Dialog er et ord som ofte brukes. Slik ligner det "moral". Alle er for det. Alle sier at de ønsker dialog - med sine barn, elever, ansatte, kunder, motstandere. Dialog er en god ting. Når krisen oppstår og forbindelsen er brutt, ligger det eneste håpet om forsoning i en framtidig dialog.

Ordet kommer av det greske dialegomai, som betyr "å samtale" (dia = gjennom; logos = ord, fornuft). I vår tradisjon har dialogen sine røtter hos Sokrates og Platon, hvor den betegnet en metode for å vinne innsikt om sannheten. Gjennom spørsmål og svar ville Sokrates forløse den sannhet som ligger som en mulighet i hvert menneske. I dialogen Menon samtaler Sokrates og Menon om hva godhet er - om den kan erkjennes, oppøves eller læres. For å vise at erkjennelse er å kalle fram i bevisstheten en kunnskap som allerede er der når vi fødes, begynner Sokrates å stille spørsmål til en slave om en geometrisk figur. Ved å spørre lokker han fram i slavens bevissthet en innsikt om geometri som slaven selv ikke visste at han hadde. Det vil si: Han hadde den i seg, men hadde glemt den ved fødselen. Å lære gjennom spørsmål og svar, gjennom dialog, ble for Sokrates en måte å huske fram en sannhet som vi alle bærer i oss, men i en glemt form. Dette er senere blitt kalt jordmorkunst, fordi det ligner jordmorens bistand til det ufødte barnet.

Dialogfilosofien brøt for alvor gjennom i Europa i årene etter første verdenskrig, med navn som Franz Rosenzweig, Martin Buber og Gabriel Marcel. De så alle på dialogen som en metode til å vinne innsikt både om seg selv, verden og Gud. Mennesket blir et virkelig "selv" først i møtet med andre mennesker. "I begynnelsen er forholdet", sier Martin Buber i sitt hovedverk Jeg og Du (1923). (Den vanlige oppfatningen blant tilhengere av de abrahamittiske religionene jødedom, kristendom og islam, er vel at sannheten verken er relasjonell eller nedlagt i oss, men noe som åpenbares gjennom Jahve, Jesus Kristus eller ordene i Koranen.)

Bakgrunnen for den økende opptattheten av dialog i det 20. århundre må søkes i blant annet massekommunikasjon og masseutdannelse, krigenes herjinger, samt en endret oppfatning av begrepene "erkjennelse" og "sannhet".

Det 20. århundret var i Europa århundret for offentlig og obligatorisk skolegang, moderne aviser og masseproduksjon av bøker, radio og fjernsyn. Men det var også voldens århundre. Vold er ofte dialogen som aldri kom i gang - eller som sluttet før den burde. På høyden av vår økonomiske og teknologiske utvikling drepte menneskene i det 20. århundre flere av sine artsfrender i krig enn man har gjort i alle tidligere århundrer tilsammen. Rikere, mer opplyste og bedre i stand til å kommunisere, gikk vi forblindet av hat løs på hverandre. Med økser og kniver, gass og geværer, bomber og raketter. Framskritt, humanitet og barbari eksisterte side om side.

Sannhetsbegrepet har på mange måter endret karakter siden 1700-tallet. Historikerne begynte å hevde at bare ved å plassere et utsagn i en historisk sammenheng kan det forstås rett. Det som ble holdt for sant i går, kunne kanskje begrunnes ut fra gårsdagens virkelighetsoppfatning. Jorda sto en gang stille i Universets sentrum. Slaveriet var en gudvillet og naturlig ordning. Kvinner skulle ikke ha stemmerett. Men i dag er det annerledes, og vi må derfor vedkjenne oss nye sannheter.

Sosiologien fortalte oss at våre "sannheter" ofte avhenger av våre ulike ståsteder i tilværelsen. Våre perspektiver bestemmes av vår kulturelle og sosiale bakgrunn, alder, kjønn, utdannelse osv. "Kritiser ikke en annen før du har gått to dager i hans mokkasiner," sier et gammelt indiansk ordtak. Etter to dager kan det hende at vår oppfatning er forandret.

Språkfilosofene lærte oss at enhver beskrivelse av virkeligheten er en beskrivelse i et språk. "Grensene for mitt språk er grensene for min verden", sa Ludvig Wittgenstein og understreket at vi lever i språket, med de begrensningene det gir.

Vår forståelse av virkeligheten blir derfor i en fundamental forstand fortolkning. De svar vi får avhenger av de spørsmål vi stiller, og virkeligheten framtrer for oss gjennom de kulturbriller vi ser med. Men vi selv står ikke utenfor. Vi er en del av den virkeligheten vi skal fortolke, og vi deltar med en underforstått oppfatning av hvordan verden og menneskene er. Sannheten framtrer gjennom en kontinuerlig dialog med den omverden vi vil gripe og begripe.

Dette har mange likhetstrekk med Mahatma Gandhis sannhetsbegrep. For ham var sannhet (satya) den viktigste realitet i tilværelsen. Derfor mente han at "Sannhet er Gud". I et brev til Bhai Vamanrao (7.11.45) skriver han blant annet: "Absolutt sannhet er Gud. Det er bortenfor vår rekkevidde. Det meste vi kan si er neti, neti (ikke dette, ikke dette). Den sannhet vi ser er relativ, mangesidig og tidsavhengig. Det er ikke noen plass for forfengelighet i den, og den eneste måten å nå den på er gjennom ikkevold (ahimsa). Ren og absolutt sannhet skulle være vårt mål. Vi kan nå dette idealet bare gjennom vedvarende meditasjon, og i det øyeblikket vi når det, vil vi forenes med Gud. Jeg har eksperimentert med dette i 60 år, og jeg eksperimenterer fremdeles." Den eneste selvbiografien Gandhi skrev fikk da også tittelen Historien om mine eksperimenter med sannheten. Den kom i 1927.

Dikteren Aksel Sandemose har sett noe av det samme når han mot slutten av romanen En flyktning krysser sitt spor fra 1933 beskriver fjellet Halfway Mountain i det indre av Newfoundland. Han har vært rundt det på en jakttur, og da la han merke til at fjellet forandret seg etterhvert som han beveget seg: "Du kan få tusen beskrivelser av Halfway Mountain, og alle er like riktige. Jeg kjenner en sterk trang til å si deg dette nu, at fjellet er stort, og det er mangesidet, men den som lå i lenker på jorden så bare Halfway Mountain fra det stedet der han lå."

Dette betyr ikke det samme som lettvint relativisme eller at vi senker kursen på våre egne verdier. Men det betyr en innsikt om at mine erfaringer og min kultur er en av flere. Jeg vil tålmodig anstrenge meg for å forstå de andre - og derved meg selv bedre. Jeg oppgir ikke det jeg holder for sant og rett, hvis ikke sterke grunner overbeviser meg.

I sitt store og banebrytende verk Diskursetikk (1983), redegjør den tyske filosofen Jürgen Habermas for de forutsetninger som må være til stede hvis gyldige normer skal kunne etableres gjennom dialog. Han framholder blant annet at dialogen må være herredømmefri, det vil si at alle parter må være likeverdige. Den må være universell. Alle berørte parter må bli tatt hensyn til - også kommende generasjoner. Og dialogen må være oppriktig. Ingenting må fordreies eller skjules av taktiske årsaker.

Men er dialog egentlig noe annet enn debatt? Er det ikke bare et finere ord for det som skjer flere kvelder i uken i "Holmgang" eller "RedaksjonEn"? Mine erfaringer fra flere dialogprosjekter har vist meg at det er forskjeller. La meg peke på noen:

1) Vi møtes til dialog med en ærlig vilje til gjensidig forståelse. Enighet er altså ikke målet. Dialogen er et partnerskap, der vi anerkjenner de andre som likeverdige mennesker. Med anerkjennelse følger respekt. Vår eneste hensikt er å belyse en sak og forøke vår innsikt. Til debatten møtes vi derimot som til kamp, der vår oppgave er å beseire motstanderen.

2) I dialogen forsøker vi å møte andre med åpenhet, vennlighet og omtanke. Dialogen både forutsetter og bidrar til å skape et trygt og inkluderende rom. I debatten har vi ofte et kjølig forhold til andre. Atmosfæren er preget av avstand og konfrontasjon.

3) I dialogen er det viktigere å forstå de andre enn selv å bli forstått. Det er viktigere å lytte enn å snakke. En innlevende og sympatisk lytting som springer ut av en ærlig vilje til å finne mening i de andres utsagn. En dypere forståelse ikke bare for deres synspunkter, men også for deres interesser og eksistensielle situasjon. I debatten lytter vi nok også, men da ofte for å finne svakheter og feil - for deretter å kunne angripe.

4) Dialogen tydeliggjør - debatten forvrenger. I dialogen skal den enkelte få tid og anledning til å forklare og begrunne sine standpunkt. Ingen skal måtte sprelle i den andres definisjonsnett. I debatten er det ofte den mest taleføre som både setter premissene og utlegger hva de andre egentlig mener. Nyansene forsvinner, og man klebes til synspunkter og holdninger man selv ikke står inne for.

5) I dialogen er vi prøvende, letende, ettertenksomme, selvkritiske. Samtidig søker vi å løfte fram og berømme de sterke sidene i de andres argumentasjon. I debatten er vi absolutte og ofte manipulerende. Vi utsteder skråsikre dommer, tendensiøse generaliseringer, urimelige beskyldninger.

6) Gjennom å lytte til de andre utvides vår horisont. Vi får et mer nyansert bilde av virkeligheten. Ved å lære mer kommer vi kanskje til å tenke annerledes. Vi kan til og med la oss overbevise om at vi har tatt feil, og våger å innrømme det. Det koster oss ingenting, for erkjennelsesgleden og respekten for det bedre argument er større enn forfengeligheten. I debatten blir vi stadig mer skråsikre på egne standpunkter. Alt som kan svekke dem avvises. Lydhørhet og innrømmelser forveksles med svakhet.

7) Dialog betyr ikke at vi skjuler eller oppgir vår egen identitet - eller at vi ukritisk godtar alt det de andre sier. Å gå rundt forkledt som hverandre er ikke noe ideal. Vi må være ærlige og tydelige, og vi må åpent våge å utfordre synspunkter vi ikke skjønner eller godtar. Men vi skal gjøre det på en måte som ikke skader andres integritet som mennesker. Det er meningene - ikke menneskene - vi skal kunne kritisere og ta avstand fra. Dette betyr at den ærlige og klargjørende dialogen ofte kan avdekke en avstand mellom synspunkter, som den uforpliktende "smalltalk" skjuler.

8) I dialogen søker vi alltid bedre løsninger - felles løsninger, hvis mulig. Det er alles ansvar å bidra til dette. Den svenske forfatteren Göran Tunström skriver et sted at hans bilde av en god dialog er bildet av hans mor når hun flettet loff i tre lange deigremser, som ble kastet ut og inn i hverandre. Et vakkert bilde! I debatten er vi derimot opptatt av å forsvare en løsning. Min egen.

9) Dialogen er en prosess som forutsetter god tid. I rommet mellom spørsmål og svar må det være plass for refleksjon. Det som er blitt sagt må få tid til å synke ned, berøre oss, bli gjennomtenkt. Å være gjester i hverandres sinn betyr at vi må trå varsomt. Debatten er ofte en "happening" med knappe tidsrammer. Der publikum er til stede, skjeles det til underholdningsverdien. Dess mer ekstreme synspunkter, dess kjappere og mer bombastiske utsagn - dess bedre underholdning. Og hvem vant?

10) Når dialogen stanser er vi alltid villige til å fortsette ved en senere anledning. Når debatten stanser, betyr det ofte slutten på videre kommunikasjon.

Disse synspunktene er verken nye eller originale. I Platons dialog Gorgias, skrevet for ca. 2400 år siden, drøfter Sokrates spørsmålet om talekunsten - og hva dens makt grunner i. Han sier at det er to slags overtalelse, "en som bringer mening uten viten - og en annen som bringer innsikt". Den som bringer innsikt handler om overbevisning og streben etter sannhet og rettferdighet. Bare den har krav på vår aktelse.

Gorgias er talsmann for en talekunst som kan gå i en hvilken som helst saks tjeneste: "- for det finnes ikke den sak som ikke taleren kan ytre seg med større overtalende virkning overfor en menneskemengde enn hvilken som helst fagmann. Så stor og forunderlig er denne kunstens makt." Sokrates nekter å godta dette. Han nekter å løsrive talekunsten fra moralen. "Talekunsten bør, som enhver annen ferdighet, alltid stilles i rettferdighetens tjeneste", sier han. En folketaler må ha "omsorg for at borgernes sjeler kan forbedres" - og uforferdet ha mot til å si dette "enten tilhørerne liker det eller ei".

I et levende samfunn trenger vi både overtalelsen og overbevisningen, både debatten og dialogen. Problemet er at det i dag bare er den tabloidiserte debatten som dominerer TV-mediene. To ekstreme synspunkter settes opp mot hverandre. Regien er dramatisk - med høy stemmeføring og store bokstaver. Dertil inngår grove påstander, kvikke svar, harselerende karakteristikker og en provoserende programleder. Det blir frisk underholdning. Men blir vi klokere?

Kan dialogen brukes i et TV-program? Kan vi se for oss en gruppe forstandige mennesker som møtes i ærlig søken etter større innsikt om et tema? De har god tid, atmosfæren er trygg og fordragelig, tonen preget av saklighet og grundighet, innlevelse og engasjement, humor og varme. Samtalen ledes av en kunnskapsrik, dempet og spørrende programleder.

Er et slikt program mulig? Ville det fått seere?