Peder Anker   Arne Næss sett utenfra

Arne Næss har blitt feiret av filosofer, journalister og samfunnsdebattanter rujndt sin 90-årsdag i 2002. Kanoniseringen av vår nasjonale filosofkonge er i full sving. Denne begeistringen har sitt grunnlag i Arne Næss’ utvilsomme betydning for oppbygningen av et program for samfunnsforskning, filosofifaget, forberedende prøver, og for allmenne lesere av hans mange bøker.

Feiringen av Næss har dermed også blitt en feiring av en betydelig del av norsk forskning og undervisning i etterkrigstiden – og av en dominerende og karismatisk filosof i offentlig debatt.

Som en følge av all den oppmerksomhet som har blitt viet Arne Næss, er det i ferd med å feste seg en forestilling om at han har vært en viktig filosof på den internasjonale arena. Argumentet synes å være at en filosof som har vært viktig for Norge, også må ha vært viktig for resten av verden. Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen har inkludert Næss i parnasset av Vestens tenkere, riktignok med et ganske kritisk essay av Geir Hestmark. En hel serie historikere har likeledes vært med på å skape et bilde av Arne Næss som en viktig internasjonal filosof ved å la kilder som peker ut over landets grenser få veie tungt i fremstillingen.

Stemmer det at Arne Næss har spilt en viktig rolle i internasjonal filosofisk debatt? Hvordan er hans arbeid blitt mottatt i utlandet? Næss ba sine studenter regelmessig om å undersøke forekomster av et spesielt ord eller uttrykk for å klargjøre betydningsmangfoldet i tekster, og her vil jeg bruke denne metoden for å undersøke det filosofiske materialet om Arne Næss selv. En slik "forekomstanalyse" av navnet "Næss" i hovedsakelig engelskspråklige tidsskrifter ligger til grunn for denne artikkelen, som søker å forstå hvordan hans filosofiske arbeid har blitt tolket og omtalt utenfor landets grenser. Takket være effektive søkemaskiner, bokanmeldelsessamlinger, indekser og et større utenlandsk bibliotek, har det vært mulig å finne frem til de fleste bokomtalene av hans arbeid. Her vil jeg presentere disse anmeldelsene av Arne Næss’ litterære produksjon, bok for bok, fra 1930-tallet og frem til i dag.

Resultatet av "forekomstanalysen" viser at det var først med sine miljøfilosofiske arbeider at Arne Næss fikk et internasjonalt gjennombrudd.

Sensommeren 1997 var jeg student i England. En morgen våknet jeg opp til nyheten om at det hadde foregått en storstilt tvangssterilisering i de skandinaviske land fra 1930-tallet og langt opp på 1970-tallet. Senere på dagen kom en av professorene bort til meg og spurte hvordan jeg kunne gå så rak i ryggen når jeg kom fra et land med en så mørk historie.

Avisene kunne fortelle at mer enn 60 000 svensker og 40 000 nordmenn var blitt sterilisert mot sin vilje ut fra rasehygieniske hensyn og samfunnets interesser. Tvangssteriliseringen skulle spesielt ha vært rettet mot etniske minoritetsgrupper, åndssvake, sinnslidende og andre "avvikere" som belastet velferdsstatens sosialbudsjett, og som myndighetene mente forringet befolkningskvaliteten gjennom sine dårlige arveanlegg. Selv hadde jeg aldri hørt om fenomenet. Sterilisering hørtes brutalt ut.

Det var Gunnar Broberg og Mattias Tydéns bok Oönskade i folkhemmet. Rashygien och sterilisering i Sverige (1991) og boken Eugenics and the welfare state. Sterilization policy in Denmark, Sweden, Norway, and Finland (1996) der Gunnar Broberg og Nils Roll-Hansen var redaktører, som satte den skandinaviske steriliseringshistorien på dagsorden. Men det var spesielt én mann – journalisten Maciej Zaremba – som gjennom artikler i Dagens Nyheter brakte "avsløringene" ut i verden.

Zaremba trakk paralleller mellom den skandinaviske steriliseringspolitikken og politikken i Det tredje riket, men var opptatt av en grunnleggende ideologisk forskjell: Mens det i Tyskland var nazistene som hadde fremvist den største iver etter å kvitte seg med "dårlige arvebærere" og "sosialt underlegne" individer, var det i Skandinavia velferdsstaten som hadde vært den drivende kraft bak utrenskingspolitikken: En kombinasjon av sterk sosial konformitet, rasehygienisk tankegods, bekymring for sosiale utgifter og en nesten ubegrenset tro på fremskritt gjennom vitenskap og planstyring, hadde gjort tvangssterilisering til et attraktivt befolkningspolitisk redskap. Rasehygieniske utrenskingsprogrammer var med andre ord ikke begrenset til totalitære regimer, men hadde funnet sted - og blitt fortiet – selv i land kjent for sine liberale tradisjoner og sin hjelp til samfunnets svake.

Zarembas artikler vakte internasjonal oppsikt. Den britiske avisen The Independent kunne 30. august 1997 opplyse at: "Swedes have been shocked to discover this month that the policy was scrapped only in 1976, 31 years after the Third Reich".

Sammenligningene med Nazi-Tyskland ble kritisert fra flere hold, og det påståtte omfanget av tvangssteriliseringer korrigert til et langt lavere tall. Men oppfatningen av at det hadde funnet sted et betydelig antall moralsk forkastelige inngrep, og at det var langt mer enn en kronologisk sammenheng mellom rasehygienisk tenkning og en sosialdemokratisk velferdsstatlig politikk, ble hengende ved.

I iveren etter å avsløre grumsete idéstrømninger oppnådde "etikkens forkjempere", velmenende politikere og sensasjonsglade journalister å kriminalisere en viktig og i høy grad velfungerende praksis i skandinavisk sosialhistorie. 1990-tallets avsløringer resulterte ikke bare i en rekke oppslag i internasjonale medier, men nedfelte seg også i den offentlige bevissthet som et "mørkt kapittel" i vår nære historie. I internasjonal faglitteratur dukker det stadig opp henvisninger til det sjokkerende omfanget av ofre for den velferdsstatlige steriliseringspolitikken, og i diskusjoner om den nye genteknologiens farer og muligheter dukker eksemplet Skandinavia opp, både som skremselsbilde og som kontrast til de nye mulighetene for valg og bortvalg av individer og egenskaper.

Steriliseringsproblematikken er imidlertid for viktig til at et så ensidig og fordreid syn bør fortsette å prege debatten. Med fokus på norsk politikk og praksis vil jeg derfor forsøke å nyansere et saksområde som i dag domineres av skremmende vandrehistorier. Jeg vil ta tak i noen spørsmål som jeg mener ligger til grunn for hele problematikken – nemlig om det finnes mennesker i samfunnet som ikke bør få (flere) barn – og hvis så er tilfelle, hvilke løsninger vi har å tilby dem. Målet er å problematisere noen av de underliggende premissene for argumentasjonen rundt sterilisering og tvangsbruk. Først vil jeg imidlertid kort oppsummere hva anklagene om overgrep bygger på, og si noen ord om steriliseringsloven og om sterilisering som metode.

Arild Linnebergs bok eksemplifiserer mange litteraters, "intellektuelles", maktmisunnelse overfor "aktørene" gjennom å pukke på refrenget om hvor dumme alle vestlige politikere er. Underforstått: Verden hadde vært mye bedre med meg som sjef. Men hvis det er én ting å lære av krigene i det tidligere Jugoslavia, er det den sentrale rollen mange litterater, "intellektuelle", hadde i konstruksjonen av krigsspråket som gjorde krigene mulig, og i opprettelsen av mafiaregimene som førte dem. Når Arild Linnebergs bok har fått en så nesegrus mottagelse, peker det mot et større syndrom i den litterært interesserte offentligheten i Norge: vegringen mot virkeligheten, skriver Aage Borchgrevink om Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur.

I 2001 ga Arild Linneberg, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, ut essaysamlingen Tretten triste essays om krig og litteratur. Boken streifer innom vidt forskjellige forfattere som Tove Ditlevsen, Fernando Pessoa, Paal Brekke, Knut Hamsun og Dashiell Hammet, men vender alltid tilbake til NATOs krig mot Jugoslavia i 1999.

Boken har fått en til dels panegyrisk mottagelse, blant annet av Henning Hagerup i Morgenbladet 12. april i år og Ronald Altinius Nilsen i Prosa 2/2002. Nilsen skriver for eksempel:

Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur er en bok som med all sin grundighet, livserfaring og åpenhet, galant demonstrerer hvordan kombinasjonen av politisk årvåkenhet og litteraturteori kan anvendes til å avdekke mekanismer vi ellers altfor sjelden hefter oss ved.

Henning Hagerup er opptatt av Linneberg som forsvareren eller talsmannen for "de stemmene som vanligvis ikke blir hørt". Hagerup skriver at "på dette området er Linneberg simpelthen gnistrende god, med en imponerende evne til å skjære gjennom alt eufemistisk snikksnakk, til å gå rett inn i de problemstillingene ledende politikere unnlater å diskutere". Kritikken beskriver i stor grad Linneberg som en briljant analytiker av vår tids store politiske, mediale og militære begivenheter, først og fremst eksemplifisert ved Kosovo-konflikten.

Bokens hovedtema oppsummeres på vaskeseddelen fra Gyldendal der det står at: "Litteraturen lar oss høre de Andre stemmene. Diktningen har en egen etikk: den er dialogisk. Flerstemthetens etikk er denne bokens hovedtema, som diskuteres ut fra tenkere som Mikhail Bakhtin, Paul Virilio og Jacques Derrida." Det sentrale begrepet og honnørordet er heteroglossia, flerstemthet. Mens litteraturen ivaretar virkelighetens flerstemthet, har heteorglossia en tendens til å bli marginalisert innenfor monologiske genre som politisk diskurs og juridiske tekster – med katastrofale konsekvenser, ifølge Linneberg. Han postulerer derfor at "hadde politikerne lest mer litteratur og litteraturteori, ville de neppe gjort de alvorlige feilene de gjorde under Balkan-krigene".

Problemet med boken er at den generelle hyllesten til heteroglossia ikke følges opp i praksis. Linnebergs representasjon av Kosovo-konflikten er ensidig og kunnskapsløs. Boken ender opp med å resirkulere den type propaganda den i prinsippet er imot, og er et eksempel på hvor ille det kan gå når (litteratur)teori privilegeres over sakkunnskap og ideologi anvendes for å utslette fakta. Arild Linnebergs eksemplifiserer mange litteraters, "intellektuelles", maktmisunnelse overfor "aktørene" gjennom å pukke på refrenget om hvor dumme alle vestlige politikere er. Underforstått: Verden hadde vært mye bedre med meg som sjef. Men hvis det er én ting å lære av krigene i det tidligere Jugoslavia, er det den sentrale rollen mange litterater, "intellektuelle", hadde i konstruksjonen av krigsspråket som gjorde krigene mulig, og i opprettelsen av mafiaregimene som førte dem. Når Arild Linnebergs bok har fått en så nesegrus mottagelse, peker det mot et større syndrom i den litterært interesserte offentligheten i Norge: vegringen mot virkeligheten.

Loe, Kurland, Ørstavik og Knausgård. Dei forsøker alle å vri seg ut av det livslange tenåringshelvetet. Men dette må skje på postmodernismens vilkår. Derfor kan dei ikkje bli vaksne. Men dei kan framstå som vaksne, for barna som dei kvar på sin måte drar omsorg for. For dette er den narsissistiske kulturen si einaste opning: å speglast som vaksen i barna sine auger, skriv Hadle Oftedal Andersen.

Den siste veka har eg sett to filmar på video, Office Space og American Beauty. Begge handlar om menn som ikkje vil vera vaksne lenger, som ikkje vil arbeida. Dei vil leva som unggutar, gjera det dei har lyst til og hoppa av karrieremaset. Det slår meg at Hollywood etter kvart har oppdaga noko, og at dette noko har å gjera med to ulike måtar å sjå den postmoderne tilstanden på.

På 1980-talet hadde ein oppdaga at verda er eit simulakrum, at vi lever i ein simulert røyndom eller ein røyndom av simulasjonar. Dette blei folk oppglødde av. Der ein tidlegare hadde opplevd framandgjering i møte med det ueigentlege rollespelet, byrja ein i staden å sjå rollespelet som føresetnad for å skapa seg eit liv med ulike identitetar, eit liv der ein sjølv kunne velga kven ein til ei kvar tid ville vera.

Men så kom det til eit oppgjer med denne tanken. Ein kan oppfatta The Matrix som skildring av ein geriljakrig mot simulakret. Og det same med Fight Club, der vaksne menn legg den polerte fasaden att på kontoret og går ned i kjellaren for å delja laus på kvarandre av før-kulturell hjartans lyst. Bak scena, bak maskene er det noko som vil ut. Slik er det òg med Office Space og American Beauty. Og med High Fidelity, for den del. Men dette nye har òg med den postmoderne tilstanden å gjera. Bare på ein annan måte enn tidlegare, det vil seia på 1980-talet. Ein slår kontra. Ein vil ikkje den nye tida.

Dette vil eg sjå nærmare på. Men tyngda kjem til å ligga på den nye norske litteraturen, på forfattarar som Erlend Loe, Roger Kurland, Hanne Ørstavik, Karl Ove Knausgård og Thure Erik Lund.

Kokeboken er blitt til matboken, en bok som bare unntaksvis setter det velsmakende og næringsrike måltid i sentrum. Det dreier seg om en type bøker som tar for seg nær sagt alt annet i tillegg til det man skulle forvente, nemlig matlaging. Dette er bøker som gjenspeiler hvem vi er, eller kanskje heller hvem vi ønsker å være, skriver Kristin Gjesdal i denne artikkelen om norske kokebøker.

"Smak" er et ord av den anvendelige sorten, et som kan brukes til nær sagt alt. Vi snakker gjerne om en suppe, en iskrem eller en kopp kaffe som smaker godt. Han har god smak, fastslår vi, og tenker på hvordan han kler seg. Hennes smak er ulastelig, sukker vi videre, og viser til en leilighet der farver og former fremhever hverandre på en særlig finslipt, men likevel utvungen måte. Eller vi snakker om god smak i forbindelse med musikk, film og billedkunst. I alle disse tilfellene tenker vi på evnen til å treffe det rette, på en slags taktfullhet som kanskje ikke er så lett å sette ord på, men som vi likevel gjenkjenner idet vi støter på den.

Den nære forbindelsen mellom smak, forstått i sin snevreste forstand (den ganemessige smaken, den som er knyttet til mat og drikke) på den ene siden, og smak i en langt videre forstand (som en særlig taktfullhet, sensitivitet eller Fingerspitzengefühl) på den andre siden, er langt fra noen hemmelighet. Og kanskje er det nettopp denne forbindelsen, kombinert med det faktum at smak så vanskelig lar seg definere, som gjør at kokebokmarkedet ser ut til å ha gjennomgått en fundamental endring. Kokeboken er blitt til matboken, en bok som bare unntaksvis setter det velsmakende og næringsrike måltid i sentrum. Det dreier seg om en type bøker som tar for seg nær sagt alt annet i tillegg til det man skulle forvente, nemlig matlaging.

Livsstilsfaktoren er skyhøy. Det åpenbare spørsmålet er hva slags mat – det vil her si: hva slags liv – man skal velge, ikke hvordan man tryggest og mest effektivt skal tilberede en coq au vin eller, som det heter innenfor kokebokretorikken, trylle frem en pinnekjøttmiddag. Det handler også om hårfine, men likevel avgjørende distinksjoner: om de signalene vi sender ut når vi sverger til pappardelle fremfor spagetti, ruccola fremfor kinakål, og Stange-fugl fremfor en gummiaktig Prior-kylling. Og det handler om hvordan vi formidler og betrakter vår egen og andres kulturer. Kort sagt, dette er bøker som gjenspeiler hvem vi er, eller kanskje heller hvem vi ønsker å være. Men kunnskapen om mat og drikke, den solide og håndverksmessige kokkekunsten, den står i fare for å havne i annen rekke.

Araberverdenen trenger desperat en forandring. I årenes løp har de samme spørsmålene og problemene blitt brakt på bane i diskusjoner jeg har hatt med mennesker fra Irak, Syria, Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og Palestina. Vi kveles. (…) Våre politikere er korrupte. Våre folk blir ignorert. Er det overraskende at noen svarer med å vende seg til islamistene? spør Tariq Ali i dette brevet til en ung muslim han har møtt.

Husker du da du kom bort til meg etter det store fredsmøtet i november 2001 (jeg tror det var i Glasgow) og spurte meg om jeg var en troende? Jeg har ikke glemt sjokket du ga uttrykk for da jeg svarte nei, eller kommentaren fra din venn ("Foreldrene våre advarte oss mot deg."). Jeg har heller ikke glemt de hissige spørsmålene dere kastet mot meg som piler.

Alt dette fikk meg til å tenke, og dette er mitt svar til deg og alle andre som er som deg, og som har stilt lignende spørsmål i Europa og Nord-Amerika. Det er et svar ladet med mye historie, men jeg håper det kan gjøre deg fornøyd.

Da vi snakket sammen, gjorde jeg oppmerksom på at min kritikk av religionen og av dem som bruker religion til politiske formål, ikke innebar et forsøk fra min side på å være diplomatisk overfor offentligheten. Undertrykkere og tyranner har alltid brukt religion på en selvrettferdig måte for å nå egoistiske mål. Det er riktig at dette ikke er hele historien. Vi vet at det finnes dypt ærlige religiøse mennesker i ulike deler av verden som oppriktig kjemper på de fattiges side. Men de havner ofte i konflikt med den mer organiserte religionen. Den katolske kirken har motarbeidet arbeider- og bondeprester som har organisert til opprør mot undertrykkelse. De iranske ayatollaene innførte strenge sanksjoner mot muslimer som gjorde seg til talsmenn for sosial radikalisme.

Hvis jeg oppriktig hadde trodd at det radikale islam kunne tjene som en vei fremover for menneskeheten, ville jeg ikke ha nølt med å si dette offentlig, uansett konsekvensene. Jeg vet at mange av dine venner føler glede ved å rope "Osama", og jeg vet at mange feiret 11. september 2001. Og de var ikke alene, det samme skjedde over hele verden. Men det hadde ingenting med religion å gjøre. Jeg kjenner til argentinske studenter som forlot auditoriet da læreren kritiserte Osama. Jeg har hørt om en russisk tenåring som sendte en "gratulasjon" via e-post til noen russiske venner som hadde bosatt seg med foreldrene sine tenfor New York. Og de svarte: "Takk, det var fantastisk." Jeg husker tilskuerne på greske fotballkamper som nektet å tie de to minuttene myndighetene hadde bedt om i respekt for ofrene, og i stedet brøt stillheten med å rope anti-amerikanske slagord.

Ingenting av dette rettferdiggjør det som fant sted. Det som ligger bak dette engasjementet er ikke en følelse av styrke, men en forferdelig svakhet. Folkene i Indokina er blitt påført mer lidelse av amerikanske myndigheter enn noe muslimsk land. De ble bombet i femten år og mistet millioner av sin befolkning. Tenkte de noen gang på å bombe Amerika? Det tenkte heller ikke folket på Cuba, i Chile eller Brasil. I de to siste landene kjempet de mot de USA-støttede militærregimene i eget land, og vant til slutt.

Når du treffer en person som hevder han er kurert for all tro og som er i stand til å akseptere verden akkurat slik den er, skal du spørre: Hvor er kosedyret ditt? Hvor er fetisjen som gjør det mulig for deg å late som om du godtar virkeligheten som den er? spųr Slavoj Žižek.

Akkurat når kan et folk sies å være lykkelig? I et land som Tsjekkoslovakia var folk på en måte lykkelige i slutten av 1970- og i 1980-åra. Da var tre fundamentale betingelser for lykke oppfylt. 1) Folks materielle behov var stort sett tilfredsstilt – men ikke for tilfredsstilt, siden overforbruk skaper ulykke. Det er bra å erfare en viss mangel på en eller annen vare på markedet fra tid til annen (ingen kaffe på et par dager, slutt på biff, ingen TV-apparater). Slike korte perioder med mangel fungerte som unntak og minnet folk om at de skulle være glade for at slike varer stort sett var tilgjengelige. Hvis alt er tilgjengelig hele tida tar folk tilgjengeligheten som et gitt faktum og setter ikke lenger pris på lykken.

Livet fortsatte dermed på en regulær og forutsigelig måte uten store anstrengelser eller sjokk, og man kunne trekke seg tilbake til sin private nisje. 2) Et annet ekstremt viktig trekk var at det fantes en Annen (Partiet) som kunne klandres for alt som gikk galt, slik at man selv ikke følte seg virkelig ansvarlig for noe. Hvis det var en midlertidig mangel på en vare, ja, til og med hvis det kom et uvær som førte til store skader, var det også "partiets" skyld. 3) Sist, men ikke minst, fantes det et Annet Sted (Vestens konsumparadis) som man kunne drømme om, som det til og med var tillatt å besøke noen ganger. Dette stedet var akkurat passe langt unna, ikke for langt, ikke for kort. Denne vaklevorne stabiliteten ble rokket – av hva? Av nettopp begjær. Begjær var den kraften som tvang folk til å fortsette, og ende med et system der den store majoriteten definitivt er mindre lykkelig ...

– Kunstens avslutning er ennå ikke ført til ende. Jeg tenker fremdeles på hva denne avslutningen egentlig innebærer, sier den amerikanske filosofen og kunstkritikeren Arthur Danto.

Danto har publisert arbeider innen historiefilosofi, erkjennelses- og handlingsteori. Han har skrevet bøker om Sartre og Nietzsche. Siden begynnelsen av 1980-tallet har han mer og mer arbeidet med kunstfilosofiske spørsmål av typen: "Hva er et kunstverk?" og "Hvordan – ut fra hvilke retningslinjer og kriterier – avgrenser vi kunst fra det som ikke kan omtales som kunst?"

Ifølge Danto har vi ikke lenger noen absolutte kriterier eller faststtømrede standarder som kan hjelpe oss med å skille kunst fra ikke-kunst. Vårt begrep om kunst har så å si mistet sin gjenstand. Det viser ikke lenger til en bestemt og klart definert type gjenstander som i sin tur kan skilles fra andre gjenstander, nemlig alt det vi ikke omtaler som kunst. Dette er, slik Danto ser det, kunstens avslutning. Vi befinner oss i en periode som han, noe spissformulert, beskriver som en periode etter kunsten.

Hva innebærer så denne tanken om kunstens avslutning, denne forestillingen om at vi har entret en fase etter kunsten? Den innebærer ikke at det ikke lenger produseres kunstverk. Heller ikke innebærer den at vi ikke skulle være i stand til å erfare kunst på noen tilstrekkelig dyp eller skikkelig måte. Det Danto har i tankene er snarere at vi ikke lenger kan behandle kunst som noen generell kategori. Dette er en relativt ny situasjon, mener han. For helt fra renessansen kunne man med rimelig sikkerhet påstå å vite hva et kunstverk var. Så, med 1960-tallet, kom en ny periode. I og med kunstverk som Andy Warhols Brillo-bokser – en samling på rundt 300 boks-lignende klosser til forveksling lik de pakkene med Brillo stålull man kunne få tak i på et hvilket som helst supermarked – kunne man ikke lenger hevde at noe måtte se ut på den ene eller andre måten for å kvalifisere som kunst. I stedet er det opp til hvert enkelt verk å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Det må fremstå som et forsøk på å besvare spørsmålet "Hva gjør nettopp meg til et kunstverk?".

Jeg møtte Arthur Danto i New York for å snakke om hva som ligger i tanken om kunstens avslutning, og jeg startet med å invitere ham til simpelthen å oppsummere denne forestillingen i så likefremme og intuitive ordelag som overhodet mulig.

Kontrapunkt med eit alpelandskap. Kontrastive fasadar i rytmisk om-pa-pa med alpetindar. Dette er min plebeiar-karakteristikk av ticinesisk arkitektur – prega av arkitektar som Mario Botta og Luigi Snozzi. Ticino er eit landskap med ca. 300 000 menneske sør i Sveits. Heilt på grensa til Italia, ein time frå Milano. Det er eit landskap der arkitektur er folkerørsle.

Etter fleire hundre år som stad i arkitektursoga er den arkitektoniske summen meir enn synleg. Få stader i verda finn ein fleire døme på sentral arkitektur på eit så avgrensa – ruralt og urbant – område.

Ticino er altså ikkje eit utelukkande moderne fenomen. Heilt sidan barokken har Ticino vore prega av stor byggekunst. Arkitektar frå dette området drog tidleg ut. Dei "gjorde" Sentral-Italia frå barokken og oppetter. Dei teikna heile den keisarlege delen av St. Petersburg. Ticino var den gong under det milanesiske herredømmet. Sforza-familien var herrefolket. Arkitektane frå Ticino var ei ettertrakta yrkesgruppe og gjorde furore kor dei enn drog. Francesco Borromini (1599-1667) er eit døme. I dag er den ticinesiske arkitekturen meir enn nokonsinne i teten. Snozzi og Botta har saman med kollegaene Tita Carloni, Ivano Giannoni, Rino Tami, Franco Ponti, Aurelio Galfetti osb. ført innovasjonsgleda i arkitekturen vidare. På kvar sin raffinerte måte har Botta og Snozzi vore revolusjonerande – og ikkje minst omdiskuterte. Arbeida deira er prega av heilt ulike tradisjonar og estetisk sans. Like mykje er dei begge naturlege ledd i ein århundrelang ticinesisk byggetradisjon.

Den fornyede interessen for fenomenet ondskap i Samtiden og andre fora har i liten grad tatt opp småskalaondskapen. Denne ondskapen - dagliglivets ondskap i det små - må ikke undervurderes.

Som psykolog og psykoterapeut er jeg ondskapsarbeider i store deler av min arbeidstid. Jeg arbeider mye med å lindre plager som skyldes onde handlinger - handlinger som klientene har vært utsatt for eller selv har utført. Og jeg prøver å bidra til å forebygge slike handlinger. Ondskap er dagligdags materie for psykoterapeuter. Debatten kan trenge innspill fra denne gruppen, beskrivelser fra offer-synspunkt og beskrivelser av skjult ondskap.

Debatten om ondskap omfatter i norsk offentlighet blant annet Arne Johan Vetlesens bokessay i Samtiden 1/2002, "Inn i mørket", samme forfatters artikkel "Det er ofrene som skammer seg" i Trygve Wyllers antologi Skam, Lars Fr. H. Svendsens bok Ondskapens filosofi og nå nylig Barbro Sætersdal og Kristin Heggens I den beste hensikt? "Ondskap" i behandlingssamfunnet.

Svendsen opererer i Ondskapens filosofi med en ondskapstypologi. De fire typene er kort gjengitt: 1) Demonisk ondskap, der aktøren gjør noe ondt fordi det er ondt, og man ikke finner andre typer motiver. 2) Instrumentell ondskap, der aktøren gjør noe vel vitende at det er ondt, men for å oppnå noe annet. 3) Idealistisk ondskap, der aktøren gjør noe ondt i den tro at det er godt. 4) Dum ondskap, der aktøren handler uten å tenke over hvorvidt handlingen er ond eller god.

Svendsen tror ikke på demonisk ondskap; Vetlesen gjør det, og refortolker visse naziforbryteres handlinger og utsagn for å vise at det her er snakk om demonisk ondskap.

Vetlesen definerer i boka Skam ondskap som "villet påførelse av smerte på en annen". Svendsens generelle ondskapsdefinisjon lyder: "En moralsk ond aktør er en fri aktør som påfører andre lidelse mot deres vilje og uten å ta hensyn til deres menneskeverd." Både Svendsen og Vetlesen holder seg mest til ondskap i stor skala (Bosnia, Holocaust), og ser ondskap mest fra utøverens synspunkt. Sætersdal og Heggens "småskalaondskap" i behandlingssamfunnet defineres som "den som ikke er livstruende, men som krenker menneskers verdighet i hverdagen og gir mennesker følelsen av å være betydningsløse og uverdige".

Jeg overtar gjerne Svendsens generelle ondskapsdefinisjon. Vi kommer vanskelig forbi at ondskap generelt må defineres ut fra de virkninger en handling har, siden aktørens reelle motiver, grad av innsikt, eventuelle løgner, fordreininger, bagatellisering og fortrengninger gjør motivsiden til vanskelig farvann. Svendsens ondskapstypologi, som sorterer etter antatte motiver bak ondskapen, er imidlertid interessant som tankeredskap så lenge det holder å sannsynliggjøre motivene.

Jeg vil hevde at demonisk ondskap fins, og at den er mer skremmende og destruktiv enn de andre typene ondskap. Selv om motiver for ondskap er vanskelig farvann, vil ikke sjelden både klient og terapeut oppfatte at de har "indisier" med hensyn til motiver bak ondskapen. Klienter skremmes og forstyrres særlig av slike onde handlinger de ikke klarer å finne rasjonelle motiver bak. En del mobbing fremstår slik.

At norske akademikere må beherske ett eller flere fremmedspråk, er gammelt nytt. Kravet om stadig mer bruk av engelsk er like fullt i ferd med å forandre hverdagen for mange. Men har vi virkelig vurdert konsekvensene av denne tidsriktige iveren etter å besverge engelsk-mantraet?

En av de mange nyvinningene innenfor norsk akademia den siste tida ble satt ut i livet ved begynnelsen av vårsemesteret 2002. Medisinstudiet ved Universitetet i Oslo innførte da engelsk som obligatorisk og eneste språk for studentene på 9. semester. I praksis betyr dette at all undervisning, all faglig kommunikasjon – både skriftlig og muntlig – skal foregå på engelsk, selv om de aller fleste studentene og foreleserne er norske.

Presentasjonen i mediene av denne akademiske nyheten like før ordningen skulle tre i kraft, viste en noe avventende skepsis både blant ansatte og studenter. En av professorene uttalte at "De færreste av studentene kommer til å snakke engelsk når de blir leger. De skal snakke norsk. Jeg mener også at vi bør forelese med sjel og temperament. For en norsk foreleser er dette lettere å få til på norsk." Den faglig-administrative ledelsen ved Det medisinske fakultet begrunner imidlertid innføringen av engelsk med at dette er en viktig del av "globaliseringen" av medisinstudiet. Engelsk er det internasjonale medisinske fagspråket, og med engelsk som undervisningsspråk vil det også bli lettere å ta imot utenlandske studenter. At nettopp 9. semester på medisinstudiet tar i bruk engelsk, blir likevel motivert ut fra litt andre grunner. Dette semesteret omhandler kvinnesykdommer, fødselshjelp og barnesykdommer. Og siden 25 prosent av alle som føder i Oslo, kommer fra et annet land, "(…) trenger man engelsk", som "chairman of the semester committee" formulerte det.

Uttalelsen får stå for chairman’ens egen regning. Eksemplet fra medisinstudiet i Oslo kan uansett tjene som innfallsport til en mer prinsipiell drøfting av forholdet mellom norsk og engelsk som akademisk språk. Dette er et spørsmål som har blitt stadig mer påtrengende innenfor utdannings- og forskningsmiljøene her i landet, og språkreformen fra det medisinske fagmiljøet ved Universitetet i Oslo er på flere måter symptomatisk for en generelt akselererende utviklingstendens ved våre akademiske institusjoner. Riktignok ligger medisinerne i hovedstaden her et lite hestehode foran sine kolleger. Men slik utviklingsspiralen har fortonet seg de siste årene i det som gjerne omtales som "internasjonaliseringen" av høyere utdanning, er det all grunn til å tro at flere snart vil følge etter. Faktum er at det på dette området nå foregår et intenst kappløp institusjonene imellom, der det ikke bare er viktig å være tidlig ute, men der en helst bør ligge litt i forkant av utviklingen. Slik skaffer en seg konkurransefortrinn framfor kolleger ved andre institusjoner, både når det gjelder rekruttering av studenter og av vitenskapelig ansatte. På et overordnet politisk plan blir også grunnen kontinuerlig beredt, ikke minst gjennom ulike symbolske utdanningspolitiske tiltak: De akademiske gradsbetegnelsene skal heretter være engelske – "bachelor" og "master". Og den paragrafen i Universitetsloven som sier at "Undervisningsspråket er til vanlig norsk", er nylig blitt opphevet.

"Og hva så?", er det mange som spør. "Hva er egentlig problemet? Det vil jo uansett gå slik at norsk blir erstattet av engelsk, og dét er forsåvidt like greitt. Vi kan jo ikke bare sitte her på knausen vår og se på at toget går, heller?"

Ja, er det virkelig et problem her?

"Ekspertene" erstatter mer og mer politikerne i det økonomiske spillet. Gjennom sine nettverk til markedet og mediene kontroller ekspertene de politiske prosessene som gjelder norsk økonomi. Fundamentale avgjørelser som tidligere ble tatt på regjeringsplan og på Stortinget, tas nå stadig oftere i et diffust samspill med lobbygrupper, konsulentfirmaer, reklame- og mediefolk. De folkevalgte blir mer og mer nikkedukker. De politiske lederne blir gisler som kan knuses utenfra med et lite fingerknips så snart de stiller seg i veien for denne utviklingen.

Dette skriver Thorbjørn Jagland, leder for Det norske Arbeiderparti og leder i utenrikskomiteen på Stortinget. Jagland går av som partileder akkurat i disse dager, etter ti år i toppvervet. Denne artikkelen er Thorbjørn Jaglands analyse av den politiske situasjon i Norge slik han ser den i dag.