Symboler har makt over tenkningen. Skal vi avskaffe monarkiet og erstatte det med demokratiske symboler som er mer i takt med vår tid?

Slik skrev den svenske avisen Aftonbladet etter kong Carl Gustafs juletale for noen måneder siden. Til våren skal både den svenske Riksdagen og det norske Stortinget diskutere monarkiets fremtid. Det er varslet mer reelle diskusjoner enn tidligere. Men er tiden virkelig inne for en grunnleggende debatt?

I Norge har folks tilslutning til monarkiet som statsform de siste par årene svingt kraftig, og generelt gått ned. Vellykkede bryllupsseremonier har befestet alliansen mellom "folkemonarkiet" og "folkekirken". Er monarkiet likevel en skjør institusjon?

Slik kan vi spørre i 2003. Om to år, i 2005, skal det feires jubileum for Norges 100 år som eget monarki. Om drøyt et tiår, i 2014, skal det markeres 200-årsjubileum for Grunnloven. Hva slags prinsipper bør Norge bli styrt etter da – hvilken statsform bør landet ha? Er det mulig å styrke den folkelige deltakelsen og innflytelsen på ledelsen av landet i årene fremover: demokratisere Norge? Hva må i så fall til?

De fleste ansatser til ordskifte om monarki og republikk i Norge de siste årene har raskt blitt til forutsigbare meningsutvekslinger om hva slags faktisk innsats de kongelige som enkleltpersoner gjør i dag. Skal vi først se på menneskene det gjelder, slår det oss snart hvor tilpasningsdyktig det norske monarkiet har vært det siste hundreåret – vi har fått et moderne, folkelig monarki. Men kan det være så folkelig og fremdeles være et kongedømme? Monarkiet har hittil overlevd et offentlig flomlys fra den kulørte dags- og ukepressen som ingen annen institusjon ville ha greidd. Kongedømmet er blitt et "offentlig dokudrama i realtid", slik kulturredaktør Henrik Berggren i Dagens Nyheter nylig skrev. Flomlyset har fratatt kongedømmet en form for magi. Samtidig er de kongelige blitt landets superkjendiser og de mest kjente nordmenn i utlandet. Har monarkiet i denne utviklingen mistet respekten det er avhengig av? Splitter kongedømmet i dag mer enn det samler? Er det en statsform foran undergangen?

Monarkiet er et nasjonalt symbol. Men for hva? Vi trenger ikke et arvekongedømme for å få utført monarkiets representative oppgaver i dag. Enhver stilling som hviler på nedarvede rettigheter, må tvert imot regnes som en anakronisme i demokratiske samfunn, skriver Trond Nordby, professor i statsvitenskap. Knapt noe er tilbake av de religiøse og politiske funksjonene. Alle oppgaver kan deles mellom statsministeren, stortingspresidenten og en avsettelig president, argumenterer han. Så hvorfor skal de gå i arv innen restene etter en autoritær styreform? Må ikke et statsoverhode kunne stilles til ansvar? Nordby påpeker at den personlige kongemakten ikke har eksistert i Norge siden 7. juni 1905. Med unntak av arveretten har styreformen i realiteten vært en maskert republikk. Skal vi nå ta bort monarkens maske? spør han.

Temaet har opptatt flere. I en bok som kommer ut i vår -- Den forkledde republikk. Regimer mot undergangen -- reiser Carl-Erik Grimstad en ny problemstilling. Kanskje rammes monarkiet i dag av den samme svekkede autoriteten som generelt har angrepet våre tunge, nasjonale symbolbærende institusjoner som forsvaret, idrettsbevegelsen og kirken? Og hva skjer egentlig med nasjonal symbolikk i en verdensdel der det rådende politiske prosjektet er overnasjonalitet?

Den svenske forfatteren Henning Mankell skrev nylig i Dagbladet om "Det døende monarkiet.". Han mener: "Monarkiene kommer til å dø. Innen ti eller tjue år tror jeg avviklingen har begynt også her i Norden." I Riksdagen er det nå flere folkevalgte som er for republikk enn monarki. Vi vet ikke hvordan det forholder seg i Stortinget.

Deltakerne i Samtidens essaykonkurranse inviteres til å ta spørsmålet om monarki og republikk som utgangspunkt for det de skriver. Ut fra dette kan man så resonnere omkring mulighetene for å styrke demokratiet folks deltakelse og innflytelse i Norge: Er monarkiet en egnet statsform i dagens samfunn? Hva er eventuelt det beste alternativet? I lys av fremveksten av en europeisk føderasjon kan vi spørre: Hvordan vil det norske monarkiet stå seg innen en presidentstyrt føderasjon, om Norge skulle gå inn i EU? Er 2005 et passende år for å holde en folkeavstemning om statsformen? Eller 2014? Skal kong Harald V være Norges siste konge? Hvem og hva skal komme i stedet? En ikke-kristen president, kanskje med innvandrerbakgrunn? slik Trond Nordby foreslår? Utpekt av Stortinget eller valgt? Mange spørsmål ligger under når Samtiden nå utlyser en åpen essaykonkurranse.

Vi ønsker deltakere fra flest mulig miljøer – forfattere, forskere, studenter, folk i kulturliv og medier, fagbevegelse, politikk, folk i offentlig forvaltning og i det private næringsliv. Konkurransen er åpen. Skriv hva du vil, men skriv klart, engasjerende, diskuterende. Skriv med en stemme og en personlig holdning. Og skriv for en større allmennhet. Å skrive er en politisk handling.

• Invitasjon til essaykonkurranse om monarki og republikk Leder av Knut Olav Åmås


• Hvorfor ikke styrte Saddam? Hawdam Salih Jaf og Inger Østenstad


• Ingen lesning er den siste Jan Erik Vold


• Mediekritikk er medienes ansvar Arne Ruth i samtale med Knut Olav Åmås