Miljøsaken er et godt formål, så godt at det er praktisk talt umulig å være imot. Likeledes nyter de som taler miljøets sak stor respekt, som forbilder, inspiratorer, pådrivere og refsere. Miljøforkjemperne er vår tids profeter, som kjemper uselvisk for den gode sak. Desto viktigere er det å passe på at miljøpolitikken ikke bidrar til uønskede samfunnsformasjoner.

Takk til Gard Lindseth og Trygve Bjørnæs, som med et kritisk innlegg i Samtiden 4/2002 tok opp hansken fra min debattartikkel i nr. 2/2002. Det er ikke rom her til å svare på alle innvendingene de reiser. Jeg velger derfor å konsentrere meg om hovedsaken: At tenkemåter som er ment å fremme miljøsaken, bidrar til avpolitisering; både av selve miljøpolitikken og med innvirkning på den politiske offentlighet for øvrig.

Mitt hovedinntrykk fra debatten så langt, er at aktører i det norske miljøfeltet – forskning, forvaltning og organisasjoner – ikke er spesielt opptatt av demokratisering. Kanskje man mener at miljøproblemene er for vanskelige til å behandles av folk uten fagkunnskap? Men jeg aner også en generell skepsis mot det folkelige; en viss forakt for "folk flest", som miljøproblemene i seg selv ikke gir grunnlag for.

Lindseth og Bjørnæs stiller spørsmålet om miljøet eller demokratiet er det viktigste for meg. Når spørsmålet stilles slik, blir svaret enkelt. Personlig vil jeg heller leve i et samfunn som har miljøproblemer, men som tillater meg å utøve påvirkning, enn i et økologisk diktatur. Men når dette er sagt, gir saken – miljøproblemene – etter min mening ikke grunnlag for å stille et slikt ultimatum. Poenget er nettopp at mangelen på demokrati og innflytelse på egen tilværelse i seg selv kan ha bidratt til et samfunn med problematisk miljø. Lindseth og Bjørnæs mener at vi har valgt politikere for at de skal ivareta et helhetssyn for styringen av samfunnet, som enkeltmennesker ikke alltid evner. Politikere bør gå foran, de bør kunne "stå rakrygget når kravet om lavere strøm- og bensinpriser herjer som verst i den offentlige debatten". En miljøpolitisk kritikk bør derfor, etter deres mening, først og fremst minne politikerne om deres forpliktelser overfor nasjonale og internasjonale miljøavtaler. Å minne om forpliktelser er vel og bra. Og det er vel også en hovedoppgave for miljøbevegelsen og forskere, som "vaktbikkjer for miljøet".

Men hvorfor har Lindseth og Bjørnæs større tiltro til politikere enn til folk flest? Hvorfor antar de for eksempel at søppelsortering er innført mot befolkningens vilje? I min kommune har befolkningen ønsket seg kildesortering i årevis, uten at det er innført. Og våre visjoner for samfunnet strekker seg langt utover forbruk og sortering av søppel. Generelt ser det ut til at politikere, forvaltning og organisasjoner vegrer seg mot å gi folket politisk innflytelse i miljøspørsmål – dvs. innflytelse ut over forbrukernivået.

Hva kan grunnen være til å nedvurdere folks kapasitet for politikk, hvis ikke makthensyn? Selv tror jeg folk flest har evner til å foreta fornuftige vurderinger i politiske anliggende. Vanlige mennesker kan – som borgere med innflytelse på samfunnsutformingen – skape gode fellesskapsløsninger langt utover dem vi har i dag. Vårt nåværende politiske system har jeg mindre tiltro til. Det ser ut til å næres av helt andre motiver enn "rakrygget" vilje og fornuft.

Dersom man måler verdien av demokratiet opp mot et annet gode, for eksempel et godt miljø – og man er villige til å ofre litt av det første for å oppnå det andre – må man godta å bli kalt politisk autoritær. Det er ikke vanskelig å gjenkjenne den autoritære posisjonens totalitære trekk. Men det finnes også andre veier til det totalitære, for eksempel avpolitisering. Aldous Huxleys roman Vidunderlige nye verden skildrer et samfunn så avpolitisert at det er blitt totalitært. I vårt eget samfunn har miljøpolitikken bidratt til generell avpolitisering ved en kombinasjon av flere elementer: et instrumentalistisk politikkbegrep, forskyvning fra politikk til økonomi, reduksjon av borgerrollen på bekostning av forbrukerrollen, og bruk av moralsk argumentasjon i styringsøyemed.

Det foregår selvsagt mange aktiviteter på miljøfeltet som ikke er direkte avpolitiserende. Diagnosen "avpolitisering" kan være betimelig likevel; så lenge noen aktører følger en avpolitiserende linje, og resten av feltets aktører stikker hodet i sanden. Det avgjørende moment er at dersom den alltid nærværende faren for avpolitisering ikke blir anerkjent som en gyldig problemstilling, settes demokratiet og friheten i fare. Og videre: Så lenge et samfunn anerkjenner skillene mellom det offentlige og det private – og mellom politikk og styring – forhindres makthaverne fra å overkjøre sine subjekter. Men dersom skillene ikke anerkjennes, entrer man en skala som faktisk ender i det totalitære.

I motsetning til 1970-årene, blir miljøproblemer ikke lenger betraktet som systemproblemer. Eller mer presist: I den grad de blir det, er det individet som stilles ansvarlig for systemet. "Mens industrien tidligere ble stilt som hovedansvarlig for miljøproblemene, ser vi nå at individuelt forbruk/livsstil blir en ny utfordring framover. Dette vil ha konsekvenser for utviklingen av fremtidens politikk og virkemidler." (Miljøverndepartementet 2001) Denne presise formuleringen fra Miljøverndepartementet beskriver hvordan forståelsen av industrisamfunnets miljøproblemer er forskjøvet og relokalisert – fra produksjonsstedet til stedet for konsumpsjon. I realiteten har det ikke skjedd noen endringer i vareomsetningens dynamikk; det produseres stadig like mye søppel, og ressursuttaket er ikke mindre. Produsentene påvirker mottakerne med reklame, for å opprettholde vekst i omsetningen. Den eneste forskjellen fra tidligere er at forurensningen blir synlig først etter at varene har forlatt fabrikken. Likevel skal miljøpolitikkens virkemidler i økende grad rettes mot individuelt forbruk og livsstil. Da blir det viktig å forholde seg til spørsmål om demokrati, politisering og åndsfrihet.

Den kunstige motsetningen mellom miljø på den ene siden og individuell frihet på den andre, kan ha skapt en grobunn for populistisk politikk. Når folk i maktposisjoner tiltaler og omtaler folk flest som kortsynte, bare opptatt av lavere priser, økt forbruk etc., er dette en "populistisk" form for argumentasjon, i den forstand at det engasjeres til debatt på simple premisser. Jeg spør meg hvorfor prisene på strøm og bensin stadig omtales som et viktig tema i miljøpolitikken. Er det fordi norske husholdningers forbruk av strøm og bensin utgjør alvorlige miljøproblemer? Kanskje det – men likevel, er det miljøskadelig å være imot prisøkninger? Står innsatsen på disse områdene i forhold til miljøgevinsten – eller er det andre krefter og skjulte formål i spill?

Jeg vil hevde at debatten om såkalte miljøavgifter er vel så mye et maktmessig grep som en sak med innvirkning på miljøet. Det er et maktgrep å postulere befolkningens primærinteresser som billig strøm, billig bensin, kjøtt, sprit osv., og å redusere vår politiske verdi til forbruk. Hvem kan ha interesse av å redusere befolkningen på denne måten? Er det vaktbikkjene for miljøet, som bygger sin posisjon på distanse til "folk flest"? Ser disse moderne profetene i så fall at folks postulerte "interesser" faktisk bygger opp under nasjonalstatlig policy: økonomisk vekst og forbruk? Eller er det "bare" massemediene som har drevet dette fram, styrt som de er av en kommersiell interesse – og med alt å tjene på en slik reduksjon? Befolkningen leser skandaleoppslag om seg selv, og skjemmes over egen ryggesløshet. Sirkelen sluttes når vi stemmer på politiske partier som adresserer det samme vrengebildet, og lover å rydde opp i styggedommen.

Hva med å innrømme litt politisk makt til folket? I dag tør visst ingen andre enn Fremskrittspartiet å snakke om "folk flest". Partiet ser ut til å ha monopol på begrepet. Hvordan fikk det dét – og hvordan fikk begrepet sitt nåværende innhold? Faktum er at mange grupper har bidratt til å nedvurdere folk flest, også slike som i utgangspunktet var folkelige; arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen. Begge ser ut til å ha ofret friheten for den gode sak; det ble viktigere å få rett enn å gjøre det rette. Det er også lenge siden folk flest ble tilkjent noe fornuft å snakke om – hvis noensinne. Mange av oss bærer på fordommer mot "folk flest". Disse fordommene er rettet mot oss selv.

Men hvordan ble dette bildet skapt, hvordan ble vi våre egne fiender? Hvordan begynte vår kollektive selvforståelse å suge næring fra sin egen skygge? Det kan jeg ikke svare på. Overmakten inntar stadig nye former. I dag vil jeg hevde at den betjener seg av populistiske forenklinger, og at vi, folket, er passivisert av skyldfølelse og usikkerhet fordi vi har godtatt trivialiseringen av oss selv.

Huxley, Aldous: Vidunderlige nye verden. Oslo: Albatross/Aschehoug 1948 [1932].

Miljøverndepartementet: Innspill til strategi for bærekraftig utvikling.