Den siste amerikaner Gore Vidal i samtale med Truls Øra

Jeg traff Gore Vidal første gang på en mottagelse til ære for Federico Fellini etter La Citta delle donne. Filmen skildrer 1970-tallsfeminismen og den eventyrlige seksuelle revolusjon som pillen, kampen for fri abort og skilsmisse åpnet for i det italienske samfunnet. Kvinnenes tid på Olympen var kommet. Skamløs sex var nøkkelordet. Damene rev kjolene sine i stykker foran inngangen til Santa Birgitta-klosteret på Piazza Farnese, slengte seg ut i fontenene og skrek: Stereo, stereo!

Forum Romanum, Colosseum og Domus Aurea, som den gang var åpne, ble åsted for orgier byen ikke hadde sett siden Messalina. Den veldige bronsedøren i Pantheon stod alltid på gløtt, og det var bare å gi munken hundre lire eller litt vin, så spilte han "Ave Maria" på orgelet ved høyalteret helt til de første turistene forferdet stakk hodet inn i grålysningen. Og selvfølgelig Peterskirken. Det var den enkleste sak av verden å stikke seg vekk til vaktene var gått, for i nattens mulm og mørke å feire kjødets oppstandelse og det evige liv i kristenhetens hjerte, med en lykksalighet som kunne vekke døde.

Byen var besatt av sex. Sylvia Kristels begjærlige kropp i den første Emanuelle-filmen slo an tonen: En skole i kvinnelig erotisk litteratur vokste opp ved hoffet til Emanuelle Arsan på Campo dei Fiori. Erica Jong var der, Suzanne Brøgger var der, og Ilona Staller. Vi ble arrestert av ridende politi fordi sistnevnte ankom til stevnemøte som Botticellis Venus, bare iført en blomsterkrans på hodet og ellers et lite, gjennomsiktig silkeslør. De katolske matronene korset seg og korset seg mens de skrek Arrestatela, arrestatela! som om de hadde møtt djevelen.

Marco Ferrari fikk Depardieu til å skjære av seg pikken med en elektrisk brødkniv i Ciao Maschio fordi kvinnefrigjøringen hadde kastrert ham likevel. Bertolucci luftet incest-problematikken i La Luna, Scola tok likestillingen så langt skrittet rakk for moralistene på venstresiden i La Terraza. Molinaro skapte braksuksess med La cage aux folles. Og endelig, som for å trekke konklusjonen, kom La Citta delle donne og Tinto Brass med kultfilmen Caligula. Alt mens De røde brigader terroriserte offentligheten med blodige attentater som kulminerte med kidnappingen og henrettelsen av den kristeligdemokratiske statsministeren Aldo Moro.

Roma 1978: En virkelighetsoverskridende virkelighet bygd på fortryllende sex og heslig, arkaisk vold. Himmel og helvete på en gang, og den intellektuelle eliten som vanlig med et bein i hver leir.

Renhet og urenhet i "krigen mot terror" Elisabeth Eide

"The war in Afghanistan is over and what is left is a mopping up operation in a few provinces, but the Department is still controlling policy."

Slik uttrykte en talsmann for forsvarsdepartementet i USA seg til den kjente pakistanske journalisten Ahmed Rashid 11. april i år. Krigen er over, men rengjøring pågår fremdeles. Vel en uke senere ble fire kanadiske soldater - og hvem vet hvor mange afghanere - drept i en ny fase av denne renselsesprosessen. Krigen er ikke over.

Det finnes flere måter å betrakte mennesker på enn gjennom tvangstrøyene vi kaller rase, tro eller "sivilisasjon". Identitetsspillet heter mangfold - og det er en annen vei å gå enn gjennom konfrontasjon i forskjellenes navn.

Norsk venstreside bør snart reise fanen for enkeltmenneskets frihet. Dens mantra-aktige kritikk av "individualisme" og "liberalisme" bidrar til å reprodusere to alvorlige misforståelser: At høyresiden setter hver og en av oss i sentrum. Og at venstresiden ikke kan gjøre det hvis den vil holde sin sti ren. Slike misforståelser kan komme til å sende flere enn Shabana Rehman i Kaci Kullmann Fives klør.

Det er en arbeiderromantisk villfarelse at velferdsstaten Norge er bygd på de sosialistiske verdiene solidaritet og sosialt samhold. Velferdsstaten Norge er tvert imot grunnlagt på de borgerlige verdiene solidaritet og sosialt samhold. Hvorfor?

Dikotomien "oss og dem" er fortsatt høyst levende i den norske innvandringsdebatten. Generaliseringene florerer, også blant personer som burde visst bedre. Det tragiske er at språkbruken og fokuset i høy grad styrer myndighetenes dagsorden. Styresmaktene verken tør eller vil komme på banen med en aktiv og offensiv integreringspolitikk.

Om morgenen 5. februar stod jeg opp, forlot mitt hjem, dro til vernepliktsenteret i Rashid-gaten i Jerusalem, tok så farvel med foreldrene mine, og steg på den skramlete gamle bussen til Militærets Innrulleringsstasjon for å bli soldat.

Nøyaktig sytten år senere står jeg konfrontert med hæren, mens det store publikum håner og spotter meg fra sidelinjen. De høyreorienterte ser på meg som en forræder som sniker seg unna den hellige krigen vi har rett rundt hjørnet. Det politiske sentrum hever selvrettferdig en advarende pekefinger mot meg og lekser opp om undergraving av demokratiet og politisering av hæren. Og venstresiden? Den gjennomsnittlige, etablerte, "moderate" venstresiden som nylig hadde beilet til meg, snudde nå også ryggen til meg. Alle snakker om hva som er lovlig og hva som ikke er det, mens de avslører sin store uvitenhet om politisk teori og sin manglende evne til å skille et virkelig demokrati fra et tredje verden-regime à la Juan Peron.

Nyliberalismens glidemiddel Magnus Engen Marsdal og Bendik Wold

Hva er en samtale? Hva betyr samtalen i et menneskeliv? Hvordan kan man beskrive samtalens kår i vårt moderne samfunn?

Hva kjennetegner en solid person? Den Solide og oversiktlig-forutsigbare er som personlighetstype dømt nord og ned mange ganger. Ofte ut fra en tankegang om at de store strukturer i samfunnslivet endrer seg så raskt at det er vanskelig å holde fast på noe. Men ganske mange mennesker i et samfunn som det norske er preget av klarhet og soliditet. De er ikke primært preget av higen, søken og tvil, men av jordnærhet og stor grad av sikkerhet.

Noe må ha skjedd med miljøet på universitetene. Klarer de ikke å snakke sammen lenger? Hvorfor er de så redde for uenighet? Det virker som det er blitt et innholdsmessig krav til forskningen at flest mulig skal kunne slutte seg til dens resultater. Det er dette som har ført til en maktutredning som inneholder alt, og en prosa som flyter over av selvfølgeligheter. De som ikke aksepterer konsensus som det øverste prinsipp, utelukkes, skriver Espen Søbye.

Å lyse folk i bann er noe paver gjør. Bannbuller har aldri vært debattinnlegg. Den som blir lyst i bann, kan eventuelt be om absolusjon for sine synder. Men det forutsetter at man tror på paver, skriver Per Thomas Andersen om Jan Erik Volds kritikk av norsk litteraturformidling og -forskning i Samtiden 2/2002.

Jan Erik Vold er ikke ute å bedømme de enkelte verk på et saklig grunnlag og ut fra deres egne premisser. Han er ute etter å finne "feil" og "utelatelser" som kan bekrefte hans paranoide forestillinger om at det han oppfatter som det litterære "establishment" ikke har visst å sette ham og hans harem høyt nok i ære.

• Filosofisk punk rock opera Slavoj Žižek i samtale med Kjartan Fløgstad og Espen Søbye


• Er dette den nye fascismen? Dario Fo


• Demokrati for mangfold Göran Rosenberg