Tilsynelatende blir Venstre utsatt for en "knusende" kritikk i Samtiden 1/2003.
Artikkelen er imidlertid tatt imot med begeistring i partiet, fordi forfatterne ser det samme som oss: Tiden er moden for den sosiale liberalismen. Økt personlig frihet og sosialt ansvar for hverandre er et bedre grunnlag for det moderne Norge enn sosialdemokrati, konservatisme eller høyrepopulisme.

Et sosialliberalt parti i Norge bør ha en oppslutning rundt 10 prosent, og Venstres sentralstyre har nylig vedtatt en "handlingsplan for et sosialliberalt Norge og et større Venstre", under slagordet "Mer frihet – mer ansvar". Viljen er der, men vi trenger hjelp fra alle som deler våre verdier. Derfor har vi forhåpninger til de nye sosialliberale – slik at bildet av "et ideologisk forvirret gammelmannsparti med landsbygdpreg" kan endres.

Venstrefolk vil selvsagt ikke være udelt enig i en slik beskrivelse, men det holder at vi oppfattes slik. Da er det sant – inntil videre.

Ny ideologisk tydelighet

Etter partisplittelsen i 1972 har Venstre strevd med å komme tilbake som det mellomstore folkepartiet vi var før denne striden. Vi fikk en troverdighetsknekk. Den ble forsterket ved at partiet i en lettere desperat jakt etter de gode grep, prøvde mange varianter og ikke holdt en stødig kurs. Noen av oss har med visse mellomrom minnet om partiets ideologiske grunnlag, og det har etter hvert ført fram: Aldri har den ideologiske forankringen vært så tydelig som nå – i programmer, i vedtatt strategi, i brosjyrer. Men vi har ikke kommet helt ut av startgropa i kommunikasjonen. Når forfatterne oppfatter Venstre som ideologisk forvirret, vil jeg hevde at det er galt, men jeg bebreider ingen for å oppfatte oss slik.

Venstre-hjertene

Forfatterne treffer definitivt venstrehjertene med sin beskrivelse av den sosiale liberalismen – friheten og ansvaret, borgeridealet, samfunnskontrakten, miljøpolitikken, bedriftenes samfunnsansvar, toleransekravet. Også grenseoppgangen mot sosialdemokratiet og konservatismen, og det som skrives om likestilling, entreprenørskap og innovasjon, og om internasjonalisme, er som tatt ut av Venstres programmer og vedtak. Vi er på samme bane i utgangspunktet.

Når forfatterne likevel konkluderer med at det ikke finnes noe sosialliberalt alternativ i norsk politikk i dag, har det dels med at Venstre ikke utad framstår tydelig nok mht. eget verdigrunnlag og egne saker. Etter mitt syn er det mer et kommunikasjonsproblem enn et identitetsproblem, men like fullt et problem. Dels har det også med at rommet for partimarkeringer er innskrenket med regjeringsdeltagelse og at vi er så små at riksmediene kan overse oss – som parti.

Yngre velgere

Forfatterne omtaler en del av Venstres liberale søsterpartier, og peker på forskjeller i oppslutning og velgere. Det må sies at både Folkpartiet i Sverige, Radikale Venstre i Danmark og Fridemokratene i Tyskland i lange perioder har hatt lav oppslutning – ikke så langt unna den Venstre har hatt ved de siste valgene. Folkpartiet hadde ved riksdagsvalget i 1998 4,7 prosent (da Venstre året før fikk 4,5), før de i fjor fikk brakvalget på over 13. Poenget med at disse partiene har yngre og mer urbane velgere kan forklares med forskjeller mellom landenes struktur så vel som historiske forskjeller mellom partiene. Men jeg er enig i at man der kanskje er inne på Venstres hovedutfordring: Å vinne de yngre velgerne i byene. Mange av dem stemmer SV, Høyre eller Ap, men hører mer hjemme i et sosialliberalt parti.

Makt eller renhet

Den mer spesifikke kritikken som reises på ulike saksområder, har en del poenger, selv om forfatterne nok på noen punkter har gått noe lettvint over det Venstre faktisk står for og har sagt og gjort.

Ett dilemma er imidlertid åpenbart: Når man deltar i regjering, spesielt som juniorpartner, innsnevres rommet for egne partimarkeringer og "tydelighet". Jeg vet ikke om forfatterne mener at det å delta i en samarbeidsregjering i seg selv er å være "pragmatismens fremste våpendrager", men det er et bevisst strategisk valg som er tatt. Politikk handler jo om å oppnå resultater, og alle partier strever i prinsippet etter å komme i utøvende posisjon.

Sponheims prosjekt etter 1993 var å bringe Venstre inn i maktdebatten igjen, og bidra til å bryte sosialdemokratiets maktmonopol. Mange liberale saker ble brukt for å begrunne en politisk kursendring. Venstre gikk foran i spørsmål som åpenhet, offentlighet og personvern, og hadde fortsatt tydelig engasjement for småbedrifter og nyskaping, miljøspørsmål og utdanning/forskning. Siden Venstre pr. i dag har vært i regjeringskontorene, og Ap utenfor, i fire av de snaut seks siste årene, må det kunne kalles en suksess. Etter min mening også i form av politiske resultater, men det har jo ikke gitt noen velgergevinst.

Like fullt er det ett av Venstres fortrinn at vi har en politisk plassering som gjør oss viktige i regjeringsspørsmålet, nesten uansett hvor små vi er. Det letter imidlertid ikke ansvaret for å være tydelig på hva vi vil med å ha makt.

Partispor

Det kan diskuteres om Venstre er sterkt nok som parti til å ta de belastningene det er å sitte i en regjering. Men etter mitt syn er svaret ikke å melde seg ut for å kunne reise de rene faner fra politikkens tribune, slik opposisjonspartier kan. Det handler mest om å holde fast på et tydeligere partispor ved siden av regjeringsarbeidet. Det er en slik strategi som er vedtatt i flere omganger, men som det skal innrømmes ennå ikke er kommet helt ut av planstadiet.

Jeg er udelt enig i at et sosialliberalt parti har barrikader å storme, og når forfatterne i den sammenheng nevner utdanning, næringsutvikling, innvandring og miljø – så er det nettopp i tråd med Venstres egne prioriteringer og ambisjoner.

I lys av dette blir debatten om de enkelte politikkområdene ikke så viktig her, men jeg skal kort kommentere noen av forfatternes anførsler:

Jeg synes ikke påstandene om at vi er lite prinsippfaste er godt begrunnet. Samarbeid med et religiøst KrF har selvsagt sine dilemmaer, men det viktigste er ikke da hva KrF mener om partnerskapsloven, men hvilken politikk Regjeringen står for. Venstres – og til dels Høyres – liberale antenner gjør jo at Kr.F ikke får gjennomslag for sine mest ytterliggående sider. Regjeringen er for partnerskapsloven, og har for første gang en statsråd som praktiserer den. Regjeringen har også vedtatt en handlingsplan for å bedre livsvilkårene for homofil ungdom. Jeg ser ikke at vi har måttet gå på akkord med liberale prinsipper i slike saker. Utsiktene til å oppheve statskirken er også lysere i samarbeid med KrF og H, enn med Ap og Sp, slik SV satser på.

Det er opplagt riktig at Venstre kan være uklar i noen spørsmål i forhold til den "sosialdemokratiske klientstatens kravmentalitet". En tydeligere ideologisk profil opp mot sosialdemokratiet er et hovedpoeng i handlingsplanen. Trygdeområdet kan være et slikt område, men upopulære forslag skaper jo ikke velgere i fleng. Vi har lenge gått inn for endringer i sykelønnsordningen. Vi sier tydelig i programmet at vi må reformere velferdssamfunnet for at det ikke skal forvitre, og at det må bli færre løsninger som sprer midler likt utover alt og alle. Men for all del: Det er ett av feltene der vi må tydeligere inn på banen. Borgerlønn er en spennende idé som må utvikles videre, og der Venstre så langt er alene.

På innvandringsfeltet blir kritikken gal, etter mitt syn. Venstre har som eneste parti satt kraft bak spørsmålet om økt arbeidsinnvandring, også i siste valgkamp. Også kritikken på miljøområdet er lite treffende. Vi har nettopp det fokuset på entreprenørskap og innovasjon som forfatterne etterlyser. Det øvrige er ikke "alminnelig avgiftspolitikk", men den mest radikale miljøpolitikken i forhold til å styre adferd – bruk av skatte- og avgiftssystemet og dermed markedet i miljøets tjeneste. Grønne skatter er langt fra noe klassisk sosialdemokrati!

På jordbruksområdet kan kritikken være mer relevant, men også her går Venstre med landbruksministeren nå i spissen for betydelige reformer – bl.a. gjennom større frihet til organisering, kvotesalg av melk, satsing på den selvstendige bonde, nisjeproduksjon og nye næringsmuligheter. Endringene i konsesjonsloven vil også ha stor betydning for livet på bygdene.

Norsk Investorforum: Lars Sponheim gikk som næringsminister i spissen mot dette i kampen om IT Fornebu, og fikk redusert omfanget betydelig. Venstre gikk også i spissen mot de sosialdemokratiske samrørefondene som dette forumet ville ha, og som er stoppet.

Livredde for å vekke EU-debatten? Her har nok alle partier vært litt redde, men Sponheim var tross alt den første politiske lederen som sa seg villig til å revurdere sine argumenter i en ny virkelighet når utvidelsen blir realisert. Unge Venstre har gått fra nei til ja. Internasjonalt utvalg fikk nylig mandat til å starte en bred EU-prosess i partiet. Sponheim har også sagt at Venstre kan bli det eneste partiet som endrer standpunkt i saken. En slik debatt må imidlertid ikke ta som en selvfølge at bare ja er svaret på en sosialliberal tilnærming. Venstre vil være kanskje den beste partiarena for en nyansert og kunnskapsbasert debatt – høyt hevet over nasjonalisme og trangsyn – dersom man møter andre med respekt.

Også på skolefeltet bommer forfatterne noe, synes jeg. "Slipp skolen fri" er vårt slagord – og regjeringen leverer nå god venstrepolitikk – blant annet ved å oppheve kravet til klassedelingen, slik de ber om. Ansvar flyttes fra stat til kommuner og skoler, og mangfoldet økes gjennom ny friskolelov. Entreprenørskap i skolen ble det fart i under Sponheim og Lilletun i Bondevik 1. Odd Einar Dørum oppnådde stor tillit innen høyere utdanning og forskning i forrige periode, og fikk historisk gode valgresultater for Venstre i de "akademiske" bydelene i Oslo.

Dette sveipet over de enkelte kritiske punktene er overfladisk, men illustrerer nok en gang mitt hovedpoeng: Venstre er ikke så på jordet ideologisk og politisk som forfatterne vil ha det til, og debatten om alle enkeltsakene er godt innenfor de rammene som vi opplever i partiet hver dag. Men vi sliter med å få fram våre synspunkter, og vi oppfattes blant mange annerledes enn vi ønsker. Derfor må vi fra "å liste oss stille i dørene" over til en tydeligere profil og mer engasjement.

Momentum?

Jeg tror det nærmer seg et momentum i norsk politisk debatt nå. På ett eller annet tidspunkt må folk være lei av populismen og forenklingen. På ett eller annet tidspunkt må flere stille større krav til grundighet og langsiktig – og til ideologisk sammenheng. Jeg håper artikkelen i Samtiden er et tegn i tiden.

Et moderne Norge kan jo ikke bygges på et Fremskrittsparti – med anti-miljøpolitikk, vulgær kulturpolitikk og innvandrerskepsis. Det kan heller ikke baseres på et sosialdemokrati som i stedet for å fornye seg, går tilbake til gamle skyttergraver, kjemper mot offentlig fornyelse i kompaniskap med fagforeningenes egeninteresser, og som i tillegg har Frp som alliansepartner i så vel miljøspørsmål som i innvandringsspørsmål. SV er heldigvis ulikt Ap i de to siste sakene, men framstår uten politikk for næringsutvikling og nyskaping, og er uten andre perspektiver for offentlig sektor enn pengemessige overbud til enhver tid på ethvert område. Er noen i identitetskrise, må det være tidens sosialister, som ikke en gang tør snakke høyt om sin egen ideologi.

Tiden er inne for frihet og ansvar – det sosialliberale Norge. Ikke mer sosialdemokrati, ikke mer Hagen-populisme. Venstre er et sosialliberalt parti, og jeg er overbevist om at vi har den vilje til fornyelse som må til for å skape et mer moderne bilde av partiet. Evnen kan bedres ved at flere yngre krefter blir med. Innspillet i Samtiden er viktig og konstruktivt, og vi håper dere ønsker å være med på laget i en eller annen form. Prøv oss.

Atle Hagtun er sekretariatsleder i Venstres stortingsgruppe