Aage Borchgrevink støtter enda en gang NATOs bombekrig mot Serbia i enda et angrep på Tretten triste essays om krig og litteratur. Ikke så mye mer å si om det. "Helsingforskomitéen og jeg", som han skriver, trur de kan være for bombing, men mot klasebomber og utarma uran.

De veit altså ikke hva bombekrig innebærer. Som James Baldwin skreiv om det hvite USA i The Fire Next Time i 1962: Forbrytelsen deres er uvitenheten deres.

Han vil fortsatt diskutere tall. Men om det var 220 000 eller 240 000 serbere, sigøynere og jøder som blei fordrivi fra Kosovo etter at Milosevic trakk seg ut, rokker ikke faktum. Kosovokrigen førte til det motsatte av hva man sa man ville oppnå: etnisk rensning. I tillegg til bombingas ødeleggelser! Kosovokrigens logikk var pervers, skriver Slavoj Zizek i Det skrøbelige absolutte fra 2001.

Hva var hensikten med krigen? I Tretten triste essays antyda jeg nye baser. Nå er det fastslått. I Kosovo har USA bygd sin største base utenlands siden Vietnam, Camp Bondsteeel for sju tusen tropper, med 300 bygninger, 25 km veier, 24 sportshaller, egne bordeller osv. Konkrakten blei tegna måneder før bombestart av firmaet Brown & Root, med forbindelser inn i USAs regjering. "På denne bakgrunnen har påstanden om at NATO-bombinga var eit humanitært nødverje mist sin siste rest av truverde", skriver Hans Ebbing (Klassekampen 4.1.03).

I sitt nyttårsforedrag i Oslo Militære Samfund 6. januar slipper også forsvarsminister Kristin Krohn Devold katta ut av Kosovo-sekken. Deltakelsen på Balkan "var og er et forsvar av europeiske sikkerhetsinteresser og dermed et fremskutt forsvar av Norge". Fortsettelsen lyder: "Vår deltakelse i operasjoner i Afghanistan handler om å bekjempe et globalt onde, og er derfor også fremskutt forsvar av Norge. Internasjonal terrorisme kjenner ingen grenser." ("Mål og prioriteringer i forsvarspolitikken i 2003"). Nå veit jeg ikke om innrømmelsen gleder meg. Men altså: også forsvarsministeren ser nå Kosovo-krigen som den første i rekken av den nye typen kriger der Vesten tar seg til rette i forsvar for egne interesser over hele verden. I strid med folkeretten.

Men de humanitære argumentene er jo gode å ha. Som Fredrik den store en gang sa til statsministeren: "Den moralske rettferdiggjøringa av krigen kan begynne, for ordren til troppene er gitt."

"En må være temmelig enøyd for å se denne krigen bare i sammenheng med situasjonen på Balkan", skreiv Gilbert Achcar om Kosovokrigen i Rasputin plays Chess. Krigen mot Serbia kan bare forklares i lys av USAs politiske og militært-økonomiske kompleks, viser Giovanni Arrighi i The Balkan War and US Global Power. Jeg siterer også den anerkjente politiske filosofen Michael Parentis dokumentasjon av USAs strategi for Balkan. Borchgrevink kommenterer: "at Kosovokrigen skulle ha sin bakgrunn i i et amerikansk direktiv ’merket sensitivt hemmelig’ fra det symbolske året 1984 er simpelthen for drøyt". At han ikke forstår mer av dette, er hans problem.

En av dem som introduseres i Norge i Tretten triste essays, er Paul Virilio. "Den hellige krigen ser ut til å ha vendt tilbake", skreiv denne militærhistorikeren i 1984. Vestens kristne kriger blir ført i det godes navn. NATOs krig mot Serbia har likheter med korstogene, skreiv også Gunnar Skirbekk i Aftenposten mens bombene falt. Krigen blei ført som en hellig krig. Rettferdig. For Gud. Og Vestens velsignede verdier. Ett av de lengste essayene i Tretten triste essays går gjennom Martin Bernals Black Athena. The Afroasiatic Roots of Classical Civilization fra 1987. En blir mindre arrogant på den hvite verdens vegne av å lese slikt -- og en faller ikke så lett som offer for korstogsretorikken om de onde andre når en ser hvorfor vi for de andre er de onde.

Men alt dette stiller Borchgrevink på hodet.

Å leve og la dø, er tittelen på en James Bond-film. Betegnelsen passer bedre på USA og NATOs nye terrorbombing, der de fra tretti tusen (eller er det trettito tusen, Borchgrevink?) fots høyde ødelegger livsvilkårene for uskyldige mennesker i fattige land. Rett til å drepe! Det er James Bonds lisens. Borchgrevinks logikk er besynderlig når han betegner pasifisten Linneberg som det norske akademiets svar på helten. Men jeg noterer meg at han altså synes jeg er en sexy, språkmektig, intelligent, dannet, elegant og humoristisk handlingens mann. Likevel synes jeg sammenlikninga halter noe -- men den stammer jo fra en som også trur at utsagn av folk som Walter Benjamin, Agnes Heller og Eric Hobsbawm er Arild Linnebergs egne ord. Ifølge Umberto Eco i Il caso Bond, Milano 1965, representerer James Bond imidlertid en manikeisk ideologi: et svart-hvitt-bilde av verden, der de gode kjemper mot de onde - i vestens krigerske korstog.

Bøkene om Bond er bøker om krig. Den kalde krigen, terror-kriger. Bush-doktrinen om "det ondes akse" er i tråd med Bonds. Det nye er bare hvem de onde er. Nå: Irak, Iran og Nord-Korea. Før det: Serbia, så Afghanistan. Hos både Bond og Bush blir de andre umenneskelige demoner. Det er ikke noe å spøke med, slik Borchgrevink gjør. Det er bare et tidsspørsmål før USA tar i bruk sine "mini-nukes": de nye atombombene. NATO overveide å bruke dem i Kosovokrigen, som Borchgrevink trur var et enestående utslag av vestlig humanisme.

Rett til å drepe er det USAs ledelse nå igjen gir seg sjølv, CIA og NATO. Så etter å ha lest Borchgrevinks siste innlegg kjenner jeg meg faktisk bedre igjen i James Bonds dry martinis enn i Borchgrevinks saksframstilling. Bond vil ha sin martini shaken, not stirred. Og jeg er rysta, men ikke rørt over det Borchgrevink har å si.