Har homobevegelsen vært så suksessrik de siste tiårene at den har gjort seg selv overflødig? Er subkulturene i ferd med å gå i oppløsning? Hvis svarene er ja: Er det homofili som alternativ levemåte som har vunnet frem, eller er det flertallssamfunnets konformisme som har seiret?

Jeg har tenkt på disse spørsmålene etter at jeg var til stede på en politisk-ideologisk debatt i New York i slutten av juni. "The great gay political debate" fant sted på New School University. Den ene hovedpersonen, Richard Goldstein, hadde nettopp utgitt en bok med tittelen The Attack Queers. Liberal Society and the Gay Right. Goldstein er en av redaktørene i ukeavisen The Village Voice. I boken hevder han at de konservative i amerikanske homomiljøer står for et alvorlig "backlash" ved å arbeide for en utelukkende lovorientert homopolitikk, og ikke har noen ønsker om å opprettholde separate subkulturer for homofile lenger - i lengsel etter "a place at the table".

De skarpeste angrepene i boken rammer to av USAs fremste frie skribenter, Camille Paglia og Andrew Sullivan. Nettopp Sullivan ble Goldsteins motpart i debatten på New School. Han er tidligere redaktør i The New Republic og kommentator på amerikansk politikk i britiske Sunday Times. Mest kjent er den åpent hiv-positive Sullivan for boken Virtually Normal. An Argument About Homosexuality fra 1995. Politisk er han konservativ, mens Goldstein er venstreradikaler.

Det var settingen i sommer. Siden da er diskusjonen som startet det hele blitt TV-sendt i USA. Det er kommet flere hundre innlegg på nettet. Camille Paglia har presentert sitt syn på debatten i artikkelen "The Gay Inquisition": Homobevegelsen har stivnet i offertenknings-ortodoksi, slik amerikansk feminisme har gjort det, hevder hun. Tiden for konfrontasjoner med majoritetssamfunnet er over, for den økende integreringen av homofile har gjort separate subkulturer unødvendige. Det eneste målet for homopolitikk må være nøyaktig like rettigheter som alle andre. Det er ikke en politisk oppgave å drive holdningskampanjer, da gjør man politikkens område for omfattende. Dypere endringer kan bare skje som ledd i kulturens utvikling. Samme posisjon inntar Andrew Sullivan.

Diskusjonen er prinsipiell og dreier seg dypest sett om hva politikk skal være. Goldstein forsvarer en identitetspolitikk og en subkultur-dyrking som i vestlige storbyer uten tvil har skapt de sterkeste homofile miljøer historien har sett. Det er i disse miljøene, med takhøyde for all verdens variasjoner og livsstils-avvik, at det virkelig er gjort fremskritt som er utfordrende for majoritetssamfunnet, argumenterer Goldstein. En viss separatisme, hevder han videre, har vært og er nødvendig for å beholde homofile levemåter som alternativer til mainstream-konformismen i et USA som er blitt stadig mer nykonservativt og moraliserende. Lovgivningen i USA er dypt tvetydig: Sodomi utøvd i den private sfære er ennå kriminelt i 13 delstater, og loven håndheves. Antidiskrimineringslover er uråd å få vedtatt mange steder. 97 % av amerikanske homofile mener seg ennå diskriminert i sin hverdag.

Richard Goldstein hevder at situasjonen er helt annerledes i Europa - det finnes partnerskapslover i en rekke land, og diskrimineringen er mye mindre. Han har rett i det første, mindre rett i det andre. Også i de europeiske samfunn er kjønnsrollemønstrene dypt forankret. Motstanden mot homofili er ikke mot en type sex, men mot alternative måter å leve og presentere kjønn på. Homofili vil i overskuelig fremtid være en strukturell provokasjon for flertallsbefolkningen, også i liberale vestlige samfunn. Men selvsagt er homofili også en kontrast som fungerer som en velkommen bekreftelse på flertallets livsstilsvalg. Det inntrykket man kan få av at unge mennesker i dag velger helt fritt og "ikke synes den andres kjønn og legning er viktig", er iallfall ikke foreløpig et dypt forankret fenomen. Det er et overfladisk og tidsriktig fenomen, hvor spennende det motsatte enn kunne være. Og jeg tror de siste tiårenes rigide identitetspolitikk fra homobevegelsen, som har fremmet kategorisering av folk i legninger og filer, har styrket motsetningen mellom "homo" og "hetero". En bieffekt er innskrenket frihet for folk som ikke ønsker å identifisere seg klart.

Fundamentalt liberale holdninger til livsstils-avvikere er ikke allment utbredt. Det er riktignok ikke stuerent lenger å fremvise sine antipatier, men de finnes i rikt monn også i det norske samfunn. En faktaspekket utredning portretterte homofiles livssituasjon i Norge for tre år siden - et realistisk bilde som ikke skjønnmalte. Og partnerskapsloven fra 1993 var ikke noe folkekrav, men resultatet av politisk entreprenørskap fremtvunget av noen få aktivister. Selv ferske meningsmålinger viser sterkt negative holdninger til homofile. Av slike grunner vil homofili være et politisk spørsmål i tiår ennå, og vi trenger både homoorganisasjoner og subkulturer.

Også av en annen årsak: Menneskefiendtlige holdninger til homofili i etniske minoritetsmiljøer i Norge - tabuisering, usynliggjøring og fornektelse - er et underbelyst og svært alvorlig problem i dag. Både religiøse ledere og andre minoritetsledere viser ofte sterkt krenkende innstillinger som det ikke finnes fremtid for i et fritt, liberalt samfunn, f. eks. ved å benekte at det overhodet finnes homofile muslimer i Norge. Slike ledere er den individuelle frihetens farligste fiender.

For mange unge homofile har subkultur-miljøene i flere tiår fungert som en åpning, en start på en ny tilværelse. Men det er vanskelig å være enig med Richard Goldstein i at takhøyden i disse subkulturene er imponerende. Som deltaker i dem oppdager man fort de samme hierarkier og intoleranser som i andre miljøer, minoritet eller ikke. Homofiles identitetssøken fører ikke alltid til at det blir dannet nye, åpne væremåter, men leder like gjerne til fastlåsing av identitet i andre overtatte roller.

Alle minoriteter har forbilder å levere til majoritetssamfunnene de lever innenfor eller i marginen av. Men jeg er enig med Andrew Sullivan: Å være homofil er ikke å stå i en aggressiv angrepsposisjon til det større fellesskapet. Det er å endre det innenfra, ved å være et enkeltmenneske som viser frem sine prosjekter og idealer, og alternative måter å leve og tenke på. Det er en form for eksistensiell aktivisme. Dét er også en form for politikk.

Slik tror jeg debatten mellom høyre og venstre i amerikansk homopolitikk i 2002 også viser frem forskjeller mht. generasjoner og måter å tenke politisk. Men kjernen er balansen subkultur vs. normalisering. Kampen står om hva slags offentlige rom en minoritet skal definere seg som del av. Uansett om man vil plassere seg i marginen eller vil stå i en hovedstrøm, kommer man vanskelig unna sin måte å se på, som ofte vil være et blikk utenfra. Dét privilegiet bør ethvert menneske som tilhører en minoritet dyrke.

Dette er et kulturelt synliggjøringsprosjekt, ikke et offentlig-politisk ansvar. Det er skillet mellom politikk og kultur som gjør det liberale demokrati og det sivile samfunn mulig. Det politiske prosjektet er først og fremst å skape fullstendig lovmessig likestilling for homofile. Vi er ikke der i dag.