Ingerid Straume fremmer en rekke sterke påstander om "det nye miljøvernet" i Samtiden 2/2002. Under tittelen "Den avpolitiserende miljøpolitikken" skriver hun at "Miljøpolitikkens fremvekst i Norge har medført en svekkelse av demokratiets generelle tilstand".

Skylden for dette har miljøvernmyndigheter, organisasjoner og forskning, som individualiserer ansvaret for miljøspørsmål og plasserer det hos individene og ikke på system-/markedsnivå, der det hører hjemme. Slik avpolitiseres miljøpolitikken og innbyggerne infantiliseres og overbelastes med ansvar for problemer de ikke har forutsetninger for å løse. Resultatet blir at "offentligheten avpolitiseres".

Teoretisk er Straumes analyse interessant og tankevekkende, men i møte med miljøpolitisk praksis har resonnementene flere svakheter. For det første skyter hun over mål når hun gir miljøvernmyndigheter, organisasjoner og forskningsmiljøer skylden for en avpolitisering av offentligheten. Miljøpolitikken er del av en større helhet, hvor prosesser som globalisering, markedsretting og forbruksorientering utgjør bakteppet. Disse prosessene drives ikke frem av "miljøsektoren". Straume tillegger miljøsektoren en makt som miljøengasjerte folk neppe kjenner seg igjen i. Ifølge Straume har "den nye miljøpolitikken" - som kjennetegnes av konsultasjon, økt fokus på deltakelse, individualisering av ansvar, tro på markedsløsninger m.m. - som funksjon å gi en illusjon av handling og dekke over det faktum at lite faktisk blir gjort. Denne symbolpolitikk-tankegangen er ikke ny og er gitt sitt mest kjente uttrykk i Murray Edelmans bok The Symbolic Uses of Politics fra 1964. Det er opplagt at politiske handlinger kan ha et symbolsk aspekt, og det ville være naivt å tro at vi ikke finner eksempler på dette innen miljøpolitikken. Vi kjenner oss likevel ikke igjen i Straumes virkelighetsbeskrivelse når hun betrakter arbeidet for en bærekraftig utvikling som en "avpolitiserende ulv ikledd demokratiske fåreklær" og når holdnings- og atferdsforskningen beskrives som "administrasjonsstatens forlengede arm" i en virksomhet som "moralsk overbelaster og infantiliserer individet".

Straume gir en fremstilling av miljøpolitikken i Norge hvor det virker som den stort sett handler om å påvirke dine og mine holdninger til forbruk: "arbeidet med å oppdra befolkningen settes i høysetet". I iveren etter å påvise en tendens kommer Straume i skade for å overse at det aller meste av miljøpolitikken fortsatt handler om helt andre ting enn holdningskampanjer mot individuelt forbruk. Hva med klimaforhandlinger? Naturforvaltning? Forurensningskontroll? Statens forurensningstilsyn har i dag flere ansatte enn Miljøverndepartementet, og er vel ikke mest kjent for sine forsøk på å påvirke individuelle holdninger?

Også brorparten av den samfunnsfaglige miljøforskningen bidrar ifølge Straume til elendigheten ved at den primært fokuserer på individenes forbruk. Dette er feil. Ved å ta et blikk på virksomheten til miljøforskningsinstituttene kan argumentet tilbakevises. Et annet spørsmål er om et fokus på individers forbruk er uinteressant i en miljøsammenheng, mens bare de overordnede spørsmålene om strukturer og samfunnssystem er interessante. Her er et viktig moment at oppmerksomhet rettet mot økt forbruk som miljøproblem, reflekterer de faktiske endringer i miljøproblematikken som har skjedd i takt med reduserte utslipp fra industrien.

Dessuten kan man hevde at det i enkelte sammenhenger er for lite fokus på individuelt forbruk. Industriens og husholdningenes forbruk av energi er en av de viktigste utslippskildene for klimagasser, og et av de vanskeligste områdene for Norges politikk i årene fremover. Hovedtyngden av klima- og energidebatten har imidlertid foregått på strukturnivå - ved at man har diskutert gasskraftverk, ilandføring av gass, elektrifisering av sokkelen m.m. Det forbruksorienterte alternativet energiøkonomisering (strømsparing) har vært så godt som fraværende i debatten; dette til tross for at det kan konkurrere med de fleste andre energialternativer, uten negative miljøkonsekvenser. Norge har det høyeste strømforbruket i Europa og de laveste prisene. Opplever vi på dette området noe utidig press fra myndighetene om å forandre holdninger og oppføre oss annerledes? Neppe. Snarere vil vi hevde at både fraværet av forsøk på å endre holdninger og fraværet av energiprising, sender et signal til oss både som "borgere" og "forbrukere" om at våre holdninger er lite viktige. Til sammenlikning slår europeeren på kontinentet av lyset etter seg når hun går fra et rom til et annet.

Ofte er løsninger på miljøspørsmål som energi, avfall, transport m.m. avhengig av et samspill mellom individuelle holdninger og handlinger og tilrettelegging fra myndighetenes side. Da blir informasjon og holdningsendring en nødvendig del av bildet, men må selvfølgelig ikke skje på bekostning av miljøpolitikken ellers. Straume bruker kommunenes arbeid med "Lokal Agenda 21" som eksempel på det nye individ- og husholdningsrettede miljøvernet. Hun overser derved at det meste av "Lokal Agenda 21"-arbeidet har handlet om at lokale myndigheter tar på seg større ansvar for miljøspørsmål. Dessuten har arbeidet med "Lokal Agenda 21" gjennom forsøk på en bredere dialog med innbyggerne åpnet for nettopp den type langsiktig refleksjon om samfunnets mål og retning som Straume etterlyser. En annen side av saken er at å få innbyggere til å engasjere seg i denne dialogen har vist seg vanskelig; det finnes for få borgere som vil delta i en slik diskusjon.

Problemet med Straumes innlegg er i høy grad at hun bygger sine teser med utgangspunkt i forsøksprosjekter på lokalt nivå. Hun skiller i liten grad mellom disse prosjektene og den politikken som føres på nasjonalt nivå. Eller også bruker hun lokale prosesser og utkastet til en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling - som knapt noen har hørt om og som er blitt sterkt kritisert - til å underbygge påstander om en generell individualisering av miljøpolitikken. Straume studerer lokale prosjekter og forsøksordninger, der holdningsendringer bare har utgjort en del av virksomheten, for deretter å kritisere hele systemet for "bare" å drive med dette.

Ingerid Straume har rett i at det på enkelte områder er utviklet en politikk som legger større ansvar på individnivå og individuelt forbruk - hun nevner selv avfallsproblemer. I Straumes øyne er dette et resultat av at myndighetene prøver å skjule sin egen miljømessige impotens bak relativt uviktige tiltak, slik at de store spørsmålene om samfunnsutviklingen og markedskreftene forblir udiskutert. Vi er enige i at ikke alle miljøspørsmål bør reduseres til å handle om hver enkelts personlige ansvar som forbruker. Likevel er endringer i atferd nødvendig for å oppnå nasjonale miljømål. Straume er selv inne på økonomiske virkemidler som avgifter, men avviser langt på vei disse som del av den samme kritikkverdige forbruksorienteringen. Vi har vanskelig for å se hvordan man politisk skal få til å redusere for eksempel bilkjøring eller antall flyreiser uten å gå veien om holdningsendring eller bruk av økonomiske virkemidler.

Ingerid Straume gir en interessant analyse av borgerrollen og forholdet mellom individ og myndigheter når det gjelder spørsmålet om meningsdannelse. Men også her kommer hun med påstander som kan diskuteres. Straume opererer med vanntette skott mellom rollen som borger og rollen som forbruker eller markedsaktør. Mens borgerrollen innebærer "langsiktige vurderinger på fellesskapets vegne", er forbrukerrollen definert som en endimensjonal rolle hvor lommeboken styrer handlingene. Resultatet av for stor vekt på forbrukerrollen blir dermed at de store spørsmålene om målene for samfunnsutviklingen og markedskreftenes funksjon ties i hjel mens man sorterer sitt avfall i ulike dunker. Straume er imidlertid lite utfyllende når det gjelder å definere hva "borgerrollen" egentlig innebærer eller hva det vil si å handle "samfunnsbyggende". Med utgangspunkt i forståelsen som er blitt vanlig gjennom teoretikere som Arendt, Habermas og Bauman, er det naturlig å forstå dette som å engasjere seg i politikk som en dannende virksomhet og handle politisk ut fra en idé om at dette er viktig også ut over økonomisk egeninteresse. Dette krever mer direkte demokrati og mindre statlig kontroll og styring. Hos Straume forblir det derimot et ubesvart spørsmål hvordan hun ser for seg at borgerrollen skal styrkes og offentligheten politiseres. Det Straume peker på er først og fremst at politikere skal slutte å handle på borgernes vegne. Hun skriver: "(…) bør det ikke egentlig være omvendt i det parlamentariske demokratiet; at politikere re-presenterer standpunkter som først utvikles i en politisk offentlighet?".

Vi undres over hvilket syn dette innebærer i forhold til miljøproblematikken. Ligger det ikke i dette synet nettopp en individualisering og "overlate det til folk flest"-holdning i stedet for å gå foran? Vi blir dermed usikre på hvilken rolle Straume reserverer for politikerne. Skal politikere gå foran - eller skal de sitte på gjerdet? Blir det viktigste for Straume idealet om ikke å behandle folk som "barn" eller å løse miljøproblemene? Er det (deltaker-)demokrati eller miljø som står i sentrum?

Straume synes å tro at bare "borgerne" får være i fred fra innblanding i form av styring eller holdningskampanjer, vil miljøet tjene på det: "er det ikke gode grunner til å tro at de "rette holdninger" allerede er til stede i befolkningen? Det har for eksempel ikke vært vanskelig å få husstandene med på avfallssortering og lignende når mottakerapparatet er etablert. Problemet er at vi har svært liten innvirkning på utformingen av samfunnets infrastruktur". Straume selv ser ikke at eksemplet hun bruker nettopp handler om staten som "paternalistisk" aktør som trer en løsning ned over hodet på innbyggerne - med godt resultat.

Straume ender med et paradoks med hensyn til hovedtesen om at en styrking av borgerrollen vil føre til en bedre miljøpolitikk. Hun viser nemlig liten tiltro til den borgerrollen hun selv mener har i seg kimen til løsning. Dersom det er riktig at ansvarlige "borgere" nå blir forledet til å involvere seg i prosesser som bare gir et skinn av demokratisk innflytelse, må man vel også kunne forvente at disse oppegående "borgerne" (for de fins vel fortsatt - eller er også borgerrollen avhengig av statsstøtte?) vil avsløre dette?

Til slutt er vi derfor svært usikre på hva som egentlig er Straumes konklusjon. Det er tydelig at borgerrollen må styrkes, men er det staten som skal ha ansvaret for å gjenreise en politisk debatt som er grunnleggende kritisk til statens politikk?

Man kan godt være uenig om hvor mye ansvar for miljøspørsmål som skal legges på individnivå versus systemnivå, men å se forsøk på å endre miljøholdninger som undergravende for demokratiet, er malplassert. Ingerid Straume kritiserer norsk miljøpolitikk for å dreie seg om virkemidler og ikke om grunnleggende mål. Vi kan dele Straumes oppfatning om at også de overordnede målene for samfunnsutviklingen bør settes under debatt. I en tid hvor de store ideologiske diskusjonene ligger døde, kan man ønske seg en slik samtale tilbake. Miljøpolitikk handler imidlertid ikke bare om "den store samtalen", men om konkrete saker som gasskraft, vannkraftutbygging og om vi skal åpne Barentshavet for petroleumsvirksomhet. I slike saker blir miljøpolitikken til ved at aktører støter sammen og argumenter brytes. Vi vil også minne om at en rekke mål allerede ligger fast og at miljø sto sentralt i den offentlige meningsutvekslingen da Norge forpliktet seg i forhold til en rekke av våre miljøpolitiske mål. I en kritikk av norsk miljøpolitikk bør første skritt være å minne politikerne om ansvaret for de målene de allerede har forpliktet seg til.

I et demokratisk samfunn må det være rom for individet til selv å velge hvor opptatt man vil være av et spørsmål som miljø. Likevel må det være legitimt - ut fra alvoret i miljøproblemene og hensynet til de som kommer etter oss - å forsøke å påvirke hver enkelt til å bidra med sitt. Vi har valgt politikere for at de skal forvalte et helhetssyn vi som borgere ikke alltid evner. En bærekraftig utvikling vil kreve politikere som tør å stå rakrygget når kravet om lavere strøm- og bensinpriser herjer i den offentlige debatten.