensinga vært unngått, og Kosovo fortsatt ha vært et multietnisk samfunn." Dette er å stille alt på hodet. Milosevics og Serbias tilbud til Kosovo-albanerne, og muslimene i Bosnia, var i bunn og grunn et spørsmål om betingelsesløs underkastelse eller krig. Det betyr ikke at de serbiske minoritetene i Kroatia, Bosnia og Kosovo ikke hadde og har krav på rettigheter og beskyttelse, men at Milosevic-regimet bevisst overspilte hånden sin for å drive frem en konflikt de serbiske lederne selv profiterte grovt på, både økonomisk og politisk. Linnebergs quixotiske streben etter å avsløre vestlig renkespill sender ham rett i armene på de lokale propagandistene.

Magiske forsvinningstriks

Forakten for fakta har også en annen side: kampen mot begivenheter som ikke passer inn i Linnebergs bilde av Kosovo-konflikten. At det fantes etnisk rensing, flyktninger og store grupper internt fordrevne sivile i Kosovo i tiden før NATO angrep, er noe han stiller seg tvilende til. Men jeg har selv intervjuet mange av disse flyktningene i Montenegro og Albania i løpet av det året som gikk fra den interne væpnede konflikten brøt ut i Kosovo vinteren 1998 og til NATO grep inn 24. mars 1999. FNs Høykommissær for flyktninger regnet med at det var mellom 200 000 og 300 000 flyktninger og internt fordrevne kosovo-albanere etter de militære operasjonene sommeren og høsten 1998.

Om den skjebnesvangre massakren i Racak i januar 1999 der serbiske sikkerhetsstyrker drepte 45 sivile albanere, skriver Linneberg at: "Det vi nå veit om UCK-geriljaen tilsier at [massakren] var arrangert, og vi vil neppe få vite sannheten om Razak. Men massakren gjorde også denne gangen nytten. Den fikk NATO til å avblåse forhandlingene med Serbia og utløste bombekrigen." Racak passer ikke inn i Linnebergs teorier om at krigen ble påført Serbia fra utsiden, følgelig har ikke massakren funnet sted. Men den er likefult dokumentert i en omfattende rapport av Human Rights Watch, sannsynliggjort av rapporten til en gruppe uavhengige rettsmedisinere fra Finland og utgjør deler av grunnlaget for FNs krigsforbryterdomstols tiltale mot Milosevic. Men fakta har ingen sjanse. Når Linneberg vifter med tryllestaven, forsvinner de.

Vifter man en gang til, kan tryllestaven også mane frem opplysninger som passer bedre inn i bildet. Spørsmålet er bare om de er i tråd med virkeligheten. Boken inneholder en rekke udokumenterte og oppsiktsvekkende påstander. For eksempel skal USA ha væpnet slovenske og kroatiske militser i tiden før krigene i Slovenia og Kroatia i 1991. Dette skulle jeg gjerne visst mer om, for all annen Jugoslavia-forskning tyder på at USA støttet de føderale jugoslaviske myndighetene på denne tiden. Linneberg hevder også at kreftrapportene "strømmer inn" fra Bosnia i forbindelse med bruk av utarmet uran i ammunisjon under krigen fra 1992 til 1995, men unnlater å nevne noen kilder. En kilde Linneberg derimot benytter seg av, er professor Ljubisa Rajic fra universitetet i Beograd som er kjent for sin dagbok i Dagbladet. Linneberg siterer en påstand fra Rajic om at "UCK og albansk mafia" etter krigen i Kosovo kontrollerer femti prosent av all narkotikahandel i Europa. Heller ikke denne opplysningen underbygges.

Å slenge ut påstander samtidig som man avfeier nøye dokumenterte begivenheter uten å sette seg inn i kildematerialet, er en oppskrift på historisk revisjonisme. Det har ingenting med heteroglossia å gjøre. Sannheten er flertydig, mener altså Linneberg, med støtte i Bakhtin, men forakten for fakta i denne boken virker ikke som den er basert på en filosofisk posisjon om at alt er tolkning, at sannheten er omskiftelig og illusorisk osv. Snarere virker kombinasjonen av feil, resirkulert propaganda og fakta-tryllerier som et utslag av en grunnleggende intellektuell dovenskap parret med en romantisk lengsel etter en type virkelighet som bekrefter ungdommens ideologier og alderdommens fordommer.

Fire retoriske grep

Retorikk er over alt. Ingen går fri fra den. Og hvorfor skulle man det? Retorikken er tveegget, som alt menneskelig. Ytringer oppstår fra et bestemt perspektiv og innebærer alltid en indirekte eller direkte henstilling om å akseptere dette perspektivet som gyldig og vesentlig. Men av det følger det ikke nødvendigvis at det retoriske utsagnet er løgn. Ikke en gang det bevisst retoriske utsagnet – sagt med en klar overtalelses-hensikt, ut fra politiske eller andre motiver – trenger å være løgn. Det kan være det, men det trenger ikke å være det. Linneberg derimot har en annen oppfatning av politisk diskurs i en konfliktsituasjon:

"Hva er sakprosa? Spørsmålet blir påtrengende i en situasjon der propagandakrig pågår, og der såkalt faktaformidling består i å bedra: å skjule sannheten både med ord og bilder (...) Man overtaler i en sakprosa som skal skjule saksforhold."

Gjennom å sette et likhetstegn mellom (medias) faktaformidling og bedrageri, kan han hoppe bukk over tungt materiale som ikke passer inn i bildet av konflikten han vil ha bekreftet. Men Linneberg gjør det lett for seg ved å gjøre ting så entydige, og dessuten er det merkelig at han ikke reflekterer over muligheten for at utsagnet kunne slå tilbake på ham selv.

Kanskje i mangel av mer substansielle argumenter, er Linnebergs essays selv fulle av retorisk taktikkeri som bygger opp om bildet av Vestens umoralske og forfeilede militære angrep på Jugoslavia. Hensikten med å katalogisere disse teknikkene er ikke å kriminalisere retoriske virkemidler som sådan, men å vise i hvor stor grad Linneberg benytter seg av grep for å skjule mangelen på substans i sine politiske analyser.

Relativisering

1. grep: relativisering. Når Linneberg innser at enkelte saksforhold simpelthen ikke kan trylles bort i først hånd, iverksetter han plan B som i korthet går ut på å si noe sånt som at OK. X skjedde, men det var da ikke så ille. Tenk på Y, for eksempel. Det var da mye verre! Om fordrivelsen av en million Kosovo-albanere av serbiske og jugoslaviske styrker våren 1999, skriver Linneberg for eksempel at:

"Til dem som kalte det som skjedde i Kosovo den mest omfattende etniske rensning siden den andre verdenskrig, er det imidlertid også nødvendig å be om edruelighet. Etter andre verdenskrig blei 30 millioner mennesker fordrivi fra hjemmene sine – som følge av de nye grensene som blei trekt opp i Europa i 1945."

Han går videre til å nevne fordrivelsen av palestinerne fra det som i dag er Israel, samt Tyrkias forfølgelse av kurderne.

Én ting er vel at de fleste vil inkludere de etniske omkalfatringene i Øst-Europa etter konferansene i Teheran, Jalta og Potsdam som en del av den annen verdenskrig, en annen ting er hvor Linnebergs eksempelrekke leder hen, annet enn ut i en følelse av at det som skjedde i Kosovo ikke var så alvorlig. Men det var det – at en million mennesker kastes ut av sine hjem på grunn av sin etnisitet, er ingenting om ikke alvorlig. Linnebergs relativisering er et blindspor fordi den setter forskjellige, men beslektede, tragedier opp mot hverandre i en umulig prioriteringsdebatt som ikke kan avføde annet enn apati. Vissheten om at kurderne undertrykkes i Irak og Tyrkia, kan ikke være et argument for å unnlate å gripe inn i konflikter der andre utsatte grupper forfølges.

Sidestilling

2. grep: sidestilling. Gjennom å trekke vilkårlige paralleller, utvisker Linneberg essensielle forskjeller mellom vidt forskjellige fenomener. Linneberg føler seg for eksempel hjemme i Milosevics Serbia: "I Serbia dro jeg kjensel på mer enn jeg likte å dra kjensel på. Jeg tenker på korrupsjonen i Italia, Frankrike, England, USA – på Kennedy-klanen, mafiaen og Berlusconi." Linneberg fortsetter med å sidestille Milosevics klan-stat med det nepotistiske Norge. Han spør retorisk: "Hvor mange fra Oslos bedre vestkant sitter i Jens Stoltenbergs regjering? Hvem omgås de?" Mistanken vokser om at Linneberg egentlig ikke forlot Norge da han reiste til Beograd julen 1999. Han fører kampen mot "Vestens arrogante ignoranse" med en så bred penn at vesentlige nyanser utviskes og forsvinner.

Gjennom dristige analogier fargelegger Linneberg NATOs bombekrig mot Jugoslavia i bruntoner. Om det bombede Beograd skriver han for eksempel at:

"Der jeg sitter og riktignok drikker musserende, kan jeg ikke unngå å tenke på Guernica. Det uhyrlige er at sammenligningen ikke er uhyrlig: antallet drepte sivile som følge av NATOs bombing overgår antallet drepte under tyskernes teppebombing av den spanske landsbyen."

Etter tallene han selv opererer med, døde mellom 1000 og 1600 mennesker under bombetoktet mot Guernica en natt i april 1937. Human Rights Watch' rapport om de sivile tapene under bombekrigen mot Jugoslavia opererer med omkring 500 drepte, hvorav rundt to hundre i Serbia. Linnebergs faktagrunnlag svikter igjen, men det er ikke det som er hovedproblemet her. Å kritisere NATOs krigføring for å være lite effektiv og ikke gjøre nok for å begrense sivile tap, er én ting, men å sammenligne den med Francos og nazistenes krigsforbrytelser er noe helt annet. Det er i samme kategori som å sammenligne israelernes overgrep i Jenin med nazistenes overgrep i Auschwitz. Det er uanstendig, tendensiøst og uten faglig basis.

Tåkelegging

3. grep: tåkelegging. Linneberg har et problematisk forhold til historie, kanskje fordi hans anekdotiske, rapsodiske og kollasjeaktige tenkning ikke passer til episke og faktabaserte sammenhengende fremstillinger. Essayene hans svikter uansett på det mest kapitale i forsøkene på å etablere historiske analyser. Eksempelvis konstruerer han en surrealistisk historisk sammenheng der Jugoslavias bønn om økonomisk bistand i 1986, blir besvart av FNs sanksjoner mot rest-Jugoslavia i 1991 og endelig NATOs bombing i 1999, uten at han nevner krigene som foregår mellom de løsrevne begivenhetene eller at navnet "Jugoslavia" i 1986 og 1992 refererer til forskjellige stater. I Linnebergs historier løftes enkelte begivenheter frem og settes sammen i stadig nye variasjoner av grunnprinsippet i hans mentale univers: USAs herskesyke herjing med fattige klientstater verden over.

Den fantasifulle flukten fra faktatyranniet som preger Linnebergs historier fra Balkan, forteller leseren ingenting substansielt om Balkan, men fungerer i stedet som et portrett av Linneberg selv og den intellektuelle generasjonen han er en del av. Kanskje han er bevisst denne svakheten, for det virker av og til som han ønsker avvikle historie som disiplin, blant annet gjennom å tåkelegge forløpet til Kosovo-konflikten. Han skriver for eksempel at:

"Alt i 1981, året etter Tito døde, var det tilløp til serbiske aksjoner i Kosovo – etter initiativ fra ledende intellektuelle. Visstnok som svar på vold, drap, voldtekter, begått av muslimer mot det serbiske mindretallet. Hva som var sant av dette, hva som bare var propagandafremstøt fra serbiske nasjonalister, er vanskelig å vite."

Arild Linneberg tar seg ikke bryderiet med å undersøke dette i de mange kildene som etter hvert finnes tilgjengelig om temaet, men avfeier forhistorien med å si at det er "vanskelig å vite" hva som egentlig har hendt. Det kan virke som om han antyder at man bør la problemet fortiden ligge, fordi jobben med å skaffe seg oversikt over historien simpelthen er for krevende. Om ikke umulig – for hvor slutter det Baudrillard kaller simulakrum, hvor finnes virkeligheten? Og så videre. Men til syvende og sist er dette tåkelegging, for generelt finnes det en ganske klar oppfatning blant historikerne om utviklingen som ledet Kosovo ut i krig i 1998. Nok en gang virker det som det er latskap mer enn noen filosofisk posisjon, som får Linneberg til å avvikle historien, slik han allerede har avviklet andre upassende saksforhold.

Forenkling

4. grep: forenkling. Det er et enkelt og utbredt retorisk knep å forsøke å virke klokere enn man er gjennom å fremstille andre som dummere enn de er. Ved den samme forenklingen kan man redusere et sakskompleks til en karikatur, en karikatur som man har kontroll over. Linneberg mestrer denne teknikken og anvender den fortløpende. For å ta noen eksempler: Han nevner Russlands og Kinas motstand mot intervensjonen i Jugoslavia som eksempler på edruelige representanter fra den fattige verden, men nevner ikke at motivasjonen deres kan ha noe å gjøre med konfliktene i Tsjetsjenia og Tibet. Han hevder at "motstanden mot krigen både i NATO-land og i verdenssamfunnet, blei fortia." Med tanke på debattene som raste om dette temaet i alle vestlige land fra høsten 1998 av, er Linnebergs "fortielse" en grov forenkling av mediebildet. Ved et annet tilfelle kortslutter han Erik Solheims argumentasjon for beslutningen om å støtte krigen og presenterer SV-ledelsens holdning som et ultimatum: Den som ikke er med oss, mangler "anstendighet". Solheim hadde mer å si enn det.

En annen type forenkling er den som rammer Amnesty-rapportene om krigene i det tidligere Jugoslavia. Linneberg siterer Amnesty på at "samtlige parter i krigene i den jugoslaviske konflikt har åpenlyst krenket de internasjonale menneskerettigheter og humanitære normer" og tar det til inntekt for at alle parter var like ille. Men hvis man leser rapportene til Amnesty, Human Rights Watch, dommene fra krigsforbrytertribunalet og et vell av annen dokumentasjon fra relevante internasjonale organisasjoner og institusjoner, vil man finne at langt de fleste overgrepene ble begått av serbiske regulære og irregulære avdelinger. Amnestys rapporter dokumenterer at alle sider brøt internasjonal humanitær rett, men ikke at alle parter var like ille. Man kan beskyldes for å være serbofob når man påpeker dette, men å si at de serbiske avdelingene sto for brorparten av bruddene på humanitær rett, er ikke det samme som å si at serberne er dårligere mennesker enn bosniakkene og albanerne. Det var kombinasjonen av den aggressive ideologien som lå i drømmen om å opprette stor-Serbia og den serbiske sidens våpenmessige overmakt, som la forholdene til rette for at en mengde serbere deltok i utførelsen av svært grove forbrytelser.

Kritikk som identitet

At kritikerne ikke klarer å avsløre Arild Linnebergs manglende faktabase, kan man forstå. Det er vanskeligere å begripe at de synes at den litteraturteoretiske innfallsvinkelen hans har noe nytt å tilføre fenomenene han tar utgangspunkt i. Linneberg er opptatt av "dommerens dårlige diktning" i forbindelse med Birgitte Tengs-saken og kritiserer dommen for å være tendensiøs i sin omgang med bevis, vitner og andre saksforhold. Kritikken er tilsynelatende fornuftig, men den ikles begreper fra Bakhtin som virker påklistrede og unødvendige. Trenger jeg virkelig en innføring i "Bakhtins dialog-konsepsjon" for å skjønne at dommeren demonstrerer at han ikke fester lit til den tiltalte og faren hans ved å bruke fraser som "tiltalte mener

Linnebergs forsøk på å tolke verden på nytt med begreper fra litteraturteorien ender opp i ganske så tradisjonelle baner. Men fordi essayenes integrering av litteraturteorien i samfunnet inneholder et hierarki som privilegerer litteraturteorien over andre disipliner og diskurser ("hadde politikerne lest mer litteratur og litteraturteori, ville de neppe gjort de alvorlige feilene de gjorde under Balkan-krigene"), virker de identitetsbekreftende på en litterær offentlighet som føler seg marginalisert, vektløs og overflødig – og ønsker å opprettholde forestillingene ikke bare om sitt eget kulturelle adelskap, men om sin egen nytte. Det er derfor den norske kritikerstanden har senket kravene til stringens og etterrettelighet og latt seg lokke til å forveksle Arild Linnebergs politiske positurer med politiske posisjoner. Hans essays er et bidrag til å gjøre den litterære offentlighetens selvpåførte isolasjon mer behagelig – og dermed til å videreføre vegringen mot virkeligheten.

Monoglossia

Men hovedproblemet med boken er at Linnebergs pompøse essaystikk inneholder akkurat den drønnende enstonige stemmen-uten-tvil som den gir seg ut for å kritisere. Han er som slaven som aper etter herren, skråsikker som en Hollywood-film i sin bedrevitende refsing av USA, NATO-ledelsen og tilsvarende mafiagrupperinger som ikke vil lytte til Linnebergs innsikter om sannhetens flertydighet. For hvis det virkelig er heteroglossia han er opptatt av, hvor er de andre stemmene? Kildeutvalget synes å være skreddersydd til å støtte opp om Linnebergs syn på Balkan som nok en amerikansk kolonikrig. Hvorfor er ikke de mest siterte og anerkjente forfatterne som Tim Judah, Noel Malcolm, Miranda Vickers, Dubravka Ugresic eller Michael Ignatieff med? Eller norske akademikere og journalister som Svein Mønnesland, Kjell Arild Nilsen og Arne Johan Vetlesen? De fleste av disse har et annet syn på konfliktene i det tidligere Jugoslavia enn Linneberg, men desto mer interessant ville det vært å lese Linnebergs kritikk av sentrale opinionsdannere.

Enda merkeligere er det at det i en bok som i høy grad handler om Kosovo ikke finnes en eneste kosovo-albansk kilde. Her finnes heller ingen bosniske, montenegrinske eller kroatiske stemmer. Dette er monoglossia, tekstlig utslettelse av den Andre. De få gangene det er andre stemmer til stede, er det bare i karikatur, som i slengbemerkninger om Erik Solheim. Linnebergs "heroiske" (Hagerup) forsvar av jordens elendige, av stemmene som ikke blir hørt, er en skinnmanøver. Et blendverk. I Arild Linnebergs essays fungerer den Andre som et gissel i den marginaliserte litteratens kamp mot makthaverne i sentrum. Serberen er bare et tilfeldig instrument i Linnebergs hender. Essayene bedriver ikke noen "avantgardens kritikk av den vestlige eurosentrismen", de er en forlengelse av den. Men ved å ekskludere det motsatte standpunkt fra sine essays, skaper Linneberg en hemmelig hage hinsides virkeligheten der marginaliserte litterater endelig kan kjenne seg hjemme.

Litteratur:

• Anzulovic, Branimir, Heavenly Serbia. From Myth to Genocide, London 1999
• Article 19: Forging War; The Media in Serbia, Croatia and Bosnia-Hercegovina, Avon 1994
• Borchgrevink, Aage, "Portrett av en TV-morder; Slobodan Milosevic og Jugoslavias død", Vinduet, 2/1999
• Den norske Helsingforskomité: The Legacy of Human Righs Abuses, Report 1/2000
• Human Rights Watch: CIVILIAN DEATHS IN THE NATO AIR CAMPAIGN, 2000
• Ignatieff, Michael, Virtual War, Chatto and Windus, London 2000
• International Criminal Tribunal for the Former Yugoslavia: Indictment of Slobodan Milosevic, Milan Milutinovic, Nikola Sainovic, Dragoljub Ojdanovic, Vlajko Stojilkovic, 27 May 1999, (http://www.un.org/icty/indictment/english/24-05-99milo.htm)
• Judah, Tim, The Serbs, Yale University Press, 2000
• Judah, Tim, Kosovo. War and revenge, Yale University Press, 2000
• Malcolm, Noel: Bosnia. A Short History, London 1996
• Malcolm, Noel: Kosovo. A Short History, London 1998
• Milosevic, Slobodan, Interview with S. M. by Lally Weymouth, December 1998, (http://newsweek.com/nw-srv/tnw/today/ex/ex01fr_1.htm)
• Mønnesland, Svein, Før Jugoslavia og etter, Oslo 1995 (tredje utgave)
• Silber, Laura og Allan Little, The Death of Yugoslavia, London 1995
• Stoltenberg, Thorvald og Kai Eide, De tusen dagene. Fredsmeklere på Balkan, Oslo 1996
• Vickers, Miranda, Between Serb and Albanian. A History of Kosovo, London 1998
• Vujacic, Veljko, «Institutional Origins of Contemporary Serbian Nationalism», East European Constitutional Review, Fall 1996
• Vujacic, Veljko, «Serbian Nationalism, Slobodan Milosevic and the Origins of the Yugoslav War», The Harriman Review, December 1995
• Ugresic, Dubravka, The Culture of Lies, Orion, 1999
• UNHCR (om flyktningestatistikk)