Jeg sitter på nettkafé på nedre Manhattan, da en ny mail dukker opp på skjermen. Fra redaktør Braanen i Klassekampen: Ring meg, please! Det har stått ei greie i Samtiden om boka mi fra i fjor, Tretten triste essays om krig og litteratur. Klassekampen har trykt et utdrag, kan jeg svare?

Uka etter i San Francisco får jeg det på faks fra Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås. Jeg leser det og legger det til side. Det er skrivi av Aage Borchgrevink (f. 1969), norsk forfatter med en roman på baken og rådgiver for Helsingforskomiteen. Dem som støtta NATOs bombekrig mot Serbia, svarte jeg i Tretten triste essays, tenker jeg.

Men i Ferlinghettis City Lights Bookstore i Jack Kerouac Street, der jeg jo må innom, stanser jeg foran reolene med politisk litteratur. Metervis om Golfkrigen, Balkan, Afghanistan, 11.september og situasjonen nå: krigen mot terrorisme og den kommende mot Irak. Jeg bestemmer meg likevel for å svare en som håner meg som 1968-er, USA-hater, rasist og brunsvidd Milosevic-medspiller. For det har skjedd mye siden jeg skreiv Tretten triste essays som setter Balkan i relieff. I Tretten triste essays advarte jeg om at nye kriger ville følge etter Kosovokrigen ut fra NATOs nye strategikonsept. Dem jeg snakker med her, trur krigen mot Irak vil komme. Krigen står på dagsorden hos King George II, som Bush kalles av mange her. Derfor dette svaret til en som forsvarer Kosovokrigen, det vil si USA og NATOs nye aggressive misjon. Men la det straks være sagt: Aage Borchgrevink mistolker det meste, også i Tretten Triste essays om krig og litteratur.

Et avsnitt kalt "forakten for fakta" begynner Borchgrevink med følgende sitat fra essayet mitt om "Årtusenskiftet i Beograd": "Stille flyter Don, hadde vi lest. Nå fløt den enda stillere. Knapt et skip var å se, ikke en lekter. NATO hadde bombet broene". Arild Linneberg er så "kunnskapsløs" at han ikke veit at elva som renner gjennom Budapest heter Donau! Eller: professoren kjenner ikke engang sine klassikere? Borchgrevink var heldig med den. Det skulle stått "fløt Donau enda stillere". Men i ei bok der Baudelaire fortsatt skrives Bandeluire i registeret, blir et Don-Donau fort til et bedrelydende Don-den i korrekturkampens hete. Beklagelig. Men hva betyr det? Avsnittet dreier seg om NATOs krigsforbrytelser: bombinga av bruene, forpestinga av livsmiljøet, ødeleggelsen av den sivile infrastrukturen i et av Europas fattigste land. Tvert imot forakt for fakta, vil nok mange mene at Tretten triste essays er overlessa med dem, er for detaljert om NATOs ødeleggelser; sjukehus! eldrehjem! barnehager! skoler! universitet! Radio- og TV-stasjoner! Vann- og strømforsyning! Fabrikkker! Veier, jernbanelinjer og broer! Hele landsbyer! bomba sønder og sammen i 78 døgn både dag og natt. Dokumentasjonen er henta fra bl.a. tyske miljøeksperter ved Technische Universität i München. Men det interesserer ikke Borchgrevink som bare tilsynelatende interesserer seg for fakta. Jeg hadde hatt mer respekt for han om han nå hadde forsvart hvordan bruken av ulovlige klasebomber og bomber med kreftframkallende utarma uran skjedde i menneskerettighetenes navn.

Mye av det Borchgrevink beskylder boka for, er vrøvl, som jeg ikke svarer på. Mye kunne vært motsagt, men for den som er interessert i mitt syn, kommer Tretten triste essays på Mammut alt til våren (slik er forlagenes nye politikk). Barnslige synspunkter som at jeg skulle mene "verden ville bli bedre med meg som sjef", ser jeg bort fra. Men noen av argumentene kan virke saklige. Som at det ikke utgikk noen "arrestordre" på Milosevic under Rambouillet-forhandlingene eller at jeg skulle omtale Kosovo som en jugoslavisk republikk på åttitallet. Men signalene om at Milosevic skulle tas, utgikk fra Carla del Ponte ved Haag-domstolen nettopp på et strategisk tidspunkt under de såkalte forhandlingene før bombinga. Og Tretten triste essays skisserer Kosovo-provinsens status både før, under og etter bombekrigen. Kildene er blant andre de mest informerte nordiske eksperter på Balkan, som svenske Kjell Magnusson og danskene Peter Dahlhoff-Nielsen og Toni Liversage. At jeg ikke viser til noen kosovoalbanske kilder, er galt. Jeg siterer flere av UCKs ledere, blant annet fra intervjuer i franske aviser. Borchgrevinks tellemåter når han finner "feil" i mine tall, er ellers et kapittel for seg. Han mener f.eks. at det var sju jugoslaviske stater i 1992 og sier jeg tar feil ved å antyde ti, men sjølv teller han til ni i sin egen oppregning. Den tiende kan fortsatt diskuteres; det gjenstår å se om separatistene i Montenegro (og serbofober som Borchgrevink) får det som de vil.

Når Borchgrevink anklager meg for å "resirkulere den offisielle serbiske krigspropagandaen" iverksatt av Milosevic, sier jeg imidlertid som Langbein i Donald: stopp en halv! Jeg skal ha kommi med "overdrevne dødstall og angivelige massakre" og kolportert "lidelsesmyter" om serbernes skjebne, samt manipulert med dødstall. Tallet 760 000 serbere og sigøynere tatt av dage av Ustasja under andre verdenskrig skal være "tre, tretten eller tretti ganger for høyt". Deler vi med tretti, får vi drøyt 25 000, med tretten 58 000. Det er en grotesk underdrivelse av fascistenes framferd mot serberne. Mitt tall her er riktignok det høyest sannsynliggjorte -- sannsynligheten diskuteres bl.a. i Arnt Tore Andersens Måtte jorden åpne seg (Oslo og Beograd 1997). Men de fleste åpne kilder taler om "flere hundre tusen myrdede". Serbernes lidelser interesserer imidlertid ikke Borchgrevink. Ikke var det så mange som blei fordrivi fra Krajina, ikke så mange serbiske flyktninger i Jugoslavia da bombeangrepet begynte, og ikke var det 250 000 serbere som blei fordrivi fra Kosovo etter NATOs menneskevennlige terrorbombing. For egen del har jeg hevda at det var over to hundre tusen ikke-albanere (serbere og sigøynere) som blei fordrivi av kosovoalbanerne etter "freden" i Kosovo. Nå har jeg lært at det blant de fordrevne også var mange jøder -- jf. Michael Parentis The Terrorism Trap fra 2002.

Borchgrevink mener det er "uanstendig, tendensiøst og uten faglig basis" å sammenlikne NATOs bombing med Francos og nazistenes krigsforbrytelser -- som han vil ha det til at jeg gjør. Men det var ikke Arild Linneberg som sto bak slike absurde overdrivelser under denne krigen. Det var Borchgrevinks høye herrer i NATO. Serberne massakrerte kosovoalbanere i hundretusenvis, internerte dem i leire, grilla spedbarn på spidd og spilte fotball med avkappa hoder, lød det fra NATOs høyeste hold. Det var NATO-talsmenn som sammenlikna Milosevic med Hitler og påstod avrettinger i Holocaust-omfang, noe som fikk Claude Lanzmann, lederen for den jødiske organisasjonen Shoah til å protestere på det sterkeste mot "denne totale mangelen på respekt for historias alvor", sitert i Tariq Alis Masters of the Universe? NATO’s Balkan Crusade fra 2000. Undertegnede maner derimot til edruelighet med tallene og viser at antallet døde ved krigens utløp ikke oversteg 2500, men legger til at tallene kan øke når nye massegraver oppdages. Sjølvsagt har jeg aldri påstått at Milosevic-regimet ikke dreiv propaganda. Men NATO var ikke håret bedre. Spriket mellom NATO-talsmann George Robertsons påstand om en halv million myrdede kosovo-albanere og to og et halvt tusen faktisk drepte ikke-serbere, er kanskje en bagatell i Bs matematiske univers?

Min sammenligning mellom Guernica og NATOs terrorbombing står derimot ved lag og er dessverre ikke uhyrlig. Bombinga av Guernica var terrorbombing av sivile mål i en by uten militær betydning. Det samme var flere av NATOs umenneskelige angrep, gruvebyen Aleksinac med utelukkende ungarsk befolkning blei jevna med jorda, flere hundre andre angrep er dokumentert i detalj i Tretten triste essays. Slik er nemlig de nye krigene som særlig USA har ført mot fattige folk i verden: terror mot sivile og rasering av livsgrunnlag

På et alvorlig punkt vil jeg likevel gi Borchgrevink rett. Det gjelder Srebrenica. "Folkemordet mot den ikke-serbiske befolkningen ble utført for å avverge et angivelig serbisk holocaust," skriver Borchgrevink. Han har ikke fått med seg at dette også var mitt poeng. Flere Balkan-eksperter advarte mot at noe slikt kunne skje, dersom man ikke forsto serbernes psyke i historisk sammenheng med Ustasja-fascismen. Men ikke på noe punkt lyttet vestlige ledere til serbernes stemme i konflikten, eller til disse ekspertene. Det fikk fatale følger. Det er også grunnen til at serberne kommer til orde i "Årtusenskiftet i Beograd": for å løse konflikter på minnelige måter må aller parter høres. Å argumentere for dem som ikke kom til orde er det motsatte av å være ensidig.

Men det er ikke Milosevic jeg gir ordet til, slik Borchgrevink hevder. Jeg støtter opposisjonen mot han, folk trua på livet av Arkans banditter, men likefullt hundre prosent imot NATOs bombekrig. I motsetning til Helsingforskomitéens representant i Beograd -- som visstnok befant seg trygt i eksil.

Konfliktene på Balkan er en rød tråd i Tretten triste essays. Men Borchgrevink mener likevel å vite at undertegnede forfatter "egentlig ikke" er opptatt av Balkan: "Balkan er bare en mulighet til nok en gang å innta rituelle politiske positurer fra den norske offentligheten: først og fremst en flagellantisk, enkel kritikk av NATO og USA." For egen del synes jeg det er trist å se en norsk forfatter stå fram og forsvare USA og NATO. Det er lenge siden sist. Det skjedde på 1950-tallet, da Arnulf Øverland ville slippe atombombe over Sovjet, og det skjedde en sjelden gang under Vietnam-krigens første fase. Nå skjer det igjen, og med samme gode hensikt. Intet nytt fra Vestfronten, har vi jo lest, og det er altså lite nytt derfra. Der kjemper det gode USA mot "ondskapens imperium", som Ronald Reagan kalte Sovjetunionen. Nå har de "røde djevlene" i Vietnam blitt til ondskapens fyrste bin Laden og satan Saddam Hussein. Mens Milosevic sitter i Haag som Hitlers stedfortreder. Edvard Said, derimot, skreiv under Kosovo-krigen at Bill Clinton burde stilles for retten for krigsforbrytelser. Også Michael Parenti ser Clinton som en ulv i fåreklær i The Terrorism Trap, på grunn av hans rolle under Balkan-krigene. Så la oss glømme det alle fortsatt burde huske, at USA drepte tre millioner vietnamesere, at de har støtta terrorregimers tortur og drap i Guatemala, El Salvador, Honduras, Indonesia, Argentina, Filippinene, Nicaragua (under Somoza), Iran (under sjaen), Chile, Hellas og Tyrkia, for å nevne noen -- samt sabotert demokratisk utvikling i enda flere land.

Men la oss huske det Borchgrevink glømmer, som orda til USAs forsvarsminister Robert McNamara i 1968: "De strategiske målene for USAs verdenspolitikk er verdensomspennende økonomisk, militært og politisk herredømme." Jeg ser gjerne Bs dokumentasjon av at dette har forandra seg. I alle fall står det fortsatt ved lag hos USAs forsvarsminister i 1999: "(…) den suksess som firmaer som Microsoft nå har ville ikke ha vårt mulig uten vår sterke militærmakt. (...) De milliardene det koster å holde 100 000 amerikanske soldater i for eksempel Sør-Korea og Japan, gjør Asia mer stabilt -- og dermed til bedre markeder for amerikanske varer. Når det militære har lykkes med å holde Irak i sjakk, sikrer det en stadig strøm av olje fra Den persiske gulf." (sitert fra Fredrik S. Heffermehl, "Hvem sa at fred er umulig?" -- se www.nowar.no).

Den som ikke forstår dette, forstår ikke verden i dag. USAs og NATOs nye rolle her har vært forberedt lenge. Kosovokrigens egentlige begrunnelse kan vi minst spore tilbake til 1984 og Reagan-administrasjonens "US National Security Decision Directive 133" om "United States Policy towards Yugoslavia", merka "sensitivt hemmelig". Siktemål: "å fjerne kommunistiske regimer for å integrere de østeuropeiske landene i verdensmarkedets utvikling". I Rambouillet blei innføring av markedsøkonomi i Rest-Jugoslavia satt som absolutt betingelse for å unngå bombing! Om Kosovo heter det: "Økonomien i Kosovo skal fungere i tråd med det frie markedets prinsipper". I "Stability pact for Southeastern Europe" fra 2000, sies det samme om Montenegro. Og USA lar handling følge ord. Et tiår med restrukturering av det internasjonale pengefondet, USA-leda boikotter, handelsembargo og utestengning følges av massiv bombing som legger den jugoslaviske økonomien i ruiner. Oppbygginga kan begynne. Det vil si integrereringa av nye landområder i det nye verdensimperiet, der USA og de rike G8-landene styrer.

Å framholde dette har ingenting med venstreintellektuelles "konspirasjonsteorier" å gjøre, slik Borchgrevink hevder. Det er USAs faktiske utenrikspolitikk. Det nye fra "vestfronten" er imidlertid at NATO og Norge nå er med på denne økonomisk ekspansive og militært aggressive politikken. I kraft av NATOs nye strategikonsept. Det er blitt forberedt siden 1991, siden den første Golfkrigen. Det sentrale i NATOs nye strategikonsept er at alliansen skal kunne slå til hvor som helst og når som helst over hele kloden. Konseptet blei formelt vedtatt en måned etter angrepet på Serbia -- i strid ikke bare med folkeretten, men med NATOs eget charter. Så måtte det vedtas et nytt, som tillot ikke bare forsvar av medlemslandene, men angrep på potensielle sikkerhetsrisikoer. Da vi i "Nei til Nye Nato" framholdt "out of area"-strategien offentlig, benekta forsvarsdepartementet at Norge og NATO skulle ha noen slik framtidig strategi. Daværende forsvarsminister Eldbjørg Løwer kalte oss løgnere, blant annet i en kronikk i VG. Nå snakker norske politikere og medier med den største selvfølge om Norges deltakelse i internasjonale militære angrepsoperasjoner. Den nåværende forsvarsministeren er til og med en ivrig tilhenger av dem og ville omprioritere budsjettet for å framskynde dem. Flyvåpenet er allerede tilpassa, noe jeg for øvrig også forutså i Tretten triste essays.

Kosovokrigen spilte slik sett en nøkkelrolle, den var prøvestein for Vestens nye militære globalisering, nøye knytta til etableringa av et verdensomspennende marked, samt for tilgang til hele klodens oljeressurser.

Den som ikke ser disse sammenhengene, forstår ikke de nye krigene. Den økonomiske og militære strategien ligger klar. Men i forhold til verdensopinionen er det fortsatt et ideologisk behov for å framholde en annen agenda. USAs renkespill i så måte er et eget studium verdt, noe det også har fått, i Norge i Gunnar Garbos to bøker Kampen om FN fra 1995 og Krig er også terror i 2002. Den første Golfkrigen kunne sannsynligvis vært unngått, Kosovokrigen og Afghanistan likeså. Det forelå gode muligheter for fredelige løsninger. De blei sabotert av USA. I 1991 hadde USA bestemt seg på forhånd for krig mot Irak, Kuwait var påskuddet de trengte. Hvordan de manipulerte FNs medlemsland forut for aksjonen, er dokumentert i Garbos bok fra 1995. Før bombinga av Serbia hadde Clintonadministrasjonen også for lengst tatt avgjørelsen. USAs renkespill i forkant av Kosovokrigen er dokumentert i Rambouilletavtalet. Texten, forhandlingarna, bakgrunden av Kjell Magnusson ved Centrum för multietnisk forskning i Uppsala. Allerede i august året før krigshandlingene blei iverksatt, skreiv senatets Republican Policy Committee i USA: "As of this writing, planning for a U.S.-led NATO intervention in Kosovo is now largely in place (...) The only missing element appears to be an event -- with suitable media coverage -- that would make intervention politically salable, even imperative ..." En av Madeleine Albrights medarbeidere sa at det "var bare ett mål i Rambouillet: å få krigen i gang med europeerne spent fast på laget" (sitert fra Magnusson og Garbo). Massakren i Racak av 45 mennesker blei nettopp dette påskuddet. Den såkalte dokumentasjonen blei lenge hemmeligholdt fordi den ikke holdt mål. Rambouilletforhandlingene var et falsum -- i likhet med begrunnelsen for krigen: serbernes etniske rensning. Dén blei først iverksatt etter at bombinga begynte, og det er dokumentert i flere kilder at NATOs ledelse kynisk kalkulerte med kosovoalbanernes fordrivelse.

Krigen mot Afghanistan fulgte samme mønster. Tilsynelatende blei den utløst av terrorangrepet 11.september 2001. Dagen etter gikk et samla NATO ut med meldinga om at Atlanterhavspaktens paragraf fem skulle gjelde: Terrorangrepet var et angrep mot alle alliansens medlemsland. Det er mer enn tvilsomt. Tvilsomt er det derimot ikke at krigen mot Afghanistan var i tråd med NATOs nye strategikonsept, der en kan slå til overalt hvor NATO mener at det foreligger trusler. I dette tilfellet: at Afghanistan var et arnested for terrorister. Men hvem sto bak 11.september? Ingen av gjerningsmennene kom fra Afghanistan, og verken USA eller Storbritannia har greid å framskaffe bevis for at bin Laden eller al-Qaida har ansvaret for angrepet. I løpet av de to siste åra før 11. september fikk USA flere tilbud fra Taliban om at de ville utlevere bin Laden -- den terroristen som mer enn noe er et produkt av USAs egen utenrikspolitikk den gangen de støtta motstanden mot Sovjet i Afghanistan. USA var ikke interessert. Etter 11. september fikk USA også først tilbudet fra Taliban om utlevering av bin Laden, dersom amerikanerne hadde beviser mot han. Deretter tilbød Taliban seg å utlevere bin Laden uten slike bevis, til et tredje land.

USA avviste. USA ville krigen. Også denne gang mot et krigsherja, lutfattig land med ei utarma befolkning. Et nytt lett bytte for verdens største krigsmakt. Det offisielle tapstallet ser foreløpig slik ut: 3760 drepte sivile afghanere. Antakelig er antallet det mangedobbelte. USAs intervensjon i Afghanistan skiller seg lite fra tidligere USA-intervensjoner i Kambodsja, Angola, Mosambique, Etiopia, Nicaragua osv. Krigen i Afghanistan dreide seg nemlig heller ikke bare om Afghanistan. Den ga USA et lenge etterlengta fotfeste i den oljerike Kaukasus-regionen, Kirgisistan, Kasakhstan og Usbekistan, et fotfeste oljelandet Norge for øvrig spiller en svært aktiv rolle for å la Vesten få.

Og hva nå, Irak? USA "har glemt alle aspekter av diplomati i behandlingen av Irak", skriver Scott Ritter i War on Iraq fra 2002. Hvor mange som vil dø under et eventuelt nytt angrep på Irak, er uvisst. Hundre tusen har vært nevnt. Faren for atomkrig er overhengende, skriver Scott Ritter, USAs tidligere leder for våpeninspesjonen i Irak, republikaner og Bush-tilhenger, , som ser hele argumentasjonen for et angrep på Irak som et falsum. Men USA har for lengst bestemt seg, rettere sagt: Den økonomiske og politiske eliten i USA vil krig mot Irak.

En må minst være en like blåøyd norsk forfatter som Borchgrevink for å tru at Kosovokrigen var en human intervensjon og ikke et ledd i utviklinga av Vestens nye imperium. Ubludt tilbyr Bush nå oljefelter til de europeiske stormakter som vil støtte et militært angrep mot Irak.

Borchgrevink anklager meg for å trekke paralleller for å skjule min uvitenhet. Men evnen til å erkjenne beror siden Aristoteles på evnen til å se likheter. I dette tilfellet gjelder det USA og NATOs rolle ulike steder i verden. USA forlanger for eksempel at Irak skal følge FNs resolusjoner. Men hvilket land i verden har brutt flest FN-resolusjoner? USA. Og Israel. Burde ikke USA da bombe Israel, kunne et dumt retorisk spørsmål lyde. USAs årlige militære støtte til Israel er to milliarder dollar. Da den siste intifadaen tok til, fikk landet en tilleggsbevilgning til en verdi av 350 millioner dollar til innkjøp av flere helikoptre. Det er bare et eksempel, mange vil mene det viktigste, på hvordan USA sjølv produserer den terroren de sier de vil bekjempe, samtidig som de også fortsatt nører opp under terrorregimer der det passer dem.

Men USA og NATOs nye rolle i verden gjelder mer enn Midtøsten. Det gjelder spørsmålet om en ny rettslig verdensorden, intet mindre. I et intervju jeg gjorde med Michael Hardt for Morgenbladet (4.10.02), framholdt denne ene av forfatterduoen bak Empire, fra år 2000, at den nye typen kriger som Vesten nå fører, er et avgjørende kjennetegn på det nye imperiet. USA og Vesten betrakter nå hele verden som sin arena, der de kan opptre som verdenspoliti og gripe inn etter forgodtbefinnende. USA og NATO er med den nye krigen mot terrorisme i ferd med å innføre en permanent unntakstilstand. Kjennetegn på unntakstilstand under krig er innføring av unntakslover som setter demokratiske rettigheter ut av kraft. USA innfører nå en ny internasjonal rettsorden, basert på slike unntakslover, unndratt demokratisk kontroll. Både gjeldende folkerett og sivilrett blir berørt av dette. Kosovokrigen var også her en prøvestein på å sette folkeretten til side ved bruk av militære tvangsmidler før diplomatiet er utprøvd. NATOs nye strategikonsept innebærer slik sett en avgjørende omforming av den internasjonale rettsorden.

Og Bush tar nå steget videre ved å gi CIA grønt lys for å snikmyrde uønskede personer. Hvordan dette angår sivilretten, gir behandlinga av al-Qaida-fangene en pekepinn om. De direktiver fra den amerikanske presidenten som blei lagt fram av forsvarsminister Donald H. Rumsfeld i mars 2002 fastslår at mistanke om bidrag til terrorisme er nok til å internere folk på ubestemt tid som "ikke-borgere", navnene på vitner, anklagere og dommere kan holdes hemmelig, sakene kan føres for lukkede dører, både tiltalte og tiltaltes forsvarer kan bli delvis utestengt fra rettsforhandlingene, ankeretten begrenses sterkt, dommen kan være dødsstraff, og til og med frikjente kan holdes i fortsatt forvaring dersom departementet mener det.

USA og NATO vil etter sigende skape en ny rettsorden i verden, basert på prinsippene for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. I virkeligheten saboterer USA tilløpene til en global demokratisk rettsorden. Etter Kosovokrigen pressa USA Jugoslavia økonomisk til å utlevere Milosevic til domstolen i Haag. Samtidig motsetter de seg at noen amerikaner skal kunne bli stilt for den samme retten, og de har faktisk nå gitt seg sjølv rett til å gripe inn militært dersom så skulle skje. USA nekter å ratifisere traktaten om den internasjonale straffedomstolen, som for eksempel kunne stille terrorister for retten. I stedet er både USA og NATO iferd med å sette både den amerikanske og andre liberale konstitusjoner ut av kraft med krigen mot terrorismen. I verket Om lovenes ånd fra 1757 hevda Montesquieu at det grunnleggende for liberale samfunn er maktfordelingsprinsippet; skillet mellom den lovgivende, utøvende og håndhevende makt. USA-imperiets utvikling i dag peker i retning av det Montesquieu definerte som despoti. Som formannen i de amerikanske forsvarsadvokatenes krigsrettskomité, Don Rehkopf nylig sa det om de nye terrorlovene, ville han "dersom han hadde sett disse reglene etter tjue års fravær i villnisset ... ha trodd at de var laget av Hitler eller Stalin" (sitert etter Garbos Krig er også terror).

Et viktig kjennetegn på denne omlegginga er nettopp et skifte i militærets rolle. Militæret overtar politiets oppgaver -- nå på verdensbasis, samtidig som det får oppgaven som både lovgivende, utøvende og håndhevende makt: Domstolene blir militærdomstoler. I dag kan vi med andre se at Kosovokrigen var et omdreiningspunkt for internasjonal rettsorden. Her opptrådet NATO for første gang som verdenspoliti på en måte som bør få oss til å huske det amerikanske ordtaket: military justice is to justice what military music is to music.

Der jeg sitter på en bar i Berkeley og blar i Borchgrevinks artikkel, lurer jeg blant annet på hva motivasjonen hans kan ha vært for å skrive den. For det var da voldsomt, tenker jeg, da jeg, siden jeg liker tall, for moro skyld teller skjellsord og sjikanerende utsagn om Arild Linneberg og Tretten triste essays i skriftstykket hans: et hundre og tjuetre. Dertil kommer nedsablinga av bokas kritikere, deriblant et par av gamlelandets fremste. Filosofer som Mikhail Bakhtin og Jacques Derrida avfeies også med en halv bisetning hver. Som den tsjekkiske filosofen Jan Mukarovsky i sin tid skreiv, har slike dommer først og fremst én referanse: til den som kommer med dem. Når jeg likevel svarer Borchgrevink, er det fordi han dermed også representerer en trend i tida. Han er prototypen på den umodne kritiker, som trur han kan si hva som helst om hvem som helst når som helst, fordi det nå engang er hans egen mening, uten å forstå at han dermed forveksler saksforholdene med sin egen subjektive oppfatning av dem.

Allerede når vi velger ut fakta, lager vi riktignok vår egen historieframstilling. Borchgrevink bruker for eksempel tall fra Human Rights Watch til å motsi meg når det gjelder antallet drepte under bomberegnet over Serbia. Mine tyske kilder sier to og et halvt tusen. Nei, det var bare fem hundre, roper Borchgrevink. Men at den samme rapporten kritiserer NATOs bruk av forbudte klasebomber i tett befolka strøk, nevner Borchgrevink ikke. Jeg utfordrer han til å svare på mitt spørsmål i Tretten triste essays: Hvor mange liv vil NATO ha på samvittigheten om ti, tjue, tretti år som følge av den økologiske katastrofen bombinga forårsaka? Et ærlig svar vil nok passe dårlig med det virkelighetsfjerne bildet av en human intervensjon. Ifølge NATOs egne oppgaver ligger det for øvrig elleve tusen udetonerte klasebomber igjen. Hvor mye utarma uran, veit ingen, og det får vi aldri vite. Det er ett av mine generelle poenger. Men Borchgrevink har tydeligvis bare lest ett av tretten essay i Tretten triste essays, ettersom han beskylder meg for misvisende og ensidig dokumentasjon. Det essayet som følger etter "Årtusenskiftet i Beograd", handler faktisk om "Dokumentasjonens problem", spesielt i krigssituasjoner. Materialet er fra den spanske borgerkrigen og Kosovokrigen, samt andre verdenskrig. Min konklusjon her følger George Orwells i Homage to Catalonia: at vi antakelig aldri får vite sannheten om mye av det som foregikk på flere frontavsnitt. Særlig ikke om vi forholder oss til offisielle versjoner, slik Borchgrevink gjør, når han tror på NATOs hvitvasking av egne handlinger og svartmalinga av serbernes. Videre følger jeg Hans Magnus Enzensbergers diskusjon i Anarkiets korte sommer og for eksempel Hemingways i For Whom the Bell Tolls. Historia oppstår som kollektivets fiksjoner, hevder Enzensberger. Historieskrivinga er seierherrenes historie, skreiv Walter Benjamin i 1939. Mens diktinga gir oss tapernes, slik Hemingway gjør når han skriver om ofrene for fascismen.

Da jeg i 1980 begynte på et doktorarbeid om Norsk litteraturkritikks historie, (utgitt 1991), hadde jeg allerede tatt farvel med den tradisjonelle episke historieframstillinga som liksom redegjør for objektive fakta. Slike framstillinger var ofte det reineste oppspinn, styrt av episke mønstre. Oppgjøret med dette betrakter jeg imidlertid som et forlengst utkjempa slag. Ikke mer om det. Men som det heter på folkemunne: også blinde høner kan av og til finne korn. Borchgrevink er inne på noe når han kritiserer Tretten triste essays for rapsodisk, fragmentarisk, subjektiv historieframstilling. Det er nettopp meninga. Når han trur at han sjølv derimot slår kjensgjerninger i bordet, er det noe annet han slår med: et både naivt og instrumentelt syn ikke bare på språk og mennesker, men på historisk sannhet. Uten at han forstår det, slår han seg derfor på munnen.

Ifølge denne representanten for objektive sannheter, er Arild Linneberg antiamerikaner: "Det er hatet til USAs politikk, særlig utenrikspolitikk, som ligger i bunnen for alle forklaringer her" skriver Borchgrevink. En utroper av inderlighet er et severdig dyr! skreiv Søren Kierkegaard, og Borchgrevink trur han kjenner Arild Linnebergs følelsesliv, der jeg sitter og riktignok leser i The San Francisco Chronicle om republikanernes nye "Care for Cash"-program -- omsorg istedenfor penger. Omsorgen for de fattige innebærer at sosialhjelpsatsene (som få nyter godt av) settes ned fra 359 dollar til 59 dollar i måneden (fra ca. 2600 kr til 450 kr). I New York er det for tida ca. 36 000 hjemløse. Men jeg leser videre i det usaklige innlegget Samtiden har trykt: "Agget mot amerikansk politikk er et særtrekk ikke bare for Linneberg, men for store deler av den europeiske 68-generasjonen." I likhet med mange av dem som skriver om "1968", veit Borchgrevink åpenbart lite om hva 1968 var eller er. Og endra mindre om USA. Med andre ord: Borchgrevink kjenner lite til de enkleste saksforhold i sine egne utsagn. "1968" var langt på vei et nord-amerikansk fenomen. Paris 1968 var etterdønninger etter demokratiopprøret i Berkeley i 1964, som var en reaksjon på det autoritære og udemokratiske politiske systemet i USA. De som forsvarte innholdet i den amerikanske konstitusjonen i 1964, var de venstreintellektuelle. Slik er det faktisk fortsatt. I USA er anarkismen igjen under sterk oppblomstring i intellektuelle miljøer. De påberoper seg konstitusjonen -- imot de skiftende regjeringenes underminering av den. Antonio Negri og Michael Hardts Empire er ett av mange eksempler på dette anarkistisk-kommunistiske forsvaret for demokrati, frihet, likhet og menneskeverd i global sammenheng. Av regimet, det vil si makteliten, stemples de sjølvsagt som antiamerikanere, og jeg merker meg at Borchgrevink stempler norske kritikere av USA og NATO med nøyaktig samme ordbruk. Slike betegnelser kan fort få alvorlige følger.

Men til og med i New York Times artikuleres det motstand mot regjeringenes kriger. En kulturjournalist sammenlikner situasjonen nå med situasjonen foran Vietnam-krigen. Han mener vi bør lese Graham Greenes roman The Quiet American fra 1955 for å forstå det som skjer i disse dager. Ut fra Borchgrevinks logikk må New York Times da være antiamerikansk, siden han håner andre for å tenke i slike baner. Men hva gjør det? Utafor City Lights Bookstore i San Francisco henger det digre bannere, som dekker hele veggen med påskrifta: No to war and the war makers. The war makers er USAs presidenter. Byrådet i Berkeley har nylig vedtatt et enstemmig nei til krig mot Irak, uansett støtte fra FN eller ikke. Slik de også var imot å bombe Serbia. Til sist gir jeg derfor gjerne Borchgrevink litt rett i å si at professor Linneberg sier farvel til virkeligheten. Professoren forlater i alle fall mer enn gjerne Borchregvinks innbilte bilde av den. Linneberg føler seg faktisk langt mer tilpass i Berkeley, USA, enn i Borchgrevinks tilsynelatende uskyldsreine Norge: Ja, heller vil jeg lytte til byrådet i Berkeley enn til drønnet fra dronenes bomber.