Norsk litteratur står fullt på høyde med den danske, men hva med norsk litteraturomtale? Kan det skyldes nordmenns hang til "å falle ut i ekstremiteter", at så mange forsøk på å rokke ved de vante litteraturforestillinger ender i bikkjeslagsmål? At den balanserte litteraturomtale, som klarer å håndtere to sannheter på én gang, ikke har fått noe feste i våre gjengse litteraturbeskrivelser?

Ludvig Holberg, bergenseren som gjorde danske av seg, hadde denne "unorske" evnen til både å kunne fabulere og å kunne overveie. Knut Hamsun er eksemplet på en fabulator som ofret all sin "overveielse" på diktningens alter, til skade for hele nasjonen. Og for hans diktning, mener mange. Henrik Wergeland kunne både dikte og overveie, men han levde i et slikt forrykende tempo at livet tok slutt, før de ettertenksomme overveielser kom til å sette et varigere preg.

Hans E. Kinck, Arne Garborg, Olav H. Hauge var diktere som søkte balansen mellom fabel og omtanke. Kanskje det er fordi norske lesere søker fabel mer enn omtanke, at de tre nevnte vestlendinger – og mange med dem – ikke riktig når fram med sine overveielser, i samme grad som skrivere med hang til "ekstremiteter". Fra debatten omkring norsk modernistisk diktning er det stadig Arnulf Øverlands tungetalevås som refereres, like mye som Erling Christies sindige utlegninger.

Norsk litteraturomtale i det tyvende århundre er preget av ett verk, som gjorde nytte i den overordnede funksjon det synes styrt av: som et bidrag til nasjonsbyggingen etter 1905. Verket er – som alle vet – Francis Bull/Fredrik Paasche/A.H.Winsnes: Norsk litteraturhistorie I–V (1924–37).

Her noen linjer fra Francis Bulls innledning til bind 2, for å minne om koblingen mellom land og litteratur:

Ved indgangen til det 16. aarhundrede gled vort land ned i den dypeste bølgedal som tusen aars historie vet at melde om. Baade politisk og nationalt, baade økonomisk og litterært synes elendigheten uhjælpelig; som stat og som nation syntes Norge at være utslettelsen nær. Men paa bølgedalen følger umiddelbart en stigning …

Her er det gullalder-forestillingen som styrer litteratur-utlegningen – med resultatet allerede innkassert: at fra Wergeland til Ibsen går en uavbrutt stigning, som videreføres i det nye århundre med nobelprisvinnerne Bjørnson, Hamsun, Undset, samt de som ikke fikk den: Olav Duun, Olav Aukrust, Olaf Bull. Nasjonens historie, dikterens biografi, bøkenes skrift danner den sidestilte treenighet som skal borge for vår unge nasjons eksistens og fortreffelighet.

"Vår ære og vår makt/har hvite seil oss brakt" – var det ikke så han sang, en av nasjonens store sønner, 37 år før 1905? Bull/Paasche/Winsnes kunne – 32 år etter 1905 – ha avsluttet sine bind med det usagte postulat: "Vår ære og vår makt/har hvite ark oss brakt". Dertil kommer de vinterolympiske leker, der den norske seiersrekke i Chamonix 1924 umiddelbart fikk sitt journalistiske slogan: "Vi viste verden vinterveien".

Sjøfart, litteratur, vintersport – målt i tonnasje/nobelpriser/gullmedaljer – en liten nasjon rekker hånden i været for å minne verden om at den fins! Greitt nok i 1905, i 1924, kanskje i 1937. Men muligens i behov av fornyelse etter århundrets verdenskrig nummer 2?

Denne fornyelse er ikke kommet. Cappelens Norges litteraturhistorie 1-6 (1975, red. Edvard Beyer) makter ikke å skape en rimelig balanse mellom norsk 1800- og 1900-talls-diktning. Suppleringsbindene Etterkrigslitteraturen 1–3 (1996–98, ved Øystein Rottem) stanser i et overfladisk katalogpreg. Ettbindsverket Norsk litteratur i tusen år (1994, red. Bjarne Fidjestøl m.fl.) lar fornuftig nok flere skribenter dele på oppgaven, men igjen er det lesningen av litteraturen etter 1945 (ved Idar Stegane) som ikke går på dypet. Per Thomas Andersens enmannsverk Norsk litteraturhistorie (2001) er en akseptabel – og som leserprestasjon kanskje imponerende – komprimert utlegning, som mister grep og motivasjon ved det lyrisk-poetiske oppbrudd på 1960-tallet.

Den eneste nyskaper de siste tyve årene er Willy Dahls Norges litteratur I–III (1981–89), inndelt i periodene 1814–1884/–1935/–1972. Litteraturen leses synkront med den historiske tid og de sosiale vilkår som rår: periodeinndeling gis rangen framfor forfatterinndeling. Dette fragmenterer enkelte diktere, men gir lesningen et friere rom. I etterordet plederes det for en "åpen diskurs" – opphavsmannen vil ikke "tale som om han utsa endelige sannheter". Billedmaterialet dokumenterer forfatterne i hverdagslaget, ikke bare avfotografert hver gang de mottar en pris.

Det er merkelig at våre forlag forbi århundreskiftet ennå ikke har maktet å få fram et fullt anvendelig norsk litteraturhistorieverk. Dilemmaet er ikke løst ved Willy Dahls grep, for diktningens språklige fundament forblir relativt uberørt også hos ham.

Det synes som om den norske litteraturomtale ikke makter å innfange det tyvende århundres modernitet, der følelsen av oppbrudd nok er nedfelt tematisk, skjønt på dypet først i det språklige uttrykk. Og da må vi til poesien.

Vi må forstå Obstfelder, Brekke, Hofmo, Heggelund. Vi må lese Olaf Bull om igjen. Og Nordahl Grieg. Vi må sammenligne Rudolf Nilsen med sosialistpoeter ute i verden – César Vallejo og Attila József. Vi må diskutere stagnasjon og fornyelse i våre store lyriske forfatterskap. Kanhende også de vilkår den norske litterære institusjon gav poetene i det tyvende århundre, med smaksdirigenter som Carl Nærup over Sigurd Hoel til Hartvig Kiran. Hvorfor ville (eller kunne) ikke Helge Krog forstå Kristofer Uppdal? Hvorfor ble Ernst Orvil marginalisert? Hvorfor leser man ikke ut livsbuen hos Gunnar Reiss-Andersen? Hvor skal man plassere Georg Johannesens "konge-bøker"?

Vi har ikke hatt noen Georg Brandes i norsk litteraturkritikk, dansken som likevel gjorde jobben for våre "gullalder-diktere". Verre er det at vi ikke har hatt noen iherdig, adekvat leser fra det tyvende århundre, en svenskenes Bengt Holmqvist (1924-2002), en danskenes Torben Brostrøm (f. 1927) – lidenskapelige poesiavlyttere som forsøkte å peile seg fram til det nye språks koder.

Begge tok utgangspunkt i den tekstbaserte nærlesning fra den anglo-amerikanske "new critiscism", men uten helt å glemme de sosiale og språklige vilkår som omgav teksten. Med Holmqvists Svensk 40-talslyrik og Modern finlandssvensk litteratur (begge fra 1951), med Brostrøms Versets løvemanke (1960) og Poetisk kermesse (1962) fikk nabolandenes debatt om den nye lyrikken en styring som siktet mot en innforlivelse i det moderne diktspråk.

Det er sagt før og det tåler å sies igjen: Det er ikke skrevet et eneste samlende verk om den norsk lyriske modernisme. I Danmark har man fått utgivelser som Pejling af modernismen (1962, red. Knud W. Jensen), Finn Brandt-Petersen: Modernisme og kvalitet (1965), Modernismen i dansk litteratur (1967, red. Jørn Vosmar), Hans-Jørgen Nielsen: Eksempler (antologi 1968, med etterordet "Modernismens tredie fase"), Steffen Hejlskov Larsen: Systemdigtningen (1971), Opgøret mod modernismen (1974, red. Torben Brostrøm), Erik A. Nielsen: Modernismen i dansk lyrik 1870–1970 (1976) – for å nevne noen verk. En bred presentasjon av Brostøms litteraturanmeldelser i avisen Information 1956–2001 er samlet under tittelen Underspill (2002), likesom et utvalg 1978-2001 av hans "arvtager" fra samme avis, Erik Skuym-Nielsen, i boken Ordet fanger (2002).

Et utvalg viktige utgivelser i Sverige er Göran Printz-Påhlson: Solen i spegeln (1958), Björn Håkanson/ Leif Nylén (red.): Nya linjer (antologi 1966, med etterord), Ingemar Algulin: Den orfiska reträtten (1977), Kjell Espmark: Själen i bild (1977), Jan Olov Ullén: Det skrivna är partitur (1979), Bengt Holmqvist: Kritiska ögonblick. Essäer, artiklar 1946–1986 (1987).

I Danmark er nå det litteraturverk fullført som undertegnede ymtet om i en artikkel i Samtiden 2/2002. Den fjerde utgaven av Danske digtere i det 20. århundrede (red. Anne-Marie Mai) innebærer at de tidligere (lansert 1951, 1965, 1980) nå er erstattet – eller snarere supplert – av tre 650 siders nyskrevne bind, med til sammen 46 + 45 + 61 essays om danske forfatterskap fra Henrik Pontoppidan til Karen Blixen (bind I), fra Morten Nielsen til Hans-Jørgen Nielsen (bind II), fra Kirsten Thorup til Christina Hesselholdt (bind III).

Bøkene henvender seg til den interesserte leser, som ikke nødvendigvis behøver være innforstått med den akademiske sjargong. Det er forfatterskapet som er hovedsaken, men det foreligger ingen felles mal om hvordan den enkelte bidragsyter skal løse sin oppgave. En nærlesning vil gjerne være vinklet mot de biografiske omstendigheter som er relevante, hvilket naturligvis veksler fra forfatter til forfatter.

Leser man om Piet Hein, får man (av Maria Davidsen) vite at opphavsmannen til mer bortimot 10 000 Kumbel-gruk, trykt på dansk og engelsk i 170 000 eksemplarer – designer, oppfinner, matematiker, poet – har studert teoretisk fysikk ved Niels Bohr-instituttet i København og malerkunst ved Konstakademien i Stockholm.

Leser man om Tom Kristensen, får man en skarpsindig veiledning (av Frits Andersen) om hvordan forfatterens innlevelsesevne fikk ham til å bli en stor aviskritiker, ved å overta "en andens forfatters krop og lade en anden litteratur virke igennem sig uden hverken at skulle rivalisere eller få kvababbelser som epigon" – den yrkesbakgrunn som gjør Kristensens roman Hærverk (1930) til et mesterverk, umerkelig innskrevet mellom Dante og Joyce, Homer og Bibelen.

Og leser man Erik Skyum-Nielsen om Ole Sarvig, får man et eksempel på den danske litterære kánon i bevegelse, idet essayet åpent refererer til forrige utgaves presentasjon, der Poul Borum fremholdt at Sarvig i hans øyne var Danmarks eneste dikter i Nobelpris-klasse.

Den yngre kritiker følger Sarvig med billedtolkende fantasi i hans to første samlinger Grønne Digte (1943) og Jeghuset (1944), men så:

… følger en fase hvor den én gang frembragte vision skulle udlægges og tydeliggjøres … Denne overgang kan groft beskrives sådan, at billederne ophører med at søge sig frem, fordi digteren inordner dem som tjenende instrumenter under et syn dannet én gang for alle, samtidig med at musikken holder op med at anfægte digtets betydning, nu hvor digterens stemme har fået sandhetsstatus.

Hva Skyum-Nielsen her peker på, er det moment i en stor og anerkjent dikters verk der teksten forvandles fra bilder til besvergelser – eller, med den danske kritikers ord, "fra poesi til præk".

Hvilken norsk poesiomtale har våget gå inn og søke mot tilsvarende stagnasjonspunkter blant våre store, elskede, velrennomerte poesinavn?

Når det gjelder litteraturomtale kan nordmenn ha mye å lære av utlendingene. Først og fremst dette: Ingen lesning er den siste. Ingen metode er den selvsagte. Dikternes skrift må gis rangen, fremfor kritikernes teori. T.S. Eliot sa: "There is no method, except to be very intelligent." Ezra Pound, mer altomfattende: "Make it new."