Dette debattinnlegget sto på trykk i Dagbladet 16.3.03.

Må ethvert kritisk blikk på fremstående kvinner i offentligheten ende med beskyldninger om mannlig hersketeknikk?

- De derre følelsesgreiene til Aslak Nore: Det syns jeg egentlig virker som en slags hersketeknikk. Ja, jeg aner jo en mann-kvinne-konflikt her, da...
- Du er bare et hysterisk damemenneske?
- Ja, som føler altfor mye!

Det gjentar seg stadig. Fra Dagbladet Magasinets beskrivelse som "kvinnenes Robin Hood og Norges Lara Croft" til Dagsavisens 8.mars-intervju over. At journalister ikke klarer å skjule sin beundring for Inga Marte Thorkildsen i en intervjusituasjon er så sin sak. Poenget? Kritikk mot Inga Marte Thorkildsen er synonymt med kritikk mot kvinner i sin allminnelighet. Det er mannlig hersketeknikk.

I tidsskriftet Samtiden, nr.1 2003, kaster jeg et kritisk blikk på Inga Marte Thorkildsens politiske praksis. Hennes bruk av sterkt følelsesladde historier overskygger prinsipiell samfunnsdebatt, hevder jeg, og viser til blant annet debatten im radiomerking av voldelige menn. Thorkildsen selv var raskt på pletten. I en kommentar til Dagbladet uttalte hun: "Men for øvrig tar jeg sterk avstand fra hans syn på politikk, at politikk bare skal være generell og handle om statistikk. Vi skal være opptatt av enkeltmennesker. Jeg synes Nore står for et elitistisk og litt gammeldags syn på politikk. Han er ikke noen god representant for ungdommen."

Hvorvidt det er min mangel på en moralsk oppbyggelig karakter eller representativitet blant dagens unge Thorkildsen refererer til, opplyser hun ikke om. Kanskje like greit. Det interessante ved slike uttalelser er den grunnleggende mangel på forståelse for debatten jeg reiser. Mener jeg at politikk ”bare skal være generell og handle om statistikk”? Thorkildsen er altså opptatt av enkeltmennesker (sic!) i politikken. Er artikkelforfatteren det motsatte? Nei, og det sies ettertrykkelig flere steder: ”Selvsagt skal politikken handle om mennesker”. Verken enkeltmennesker eller følelsesutbrudd er derfor ankepunktet. Et eksempel: Inga Marte Thorkildsen har ved flere anledninger snakket åpent om egne spiseforstyrrelser i ungdommen. Hvorfor nevner jeg ikke dette i artikkelen? Dette er da intimitetstyranni på sitt verste? Intimt ja, tyrannisk nei. Thorkildsens åpenhet gir ansikt til et problem tusenvis av norske jenter lider av. Og like viktig: Dette dekker ikke til prinsipielle aspekter ved saken. Dette er et viktig innspill der Thorkildsens evne til å bringe saker opp i dagen ikke står i motsetning til allmenne demokratiske prinsipper.

Mitt poeng er derimot en advarsel mot sterkt følelsesladde historier som blir misbrukt som politisk og retorisk virkemiddel i prinsipielle saker. Hva gjør dette med politikken? Følelser går foran fornuft. Mot ekte empati og dyptfølt vrede kan ingen argumentere. Hun benytter dermed en autoritær argumentasjonsteknikk.

Så langt min undersøkelse. Sier artikkelens mottakelse noe mer? Thorkildsen antyder altså en mannlig hersketeknikk fra min side. En ting er at en presset politiker på defensiven kan komme i skade for å benytte et billig og totalt unyansert poeng. Men la oss forlate Thorkildsen for et øyeblikk. Mer graverende er uttalelsene fra Kristin Ørjasæter, kvinneforsker med nylig utgitt studie om Camilla Collett, i Bergens Tidende 4.mars. På spørsmål om min artikkel om Thorkildsen, sier Ørjasæter: "Jeg opplever kritikken av henne som en motreaksjon mot feminismen, en gammel kritikk som går helt tilbake til Camilla Collettt. Den er typisk, men det er forstemmende at den fortsatt finnes."

La oss håpe Ørjasæter snakker om en artikkel hun ikke har lest. Hadde hun derimot tatt seg bryet, ville hun funnet en utilslørt hyllest til kvinnebegelsen på 1970-tallet, en gruppering som vel ikke utgjorde noen "motreaksjon mot feminismen". Og viktigere: Hun ville funnet en artikkelforfatter som hyller kvinnebevegelsens sagnomsuste slagord "Politiser det private!" og som ser Inga Marte Thorkildsens politiske praksis som en pervertering av dette gamle idealet. For det hun gjør er å reversere det i retning av å privatisere det politiske, en praksis der alle politiske spørsmål kan reduseres til gripende enkeltskjebner. Fryktelig langt unna 1970-tallets prinsippfaste feminister. Noe nærmere hennes venstrepopulitiske moderparti, kunne man tilføye.

Men det er ikke bare en nåværende "motreaksjon mot feminismen" jeg gjør meg skyldig i. Den skal også være representativ for en gammel kritikk som går helt tilbake til Camilla Collett, hevder Ørjasæter. Samme person kjenner Colletts egen tid adskillig bedre enn undertegnede. Likevel skulle det være interessant å vite noen likhetstrekk mellom meg selv og de fremste likestillingsmotstanderne siden 1814. Kan det være fordi jeg setter et kritisk søkelys på bruken av følelsesargumentasjon hos Thorkildsen? Gjør det meg automatisk til en mann som reduserer kvinner til "hysteriske damemennesker", for å låne Thorkildsens egen beskrivelse? Dette er en kritikk av politikeren, ikke kvinnen Inga Marte Thorkildsen. Spørsmålet er ikke kjønn, men bruk og misbruk av politiske virkemidler.

Det er altså lite "forstemmende" å finne i mitt kjønnsmessige perspektiv. Skal jeg avslutningsvis peke på noe ”forstemmende” ved hele debatten, er det ganske andre felter vi må begi oss inn på. Kjetil Rolness skyter enda en gang fra hofta med sin nye bok Sex, løgn og videofilm.

Rolness har et viktig poeng: Hva enn man måtte mene om porno, bør det være et krav at debattentene kjenner feltet de snakker om og tar seg bryet med å høre hva motparten har å si. Rolness argumenterer overbevisende for at kvinnebevegelsen har demonisert pornografien på en måte som har gjort dette umulig.

At kvinnebevegelsen setter to streker under svaret med nye reservasjonsløse og fullstendig unyanserte angrep på Rolness etter ugivelsen er så sin sak. Poenget er at beskyldninger om min egen "hersketeknikk" og "motreaksjon mot feminismen", uttrykker det samme. Det er en samling grunnløse og forutinntatte påstander som mangler belegg i artikkelen. Skal enhver person som stiller kritiske spørmål om profilerte kvinner i offentligheten anklages for mannlig hersketeknikk? Tjener kvinnene sin egen sak på å alltid innta offerrollen?

Kanskje er det bare steinkasting i glasshus vi er vitne til. Som Inga Marte Thorkildsen sier i det overnevnte intervjuet: "Ja, Nore er jo bare guttungen, han? Hva vet vel han?". Hørte jeg ordet hersketeknikk?