Dette debattinnlegget sto på trykk i Dagbladet 22.3.03.

Offentlige og private roller blandes og politikken privatiseres. Det er ikke sikkert at det norske demokratiet er i akutt fare av den grunn.

Tore Strømøy er ond! Shabana Rehman skygger for andre! Inga Marte Thorkildsen er farlig! Akademikere bør være ekstra forsiktige med hvilke ord de bruker i offentlig debatt, fordi vi forventer at de vet hva de snakker om.

I årets første utgave av tidsskriftet Samtiden er ikke mindre enn to artikler viet intimitetstyranniet i den norske offentligheten. En av artikkelforfatterne, Aslak Nore, fastslår at SV-politikeren Inga Marthe Thorkildsens følelsesladde engasjement er farlig, fordi det er ekte, og fordi han mistenker at hun faktisk mener det hun sier. Thorkildsens intimretorikk settes i Nores artikkel opp som kontrast og motstykke til Carl I. Hagens kjølig distanserte holdning til sin rolle som politiker. Gjennom en analyse av hvordan statsminister Kjell Magne Bondevik ble merkevare, ender statsviter Erling Dokk Holm på samme oppsiktsvekkende konklusjon: Carl I. Hagen er landets siste statsmann, en fullblods politiker som holder seg til sak og ikke blottstiller sin familie og sitt privatliv i utrengsmål.

Artiklene må ha gått i trykken før Dagbladets lørdagsmagasin 8. februar i år. Over et åtte siders intervju med Eli og Carl "snakker paret ut" om forelskelsen, sjalusien, bruddet og savnet etter felles barn. Det middelaldrende ekteparet pryder hele forsiden, i noe som kanskje skal forestille ett lidenskapelig kyss.

At vi befinner oss i en klissen, klam og intimitetstyrannisk offentlighet er det relativt stor enighet om. Forestillingen om en opprinnelig og høyverdig offentlighet – saklig debatt mellom kvalifiserte likemenn – med opprinnelse på 1700-tallet, er utbredt. At den borgerlige offentligheten gradvis er privatisert, intimisert og femininisert er for så vidt dokumentert, og nærmest for "common knowledge" å regne, også utenfor samfunns- og menneskevitenskapelige miljøer. At offentligheten er femininisert, forstått som kvinners stadig økende deltagelse i yrkeslivet, i politikken og offentlig forvaltning, er etter 1970-tallets ”kvinneopprør” udiskutabelt. At offentlige rom, særlig kaffebarkulturen i byene, ofte betegnes som feminine, er uproblematisk.

Når Klassekampens Jon Hustad karakteriserer politikernes duse, intime omgangsform som et "venninnesamfunn", skurrer det imidlertid mer. Det som oppleves som ubehagelig, ja, nesten ufint, er den ikke- uttalte antydningen som ligger i den kjønnede språkbruken. Som om trivialiseringen i det offentlige ordskiftet skulle ha noe med kjønn å gjøre. Som om offentlighetens begredelige tilstand skyldes at kvinnfolka har fått adgang til den. Påstanden faller på egen urimelighet, men er likevel verdt en diskusjon. For det er jo noe i det.

Når Ansgar Gabrielsen, mediene, næringslivet og arbeidslivet for øvrig etterlyser kvinner, oppfordrer dem til å søke, eller kvoterer dem inn i styrerom og debatt- og prateprogrammer på TV, er det angivelig for å få inn noe annet, den "andre siden", så å si. Det nære, menneskelige og relasjonelle i motsetning til rasjonelle "grå menn i dress".

Sist høst så vi Thorkildsen og Hagen møtes som gjester i det populære prateprogrammet Først & Sist med Fredrik Skavlan. Nore skriver: "I motsetning til i politiske debatter, virket Carl I. Hagen både opphøyd og stivbeint i den uformelle atmosfæren. Inga Marthe Thorkildsen, krass, freidig og rask i replikken, fant seg derimot umiddelbart til rette i talkshow-formatet."

Beskrivelsen stemmer overhodet ikke med det jeg så. Ikke i det hele tatt. Thorkildsen virket nervøs, akkurat nyansen for krass, men flink som hun er, godt innenfor. Hun gjorde jobben sin, leverte varene, var på hugget. At noen kan tolke den ene som mer "ekte" enn den andre, er meg fullstendig ubegripelig. De forsøkte begge etter beste evne å fylle rollen, som seg selv, som gjester hos Skavlan. Det som gjør Thorkildsen så farlig er, i følge Nores artikkel, at hun ikke later som, at hun er ekte. Å tro, å påstå, at Inga-Marthe Thorkildsen "bare er sånn", som hun er, helt naturlig av seg selv, er i beste fall naivt.

Lara Croft og Robin Hood er navn som ofte brukes for å beskrive Thorkildsen. Mest ligner hun kanskje på den norske tegneseriefiguren Nemi. Det gjør seg både på trykk og i TV-ruta: Ung, pen og hardtslående dame, på det godes side, med sans for tabloide virkemidler. Wow. En virkelig stjerne. Men akkurat like sjablongaktig stilisert som Carl I. Hagen, ”politikeren”, selv om det er følelser og ikke prinsipper hun navigerer etter. Thorkildsen er imot alt som er fært. Veldig forståelig og forutsigbart. Men farlig?

For å være en god og troverdig politiker må du "komme gjennom ruta", men samtidig for all del ikke bli privat og følelsesstyrt. Hagen og Thorkildsen behersker begge denne kunsten. Det problematiske med Inga Marthe Thorkildsen er at hun samtidig personifiserer, bekrefter og forsterker noen populære oppfatninger både om det å være ung, om kvinnelighet og kvinners rolle i det offentlige. Hun representerer det ekte, oppriktige og rettferdige, i motsetning til den kalde politikerfisken, tradisjonelt gestaltet av menn med høyresympatier.

"Med sin nye intimretorikk representerer Inga Marthe Thorkildsen en alvorlig fare for opplyst samfunnsdebatt", skriver Aslak Nore. Personlig finner jeg fremdeles Carl I. Hagen langt mer skremmende enn både Thorkildsen og Bondevik, og det er ikke fordi jeg kjenner detaljene fra ekteskapet hans.

Kjell Magne Bondevik og Inga Marthe Thorkildsen drar langt færre stemmer enn Carl I. Hagen. Det slående med tidsskriftartiklene er den unisone besyngingen av Hagen som ivaretager av den klassiske politikerrollen – uten at noen av forfatterne kan mistenkes for å stemme på han – og uten at noen av de som gjør det, stemmer på Hagen, her skal mistenkes for å tenke på noe annet enn det han står for. Skatte, avgifts- og innvandringspolitikk. Likevel: Eliten og folket deler åpenbart en lengsel etter sak!

Når akademikere, forskere og andre som gjerne regner seg til den politiske og kulturelle eliten, stiller seg utenfor og over alminnelige oppfatninger, som for eksempel ved å hevde at Tore Strømøy (ja, han koselige trønderen!?) er ond, er det fare for at de undergraver det kritiske og folkeopplysende potensialet de tross alt er i besittelse av.

I sitt "oppgjør" med reaksjonene etter Samtiden artikkelen i Dagbladet 16.03, parkerer Nore debatten i et sidespor, ved å bringe inn den sinte, unge og forurettede mannen. Det er ganske underholdende, for de av oss som liker den slags. Men jeg tror altså at det går an, å synes at Carl og Eli er både søte og romantiske sammen, uten å være en trussel for demokratiet. Å si noe annet er bare krakilsk. Erling Dokk Holm kan forresten være ganske søt selv. Vi har både sett og hørt han snakke, om farger og sånn, på frokost- TV.