Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 11.3.03., og er et motsvar til Walid al-Kubaisis artikkel Er kurderne alltid ofre? som sto på trykk i Klassekampen 28.2.03.

Alle som kjenner Irak vil med rette påstå at når det gjelder ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, politisk frihet og individuell frihet er situasjonen i Nord-Irak mye bedre enn i Irak for øvrig.

Klassekampen brakte 28.2.03 Walid al-Kubaisis to siders motinnlegg mot vår artikkel «Hvorfor ikke styrte Saddam?» i Samtiden 1/2003 (forkortet i Klassekampen 22.02.03). Innlegget kan kokes ned til følgende: Al-Kubaisi tviler på de alvorlige overgrepene som ba'th-regimet i Irak har begått mot den kurdiske og den sjiamuslimske befolkningen. Han kommer med en rekke grunnløse og oppblåste påstander og beskylder så kurderne for å være fascister.

Tall

I stedet for å diskutere vårt hovedanliggende, som er ba'th-regimets fascistiske ideologi og praksis, og hvordan man kan forholde seg til det, har al-Kubaisi valgt å angripe oss i det små.

Han sjokkeres over at vi anslår kurderne til 20 prosent av irakerne. Selv oppgir han en irakisk befolkning på 22 millioner. I forbindelse med opprettelsen av olje-for-mat-programmet anslo FN folketallet i det kurdiske selvstyreområdet til 3,7 millioner, altså 16,8 prosent av hele Iraks befolkning hvis 22 millioner stemmer. Det kurdiske selvstyret dekker imidlertid ikke hele det området i Nord-Irak hvor kurdere er i flertall. Det er også store kurdiske befolkninger i byer som Bagdad, Mosul og Kirkuk. Mange kurdere er også tvangsflyttet til sør, og mange befinner seg i eksil. At kurderne utgjør 20 prosent av Iraks befolkning er et rimelig anslag. Den nederlandske eksperten Martin van Bruinessen anslår at kurderne er 23 prosent i Irak.1

Al-Kubaisi sjokkeres også over at vi skriver at 4.500 landsbyer og småbyer er blitt tilintetgjort i irakisk Kurdistan. Med utgangspunkt i en lemfeldig omtale av de 5.000 menneskene som ble drept av kjemiske våpen i Halabja, foretar al-Kubaisi et tendensiøst regnestykke og vil ha det til at vi har hevdet at flere enn 4,5 millioner kurdere ble drept i anfal-kampanjen, altså flere enn det er kurdere i Irak. Hvorfor ikke forholde seg til de fakta vi presenterer, selv om de er ubehagelige?

Halabja

Også andre steder har al-Kubaisi omtalt Halabja som en landsby. I sitt innlegg (28.02) antar han at alle i Halabja ble drept i det kjemiske angrepet. Vi finner det bemerkelsesverdig at han 15 år etter denne massakren ennå ikke har interessert seg nok for dette til å undersøke hva som skjedde og hvordan det kunne skje.

Den kurdiske byen Halabja hadde i 1988 rundt 50.000 innbyggere (10 videregående skoler, 40 barneskoler, 3 sykehus, tobakksindustri). Fordi Kurdistans patriotiske union, PUK, hadde erobret byen og sluppet inn iranske tropper, ble byen utsatt for den irakiske hærens tre dager lange motangrep med konvensjonelle og kjemiske våpen. 5000 mennesker døde av giftgassen som ble brukt, opptil 10.000 ble skadet. Vi vil tro at det ikke er mot bedre vitende al Kubaisi bagatelliserer Halabja. Men de som kjenner Irak og har vært i Nord-Irak, vet at Halabja ikke er en landsby. Skal vi snakke om landsbyer som ble angrepet med kjemiske våpen, vil det handle om Sargalou, Bergalou, Balisan, Zewa Shkan, Sheikh Wasan, Ja'faran, Serko, Bileh, Malakan, Haladin, Yakhsamar, Seikh Bzeini, Takiyaeh, Askar, osv, osv...2 Dette er begynnelsen på en lang liste landsbyer som er blitt angrepet med giftgass av det irakiske regimet.

Anfal

Anfal-kampanjens logikk kan ikke forklares med Irak-Iran-krigen, men var regimets systematiske, planlagte ødeleggelse av den kurdiske landsbygda. Under kampanjen ble det brukt kjemiske våpen mot flere av landsbyene som ble ødelagt. Human Rights Watch-rapporten Genocide in Iraq anslår at 50.000 til 100.000 mennesker ble drept direkte som en følge av kampanjen mens et stort antall mennesker også forsvant. Kurderne oppgir antall forsvunne til 182.000. Da de konfronterte Ali Hassan al-Majid, Saddams fetter som ledet kampanjen, med dette antallet i 1991 utbrøt han «det kan ikke ha vært flere enn 100.000». Hvorfor påstår al-Kubaisi at vi bringer «1001-natt-fantasi» når Ali Hassan al-Majid har vedgått skyld på denne måten?

De fleste som ble rammet av anfal ble ikke drept, men tvangsflyttet enten til «konsentrasjonsbyer» eller «mujamma'a» langs hovedfartsårene i Nord-Irak, eller til Sør-Irak mot grensen til Saudi-Arabia og Jordan. Folketallet i byene, som Suleimaniya, Arbil og Dohuk, økte også sterkt som følge av anfal.

Sikkerhetssone

Det er imidlertid viktig å huske at regimet helt fra midten av 1970-tallet, etter at ba'th-regimet hadde knust den kurdiske revolusjonen, begynte å opprette en sikkerhetssone langs grensen mot Tyrkia og Iran. Landsbyene ble ødelagt og befolkningen tvangsflyttet til «mujamma'a-er». Anfal-kampanjen innebar at sikkerhetssonen ble utvidet til å omfatte 90 prosent av den kurdiske landsbygda, og at raseringen ble gjennomført på en svært systematisk og brutal måte.

Ba'th-regimet benektet tidligere bruken av kjemiske våpen mot Halabja, men har aldri benektet anfal-kampanjen. Ifølge Genocide in Iraq ble det ødelagt omtrent 2.000 landsbyer fra 1987 til 1989. Landsbyødeleggelsen fra 1975 til 1991 blir beregnet til å omfatte flere enn 4.000 landsbyer. Den kurdiske regionalregjeringen oppgir 4.500 ødelagte landsbyer og forteller at 3.000 er blitt gjenoppbygd i selvstyreområdet siden 1991. (I Hajars kurdisk-kurdisk-persiske ordbok Hambana bora i tre bind finnes navnene på de ødelagte landsbyene.)

Gass

Spørsmålet om hvor mange ganger ba'th-regimet har brukt kjemiske våpen mot den irakiske sivilbefolkningen er ikke fullt utredet. Av 18 tonn dokumentasjon over ba'th-regimets virksomhet som ble sikret under opprøret og brakt til USA, er det skrevet en rapport, Genocide in Iraq, på 370 sider. Den omhandler anfal-kampanjene i 1987-1989 og dokumenterer 40 angrep med kjemiske våpen. Den foregir ikke å gi noen full oversikt og dekker især Suleimaniya-provinsen. Noe av dokumentasjonen ble ikke sikret og ble ødelagt under opprøret. Som det står i rapporten: «Mye gjenstår imidlertid å gjøres før en har alle svarene om tragedien som rammet kurderne.»

Vi nevner den tidligste bruk av giftgass mot sivilbefolkningen vi har funnet omtalt. Den rammet landsbyen Dakan i august 1969 – drøyt et år etter ba'ths andre kupp. Vi kjenner peshmarga som ble rammet av kjemiske angrep på 1980-tallet. Hvor mange slike angrep som fant sted og i hvor stor grad de rammet sivilbefolkningen, finnes det ingen oversikt over. Sjiamuslimene anklager også ba'th-regimet for å ha brukt kjemiske våpen da opprøret ble slått ned i 1991 og under dreneringen av sumpene.

Dokumentasjon

Ingen ville høre snakk om bruk av kjemiske våpen mot sivilbefolkningen i Irak på 1980-tallet. Etter én uke i Irak betvilte reporteren Milton Forest i International Herald Tribune i oktober 1988 at noe giftgass-angrep hadde funnet sted. Han mente det var urettferdig å straffe Irak for en forbrytelse som ikke kunne bevises.3

Den tyrkiske fritenkeren Ismail Besikci trekker fram det islamske toppmøtet som fant sted tre dager etter Halabja-massakren i Kuwait (20.3.1988). Det ble diskutert et stort antall saker, som Afghanistan, Palestina, Iran-Irak-krigen og etnisk undertrykkelse av tyrkerne i Bulgaria. Det ble vedtatt resolusjoner mot Sovjets okkupasjon av Afghanistan, Israels terror mot palestinerne og Bulgarias tvangsendring av tyrkiske navn til bulgarske. Men det fascistiske ba'th-regimets forbrytelser mot kurderne i Irak ble ikke nevnt med et ord.4 Den sovjetiske journalisten Igor Smikhin rapporterte i ukeavisa Za rubezhom (nr. 4 1989) om hvor fint kurderne hadde det i de nybygde «mujamma'a»-ene. Han benektet ikke at gass var blitt brukt av det irakiske regimet, men det var bare for å sikre landets grenser.5 Pravda benektet Halabja.

Al-Kubaisi spør hvorfor den sikrede dokumentasjonen ble brakt til USA. Det er klart: For kurderne var det viktig å sikre materialet og få USA, som så ut til å ha skiftet syn på ba'th-regimet, til å forstå alvoret i situasjonen i Irak. De hadde ingen grunn til å tro at dokumentasjonen ville bli ivaretatt noe annet sted eller være trygg i Irak. USA var også et naturlig valg framfor menneskerettighetsorganisasjonene som hadde kjent til og rapportert om ba'th-regimets overgrep i årevis uten noen politisk virkning verken i vest eller øst.

Svertingen av Makiya

Vi har lest Edward Saids artikkel «Misinformation about Iraq» i Al Ahram, og er verken imponert over personangrepene mot Kanan Makiya i Saids artikkel eller måten al-Kubaisi bruker Said som autoritet for å sverte Makiya som CIA-agent. Ingen, minst av alle CIA, var interessert i en avsløring av ba'th-partiets terrorregime da Makiya utga sin bok The Republic of Fear i 1989.

Said rammes selv av den kritikken Makiya retter mot arabiske intellektuelle for å lukke øynene for menneskerettighetsbruddene som begås av de arabiske diktaturene. 7.3.1991 skrev Said: «Påstanden om at Irak gasset sine egne innbyggere er ofte blitt gjentatt. Det er i beste fall usikkert. Det finnes minst én War College-rapport, som ble laget da Irak var USAs allierte, som påstår at gassingen av kurderne i Halabja ble gjort av Iran. Få mennesker nevner slike rapporter i media i dag, selv om de noen ganger dukker opp i alternativpressen».6

Said må forstås dithen at en rapport fra War College som ble laget mens USA var Iraks allierte og ville beskytte Irak, er mer troverdig enn rapporter om Iraks menneskerettighetsbrudd fra ofrene selv eller internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. Tanken på selv å undersøke saken, slo verken Said eller andre arabiske forfattere enn Kanan Makiya som utga boken Cruelty and Silence om anfal-kampanjen i 1993. Vi tror Makiya angripes fordi han har påpekt at arabiske intellektuelle stadig gir kolonialismen og imperialismen ansvaret for arabisk despoti og fascisme i stedet for å søke årsaken i den arabiske sjåvinismen.

Beskyldninger

Ingen av våre kilder omtaler hendelsene i Kirkuk i 16. juli 1959 som kurdernes forsøk på å utrydde den tyrkmenske befolkningen i byen. Vi kjenner ikke igjen hendelsene slik al-Kubaisi skildrer dem og spør om han kan belegge sine påstander.

Våre kilder forklarer hendelsen politisk og fordeler ansvaret mellom det irakiske kommunistpartiet og etniske motsetninger mellom kurdere og tyrkmenere, men legger hovedansvaret på kommunistpartiet som spilte på de etniske motsetningene.7 En av våre kilder sier at kommunistpartiet ble narret og lurt i Kerkuk og senere forgjeves prøvde å gjenvinne Qasems sympati.8 Uansett er tyrkmenere og kurdere enige om at Kerkuk ikke heter «Ta'mim», som fascisten Saddam vil kalle byen.

Når det gjelder kurdernes hevn mot ba'th-partiet under opprøret i 1991 er det riktig at den var blodig. For eksempel ble alle ba'thiene som befant seg i sikkerhetspolitiets hovedkvarter i Suleimaniya ble drept av folkemengden – også kurdiske ba'thier. Det fortelles om mødre gikk løs med kjøkkenkniv på de menn som hadde torturert, drept og voldtatt deres familiemedlemmer. Det som særlig hisset opp folkemengden var å komme over rom med titalls nakne kurdiske kvinner. Det er ikke riktig at kurderne angrep alle araberne i det kurdiske området. Å kalle kurderne for fascister på den måten som al-Kubaisi gjør, er å bruke fascisme som et skjellsord. Folkemengden hadde ingen fascistisk ideologi, den svarte imidlertid på fascistiske overgrep ved selv å begå overgrep som ikke på noen måte kan forsvares, bare forstås.

KDP og Mossad

Al-Kubaisi ser ut til å mene at fordi Mustafa Barzani gjorde avtaler med Mossad på 1970-tallet, er KDP for evig irrelevant. Vi har ikke til hensikt å forsvare verken KDP eller PUK og deres varierende allianser og innbyrdes stridigheter. Historien om kurdernes politiske partier kan imidlertid fortelles mer balansert og bedre informert enn det al-Kubaisi kan eller vil gjøre. Det er riktig at KDP gjorde avtaler med Israel, og at KDP og PUK i dag forsøker å vinne USAs støtte for kurdernes sak. Dette er ikke merkeligere enn at arabiske land gjør avtaler med Israel, og at palestinerne søker å vinne USAs støtte for sin sak. Skal det som er halal for noen, være haram for andre?

Mye bedre enn Saddam

Al-Kubaisis sammenligning av Barzani og Talabani med kong Fahd og kronprins Abdellah i Saudi Arabia er skivebom. Hans betegnelse av Det kurdiske selvstyreområdet som «et tilfluktsted for de som myrder sine døtre og koner» er odiøs. Vi foreslår at al-Kubaisi leser foredraget om æresdrap Nazaneen Rashid holdt på rundebordskonferansen om vold mot kvinner i Kurdistan i oktober 2002.9

Krig, anfal, tvangsflytting, massedrap, eksil har ført til at det er et kvinneoverskudd i irakisk Kurdistan. De kurdiske kvinnene har også vært utsatt for ba'th-regimets seksualiserte overgrep med systematisk bruk av voldtekt. Det store antall enker har hatt vanskelig for å forsørge seg og sine. Usikkerheten i de kurdiske selvstyreområdene fremmer også framveksten av islamsk fundamentalisme, som også rammer kvinnene. Ingen vil påstå at situasjonen i Nord-Irak er ideell, eller at området har et fullt fungerende demokrati. Men alle som kjenner Nord-Irak vil med god rett påstå at når det gjelder ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, politisk frihet, individuell frihet er situasjonen i Nord-Irak mye bedre enn i Irak for øvrig og de fleste landene i området.

Det er ikke sant at vi likestiller sunniarabere med ba'th-fascime. De vi anklager er de fascistiske gjerningsmenne uansett om de er sjiaer, kurdere, sunniarabere, tyrkmenere, assyrer eller kristne. Selvsagt er fengslene i Irak fulle av fritenkere – sunniarabere, sjiaer, kurdere, tyrkmenere. Selvsagt lider hele iraks befolkning under ba'th-fascimen, unntatt dem som regimet privilegerer, og som derfor støtter regimet.