I Samtiden 4/2002 publiserte jeg en artikkel som kritiserte Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur, som kom på Gyldendal i 2001. Artikkelen ble publisert i utdrag i Klassekampen 7.11.02 under tittelen "Avskjed med virkeligheten". Siden har det kommet respons fra blant annet Arild Linneberg og forfatter Jo Eggen. Eggen tar fatt i min bruk av begrepet "virkelighet" og skriver: "virkeligheten er et vrient begrep som har lett for å hevne seg på den som påberoper seg den".

Denne advarselen er betimelig. Begreper som "virkelighet", "fakta" og "historie" er alt annet enn uproblematiske -- særlig innen rammen av samtiden (bokstavelig talt) der det pågår en konstant strid om hva innholdet i disse begrepene skal være, og hva som i ettertid skal bli stående som sant og gyldig. Derfor vil jeg redegjøre for hvordan jeg anvender begrepene i det ovennevnte essayet, men først skal jeg kommentere noen av innvendingene som fremkommer i Linnebergs svar i Samtiden.

En gruppe innvendinger handler om at jeg bedriver det Linneberg kaller for "En norsk forfatters forsvar for USA og NATO". I Linnebergs verden kan det virke som om kritikk av hans egne bøker automatisk kvalifiserer som ukritisk hyllest av USA, Israel, utarmet uran og klasebomber. Eller som George W. Bush formulerte det "enten er dere med oss, eller så er dere med terroristene". Men om det var riktig at jeg "stempler norske kritikere av USA og NATO [som antiamerikanere]", slik Linneberg hevder, vil jeg i så fall også stemple meg selv (se for eksempel Samtiden 1/2002). Det heller ikke slik at fordi Den internasjonale Helsingforsføderasjonen ga prinsipiell støtte til internasjonale militære intervensjoner i helt spesielle situasjoner, og oppfattet Bosnia og Kosovo som slike situasjoner, støtter den (og jeg) også amerikanske utenomrettslige henrettelser i Jemen. Det finnes mer enn to ståsteder i verden.

Linnebergs omtale av meg som "serbofob", skyldes formodentlig også at jeg ikke liker boka hans. Utsagnet er ikke nærmere begrunnet. Linnebergs binære skjemaer gjør at når jeg kritiserer Linneberg fordi han sammenligner NATOs krig mot Jugoslavia med Franco og nazistenes bombing av Guernica, havner jeg på samme side som dem som sammenlignet situasjonen i Kosovo med Holocaust. Men at jeg er mot Linnebergs overdrivelser betyr ikke at jeg er for andres overdrivelser. Det betyr at jeg er mot overdrivelser.

Linneberg understreker at USA har mange dimensjoner og at han er hjemme i flere av dem, men det jeg kalte for det anti-amerikanske paradigmet lever selvsagt i USA også. Det kjennetegnes av en reduktiv analyse der amerikansk utenrikspolitikk gjøres enklere og mindre motsetningsfylt enn den er, der USAs interesser konsekvent går på tvers av den øvrige verdens interesser og der USA i tillegg gjøres nærmest allmektig. At Kosovo-krigens begrunnelse skulle være å finne i et hemmelig amerikansk sikkerhetsdirektiv fra 1984, er en påstand som hopper bukk over de jugoslaviske ledernes egen innsats i oppløsningen av Jugoslavia og krigene som fulgte. Amerikanernes politikk overfor de sosialistiske statsdannelsene var ikke entydig. I en tale i Kiev i 1991(kjent som "the Chicken Kiev Speech") støttet (den første) president Bush Sovjetunionen i maktkampen mellom Gorbatsjov og sovjetrepublikkene. På samme måte støttet amerikanerne opprettholdelsen av den jugoslaviske føderasjonen helt til det siste. Men i begynnelsen av nittitallet lå initiativet hos de lokale aktørene. USA og EF måtte finne seg i å stå på sidelinjene og glippe med øynene over omveltningene som utspilte seg i Øst-Europa.

En annen del av Linnebergs innvendinger har å gjøre med faktaforhold i min artikkel (selv om Linneberg, kanskje litt lettvint, skriver at "mye av det Borchgrevink beskylder boka for, er vrøvl, som jeg ikke svarer på"). Massakren i Racak er et forhold som kommer opp. De som lurer på omstendighetene rundt massakren (eller som Linneberg, antar at den er arrangert), kan undersøke Krigsforbrytertribunalets hjemmesider (www.un.org/icty/latest/index.htm, fra Milosevic-rettssaken i slutten av mai 2002), rettsmedisinernes rapport i Forensic Science International, samt OSSEs og Human Rights Watch’ hjemmesider (se OSSEs rapport As Seen As Told, www.osce.org, og www.hrw.org). For øvrig skal jeg prøve å unngå gjentagelser, men jeg ønsker likevel å oppklare et par av momentene Linneberg bringer opp.

Linneberg hevder at når jeg teller post-jugoslaviske statsdannelser i 1992 kommer jeg til syv, men lister opp ni: "Borchgrevinks tellemåter nå han finner "feil" i mine tall er ellers et kapittel for seg", som han uttrykker det. Antagelig oppfatter Linnberg det slik at "Rest-Jugoslavia (Serbia/Montenegro)" refererer til tre stater. Men dette var på den tiden (1992-93) den internasjonale betegnelsen på én stat, nemlig det som ble igjen av føderasjonsrepublikken Jugoslavia etter at Slovenia, Kroatia, Makedonia og Bosnia og Hercegovina erklærte seg som selvstendige stater. Alternativt kan Linneberg ha oppfattet det slik at "Bosnia og Hercegovina" refererer til to stater, men dette er altså det offisielle navnet på staten som ofte omtales som "Bosnia". Det føles besynderlig å måtte redegjøre for så elementære forhold, men slik kan altså syv bli til ni når man ikke setter seg inn i saksforholdene.

Linneberg hevder at jeg fusker når jeg siterer ham på at "250 000 serbere ble fordrevet fra Kosovo etter at NATO rykket inn". Linneberg havder at han i Tretten triste essays … nevnte tallet "over to hundre tusen ikke-albanere", et tall som i tillegg til serbere også inkluderer sigøynere og andre fordrevne minoriteter og er i tråd med internasjonale kilder. Men på side 257 i Tretten triste essays står det vitterlig om "den etniske rensinga av en halv million serbere fra Krajina og en kvart million fra Kosovo". Selv om Linneberg og jeg er uenige om tellemåter, går jeg ut fra at en kvart million betyr 250 000 for oss begge. Dette kan virke som pirk, men eksemplene peker mot et grunnleggende problem hos Linneberg. Essayistikken hans er preget av omtrentlighet og uetterrettelighet i omgang med kilder og saksforhold.

Linneberg skriver at jeg tilkjennegir et "naivt og instrumentelt syn ikke bare på språk og mennesker, men på historisk sannhet." Sannsynligvis er dette knyttet til bruken av begreper som "virkelighet", "fakta" og "historie" i artikkelen min. Dette er kompliserte begreper og jeg skal forsøke å redegjøre for bruken av dem. For det første har jeg ikke selv hevdet å presentere noen sammenhengende "virkelighet" eller "historie" i artikkelen i Samtiden. Artikkelen min hevdet kun at Linnebergs forsøk på å gjøre dette ikke var overbevisende fordi essayene hans er preget av slurv med saksforhold og reduktive analyser. Dette skriver jeg ikke fordi jeg generelt har en priviligert tilgang til virkeligheten, men fordi jeg har arbeidet med politikk og menneskerettigheter på Balkan i en ti års periode. Det er ut fra kunnskap om lokale forhold at jeg kritiserer Linneberg, ikke ut fra noen ideologisk overbevisning om at USA alltid har rett. For det annet mener jeg selvsagt ikke at historie eller samtidsanalyse er en objektiv vitenskap i positivistisk forstand der det finnes konkrete fasitsvar. Historie er en representasjon og som sådan styrt av prosesser som seleksjon (av fakta, for eksempel), hierarki (av for eksempel årsaker) og strukturering av fortellingen.

Men at historie har et element av litteratur i seg, betyr ikke at historieskriving nødvendigvis er "oppspinn, styrt av episke mønstre". Den kan være det, men den trenger ikke å være det. Mennesket tolker verden gjennom blant annet "episke mønstre", men av det følger ikke at alle tolkninger dermed er oppspinn, eller at historie-skriving og samtidsanalyse er på linje med X-Files. Heller ikke kan man slå fast at "historieskrivinga er seierherrenes historie (...) mens diktinga gir oss tapernes". Ateneren Thukydides var ingen seierherre, for eksempel (selv om han som antikke forfattere flest var både mann og velstående), mens mye diktning nettopp har glorifisert seierherrenes versjon. Verden er generelt ikke så binær som Linneberg vil ha det til.

For å skape overbevisende bilder av virkeligheten, eller overbevisende historier -- for hensikten med Linnebergs "maktkritikk" er vel nettopp å presentere et overbevisende og alternativt bilde av virkeligheten? -- må historikere (og samtidsanalytikere): 1) representere etterprøvbare enkelthendelser/navn/tilstander (for enkelhets skyld kalt "fakta") på en mest mulig korrekt måte i forhold til kildene, og 2) fakta må konstitueres i sammenhenger eller konsekvenskjeder (for enkelhets skyld kalt "virkelighet" eller "historie") på en noenlunde troverdig og etterrettelig måte. Kunnskap om saksforholdene er ett vesentlig moment for den som vil lage bilder av virkeligheten eller historier, evne til å se sammenhenger et annet. Linneberg svikter begge steder, noe "Intet nytt fra Vestfronten?", hans lange svar på min artikkel i Samtiden, er et godt eksempel på.

Essayistikken til Linneberg blander forskjellige fremstillingsformer: personlig-biografiske deler veksler med tekst-kritiske passasjer og deskriptivt-analytiske skildringer av politikk og historie. Men bildet som oppstår fra den kompliserte mosaikken er klart og tydelig. Linneberg forteller en thriller der skurken søker militært, politisk og økonomisk verdensherredømme. Skurken er et amalgam av ansiktløse krefter innen den amerikanske stat og amerikansk business, og representerer en ukvalifisert trussel. Skurken bedriver et "renkespill" og har gjort seg skyldig i en rekke forbrytelser som Linneberg oppklarer. Slik sett er Linneberg på en måte protagonisten i denne thrilleren: en akademisk James Bond (også Linneberg har sans for alkohol som sprudler: "Der jeg sitter og riktignok drikker musserende, kan jeg ikke unngå å tenke på Guernica"). Vi møter en intellektuell Bond som reiser jorden rundt (fra New York, til Irak, via Kosovo, til Afghanistan, tilbake til Irak og deretter San Francisco) for å avsløre aktivitetene til den ansiktsløse konspirasjonen.

Eventyrene om James Bond overlever på grunn av sine special effects, men i Linnebergs tilfelle er det språklig slagferdighet som sørger for underholdningen. Ellers er dette tynn suppe. Mangelen på sakkunnskap er skjemmende for en internasjonal thriller. For eksempel hevder han at Haag-tribunalets anklager, Carla del Ponte, signaliserte at "Milosevic skulle tas" "på et strategisk tidspunkt under de såkalte forhandlingene før bombinga". Men Carla del Ponte ble ikke ansatt ved tribunalet før i september 1999, tre måneder etter krigens slutt. Aktørene er håpløst karikerte -- skurken er for eksempel fullstendig endimensjonal, mens protagonisten aldri tviler på seg selv. I tillegg er plottet i enkleste laget og dessuten usannsynlig (at Kosovo-krigen skulle ha sin bakgrunn i et amerikansk direktiv "merket ‘sensitivt hemmelig’" fra det symbolske året 1984 er simpelthen for drøyt).

Men kanskje jeg gjør Linneberg urett når jeg plasserer essaystikken hans i thriller-genren. Kanskje er det andre grunner til at Tretten triste essays fikk så gode kritikker. "Intet nytt fra Vestfronten?" beskriver Linnebergs indre og ytre reise til Berkeley høsten 2002. Dette handler ikke om noen vanlig akademisk studiereise, men om en hellig reise, Linnebergs pilegrimsferd. Pilegrimsferden danner i sin tur rammen for et ideologisk manifest som forklarer vår tids politiske og militære konflikter. De flate persontegningene, de binære skjemaene og det enkle, men usannsynlige plotet er kjennetegn på religiøs litteratur, der det vesentlige er portrettet av guddommen, i dette tilfelle den sataniske amerikanske stat, og der alle enkeltbegivenheter faller på plass innenfor rammen av den guddommelige plan. Valget mellom enten å være enig med Linneberg eller havne på terroristenes side, minner om et religiøst ultimatum: Den som ikke følger meg, er fortapt. Jeg tror appellen til Linnebergs politiske essayistikk ligger nettopp i vekkelsestradisjonens insistering på enkle, universelle forklaringsmodeller. Verdensbildet i vekkelsesskriftet hans er totaliserende: Når neste konflikt bryter ut, vet vi allerede hvem som er skurken. Det finnes bare en amerikansk stat og Linneberg er dens profet.

Når jeg bryr meg om boken til Linneberg er det fordi jeg ser essayistikken hans som en flukt vekk fra en virkelighet som alltid er konkret, komplisert, lokal og befolket med individer, inn i en verden av totaliserende teorier og slagordspreget "maktkritikk". Men maktkritikk handler ikke om konstant og urokkelig å hevde det motsatte standpunktet til det man oppfatter som hovedantagonisten på den internasjonale scenen. Politisk deltagelse er en langsommere og vanskeligere prosess som handler om å søke kunnskap, om å sette det konkrete og lokale over det generelle og universelle -- og om å ta det motsatte standpunkt på alvor.