Danskene tror at nordmenn drikker fantastisk mye. Det er nok fordi de ikke ser oss i hverdagen. De ser hvordan vi oppfører oss når vi er på tur til det syndige København, fri fra forpliktelser overfor familie og arbeidsplass, fri fra naboens kritiske blikk. Og det er jo noe helt annet.

All statistikk, selv den som tar hjemmeproduksjon og smugling med i beregningen, tyder på at vi er et av de mest edruelige folk i Europa. Nordmenn har lignende vrangforestillinger om danskene, fordi de fleste av oss ikke har fått nok innblikk i hverdagen i Danmark.

Nordmenns bilde av Danmark og danskene er ikke langt fra det Danmarks turistkontor presenterer i TV-reklamen, et smilende folkeferd som tar livet med ro og alltid sitter på et vertshus og spiser og drikker og hygger seg. Nå er det jo riktig at danskene setter stor pris på et godt måltid og bruker mye tid og krefter på mat, og det er riktig at mange tilbringer mye tid på vertshus. Og de drikker mye mer enn oss nordmenn, som ikke en gang har lært at Gammel Dansk er en morgendrikk. Det er riktig alt det der. De nyter sin velstand i fulle drag. Men hvor kommer velstanden fra?

Arbeid, selvfølgelig. Mye arbeid. Hardt arbeid. Hva ellers skulle det være, etter at Norge klarte å kare til seg alle de gode oljefeltene? Danskene arbeider hardt. Det vet alle som har vært her lenge nok til å se litt mer enn Tivoli og Nyhavn. Danskene har ærlig fortjent sin velstand, og nå vil den innfødte middelklassen ha den for seg selv.

Som alle vet, fikk Danmark ny regjering etter folketingsvalget høsten 2001, en regjering som er dominert av Venstre, med deltagelse fra Konservativt Folkeparti og støtte fra Dansk Folkeparti. Det danske Venstre må ikke forveksles med det norske partiet av samme navn. Det norske Venstre er fremdeles et liberalt parti, mens det danske har kastet den siste rest av liberalt arvesølv overbord og viet seg helhjertet til høyrepopulismen.

Først ut var kirkeministeren, som ville stoppe arbeidet med en ny salmebok. Den femti år gamle som er i bruk, er god nok, mente hun. Folk er jo så glade i de gamle salmene. Da betyr det mindre at en komité har arbeidet samvittighetsfullt med boken i ti år, med høringsrunder og det hele, og skulle legge frem det endelige forslaget til våren. Biskopene tente selvfølgelig på alle pluggene, og ministeren lovet å holde kjeft om saken til komiteen er ferdig. Det løftet har hun nesten holdt. Men på andre områder er det ikke alltid selvstendige embetsmenn som kan korrigere kursen. Alle kvalifiserte vakthunder står i fare. Flere hundre råd og utvalg skal legges ned, til og med Center for menneskerettigheder og Videnscenter for ligestilling har stått på dødslisten. Finansministeren sier det er for å spare penger til skattelettelser og avvikling av sykehuskøene, men kirkeministeren er litt ærligere. Det er folkets røst man skal lytte til, ikke ekspertene, lyder omkvedet. Folket, det er selvfølgelig de som stemte på høyresiden, for det blir ikke foreslått mye som de andre partiene kan være med på. Med få unntak går alle frierier mot høyre, til Dansk Folkeparti. Viktige avgjørelser skal tas av amatører uten eksperthjelp, og konsensusdemokratiet erstattes med flertallsdiktatur.

Allerede i valgkampen lovet Venstre at statstilskuddet til morsmålsundervisning i folkeskolen skulle avskaffes. Alle skulle lære dansk, og så får det være nok. At alle fagfolk er enige om at morsmålsundervisningen fremmer dansklæringen, har ingen betydning for regjeringens politikk.

Den nye regjeringen har et medlem som kalles integrasjonsminister. I det første fjernsynsintervjuet jeg hørte med ham, ble han spurt om tiltak mot voldskriminalitet blant unge nydanskere, som er den politisk korrekte betegnelsen for innbyggere med fremmed opphav. Problemet har visstnok mye med æresbegreper å gjøre. Hvis noen kaller en jente for ludder, for eksempel, må broren hennes gi vedkommende en omgang juling for å gjenopprette familiens ære. Slik tankegang er ikke helt fremmed for oss. Det er nok å se hvor ofte en velrettet knyttneve eller en ørefik fremstilles som den normale reaksjon på en verbal fornærmelse i de amerikanske filmene vi ser, og norsk straffelov har fremdeles bestemmelser om rettferdig harme som formildende eller straffefritagende omstendighet. Men denne tankegangen og dette atferdsmønstret er definitivt sterkt svekket i normsystemet vi lever etter i Norden, ellers skulle man vente mange flere blødende neser, når man hører hvor ofte unge dansker kaller hverandre ludder eller det som verre er. Problemet ser ut til å være at nydansk ungdom følger verdisystemer som familiene deres hadde med seg hjemmefra istedenfor dem som gjelder der de bor. En verdi som danskene er stolte av som deres nasjonale arv, er det som ofte kalles frisinn, som for eksempel resulterer i den frihet og de rettigheter som seksuelle minoriteter nyter godt av i Danmark.

Nydanskene deler ikke alltid disse verdiene. I august i fjor kastet noen av dem stein på Mermaid Pride-paraden da den passerte gjennom Nørrebro, et område i hovedstaden som er kjent for spenninger mellom etniske grupper. I desember fikk jeg besøk av en god venn fra Göteborg og gikk for å møte ham på Hovedbanegården, under uret, som det heter. Vi var så glade for å se hverandre at vi kysset hverandre og gikk ut av stasjonsbygningen hånd i hånd. En tenåring som så ut til å ha røtter i Middelhavsområdet, likte det så dårlig at han kom løpende etter oss for å slå oss i hodet. Jeg har hørt at gamle damer i Bergen også kunne finne på å slå forelskede guttepar i hodet med paraplyen for tyve eller tredve år siden, men det hører ikke til normen i Danmark i det enogtyvende århundre.

Problemet som integrasjonsministeren skulle komme med løsninger på, er altså lett å få øye på, og det ser ut til å være enighet om at en del av årsaken er manglende integrasjon i det danske samfunnet med dets adferdsnormer. Ministerens svar var like enkelt som det var sjokkerende: tidligere og strengere straffereaksjoner og kutt i sosialhjelpen. Det er også troverdige fagfolk som mener at ungdomskriminalitet kan reduseres ved å erstatte advarsler med straff, og det er utvilsomt en hindring for integrasjonen at nydansk ungdom går på sosialen i stedet for å arbeide for føden. Men vi kjenner også til hvordan fengsler kan fungere som forbryterskoler, og alternative straffemåter vokser ikke på trær. Og det er ikke noen automatikk som sier at de som ikke får sosialhjelp, får jobb. Det står ikke arbeidsgivere i kø for å ansette unge Mohammed og Hassan, selv om næringslivets organisasjoner er positivt innstilt, og de unge slåsskjempene kan like godt finne ut at de voldelige ferdighetene deres kan brukes til å rane folk på gaten. Det må finnes helt andre løsninger. Jeg forstår godt at de unge nydanskene avviser normene i et samfunn som i så stor grad avviser dem. De fleste med kunnskaper på området ville heller satse på positive virkemidler enn negative, ikke minst stimuleringstiltak i utdannelsessystemet og arbeidslivet for å bedre deres muligheter til å få noe positivt fra samfunnet og dermed få lyst til å gi noe positivt tilbake. Det ville koste penger, men mange samfunn har erfart at det er en god investering, og organisasjonene i arbeidslivet ønsker seg nettopp slike tiltak.

Jeg tror ikke integrasjonsministeren er så dum at han ikke forstår dette. Dessverre er nok sannheten mye verre: Han ønsker ikke å løse problemet ved å forbedre integreringen av de fremmede. Han vil ha dem ut.

Integrasjonsministeren har lovet at tusener færre skal få oppholdstillatelse i landet, og de som har bodd i Danmark i mindre enn syv år, skal få omtrent fire tusen i måneden hvis de ikke får arbeid, i stedet for omkring syv tusen, som er den normale satsen for sosialhjelp. Prøv å holde liv i en familie med det. Muligheten for familiegjenforeninger skal begrenses. Hvis utlendinger vil gifte seg, får de værsågod finne noen å elske i Danmark. Arbeidsgiverorganisasjonene spør hvor de skal få arbeidskraften fra når forgubbingen av den innfødte danske befolkningen for alvor setter inn. Industrien er også bekymret over reduksjonene i utdannelses- og forskningsinstitusjonenes budsjetter, for i mangel av andre betydelige naturressurser enn landbruksarealene og de stadig magrere fiskeriene er det den høyt kvalifiserte arbeidsstyrken som er Danmarks viktigste kapital.

Det er også blitt vanskelig for dansker som har giftet seg utenfor EU, å få ektefellen med når de vil flytte hjem. Det kan ta år og dag å skaffe oppholdstillatelse, og når man er gift, skal man jo helst være sammen. Mange har funnet den enkle løsningen å flytte over Øresund, for i Sverige ordner man sånt på dagen, og dessuten er boligene billigere. Det er slett ikke sikkert at noen av dem kommer hjem til Danmark, og det er jo ikke de dummeste i landet som har arbeidet i utlandet en periode.

Et utvalg nedsatt av regjeringen har nylig lagt frem flere forslag for å tilpasse militærtjenesten til flest mulig etniske og religiøse grupper. Dansk Folkeparti og mange andre er rasende. Skal vi se soldater med turban eller kalott i paradene? Det blir jo det reneste kaos, hvis ikke alle har samme uniform, får vi høre. Forslag om enkle tiltak som gjør det mulig for soldatene å overholde religiøse høytider og kostholdsrestriksjoner, har satt sinnene i kok. De som setter religionen høyere enn Danmark, kan ikke bli lojale soldater, heter det. Århundrers tilpasning har gjort det mulig for kristne, og tildels for jøder, å gjøre slik tjeneste uten å komme i konflikt med troen, og hvorfor man ikke kan gjøre det samme for muslimer, hinduer og sikher, har jeg vanskelig å forstå. De skal tydeligvis hindres i å bli lojale dansker.

For noen år siden hadde de danske avdelingene av IKEA et problem å løse med mange ansatte som ville gå med slør på jobben. Jeg vet ikke om det var fordi virksomheten er svenskeid, men løsningen ble enkel og effektiv. De fikk simpelthen designet et IKEA-slør som passet til resten av uniformen og designprofilen. Så mye vanskeligere skulle det ikke være å tilpasse dronningens klær og det militære kjøkken uten å bryte opp enheten i Forsvaret. Jeg er sikker på at også pæredanske soldater ville være glade for å kunne spise noe annet enn frikadeller. De er sikkert likevel ikke så gode som mors.

Regjeringen har bestemt, som Venstre og Konservativt Folkeparti lovet før valget, at skattenivået skal fryses i år og reduseres fra neste år. Hvorfor skattene skal reduseres, har jeg ikke hørt dem forklare. Det er riktig at skattenivået er høyt i Danmark, men det er også det offentliges ytelser til borgerne. For eksempel betaler man ikke egenandel hos legen. Resultatet av skattesenkning kan vanskelig bli annet enn større forskjeller mellom rike og fattige. Men skatten skal ned, og statsinstitusjoner har måttet si opp mange ansatte. Det hadde sikkert vært fornuftig hvis det hadde vært daukjøtt i statsadministrasjonen, men sannheten er jo at tjenestemennene er anstendige mennesker som arbeider så effektivt de kan, og i det store og hele skal institusjonene utføre det samme arbeidet som før med mindre bemanning. Dommerne har sagt klart fra at det vil bli betydelig lengre ventetid ved domstolene når bemanningen reduseres med fem hundre og saksmengden sannsynligvis vil øke.

Like etter at ministeriene var kommet i gang med oppsigelsene, møtte jeg en bekjent som arbeider i Kulturministeriet, og da var det naturlig å spørre om han fikk beholde jobben. Han var trygg i denne omgang, men mange av kollegene hans måtte gå. Jeg sa at jeg ikke var sikker på om regjeringen visste hva de gjorde. "Det tror jeg ikke, de gør," svarte han. Det kan bli et alvorlig problem at embedsverk og politisk ledelse ikke har tillit til hverandre. Forsvarsministeren har ikke gjort situasjonen bedre, etter at han uttalte seg til mediene og Folketinget om utgiftene til feiringen av forsvarssjefens avskjed på grunnlag av EkstraBladets udokumenterte påstand om at den kostet førti millioner, uten først å forhøre seg hos embedsmennene, som mente festen ville koste tre hundre tusen, og at opplegget var nøyaktig likt det som hadde vært arrangert for forsvarssjefens forgjengere.

Jeg har heller ikke hørt noen ordentlig begrunnelse for hvorfor offentlige oppgaver, ikke minst i omsorgssektoren, skal settes ut til private virksomheter, utlicitering som det heter her. Som kjent har vi ikke hatt udelt gode erfaringer med denslags i Norge og Sverige, og i den siste tiden har man fått se hvor galt det er gått i Farum, som var Venstres mønsterkommune. Men det forandrer ingen ting. Den samme oppskriften skal anvendes i resten av landet. Privatisering skal til, fordi det er sånn det skal være, det er Venstres politikk, på samme måte som skattene skal ned fordi skattene skal ned. Det kan godt være at denne politikken fører til ønskelige resultater for borgerne, men om folk får det bedre eller dårligere, ser ut til å være et helt underordnet spørsmål.

Hvordan kan alt dette skje i det liberale Danmark? Det som er mest ubehagelig, er at det ikke er så overraskende likevel. Danmark er ikke så åpent mot verden som man skulle tro om et av Europas veikryss. Det viser seg blant annet i at danskene er betydelig dårligere i engelsk enn nordmenn og svensker. Ifølge Berlingske Tidende er ambassadene ute i verden fortvilt over at nesten alle brev fra danske myndigheter er på dansk, og at tjenestemenn der ute må bruke så mye av tiden sin på å oversette vedtak for folk som har bedt om å få bo sammen med ektefellen eller spurt etter pensjonsrettigheter de har opptjent i Danmark.

En østerriksk venninne forteller at når hun har besøk hjemmefra, gidder ikke danskene snakke med dem. Det er for anstrengende å snakke engelsk eller tysk. Det er litt lettere for oss som kan gjøre oss forstått på vårt eget språk, men jeg bestemte meg likevel for å lære meg dansk. Det er nemlig mange dansker som ikke hører forskjell på norsk og svensk, og hvis de tror det er svensk man snakker, forstår de ikke et ord og svarer på sitt elendige engelsk. Merkelig nok forstår de stockholmsk bedre enn skånsk, men veien fra København til Malmö er jo mye lenger enn omvendt. Siden de fleste nordmenn her nede snakker en eller annen form for fordansket norsk, blir en dansktalende nordmann gjerne tatt for å være færing, islending eller bornholmer. Jeg er også blitt tatt for å være sønderjyde, kanskje fordi jeg ikke har lært meg den fonologiske eiendommelighet som kalles stød, og som ikke finnes i de sydlige dialektene.

Det danske samfunnet er ikke lett å trenge inn i. Det skyldes blant annet nepotisme. Gode jobber og fordelaktige boliger får man i stor utstrekning gjennom familie og venner. Slikt er det selvfølgelig ikke fritt for i andre land, men i Danmark er nepotismen institusjonalisert. For å komme inn i en andelsboligforening eller få leilighet i et alment boligselskap, skal man anbefales av noen som alt er innenfor. Hvis man ikke kjenner noen som kan hjelpe en inn i varmen på den måten, er man henvist til det betydelig dyrere selveiermarkedet, eller til å smøre seg med tålmodighet. De åpne ventelistene for rimelige leieboliger er så vidt jeg vet på syv år i Helsingør og tyve i København. Da jeg selv etter godt og vel et halvt års leting fant et sted å bo i København, kom tilbudet om en toroms på fremleie fra en annen utlending, ikke fra en danske.

Arbeid som står i stil med min utdannelse er ikke lett å få. Da jeg begynte som postbud i Charlottenlund, følte jeg meg beslektet med de russiske ingeniørene som vasker gulv i Norge. Jeg har en mistanke om at potensielle arbeidsgivere ikke en gang gadd å lese min CV, fordi det krevdes en liten anstrengelse for å forstå hva norske akademiske titler betyr, selv om de er på latin, som de sikkert har lest i gymnasiet.

Arbeidet som postbud var ikke på noen måte det riktige for meg. Rent fysisk er det hardt og dårlig innrettet, og jeg fikk alvorlige ryggsmerter, ikke minst fordi den ganske hurtige opplæringen ikke inkluderte teknikker som kunne spare ryggen for feilbelastning når man skal levere brev og tonnevis med reklame i brevsprekker som er plassert nede ved gulvet. Jeg må vel også innrømme at det var en alvorlig psykisk belastning å bli behandlet med så lite respekt, både fra ledelse og kunder, plassert som jeg var på bunnen av et hierarki, det hadde jeg jo ikke prøvet før. Det har mer med sosial bakgrunn å gjøre enn hvor i verden man havner, men som utlending får man jo ikke alltid den posisjon man er vant til, og man oppdager klasseforskjeller man ikke var oppmerksom på. Lærerikt var det altså, på mange måter, men jeg endte opp med en langvarig sykmelding, og istedenfor å tilrettelegge arbeidet så jeg kunne komme tilbake på jobb, bestemte postmesteren seg for å sette meg på porten. Det er mye lettere å bli kvitt ansatte her enn i Norge og Sverige, og fagbevegelsen er meget svak.

Da jeg ble frisk igjen, fikk jeg etterhvert jobb hos et av de nye firmaene som tilbyr sykkeltaxi i København, og det var et arbeid hvor jeg ihvertfall kunne ha nytte av språkkunnskaper og almen dannelse, ettersom de fleste passasjerene var turister, og litt kvalifisert guiding kunne resultere i en pen slant drikkepenger. Dessverre varte det bare noen få dager, for drosjesjåfeørene er like dårlige til å vente på grønt lys som i Norge, og en av dem kjørte på meg i et kryss da jeg var på vei til byen for å ta en øl med noen venner. To brudd i kneskålen betyr et langt opphold i syklingen, men om fagforeningene er dårlige til å stille krav til arbeidsgiverne, sørger de for gode forsikringsordninger, så en gang i fremtiden kommer det noen penger i kassen, og jeg får sikkert advokathjelp hvis drosjeeierens forsikringsselskap slår seg på vrangen. I mellomtiden blir det å fortsette å konkurrere med 400 andre søkere, hvorav en god del oppsagte byråkrater, om hver eneste akademikerjobb som blir utlyst.

Etter den massive kritikken mot dansk fremmedfiendtlighet som kom etter valget, ikke minst fra de nordiske naboland, har danskene saumfart internasjonale meningsmålinger og holdningsundersøkelser og funnet ut at de fremdeles er blant de snilleste i Europa. Jeg er ikke sikker på om statistikk kan gi det beste svar på slike spørsmål, og spørsmålet er uansett stilt på gal måte. Det er egentlig likegyldig om danskene er verre eller bedre enn andre europeere, poenget er jo at forholdene i Danmark er utilfredsstillende og at utviklingen ser ut til å gå den gale veien, ikke minst i det at det er blitt mulig og akseptabelt å si ting i den offentlige debatten som høyresiden ikke en gang tør å hviske i andre land. At det kan være enda vanskeligere å være utlending i Frankrike eller Tyskland er jo en dårlig trøst for oss som strever med å finne oss til rette her i landet.

Som Oscar Hemer skrev i fjor ("Öppna Danmark!", Sydsvenska Dagbladet, 2.7.01), er det ikke så mye slik at Øresundsbron knytter Sverige til Kontinentet - den går jo bare til den lille øya Sjælland - som at den gir det lukkede og selvgode Danmark mulighet for nærmere kontakt med det åpne og moderne Sverige. Jeg håper og tror det er den veien det vil gå, og det er nok derfor jeg kan holde ut å bo her i landet, i tillegg til den fordel jeg har som homse med adgang til et mye mer inkluderende dansk miljø enn det andre innvandrere kommer til.

En god venninne som er spesialist i den athenske republikkens historie, sier at det er for lite undertrykkelse i Norge, og at det gjør oss politisk sløve. Det kan være noe i det. Det kan også gjelde for det Danmark som har vært. Nå er det så mange dansker som skammer seg over regjeringens politikk og medborgernes holdninger at de er i ferd med å våkne av søvnen.