Denne artikkelen sto på trykk i VG 21.3.03.

Det er tilløp til en ideologisk debatt etter at SV lanserte frihetsbegrepet i sitt nye program. Det er positivt, og det trengs i en tid hvor kortsiktighet, forenkling og populistiske utspill preger politikken mer enn godt er.

Frihet for enkeltmennesket er selve grunntanken i den sosiale liberalismen. Etter Venstres mening er verken den sosialistiske venstresiden eller den konservative høyresiden i stand til å bære denne verdien på fullgodt vis. Et sosialliberalt parti må være uavhengig av særinteresser.

Vi er inne i en ny frihetstid, men famler som samfunn med fortidens retorikk og løsninger. Tiden er derfor inne for en ny sosialliberal giv, og det er gledelig at stadig flere også utenfor Venstres rekker ser det. I VG-debatt 18. mars skriver Bjørn Brunstad, Thomas Bøe Hornburg og Gard Lindseth om det sosialliberale alternativ på en måte som Venstre kan gi sin fulle tilslutning. Deres kritiske merknader om Venstre her og i den større artikkelen i siste utgave av Samtiden er ikke så ulike våre egne analyser. Når de foreskriver et mer ideologisk selvbevisst og tydelig sosialliberalt parti – er det helt i tråd med det som er sentralstyrets vedtatte prosjekt: "Et sosialliberalt Norge og et større Venstre". Landsmøtet i april vil være startskuddet for et tydeligere og mer ambisiøst Venstre – under slagordet "Mer frihet – mer ansvar".

Ansvarsvegring

Fortsatt preges den norske debatten av et årelangt sosialdemokratisk hegemoni. Friheten er farlig, ansvaret ligger alltid "et annet sted", og Staten skal løse alle problemer – helst i går og med Mer Penger til alt. Ikke bare venstresiden, men også Fremskrittspartiet preges av denne tankegangen, som er konserverende, ansvarsfraskrivende og demokratifiendtlig. Velgerne oppfatter seg ikke som frie selvstendige borgere med samfunnsansvar, men mer og mer som en blanding av klienter og kunder. Vi får en sytekultur og en kravmentalitet som fører galt av sted, særlig fordi det finnes partier som innbiller folk at de kan få i pose og sekk, og slippe prioriteringenes dilemmaer og ubehageligheter. Venstre vil være en motvekt mot denne populismen. Det gir færre tabloide oppslag, men mer seriøs og langsiktig politikk.

SV i liberale klær?

Frihet forutsetter tillit til det enkelte menneske, og følgelig må frihet følges av ansvar. Her er et fundamentalt skille mellom en sosialliberal og en sosialistisk tilnærming til friheten. Sosialister frykter friheten fordi de nærmest forutsetter at den misbrukes. Derfor roper alltid misfornøyde sosialdemokrater og sosialister på staten. Får ikke sykehjemspasienter mat, er det regjeringens skyld (forutsatt at den er ikke-sosialistisk), ikke bestyrerens eller kommunens.

Når Djupedal sier at "politikken må ta utgangspunkt i det enkelte menneske" må en spørre om SV har endret hele sitt grunnsyn. Utgangspunktet for sosialismen har aldri vært enkeltmennesket, derimot gruppen og (arbeider)klassen. Tross fagre ord om det motsatte, bidrar SV til statlig detaljstyring av kommunene, med minstepris i barnehager, rigorøse minstestandarder i eldreomsorg og skole, øremerking av stadig mer. Ikke tillit, ansvar og kreativitet.

Venstres paroler er blant andre "Slipp kommunene fri" og "Slipp skolen fri" – fra detaljstyring, innskrenkende regelverk og pålegg. SV er ikke frihetens parti i disse spørsmål, men interessepartiet i allianse med de sterke, offentlige fagforeningene som har betydelig strukturkonservative interesser. Dette bidrar til at velferdssamfunnet forvitrer i stedet for å fornyes og videreutvikles. Mangel på næringspolitikk er et annet konserverende element i SVs politikk. Misunnelse og fordeling er viktigere enn å gi frihet og incitamenter til initiativ og nyskaping.

Viktig sentrum

Sosialliberalismen avgrenser seg på den ene siden mot sosialisme og sosialdemokrati, på den andre mot høyreliberalismen – der staten er en fiende og skal reduseres til fordel for "kreftenes frie spill". Høyre kaller seg ofte liberal-konservativt, og er ikke noe anti-stat parti. Men det har ulike fløyer, og det er viktig at et slikt parti trekkes mot sentrum, ikke i liberalistisk (Fr.p-) retning. Verdikonservatisme er noe vesentlig annet enn sosialliberalisme – i synet på tradisjoner og institusjoner, skattepolitikk og det offentliges oppgaver. I den sittende regjeringens plattform er dette balansert på en god måte. Det er helt avgjørende for et godt alternativ til Ap-makt at Høyre trekkes mot sentrum, og at vi har et livskraftig sosialliberalt parti.

Et sosialliberalt Norge

"De nye sosialliberalerne" er kritiske til hvordan Venstre forvalter den sosialliberale arven. Likevel er artikkelen i Samtiden møtt med stor glede i partiet. Den bidrar til en fornyet ideologidebatt og forfatterne står på samme grunnsyn som oss. Venstres svake posisjon blant velgerne kan ha mange årsaker – dels egen uformuenhet, historiske forhold, tidens dyrking av populistisk ansvarsfrihet, og at størrelsen i seg selv gjør det lett å marginalisere partiet.

Men Venstre representerer en stolt ideologisk retning som har framtiden for seg. Et moderne Norge må være et høyteknologisk miljøsamfunn, det må få en helt ny kultur for nyskaping og gründere, det må være et kunnskaps og kultursamfunn uten fordommer og diskriminering, og det må ha et optimistisk klima preget av borgeransvar og vilje til fornyelse og utvikling.

Derfor trenger vi et sosialliberalt oppgjør med det sosialdemokratiske hegemoniet i nordmenns hoder. Vi trenger mer frihet og mer ansvar.

Trine Skei Grande er nestleder i Venstre