I dag er det radikalt å demonstrere mot at folket i Irak skal få støtte til å frigjøre seg fra fascismen. Hvorfor har vi ennå ikke sett en demonstrasjon som krever at Saddam skal slippe strupetaket på Irak og skåne folket for mer elendighet, krig og flukt? spør Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad.

Gjennom hele landets historie, som få utenfor Irak vet noe om, har oljen i Irak vært irakernes største plage. Andre kan ignorere denne plagen : På grunn av sine økonomiske interesser har Russland og Frankrike motsatt seg USAs planer om et regimeskifte i Irak. På grunn av sitt perspektiv på USA og Iraks olje demonstrerer folk i Vesten mot "krigen mot Irak" og tjener dermed Saddam Hussein i hans kamp for å beholde jerngrepet om folket i Irak.

Anslagsvis to millioner irakere er drept i krig eller av regimet i løpet av ba’th-partiets 34 år ved makten. Fire millioner er drevet i eksil. En million er internt fordrevne. 200 000 er forsvunnet. Et uhorvelig antall landsbyer og småbyer er ødelagt. Det har pågått og det pågår fortsatt etnisk rensing i Irak.1

For vestlige interesser handler Irak om olje -- som Irak har gjort siden landet ble dannet over hodet på irakerne på begynnelsen av 1920-tallet. Det handler mer om olje i dag enn noen gang: Foruten den påviste reserven av 112 milliarder fat råolje, den største forekomsten utenfor Saudi-Arabia, har Irak trolig et like stort hav av olje som ennå ikke er kartlagt.2 Verdens oljemarkeder vil bli dypt berørt av det som skjer i Irak, og interessene er kryssende. Oljeindustrien tørster etter attraktive oljekontrakter. OPEC og høyprisprodusenter som Norge og Russland har grunn til å frykte overproduksjon og prisfall med full irakisk produksjon. Etter 11. september 2001 ønsker USA å bli mindre avhengig av Saudi-Arabia ved hjelp av irakisk olje.

Det sikre er at Irak trenger utenlandske investeringer og ekspertise for å utvinne oljen. Det usikre gjelder om kontraktene skal tildeles av Saddam Hussein til dem som har motsatt seg USAs regimeskifteplaner og FN-sanksjonene? Eller kommer de til å tilfalle støttespillerne til et nytt irakisk regime, som kanskje vil virkeliggjøre befolkningens håp om demokrati, verdighet og frihet?

I dag er Iraks oljeressurser på billigsalg for å sikre Saddams overlevelse ved makten. Det er derfor forståelig at mange land med Russland i spissen vil beskytte Saddam. Russland senere årene har de inngått enorme oljekontrakter med Saddam de senere årene, kontrakter som ikke kan realiseres på grunn av FN-sanksjonene, og som kan gå tapt ved et regimeskifte.3 Iraks oljeressurser er på billigsalg til gjengjeld for motstand mot FN-sanksjonene, vilje til å bryte dem, og kjepper i hjulene for USA. Frankrike, som Iraks fremste våpen- og elektronikkleverandør, og Russland, som Iraks fremste samarbeidspartner innen olje, vil russiske og franske regjeringene at FN-sanksjonene fjernes, at USA roer seg og Saddam holder seg ved makten, slik at kontraktene kan virkeliggjøres.

En kritisk hake kan settes ved teorien om de altoverskyggende oljeinteressene bak USAs planer om regimeskifte: Om det bare gjaldt oljen, kunne USA spart mye trøbbel og penger ved å gjøre som Russland og Frankrike og forhandle med Saddam. De som marsjerer i gatene protesterer mot "krigen mot Irak" og slik dermed i praksis forsvarer Saddams eiendomsrett til Iraks olje, kunne også spørre seg om hva irakerne har fått ut av Iraks olje mens den har vært under Saddams kontroll.

La oss snakke om irakisk Kurdistan på 1970-tallet -- da Irak var et hav av olje og vestlige, Saddam-vennlige forfattere, journalister, revolusjonære og organisasjoner dro til Irak og rapporterte hjem om "Det nye Arabia" som var Midtøstens svar på det sosialdemokratiske Sverige. (Les Jan Guillous og Marina Staghs bok fra 1977!)

Spør irakerne om hvilken glede de hadde av oljen. Hør en som selv var der, fortelle:

Barneskolen vår manglet vindusglass og varme i klasserommet i det kalde, harde vinterklima i Nord-Irak. Hver natt var det skuddveksling mellom regjeringshæren og de kurdiske pershmergaene (geriljaene) i byen. Vi hørte at Irak eller Saddam eller den irakiske hæren eller ba’th-partiet hadde brukt napalm i byene Kaladze og Halabja og i landsbyene i Dolijafati. Broren min var i Kaladze. Studentene og lærerne ved universitetet i Suleimanî hadde flyttet til Kaladze for å støtte den kurdiske revolusjonen. Vår tante fra Halabja søkte tilflukt hos oss med sine ti barn. Nettene våre var strømløse. Dagene var vannløse. Gatene var fulle av militære, av trusler, av tanks. Fattigdom og redsel. Daglig jaktet folk etter egg, kylling, ris, mel, tomatpuré, sukker og te. Røyk. Arak. Alltid manglet noe i basaren. Og dette var i det moderne Irak som våre europeiske venner lovpriste. Byer som Bagdad, Tikrit, Mosul hadde alt vi manglet. Jeg oppdaget dette da jeg dro til Bagdad for å studere. Ja, sannelig hadde hele det kurdiske området vært under økonomisk sanksjon siden 1970-tallet.

Om de er arabere eller europeere, aner de færreste noe om den fremmedgjøringen som kurdere har vært gjennom i Irak. Vi leste bannere med ba’th-slagord som "Arabernes olje til araberne" og "Enhet, frihet, sosialisme". Rundt 1980 skrev de: "I våre tolv år har ingeniørene hatt fremgang", "Lærerne har hatt fremgang", "Arbeiderne har hatt fremgang", "Gatefeierne har hatt fremgang".

Hver dag leste vi på vei til skolen helt motsatte slagord som var blitt skrevet i nattens løp: "Mennesket er en verdifull kapital", "Autonomi for kurderne, demokrati for Irak", "Stopp arabiseringspolitikken i de kurdiske områdene", "Ned med diktaturet og tyranniet i Bagdad", "Vi vil kjempe til vår siste blodsdråpe for frihet og selvstendighet".

Regimets svar på disse slagordene ble gradvis hardere. Først måtte huseierne vaske dem bort. Senere ble veggene hvor de var skrevet ødelagt. Siden ble husene tilintetgjort. Under Iran–Irak-krigen ble husene tilintetgjort og de unge mennene fra disse husene offentlig henrettet som represalie for den kurdiske motstandskampen. Regimet sendte regningen for kulene til familiene.

Ved dannelsen av Irak på begynnelsen av 1920-tallet skapte vestlige imperialistiske interesser et skjebnefellesskap mellom folk som ikke ønsket å flytte inn i samme hus. Opprør, demonstrasjoner og annen motstand mot britenes planer om et lett kontrollerbart Irak ble slått ned med flyvåpen og full krig. Den fremmede, saudiarabiske kong Faisal I, traktaten som sikret britene kontroll over Irak, og det sunniarabiske fåmannsveldet i den nye staten, ble tvunget gjennom ved hjelp av "demokratiske midler" som landsforvisning av kurdiske og sjiamuslimske ledere.

Verken for åtti år siden eller i dag har Irak handlet om de mennesker som fikk seg tvangstildelt loddet å være iraker. Dette loddet er også det eneste som forener Iraks splittete befolkning, som bare kan beskrives ved hjelp av forskjeller. Forskjellene er religiøse: 65 % sjiamuslimer, 30 % sunnimuslimer, ca. 5 % kristne kildanere og assyrere foruten tilhengere av eldre ikke-muslimske religioner som jezidier og kakaier. Iraks jøder – et 2500 år gammelt samfunn – har forlatt Irak og trengs ikke lenger tas med i betraktning.4 Og forskjellene er etniske: ca. 75 % arabere, 20 % kurdere, noen prosent turkmenere, armenere, assyrere osv.5

Etter 1. verdenskrig, da Det osmanske riket ble plukket fra hverandre, fikk Storbritannia "mandat" over de tre tidligere osmanske administrasjonsområdene Basra, Bagdad og Mosul av Folkeforbundet. I tråd med paternalistisk og imperialistisk tenkning skulle britene dele av sin overlegne erfaring i statskunst og fungere som foresatt inntil den nye staten kunne stå på egne bein. Dette gav anledningen til et ran. Britene satte sine oljeinteresser og besettende behov for kontroll over "veien til India" foran alle andre hensyn. De la makten i hendene til sunnimuslimske arabiske nasjonalister. Alt osmanene hadde basert sin skatteinnkreving i Basra, Bagdad og Mosul vilayah på dette mindretallet, som altså alt var områdets herskerklasse. Britene hadde dertil styrket arabisk selvbevissthet ved å spille arabisk nasjonalisme ut mot Det osmanske riket.

Fremdeles styrer et mindretall sunnimuslimske arabiske nasjonalister i Bagdad. En kan si at Iraks sterkt ideologiserte panarabiske nasjonalistiske ba’th-parti og dets leder Saddam Hussein er britenes arv til Irak. "Vi er kommet med et anglo-saksisk tog," uttalte talsmannen Ali Saleh Sa’id, i februar 1963 under ba’th-kuppmakernes pressekonferanse i Bagdad.6 Britene støttet ba’th-partiets første kupp mot Qasem fordi han, som dannet den irakiske republikken i 1958, ikke klarte å beskytte britiske oljeinteresser i Kirkuk. I krigen mellom Bagdad og kurderne som startet i 1961, kunne Kurdistan demokratiske parti (KDP), under ledelse av Mustafa Barzani, kontrollere storparten av Nord-Irak.7

I tråd med tradisjonell orientalisme ser oppfatningen i Vesten ut til å være at irakerne, som helt mangler "vår" demokratiske tradisjon, ikke kan utvikle annet enn diktatur, som resten av Midtøsten. Men det var beviselig britene som stiftet Irak som et fåmannsvelde, og som derfor bærer et stort ansvar for at det aldri har utviklet seg demokrati og fred i landet.

I 1991 gjorde befolkningen opprør og tok midlertidig makten i 15 av landets 18 provinser. I dag er bDet er ingen grunn til å tro at befolkningen i dag er mindre like samlet i motstanden mot fåmannsveldet generelt og mot det nasjonalistiske regimet til Saddam Hussein spesielt. I en meningsmåling foretatt i Irak, i det kurdiske selvstyreområdet, i forbindelse med presidentvalgfarsen i oktober 2002 oppnådde Saddam 1,8 % oppslutning.8

Saddams vestlige forsvarere ynder å peke på hvor splittet og udemokratisk den irakiske opposisjonen er. Sannheten er at opposisjonen er blitt enig om å godta amerikanernes støtte til å styrte Saddams regime, under betingelse av amerikansk forståelse for Iraks enhet og dannelsen av et nytt irakisk styresett som er en demokratisk, pluralistisk, føderal rettsstat. Ingen kan med god vilje hevde annet enn at opposisjonen har flertallet av folket med seg her. Riktig nok har irakerne historisk sett ikke grunn til å stole på USA. Men når USA nå virkelig ser ut til å ville ha et annet regime i Irak, kan irakerne ikke oppnå mindre enn at det nye regimet blir mer stabilt og mindre brutalt enn ba’th-regimet.

For syreren Michel Aflaq, grunnleggeren av Det arabiske sosialistiske ba’th-parti var "nasjonalisme først og fremst kjærlighet".9 Hans kontante løsning på problemet med å arabisere kurderne og andre etniske minoriteter i "Arabia", var å lime dem inn i araberne med tvang. Slik ville enhver protest forstumme. I 1976, etter at Saddam Hussein, Aflaqs disippel, hadde knust den kurdiske revolusjonen, uttrykte han sin forundring over at noen kan ha innvendinger mot at en kurdisk iraker bør være en ba’thi araber. Han kom med denne berømte konklusjonen: "En irakisk kurder som nekter å være en arabisk ba’thi, tjener kolonialismen og kapitalismen fordi det er de som vil ha det til at ba’th bare er for arabere".10 Som et ledd i arabiseringen av Irak ble de beseirede kurdiske peshmargaene i 1975 tvangsflyttet til sør med sine familier.

Ba’thismens ideologi er beviselig grunnlaget for en totalitær, patriarkalsk, autoritær, voldelig arabiserende ettpartistat som knuser sine motstandere. Vi kjenner nå Saddams visjon og mål om å "forene den store arabiske nasjonen som har det evige brevet", uten hensyn til andre nasjoner, andre visjoner, andre interesser og andre ønsker.

Ba’thismens slagord er "Enhet, frihet, sosialisme". I praksis betyr "Enhet" at liv blir verdiløse om de ikke underkaster seg partiet. "Frihet" er det som partiet dikterer. Jo høyere opp i partihierarkiet, desto bedre limt inn i partiet. Når en står fjernt fra partiet, betyr "frihet" krenkede rettigheter, terror, vilkårlig fengsling, tortur, henrettelse, etnisk rensning, tvangsflytting, krig og massedrap. "Frihet" er overvåkning og angiveri innen familien, skoleklassen, nabolaget, arbeidsplassen. Ikke-partimedlemmer utestenges fra utdannelse og arbeidsliv. "Sosialisme" betyr arabisme og innebærer at privilegiene og inntektene fra oljen tilfaller de få som opprettholder det sterkt ideologiserte regimet, som ødsler med den irakiske rikdommen til krig, våpen, palasser og luksusghettoer for Saddams familie og høyere partimedlemmer.

Hva annet er fascismen enn en glorifisering av makten som helt underordner individet? Hva annet enn makten forstått som en organisk enhet som sluker individene, angivelig til både deres og statens beste? Hva annet enn en total makt som tar i bruk "endelige" løsninger og stiller seg over loven? 11 Fascismen er den dødelige verkebyllen i en utbredt betennelse: forestillingen om en rases, en kulturs, et folks overlegenhet. Ba’thismen er med andre ord ingen fremmed, orientalsk ideologi, men tvert imot gjenkjennelig som fascisme: Ba’thismen handler om arabernes overlegenhet, deres fremragende bedrifter og storartede historie, en mystisk tro på renselse gjennom vold og forherligelsen av den endeløse krig og evigvarende revolusjon. Målet er den utvalgte lederens og den arabiske nasjonens endelige seier.

Postkolonialisme kan tenkes på minst tre måter, og de to første er beklagelige: Enten fortsatt kolonialisme, men i en annen form, eller postkolonialisme som kolonitidens arv. Postkolonialismen er da slike velplasserte fascistiske diktaturer som "Saddams Irak".

I 1968 vant ba’th-partiet både kapitalistene og kommunistene over til sin side takket være sin nasjonalistiske oppvåkning. Partiet var uhyre dyktig til å spille både på vest og øst og kurderne. Etter hvert som Saddam ble partiets sentrale figur, var han på en måte den nydelige damen som kunne flørte med alle på grunn av sin rikdom. Helt bokstavelig hans rikdom.

Mens han holdt kurderne i sjakk ved å love at autonomi skulle de få, men først om fire år, bygget han opp den militære infrastrukturen. Han flørtet med oljeselskapene som han ga fantasifulle kontrakter, han viste sin revolusjonære praksis til russerne, slik at de to verdenene begge ønsket Saddam som sin brud. De trengte ham og hans ideologi om den arabiske nasjonens enhet for å holde Irak samlet, sikre sine langsiktige interesser i området og dyrke redsel i De arabiske emiratene, true Kuwait og Saudi-Arabia, slik at de kunne pumpe mer profitt og olje ut av dem.

Men da Saddam hadde sikret seg støtten fra øst og vest, brøt han alle avtaler han hadde gjort med kurderne. Etter hvert fikk også kommunistpartiet lide fælt og de bad til russerne uten å bli hørt. Feylikurdere, jezedier, sjiamuslimer i sør, alle ble behandlet hjerteløst, og alle bad FN og verdenssamfunnet om hjelp. Men nabolandene, Vesten, russerne og verdenssamfunnet dyrket Saddam Hussein. De arabiske landene smigret ham slik at han følte seg som herre over alle arabiske land.

Under krigen mot Iran støttet landene rundt Gulfen Saddam Hussein med 40 milliarder dollar i lån og applauderte krigen sammen med Egypt og Palestina. Saddam regnet seg som "Arabias østlige portvakt" som hadde seiret over de "ildtilbedende kvakksalverne" (iranerne). Saddam lånte også store penger både fra Vest- og Øst-Europa. USA bidrag for å sikre Irak seier over Iran var 700 millioner dollar i lånegarantier hvert år fra Reagan-regjeringen 12. Denne oppblåsingen av Saddam førte til at han krevde å få ettergitt gjelden og økonomisk vederlag for den lange krigen. Derfor invaderte han Kuwait.

Den tredje måten vi kan tenke postkolonialisme på, er vanskeligere. Verden vil fortsatt være summen av fortidens feil og kolonitidens arv, men menneskene forstår seg som likeverdige uansett om de er etterkommere av tidligere koloniserte eller kolonialister. I postkolonialismens tid i denne siste forstand kan ikke Europas og Vestens antifascister lukke øynene for lidelsene som fascismen påfører folket i Irak. Europa og Vesten vil tape på å satse sine penger på at fascisten skal bli sittende i Bagdad. Fascismens herjinger angår oss uansett hvor den skjer: fordi den rammer mennesker.

En slik postkolonialisme er langt unna. Antifascismen er langt fra selvfølgelig. Nå er mottoet: Fred er det eneste. Som om fred biter på fascister.

I dag organiserer avisen Klassekampen underskriftkampanjer, hele venstresiden mobiliserer til demonstrasjoner, mens Sosialistisk Venstrepartis stortingsrepresentanter erklærer med stor moralsk suffisanse: "Det viktigste er å unngå krig med Irak". I dag er det radikalt å demonstrere mot at folket i Irak skal få støtte til å frigjøre seg fra fascismen. Hvorfor har vi ennå ikke sett en demonstrasjon som krever at Saddam skal slippe strupetaket på Irak og skåne folket for mer elendighet, krig og flukt?

Det er kanskje nostalgien en skal se i demonstrasjonene. Antiimperialismens storhetstid var da "vi" jaget amerikanerne ut av Vietnam. Enkelte tror visst at det er tilstrekkelig å rope "Nei til USA!" for å kalle denne storhetstid tilbake. Skamfulle, gode, nærsynte radikalere i Vesten vil bøte på forfedrenes synder og støtter derfor arabisk nasjonalisme, også etter at den har utartet til fascisme, slik tilfellet er i Irak, på bekostning av andre folks rettigheter. Om de gode radikalerne hadde hatt bedre informasjon og mindre forslitte forestillinger om andre folks historie og skjebne, hadde de kunnet tenke mer globalt og mindre lokalt!

Arabiske intellektuelle radikalere synger om Quds (Jerusalem) som "den arabiske bruden" og "den svarte nattergalen" (afrikanske folk) og "den røde gloen" (indianske folk) mens kurderne, sjiaene, jezidiene, feyliene, assyrerne og turkmenerne blir tilintetgjort rett ved siden av dem uten at det påkaller noen metaforer. Kan man stole på slike medmennesker? Hvordan slukke en brann langt borte uten å slukke brannen i huset ved siden av først? (Hvordan kan nordmenn vinne "brudens", "nattergalens" og "gloens" rettigheter når de ikke interesserer seg for samenes rett til vann og jord?)

Kan man stole på vestlige radikalere, som ser ut til å ha satt opp et naivt ligningssett? "Det er radikalt å være mot USA og for PLO. Saddam er mot USA og for PLO. Saddam er radikal. Jeg er mot USA, for PLO og for Saddam. Jeg er radikal." Når vestlige demonstranter roper "Nei til krig mot Irak!", tjener det folket i Irak, eller Saddam Husseins fascistiske regime som holder folket som gissel mens det raner til seg oljen?

Hvorfor, spør folk seg i Irak, beskytter europeerne Saddam? Har de ikke ytringsfrihet til å si sannheten? At Saddam Hussein er en despot som ingen makt i verden burde gjøre forretninger med og ethvert anstendig land bekjempe. Europeerne fikk selv hjelp av amerikanerne da de kvittet seg med sin fascisme. Hvorfor skal ikke irakerne kunne motta en tilsvarende hjelp uten å bli kalt quislinger? Ingen kan påstå at amerikanernes støtte til "oss" var helt uten egeninteresse, i motsetning til støtten som amerikanerne tilbyr "dem". Skyldes motstanden heller at irakerne er "udemokratiske orientalere", mens amerikansk støtte er forbeholdt "oksidentalske demokrater"?

En må kanskje ha vært der eller sett konsekvensene med egne øyne, for å forstå det: Etter anfal-kampanjen, som var Saddams endelige oppgjør med de irakiske kurderne i 1988, var irakisk Kurdistan fullstendig ødelagt. Det var ikke oppreiste vegger og hele tak igjen i de kurdiske småbyene og landsbyene. Alt var lagt øde, sprengt i filler og jevnet med jorda.

Det handlet ikke om enkelte byer og landsbyer. Det handlet om 90 % ødeleggelse. 4500 landsbyer og byer var pulverisert. Buskapen var drept. Vannkildene var murt igjen. Skogen var hugget. Jordene var minelagt (irakisk Kurdistan er det tettest minelagte området i verden sammen med Afghanistan). De irakiske soldatene hadde ordre om å skyte alt som beveget seg i disse områdene, også ville dyr. Befolkningen var blitt samlet i 70–100 "mujamma’a" eller konsentrasjonsbyer. "Nye Halabja" var en slik mujamma’a. Den lå flerfoldige kilometer fra den gamle utbombede og utgassede Halabja og var en betongby med brede kontrollgater, vakttårn i hvert hjørne og uten annet eksistensgrunnlag enn Saddams nåde.

Foruten gassangrepet på Halabja i mars 1988, som kostet 5000 mennesker livet, ble fra 40 til 200 kurdiske landsbyer angrepet med giftgass under Anfal-kampanjen, som har navn etter sûra 8 i Koranen, kalt al-Anfâl. I tillegg til de som beviselig døde, forsvant 180 000 mennesker. 13 Mange ble skutt og dumpet i massegraver i ørkenen, slik troverdige vitnemål beretter om.14 Lederen av KDP, Massoud Barzani, forteller at anfal-ofre er blitt brukt i forsøk med kjemiske våpen i ørkenen i Vest-Irak.15

Her forleden så vi på TV en ingeniør som hadde deltatt i Saddams våpenprogram for kjemiske våpen, fortelle om hvor billige menneskene er for dette regimet. De stiller opp stadig nye rekker med titalls forsøkskaniner hvis liv ingenting er verdt, fortalte han. Saddams mørkeste fangehull finnes selv om det lenge var ingen andre enn menneskerettighetsorganisasjoner som snakket om dem. De finnes selv om Saddam i sin takknemlighet for 100 % oppslutning i presidentvalgfarsen i oktober 2002 erklærte generelt amnesti for arabiske fanger. Ikke for de kurdiske. Heller ikke for sjiamuslimske arabere, ironisk nok. Ingen anfal-ofre kom tilbake. Ingen politiske fanger. Motstanderne av regimet råtner i fangehullene og kan brukes som forsøkskaniner for kjemiske stridsgasser eller bakteriologiske våpen. Når det blir for mange fanger, ryddes det opp, og opptil 2000 fanger skytes på en dag, slik det skal ha blitt gjort i Abu Ghraib-fengselet 16. mars 1998.16

Saddam har mistet makten over størstedelen av irakisk Kurdistan, hvor kurderne har styrt i Saddams skygge siden 1991. Men den samme vanvittige brutaliteten som rammet kurderne, fortsetter å ramme de som lever under Bagdads kontroll. Kampanjen for å gjøre sumpene i Sør-Irak til ørken begynte på midten av 1980-tallet og ble intensivert etter 1991. Vannet er ledet bort og en av hovedkanalene har fått navnet Anfal 3.17 Landsbyene er brent. 200 000 mennesker er enten tvangsflyttet eller i eksil -- eller døde.

Gulf-krigen er ennå ikke slutt: Amerikanerne og britene bomber fremdeles Irak regelmessig. I Nord-Irak strømmer den tyrkiske hæren stadig over grensen. De herjer og plyndrer. Tyrkerne, som er Norges allierte, truer med invasjon av Nord-Irak dersom det kurdiske selvstyret blir formalisert etter Saddams fall. De krever dessuten de oljerike områdene rundt Mosul og Kirkuk som sine egne, og for å underbygge kravet blåser de opp områdets turkmenske befolkning og bereder grunnen for dype etniske konflikter.

Det eksploderer stadig bilbomber i det selvstyrte kurdiske området; i boligområder, foran skoler og i basaren. Folk tror at ba’th-partiet, Iran og Tyrkia er ansvarlige. I innhøstingstiden opplever bøndene i grenseområdene mot "Saddams Irak", Iran og Tyrkia at åkrene og engene deres blir sabotert og brent. Iranerne, som også tar seg turer over grensen for å jage "sine" opposisjonelle kurdere, fremmer konservativ islam. Frukten av iransk misjonering, Bagdads destabilisering og al-Qaidas nettverk, den "norske" Mulla Krekars Ansar al-Islam tillegges ansvaret for politiske terrordrap i det selvstyrte området og henrettelsen av 40 mennesker i landsbyen Kheli Hamma 23.-24. september 2001. Det pågår en krig mellom Ansar al-Islam og styrkene til Kurdistans Patriotiske Union (PUK) i grenseområdet mot Iran.

Krigen mellom KDP og PUK fra 1994 til 1996 er slutt. De skal holde valg, bygge irakisk Kurdistan med lov og rettferd, har de lovet. Men vil de makte det?

Hva skjer om regimeskiftet uteblir, om irakerne ikke får støtte til å kvitte seg med Saddam? FN-sanksjonene må løftes, flyforbudssonene oppheves. Arabisk fascisme vil ha vist sin politiske overlegenhet og en styrket Saddam vil holde "verdenssamfunnet" som gissel av fete oljekontrakter. I Irak vil undertrykkelsen og arabiseringen fortsette, folk vil fortsette å forlate landet i hopetall, mens oljerikdommen fordeles på fredelig vis mellom Saddams lomme og vestlige interesser. Oljeranet vil fortsette slik det alltid har gjort og etter hvert som Irak igjen blir tatt inn i varmen, blir Saddams krig mot folket igjen Iraks indre anliggende, slik det var før invasjonen av Kuwait. Verdenssamfunnets egennyttetenkning og manglende tiltakslyst og –evne gjør fremtiden svært risikabel for irakerne.

Det er ikke mer enn rettferdig at irakerne får hjelp av amerikanerne og av verdenssamfunnet til å kvitte seg med Saddam. Den kalde krigen ble utkjempet også i Irak. I rivaliseringen mellom Sovjet og USA om Iraks olje brukte USA, etter ba’th-partiets kupp i 1968, først kurderne mot det Sovjet-vennlige regimet (indirekte, gjennom sjahen av Iran, som var de irakiske kurdernes støttespiller i deres kamp for frihet og autonomi), men ofret dem så for å sikre seg Saddam.

Verden så gjennom fingrene da ba’th-partiet brukte alle slags våpen, også gass og napalm, mot kurderne i 1974. Verden brød seg heller ikke om at ba’th-partiet utviste 40 000 feylikurdere til Iran på samme tid under påskudd av at de var iranere, og drev etnisk rensning og arabisering av hundrevis av jezidi-landsbyer rundt Mosul. Da han var deres nyttige drittsekk under Iran–Irak-krigen, styrket amerikanerne Saddam slik at han virkelig fikk bitt seg fast til makten.

Det var takket være invasjonen i Kuwait at irakerne fikk verdens oppmerksomhet, ikke på grunn av anfal-kampanjen. Angrepene med giftgass mot Halabja og andre steder vakte ingen internasjonal oppmerksomhet. Etter invasjonen i Kuwait, kunne Saddam fortsette tørrleggingen av sumpene i sør, fortsatt bruke kjemiske våpen og gift og tvangsfordrive menneskene der uten at noen løftet en finger. Om Saddam ikke hadde begått den feil å invadere Kuwait, kunne han ha fullført sin plan 100 %. Hvem ville ha gjort noe for å hindre ham? FN? Den arabiske liga? USA? De kristne eller de islamske landene? Ingen demonstrerte mot Saddams folkemord i gatene i vest og øst.

I sluttfasen av Gulf-krigen i 1991 sviktet USA folket i Irak på den mest nedrige måten. Oppildnet til opprør av George Bush senior rev irakerne Saddams maktapparat fra hverandre både i nord og sør, selv om ba’th-regimet da var på sitt sterkeste. De allierte styrkene avsluttet krigen og stakk hendene i lommene mens Saddam slo opprøret ned. Det kostet flere enn 100 000 livet, mens to millioner kurdere sprang for livet opp i fjellene.

Det var da opprøret ble slått ned at de store sivile tapene under Gulf-krigen skjedde. Det finnes mange vitnemål om hvor brutalt ba’th-regimet slo til. Det blir også fortalt at regimets soldater i velkjent split–og–hersk-taktikk var utkledd som jezidier da de slo ned opprøret i sjiaområdet. Kurderne tok til fange både iranske mujahedin, jordanere og palestinere som kjempet side om side med ba’thiene for å slå ned folkereisningen og gjenerobre Nord- og Sør-Irak.

Ifølge vår postkoloniale rettferdighetstenkning burde alle stater som har bidratt til å bygge opp Saddam, bidra til å fjerne ham, ikke minst britene, USA, Frankrike og Russland. I Midtøsten er det flere folk enn palestinerne som har måttet vente på vestlig støtte for å oppnå fred og rettferdige levevilkår. Saken til 30 millioner kurdere og minoriteter som assyrere, turkmenere og kildanere i Tyrkia, Irak, Iran, Syria og til 13 millioner sjiamuslimer i Irak, har lenge stått i kø og ventet på en løsning av Israel–Palestina-konflikten. Som ikke lar seg løse ved å støtte fascismen hvor den enn har slått seg ned.

Uansett hva som er amerikanernes eller "verdenssamfunnets" motiv, må irakerne gripe anledningen til å gå mot Saddam når den nå igjen byr seg. Irakerne vil selvfølgelig sette pris på hjelp til å bli kvitt Saddam. Da vil flyktningene kunne vende hjem fra sine eksil. Alle Iraks internt fordrevne gjennom alle disse årene kan få en mulighet til å vende hjem. Munnkurvene kan tas av. Fangehullene kan støpes igjen. Familiene kan få vite hva som har skjedd med 200 000 forsvunne, om de lever eller er døde.

Selv om amerikanerne får satt seg øverst ved bordet når Iraks olje skal fordeles, er det utenkelig at Iraks oljerikdommer ikke vil komme irakerne bedre til nytte etter Saddam enn under Saddam.

En sterk grunn til å gå ut i gatene og protestere mot krigen er visst hensynet til "stabiliteten i området". Hvilken stabilitet? En stabilitet basert på notorisk udemokratiske og fascistiske regimer? Som omverdenen vil bevare på grunn av sine økonomiske egeninteresser? Som ble etablert på notorisk udemokratisk vis, uten hensyn til folkene i området og deres krav om en rettferdig skjebne, først med Folkeforbundet og så med FN som verktøy? Hvem har ansvaret for at de oljerike landene i Midtøsten er diktatoriske fåmannsvelder? Hvem står bak dem?

Hva skal de utmattede, krigsherjede og forulempede menneskene i Irak gjøre når USA endelig vil gi dem en hånd som gjør at de kan bli kvitt krig, flukt og elendighet? Om hånden er god eller ond, er det like fullt den hånden irakerne har bedt om i 80 år. – uavhengig av hva USAs dypeste motiver egentlig erFordi ingen stormakter støttet dem, har de ikke kunnet realisere sitt mål om verdighet og frihet. Nå får de en anledning fordi USA vil bytte ut regimet i Bagdad. Det er slik det er at indirekte eller direkte influerer USA over styre og stell i verden. Før støttet USA Saddam og det var helt greit for omverdenen, men ikke for folket i Irak. Nå støtter USA ikke Saddam lenger, men vil ha ham fjernet. Det er en bra ting for folket i Irak -- i hvert fallsærlig hvis USA samtykker i at Irak blir en demokratisk, pluralistisk og føderal stat. Dette målet for et fremtidig irakisk styresett ble hele den irakiske opposisjonen enige om i 1992 i Salaheddin i Kurdistan. Den sluttet seg igjen til dette i London i desember 2002 (bortsett fra Det irakiske kommunistpartiet og enkelte islamske partier). Den krever dette av USA og verdenssamfunnet. En slik statsmodell er ikke ukjent og er realiserbar med god vilje fra de involverte parter og vennligsinnet internasjonal støtte, selv om ingen tror at den er enkel å realisere, eller at Iraks naboland vil ønske den velkommen.

Mange vil hevde at FN er en nødvendig instans for å garantere at utenlandsk støtte til å styrte Saddam og ba’th-partiet i Irak, skal være legitim. For å gi FN myndighet har man har satt i gang et narrespill rundt spørsmålet om Irak har "Weapons of Mass Destruction" i dag. Mens regimet har hatt og brukt slike våpen før uten at verken FN eller verdenssamfunnet da protesterte. Første gang ba’th-regimet brukte gass mot sivilbefolkningen var så tidlig som 19. august 1969 da kvinner, barn og eldre fra landsbyen Dakan ble samlet i en fjellhule og gasset i hjel. 76 mennesker døde, de fleste assyrere.18 Hvem kan tro at et regime med en slik forkjærlighet for giftgass noen gang vil slutte å bruke slike våpen? Skal irakerne feire FNs seier dersom narrespillet lykkes og USA presses til åmå omgjøre sin beslutning om et regimeskifte?

Hvem feirer forresten FN-dagen med fakler og store ord i Midtøsten? I Afrika? For hvem andre finner er FN-dagen verdt å feire en legitimitetsgaranti enn for Vesten for hvem FN har vært slikt et nyttig geopolitisk redskap? FN står maktesløs overfor folkemord og systematisk undertrykkelse i de mange medlemslandene som er tegnet opp på kartet av kolonialistiske og imperialistiske interesser.

Et annet argument mot å styrte Saddam er redselen for at Irak skal falle fra hverandre, eller at landet skal holde sammen, men at den splittede opposisjonen skal "balkanisere" landet, starte borgerkrig og aldri bli enige om noen ting, eller at det de blir enige om strider mot andres interesser. Problemstillingen forteller hvor vanskelig dette er: Om ikke Irak får tid og anledning til å finne ut av sine konflikter, kan landet bare holdes sammen ved makt og diktatur, mens ingen "interessenter" ser ut til å akseptere de løsningene irakerne selv ønsker.

I 123 år har kurderne kjempet for selvstyre med og uten våpen. Kurderne i Irak vet at de i dagens politiske situasjon ikke har noe valg. De må erklære at de er irakiske kurdere, at de håper å bli fullverdige borgere i et føderalt Irak som garanterer dem selvstyre og kulturelle og individuelle rettigheter. Etter 80 år som irakere er sjiamuslimene bitre på den irakiske statens "sekterisme" som systematisk har utelukket dem fra styre og stell. De ser seg også best tjent med å administrere seg selv. Det ligger på bordet ulike føderale modeller. Mens kurderne vil ha etnisitet, vil sjiaene har religion som delingsprinsipp. Irakerne trenger et rom hvor de kan snakke sammen og løse disse forskjellene uten å plages av bisittere som fremmer sine egne interesser og heller bensin på konfliktstoffet.

Kanskje blir resultatet en demokratisk, pluralistisk, føderal stat som baserer seg på osmanernes tre administrasjonsområder, Mosul, Bagdad og Basra. Dette vil kunne sikre de ulike gruppenes rettigheter og fred i Irak. Men så vil omverdenen skape problemer. Siden en slik løsning vil etablere et selvstyrt kurdisk område i nord som omfatter oljerike Kirkuk, vil Tyrkia motsette seg den og alliere seg med Iran og Syria for å bekjempe den ved alle midler, og finne forbundsfeller blant arabere som anser et kurdisk selvstyre for å være et "nytt Israel" (slik Michel Aflaq uttalte). På den annen side vil Iran se med velvilje på dannelsen av en sjiamuslimsk "forbundsstat" i sør. Men den vil Vesten motsette seg fordi det vil øke Irans innflytelsessfære.

Irakerne er kanskje dømt til å forbli i samme hus, men vil omverdenen tillate at de skikker huset sitt på den måten som er best for dem?

Mye er usikkert i denne historien. Det som er sikkert står like fullt ved lag: Denne saken gjelder folket i Irak, deres frihet og fremtid. Den irakiske opposisjonen representerer forskjellene i Irak, i motsetning til det ensrettede ba’th-partiet. Snarere enn å demonstrere mot at timeglasset renner ut for Saddams fascistiske regime, burde Vestens radikale vise solidaritet med irakerne og kreve det irakiske regimets avgang. Snarere enn å ofre irakernes frihet og selvbestemmelsesrett for sine økonomiske interesser, burde regjeringene i Tyskland, Frankrike og Russland, for å nevne de viktigste, lete frem sine prinsipper og støtte de antifascistiske kreftene i Irak.

Snarere enn å dilte etter USA som en puddel med hånden for øynene og verken forholde seg til realitetene i Irak eller regimeskiftet som må og bør komme, burde land som Norge arbeide for at USA og det internasjonale samfunn skal forplikte seg overfor irakerne på deres vei mot fredelig sameksistens og demokrati.

Da kunne kanskje krigen også unngås.

Debatt om denne artikkelen

Litteratur
• Al-Rikaby, Ahmad og Charles Recknagel: "Iraq: Former Officer Tells Of Summary Executions", Radio Free Europe/Radio Liberty.
• Amin, Bakhtiar: "État des violations des droits de l’homme et des grandes vagues migratoires", i Conférence internationale sur les réfugiés et déplacés irakiens, 4.7.02., Fédération internationale des droits de l’homme.
• Batlisi, Sharaf Khani: Sharaf nahma (Sharaf Khans brev), oversatt til kurdisk av Hajar Mukriani, Najaf 1973
• Brooks, David: "Saddam's Brain. The ideology behind the thuggery", i Weekly Standard 8:9, 11.11.02.
• Chalabi, Fadhil J.: "Iraq and the Future of World Oil", i Middle East Policy Council, 7:4, 2000.
• Galbraith, Peter: "The wild card in Post-Saddam Iraq", Boston Globe 15.12.02.
• Guillou, Jan og Marina Stagh: Irak. Det nya Arabien, Pan-Norstedts, Stockholm 1977
• Hindawi, Hussein: "Aflaq og eventyret om at kurdere er arabere", i Sawt al-Kurd, november 2002, s. 3
• Hourami, Albert: De arabiske folks historie, Gyldendal, Oslo 1994
• Human Rights Watch: Genocide in Iraq, 1993.
• Makiya, Kanan: Cruelty and Silence, Cape, London 1993
• Mitchell, Christopher: "Assault on the Marshlands", i Iraqi Marshlands. Prospects. First drafts of papers presented to the conference of the Amar International Charitable Conference, London 21.5.01.
• Nebez, Jemal: Kurdistan und seine Revolution, i kurdisk oversettelse av Kurdo Ali, AZAD-Verlag, Stockholm 1985
• Sluglett, Peter: Britain in Iraq 1914–1932, London 1976
• AFP: "Tiny ‘yes’, massive ‘no’ to Saddam in Kurdish poll", 16.10.02, Kurdistan Observer
• Vulliamy, Ed, Paul Webster, Nick Paton Walsh: "Scramble to carve up Iraqi oil reserves lies behind US diplomacy", Observer 6.10.02.

Debatt om denne artikkelen