Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 28.2.03., og er et svar på artikkelen Hvorfor ikke styrte Saddam? som sto på trykk i Samtiden 1/2003 og Klassekampen 22.2.03.

En overdrivelse av kurdernes lidelse tjener ikke kurdernes sak.

Kurderne har rett til en selvstendig stat, med grenser, flagg, hær og eget herredømme over sin skjebne. De har rett til å bli internasjonalt anerkjent. Kurdistan er et traume i menneskehetens samvittighet, i likhet med Palestina.

Og fordi kampen for kurdernes rettigheter er en nobel sak, burde forkjemperne basere denne kampen på fakta, ikke overdrivelse, fantasi og falske premisser. Overdrivelse av situasjonen tjener ikke kurdernes sak. Tvert imot har en slik taktikk en bumerang-efffekt. Og overdrevet er hva Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad gjør i sin artikkel i Klassekampen lørdag 22. februar. Artikkelen tar opp Irak-saken fra et kurdisk ståsted. Forfatterne overdriver kurdernes lidelse, og benekter at sunniarabere lider i kampen mot Saddam Hussein. Etter å ha gjennomgått artikkelens kilder tviler jeg på artikkelforfatternes kilder og troverdighet og tar alt med en klype salt.

Faktiske feil

Forfatterne skriver at kurderne utgjør 20 prosent av Iraks befolkning. Da jeg følte at dette ikke stemte, kikket jeg på kilden (fotnote nr.1). Forfatterne nevner ingen kilde, men i stedet følgende: "Tallene oppgis anslagsvis. Ingen pålitelig moderne folketelling finnes." Det vil si at tallene er tatt ut av lufta, med overdrivelse av kurdernes antall.

OK. La oss anta at dette tallet (20 prosent) er riktig. I så fall er kurdernes antall i Nord-Irak 4,4 millioner (av Iraks 22 millioner). Forfatterne skriver videre at Saddam angrep kurderne og at "4500 landsbyer og byer ble pulverisert."

Er dette riktig? I de tre små fylkene i Nord-Irak skal det altså finnes 4500 landsbyer og byer? Jeg har lest geografi, men ikke klart å finne tusener av landsbyer og byer i Nord-Irak.

Vel! La oss ta dette regnestykket: Antall døde i landsbyen Halabja var 5000 kurdere. La oss anta at det ikke er 5000 kurdere, men kun 1000 kurdere som bor i hver av de 4500 landsbyene som forfatterne nevner. Det betyr at 4,5 millioner kurdere ble drept. Dette er mer enn kurdernes antall i hele Nord-Irak.

Hvorfor denne overdrivelsen, som hører til "1001 natt"-fantasi og science fiction, men ikke til Kurdistans virkelighet, kjære forfattere?

Udokumentert

Artikkelen frembringer ny udokumentert informasjon om at Saddam ikke bare har brukt kjemiske våpen mot Halabja i 1988, med 5000 kurdiske ofre, men forteller også om "40 til 200 kurdiske landsbyer angrepet med giftgass." Er det 40 eller 200 landsbyer eller fra 40 til 200? Er dette et dokumentert faktum eller også "anslagsvis"?

Og da jeg kikket på kilden i fotnote nr. 10, fant jeg ikke en bestemt kilde. Isteden leste jeg følgende: "5,5 millioner sider dokumentasjon, omtrent 10 tonn, ble brakt til USA." I tillegg nevner kilden kun 40 landsbyer i rapporten, ikke "40 til 200". Forfatterne har vært generøse mot kurderne og opphøyet tallet på byene opp til 200. Men hvorfor har kurderne sendt dokumentene til USA, ikke til humanistiske organisasjoner rundt i verden? Merkelig at Saddam brukte giftgass mot 40-200 landsbyer, og ingen kurder eller vestlig journalist har visst om dette. Plutselig dukker dette opp i irakiske dokumenter i USA. Hvorfor kunne verden vite at Saddam brukte kjemiske våpen mot landsbyen Halabja, men ikke at de ble brukt i de andre 40-200 byene?

Vestlige ledere som Blair fabrikkerte rapporten ved å sitere en gammel doktorgradsavhandling. Amnesty ble lurt av en fabrikkert skrøne om den kuwaitiske sykepleieren som fortalte om irakiske soldaters forbrytelse mot barn i Kuwait. Det viste seg at hun var datteren til Kuwaits ambassadør i USA og aldri hadde vært i Kuwait. Hvorfor skal vi da akseptere slike dokumenter som er irrelevante?

Historiske feil

Forfatterne skriver at britene la makten i Irak i hendene på sunnimuslimske arabiske nasjonalister. Dette er ikke riktig. Da britene invaderte Irak var den arabiske nasjonalistiske bevegelsen ennå ikke født. Det var ingen nasjonalistiske arabere i hele verden. Men forfatterne skjelner ikke mellom araber og fascist, mellom nasjonal og nasjonalistisk. Arabisk nasjonalisme var et svar på det franske og engelske koloniveldet.

I 1931 la britene makten i hendene på en demokratisk regjering. Der var det en parlamentarisk praksis med statsminister al-Sadr, en shiamuslim, seks kurdiske ministre og mange militære ledere fra den tyrkisk minoriteten, i tillegg til en jødisk finansminister. Det er latterlig å lese at: "talsmannen Ali Saleh Sa´edi uttalte i 1963 under ba´th-kuppmakernes pressekonferanse i Bagdad at "vi er kommet med et anglosaksisk tog" i en tid hvor kuppmakerne legitimerte kuppet med en klar patriotisk holdning mot imperialisme og kolonialisme.

For CIA

Forfatterne bruker Kanan Makiyas bøker som kilde. Denne irakeren skrev boka "Republic of Fear: Saddam´s Iraq" som bestillingsverk for CIA. Han brukte Samir al-Khalil som pseudonym, og torde ikke å stå for boka, fordi han er en mistenkt person. Samarbeid med CIA i 1989 var ikke en ærefull sak. Nå er folk stolte av å jobbe for CIA. I ettertid, da opposisjonen samarbeidet med CIA offentlig, tilstod han at han var forfatter av boka.

Makiya besøkte Israel da han ble aktiv i den CIA-støttede opposisjonen, der fikk han godkjent den nye regjeringen som CIA håndplukket. Edvard Said, den internasjonalt kjente forfatteren av boka "Orientalismen", har skrevet en artikkel der han advarer mot K. Makiya.

Forfatterne plasserer Makiya i fotnotene som troverdig kilde. Nå er opposisjonen sparket av USA. USA vil selv styre Irak med en amerikansk general. Selv ikke amerikanerne har respekt for disse irakiske nikkedukkene som hevder de er opposisjonelle. Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad skriver at opposisjonen er enige om å støtte amerikansk invasjon. Men akkurat nå har de skiftet holdning, etter at USA kastet vrak på eksilregjeringen som forfatterne hyllet, og etter at de har oppfattet at tyrkerne vil komme inn i Nord-Irak. USA gir blaffen i løftene til kurderne. USA stoler ikke på sine agenter.

1959-massaker

Problemet er ikke slik forfatterne fremstiller det: At kurderne er ofre og araberne er mordere og fascister. Dette er grove overgrep mot sannheten. Hva gjorde kurderne mot araberne i 1991? Det var ren massakre for alle arabere. Jeg snakker ikke om Saddams menn og soldater, men sivile arabere som bodde blant kurderne og snakket kurdisk.

Min familie ble rammet. Det er bare fordi de opprinnelig er arabere. Er ikke dette fascistisk massakre? Kurderne hadde lite makt i Qasims maktperiode. Hvordan brukte de den lille makten de hadde? Kurderne angrep tyrkerne som utgjør 80 prosent av Kerkuk-byen den 14. juli 1959. Tyrkerne er en minoritet i Irak, flesteparten av dem bor i Kerkuk-byen. Kurderne kom fra forskjellige byer med våpen, angrep byen, slaktet og hengte hundrevis av tyrkere og begravde unge menn levende. Dette sjokkerte hele Midtøsten-området. President Qasim måtte holde en tale i Mar Josefs kirke der han betegnet kurderne som barbarer uten moral og menneskelige prinsipper.

Kurdernes mål var å utslette den tyrkiske befolkningen i den oljerike byen Kerkuk for å forandre byens identitet og preg. De fascistiske kurdere ville via masseutryddelse og folkemord overta byen som kurdisk by. Nå betegner den tyrkiske minoriteten det demokratiske styret i flyforbudssonen som "Det bevæpnede demokrati" og de er redde for utviklingen. Kurderne har til og med forandret navnet på de tyrkiske byer i Nord-Irak: Dibis ble Dobiz og Ton Kobri til Perwi, Arbil til Holer. Det nasjonalistiske preget i det politiske kjøret er kjent for alle. Men hvem kan protestere mot det kurdiske styret når USA støtter dem?

Sunniarabere

Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad fremstiller Iraks konflikt slik: Det er mindretallet av sunniarabere som er i konflikt med andre minoriteter: Shia-arabere, kurdere og andre små etniske og religiøse minoriteter. Dette er grove feil. Forfatterne fornekter sunniarabernes lidelser og peser etter vestlige medier som manipulerer verdensopinionen til å akseptere krigen. Sunniarabere er rammet av Saddams forfølgelse. De var de første som protesterte mot Saddam, siden 1979 og helt til første skudd i 1991 etter invasjonen av Kuwait har sunniarabere vært ansvarlige for opprør, snikmord-forsøk på Saddam og militærkupp.

Det fins ikke en eneste sunnifamilie i Irak som ikke har ofret et eller to familiemedlem i kampen mot Saddams despoti: al-Kubaisi, al-Duri, al-Jubouri, al-Niemi, al-Samaraie, al-Dilemi, al-Rawi, al-Hadithi, al-Durreh, al-Adami, al-Badri, al-Hiti og så videre. Men sunniarabere har ikke samarbeidet med utenlandske makter og ble ikke brukt av andre etterretningstjenester. Shia-muslimene ble styrt av regimet i Iran og skremte irakerne med et fundamentalistisk islam etter Khomeinis linje.

Kurdiske medskyldige

Kurdernes største plage i Irak har alltid vært deres politiske ledere. Kurdernes ledere har manglet evne til å handle i samsvar med begivenhetenes gang. Kurderne i Nord-Irak har hittil ikke hatt et eneste selvstendig opprør. Alt bevæpnet opprør har vært bestilt fra utlandet: fra engelske kolonister, sjahen i Iran, Israel, Tyrkia og USA.

Sjahen var i konflikt med Irak og ga kurderne støtte. De erklærte opprøret. Da Sjahen i 1975 undertegnet en avtale med Irak i Alger, ble kurdernes opprør knust i løpet av tre dager. Mustafa Barzani, kurdernes nasjonale helt, etablerte kontakt med Mossad og besøkte Israel ut fra den logikken: "Jeg og Israel har en felles fiende: araberne."Mossad hadde et kontor i Nord-Irak i det Barzani-kontrollerte området. Dette var idiotisk spill fra Barzani. For resten av det irakiske folket mistet sympatien for kurderne da besøket til Israel ble kjent etter at Israelske media publiserte artikkelen med bilder om besøket. Irak og resten av den arabiske verden var i konflikt med Israel. Kurdiske ledere viser ikke hensyn til de arabiske folkene. En fornuftig frihetsforkjemper gjør ikke dette. Revolusjonære kan lett skille mellom landssvik og frihetskamp. Derfor er det feil å sammenlikne samene med kurderne, slik Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad gjør: Samene har ikke samarbeidet med tyske okkupanter for å hevne seg på nordmenn. Kurderne er stolte av samarbeidet med Mossad. De benekter det ikke. I dag er de brikker for USA. Jeg ser ingen forskjell mellom den reaksjonære kongen i Saudi Arabia og de mektige kurdiske lederne i Irak.

Den nåværende leder for Kurdistans demokratiske parti Masud Barazani, og hans bror Idris Barazani har hatt et etterretningskurs i Mossad i Israel. De har fremdeles kontakt med Mossad. Syria protesterte for en stund siden mot dette. Det var fordi avlyttingsinstrumenter også var rettet mot Syria.

Interne konflikter

Kurdernes interne konflikter utviklet seg til blodbad. I flyforbudssonen i Nord-Irak etablerte de to kurdiske hovedfraksjonene seg: Kurdistans demokratiske parti (KDP), ledet av Masod Barzani, og Kurdistans patriotiske union (PUK) ledet av Jalal Talabani. De to kurdiske partiene kolliderte med hverandre og det var massakrer som varte fra 1994 til 1996.

Amnesty International og andre humanistiske organisasjoner rapporterte at menneskerettighetsforholdene er betydelig verre enn da Saddam hadde makten i Nord-Irak. Rapporten forteller om grusom tortur og forfølgelse. Den ble publisert i Norge også. De hadde ikke avsluttet krigen før de ble truet av amerikanerne med at flyforbudssonen ville bli opphevet og kurderne ville miste makten til Saddams styrker. Forholdet er fremdeles spent. Det vil eksplodere når som helst. Det er fordi kurderne i likhet med resten av det irakiske folket ikke er vant til demokratiske løsninger på sine problemer. Kvinnenes situasjon er heller ikke særlig bra. 116 kvinner har blitt drept. Nord-Irak er blitt tilfluktsted for de som myrder sine døtre og koner. Dette kom fram på svensk tv.

Og fordi Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad hevder at den CIA-støttede opposisjonen kommer til å skape demokrati i Irak etter en amerikansk invasjon, må vi se på de demokratiske krefter blant kurderne: De to kurdiske partier har aldri praktisert demokrati. Mustafa al-Barzani ledet Kurdistans demokratiske parti siden det ble opprettet på 1940-tallet. Da han døde som flyktning hos sin onkel Sam i USA, ble sønnen Masud hans stedfortreder. Barzani-familien eier dette partiet og dets medlemmer slik familien eier hus, kyr og geværer. Og siden 1976 har Jalal Talabani opprettet og ledet Kurdistans patriotiske union. Til nå er Jalal Talabani sjef og diktatur i partiet og sitt område. Hvilket demokrati snakker forfatterne om? Kan man stole på slike folk som snakker om demokrati og ikke praktiserer demokrati i sitt eget parti?

Amerikansk frigjøring

Om USA vil redde folket, kan vi vente og se. Bush og Blair har sine mål som de satser på å oppnå, uten hensyn til irakerne i det hele tatt.

Da prins Abdullah av Saudi-Arabia besøkte USA i april 2002, ba han ærbødig om at USA skulle ta mer hensyn til reaksjonene i den arabiske verden på USAs støtte til Israels terror og undertrykkelse mot palestinerne. Prinsen ble fortalt i klartekst at USA ikke bryr seg om hva han og andre arabere synes. Jeg forstår derfor ikke hvorfor forfatterne vil satse på en amerikansk invasjon av Irak for å frigjøre irakerne.

Videre debatt om denne artikkelen:

Klassekampen 10.3.03.