Denne artikkelen sto på trykk i VG 18.3.03.

SVs Øystein Djupedal og Høyres Jan Tore Sanner krangler om hvilket av de to partiene som best kan forsvare individets frihet (se VG 26/2 og 1/3). Djupedal påpeker at Høyres frihet er en frihet som gjelder kun i markedet. Sanner beskylder SV for å stå for et frihetsbegrep som innebærer en frihet fra markedet, fra å faktisk ta valg. SVs frihet tenderer mot paternalistisk ufrihet, mens Høyres tenderer mot dens sterkestes rett. Vi ønsker i denne artikkelen å sette fokus på et tredje alternativ; det sosialliberale alternativ. Dette ståstedet balanserer SVs og Høyres forståelse av frihet. Det tar avstand fra sosialismens sentralstyring, paternalisme og fundamentale mistillit til enkeltmenneskers evner til å fatte gode valg på egen hånd. Samtidig holder sosialliberalismen avstand til høyreliberalismen fordi den legger avgjørende vekt på at den moralske prioriteringen av individuell frihet for alle, innebærer en samfunnsforpliktelse for hver enkelt. Sosialliberalismen åpner for et sterkt offentlig engasjement innen helse-, skole-, utdannings- og barnehagesektoren fordi det er nødvendig for å sikre like muligheter for alle. Samtidig vektlegger sosialliberalismen at rettigheter aldri kommer alene, de følges alltid av plikter; til gjenytelse og deltagelse. I tillegg til internasjonalisme, toleranse og tilretteleggelse for entreprenørskap er frihet og ansvar derfor hovedoverskriftene i det tredje alternativet i norsk politikk; sosialliberalismen.

"Ved inngangen til 2000-tallet kan vi som representanter for den sosiale liberalismen se tilbake med stolthet", heter det i Venstres egen redegjørelse for sitt ideologiske utgangspunkt. Venstre er Norges sosialliberale parti – i egne øyne. Men Venstre fyller rollen med liten troverdighet. At partiet har nølt så grundig med å ta del i debatten som ble startet av Djupedal og Sanner, er en klar indikasjon på den manglende ideologiske beredskapen i Venstre. I artikkelen "Det sosialliberale alternativ" (Samtiden 1-2003) argumenterer vi for at den viktigste grunnen til at Venstre er så marginalt i dagens politikk, er at Venstre mangler en tydelig sosialliberal profil, både i verdispørsmål og i praktisk politikk. Nettopp i slike debatter som denne, burde partiledelsen i et ideologisk selvsikkert Venstre benyttet anledningen til å markere at sosialliberalismen utgjør et selvstendig alternativ i spørsmålet om forholdet mellom valgfrihet og sosial rettferdighet. Det er synd at ikke Venstre har engasjert seg sterkere her, fordi det blir en betydelig fattigere debatt uten at et sosialliberalt alternativ blir representert.

Dypest sett handler Sanner og Djupedals artikler om hva det innebærer å være medlem av et samfunn. Som en spissformulering kan man si at mens sosialismen og sosialdemokratiet skaper klienter av samfunnets medlemmer, så forutsetter den økonomiske liberalismen at vi først og fremst er kunder. Sosialliberalismen arbeider på sin side for et samfunn bestående av borgere. Borgeren har i likhet med klienten og kunden en rekke rettigheter – til sosiale ytelser, helsevesen, skolegang osv. Men for sosialliberalere følges slike rettigheter alltid av plikter; til ansvar, til deltagelse og til gjenytelse.

For å illustrere forskjellene mellom SVs, Høyres og sosialliberale ideer om frihet er skolepolitikken et godt område. Den viser tydelig forskjell på sosialistisk klientmentalitet, økonomisk-liberal kundementalitet og sosialliberal borgermentalitet. Noe av det aller farligste for skolen er når elevene og deres familier, fraskriver seg ansvar. En skole må kjennetegnes av aktiv deltakelse fra flere enn lærerkorpset og de bevilgende myndigheter. "Staten vet best og skal ordne opp"-tankegangen, som så lett får prege SVs standpunkter, fører i ytterste konsekvens til at elever og foresatte går fra deltakere til hylekor. Koblet med ønske om å produsere resultatlikhet gjennom skolen, fører det lett til en nivellering hvor all undervisning er tilpasset den gjennomsnittlige. Høyres kundeorienterte politikk – med en hang til at all kunnskap skal måles, med et prinsipielt og ideologisk syn på fritt skolevalg og med sin iver etter å tilrettelegge for privatskoler – fører på sin side så lett til at de ressurssterke trekker sine barn ut av en dårlig (offentlig) skole i stedet for å involvere seg for å gjøre den bedre.

En sosialliberal politikk holder fast på en offentlig skole for alle, men ønsker seg noe ganske annet enn venstresidens nivellerende enhetsskole. Skolen er nettopp et sted hvor frihet og ansvar, rettigheter og plikter, må gå hånd i hånd, hvor den som krever også skal kreves noe av. Og med sosialliberalismens individualisme som utgangspunkt må skolen tuftes på en innrømmelse av at ulike elever har ulike sterke sider. Det må legges til grunn i opplæring og oppfølging i skolen. Frihet handler jo ikke minst om friheten til å være forskjellig, friheten til å være annerledes! Den sosialliberale visjon er å skape et skolemiljø hvor ett mål er overordnet; gode vekstvilkår for utvikling av elevenes ulike sterke sider og talenter – enten det er innen språk, matematikk eller mekanikk. Virkelig vågal politikk motivert av et sosialliberalt tankesett kunne være for eksempel å bryte delvis med organiseringen av skolen i "klasser" (årskull) og heller dele elevene i deler av skoleåret i tematiske kompetansegrupper basert på talent. Ofte drukner denne debatten i kritikken av at en slik skole vil være "elitistisk", med noen få vinnere og mange tapere. Det er synd fordi debatten, hvis den skal ta utgangspunkt i frihet, burde handlet om hvordan man makter å skape vinnere på så mange områder og på så mange måter som mulig. Talentutvikling er bare "elitistisk" hvis skalaen for vurdering er endimensjonal.

Skolepolitikken er et område hvor den sosialliberale forståelsen av frihet utgjør et selvstendig og viktig alternativ i norsk politikk. I "Det sosialliberale alternativ" (Samtiden 1-2003) argumenterer vi for at det også gjelder innen trygde-, nærings-, miljø- og innvandringspolitikken. Norsk politikk trenger et sterkt og tydelig sosialliberalt parti. Ikke minst fordi verken Sanner eller Djupedal med troverdighet kan påberope seg sosialliberalismens aller dypeste forpliktelse; reell frihet for alle.