Professor Ellen Mortensen retter hard kritikk mot Forskningsrådet i Samtiden 2/2002. Det er hun selvsagt velkommen til å gjøre. Men det er problematisk at hun setter elementære krav til kritisk drøfting til side, som når hun lar være å utsette sine tolkninger for en smule kritisk prøving og påstår sammenhenger uten å sannsynliggjøre dem. Videre mangler hun åpenbart kunnskap om forskningsfinansiering. Dessuten motsier hun seg selv.

Noen viktige poenger har hun likevel. Antakelig bør innsynet i beslutningsprosessene bli bedre. Det kan hende at de fagpersoner som vurderer søknadene i første hånd ikke lenger skal anonymiseres og at praksis hos oss bør være som i våre naboland. Og vi bør etter min mening legge større vekt på begrunnelse og tilbakemelding til søkere som får avslag. Dette er spørsmål som vil bli behandlet i kjølvannet av evalueringen av Forskningsrådet.

Ellen Mortensen tar til orde for et mer differensiert finansieringssystem for norsk forskning. Det kan ha mye for seg, men har mindre med evalueringen av Forskningsrådet å gjøre. Francis Sejersted, som er Mortensens sannhetsvitne, har tatt til orde for flere finansieringskilder og blant annet at Forskningsfondet skal disponeres utenfor Forskningsrådet, for å gi forskerne flere steder å vende seg for finansiering. Så vidt jeg vet argumenterer ingen, heller ikke de autoriteter Mortensen skyver foran seg, for at Forskningsrådet skal omorganiseres for å sikre konkurrerende finansieringsmuligheter. En avvikling av ordningen med ett råd vil neppe, slik Mortensen later til å tro, bety at hun får flere steder å gå for å hente penger.

Man er misfornøyd med "de rammevilkår grunnforskningen tilbys under det nåværende regimet", rådet oppleves som "et kafkaesk univers", og "Forskningsrådet prioriterer systematisk forskning som fra politisk og byråkratisk hold defineres som ’nyttig’ og ’anvendbar’", hevder Ellen Mortensen. Dette vegrer grunnplanet seg for å ytre seg om av frykt for å komme i unåde og bli forbigått ved tildelinger, mener hun, som selv påtar seg rollen som Don Quijote. Misbruk må det vel kalles når Mortensen vender seg til Fredrik Engelstad for å få støtte for konspirasjonstesen. Engelstad avkrefter tvert imot denne teorien, for så å bli beskyldt for unnfallenhet og mangel på mot. Tror Mortensen for alvor at den som taler grunnforskningens sak og advarer mot for snever nytteforskning, vil falle i unåde, og i tilfelle hvor? Behovet for økt satsing på grunnforskning er et hovedtema i den forskningspolitiske debatten. Det er også fordelingen mellom forskning for næringsnytte og grunnforskning, og ikke minst spørsmålet om hva slags forskning som bidrar til verdiskaping. Dette vegrer vi oss ikke for å ta opp i Kultur og samfunn. Det er faktisk et hovedanliggende for oss.

For å rette angrepene dit de hører hjemme er det et par ting man bør vite om forskningsfinansieringen. Utdannings- og forskningsdepartementet bevilger øremerkede midler til humanistisk og samfunnsvitenskapelig grunnforskning. Det er opp til Forskningsrådet å fordele bevilgningene på fri prosjektstøtte og grunnforskningsprogrammer. Hvis Ellen Mortensen, i likhet med undertegnede og dem hun temmelig arrogant kaller "NFR-byråkrater" i Kultur og samfunn, mener at det bør bevilges mer penger til grunnforskning på våre områder, bør hun i første hånd vende seg til politikerne. Dernest kan hun gå i allianse med Kultur og samfunn som taler grunnforskningens sak og argumenterer for nødvendigheten av humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning i Forskningsrådet. Ved siden av midler fra Utdannings- og forskningsdepartementet forvalter Kultur og samfunn midler fra de fleste departementer, øremerket konkrete satsinger. Departementene etterspør og finansierer med andre ord forskning i forhold til en politisk dagsorden, og midlene konkurrerer i det enkelte departement med andre formål enn bare forskning. Da vil de også være med på å legge premisser for anvendelsen av midlene, blant annet gjennom representasjon i programstyrene. Hvis man mener bestillingene er for snevre, kan man gjøre felles sak med Forskningsrådet som argumenterer for mindre detaljert styring, og med Kultur og samfunn som er særlig opptatt av at slike midler må gi rom for langsiktig kompetanseoppbygging og for humanistiske forskningsperspektiver.

Ellen Mortensen ser ikke ut til å være klar over at en av de viktigste oppgavene for Kultur og samfunn er å tale grunnforskningens sak. En annen sentral oppgave er å argumentere for et bredt og lite instrumentelt nyttebegrep. En tredje handler om å tydeliggjøre hvor nødvendig humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning er for verdiskaping i bred forstand. At hun ikke vet dette, kan vel også være en grunn til at hun påstår at forskerne gjennomgående er så misfornøyde med Forskningsrådet. Brukerundersøkelser viser tvert imot at de fleste forskere som har med Forskningsrådet å gjøre, er fornøyde. Kontakten med forskningsmiljøene, blant annet gjennom nasjonale fakultetsmøter, tyder heller ikke på noen stor misnøye.

Peer-review-systemet får gjennomgå. Det hevdes at fagpersoner som vurderer søknader ikke er ledende nok og at Forskningsrådet fungerer som substitutt for en forskerkarriere. Medlemmer i programkomiteene har begrensede fagkunnskaper og innvilger polerte prosjektsøknader presentert i et formidlende språk, mens forskerne på grunnplanet mangler innflytelse over forvaltningen av statens midler, sies det.

De fleste som søker forskningsmidler opplever fra tid til annen å få avslag. Det er utvilsomt frustrerende. Gjennomgående er det langt flere søknader av høy kvalitet enn det er midler til å finansiere. Mindre enn 20 prosent av søknadene om fri prosjektstøtte kunne for eksempel innvilges siste år. Kultur og samfunn bestreber seg på høy kvalitet i søknadsbehandlingen. Hver søknad blir som regel vurdert av minst to uavhengige fagpersoner, i mange tilfeller utenlandske. På grunnlag av disse vurderingene foretar fagkomiteer og programstyrer sine prioriteringer.

Sammensetningen av programstyret for det nye kjønnsforskningsprogrammet møter kritikk. Jeg synes det er forskersamfunnets rett å kritisere beslutninger som foretas, blant annet når det gjelder styresammensetninger. Dette er en kritikk Forskningsrådet må tåle og som bør være del av den offentlige samtalen omkring en så viktig institusjon. Ved oppnevning av styrer er kravet til høy faglig kompetanse ufravikelig. Det gjelder selvfølgelig også innenfor kjønnsforskning. I tillegg skal mange andre hensyn også balanseres: Man skal sørge for representasjon fra forskjellige fag og faglige perspektiver, for en god sammensetning med hensyn til institusjoner, kjønn, alder osv. Evne til samarbeid er også viktig, det samme er en viss generøsitet overfor fagperspektiver som ikke er ens egne.

Den frustrasjon Ellen Mortensen rapporterer fra forskerhold, knytter hun til måten forskningsmidlene forvaltes på, og mer konkret til det hun kaller maktfellesskapet mellom fagfolkene i Forskningsrådets styrer og de ansatte i administrasjonen. Hun hevder at det innenfor enkelte programmer er mulig å knytte personer og tildelinger av forskningsmidler til et lite og ganske gjennomsiktig nettverk. Her tegnes et bilde av et forskningsråd der administrativt ansatte og forskere med verv systematisk misbruker sine stillinger for å skaffe seg selv og sine bekjente fordeler. Kjennskap og vennskap, ikke kvalitet bestemmer tildelinger. Det er harde påstander. Det er kjønnsforskningen som får tjene som eksempel.

Man fristes til å spørre seg hvilken politisk vurdering som ligger til grunn når skytset rettes mot dette forskningsfeltet som har en så begrenset finansiering. Pussig blir det når de såkalte nettverkene sirkles inn og viser seg å omfatte brorparten av de sentrale forskningsmiljøene på feltet. Spørsmålet blir da faktisk om Ellen Mortensen mener midlene heller burde gå til miljøer uten spisskompetanse på kvinne- og kjønnsforskningsfeltet.

Forskere i verv og posisjoner i Forskningsrådet er selv i begrenset grad søkere til de midler de er satt til å forvalte. Når programstyret i kjønnsforskningsprogrammet blir beskyldt for å gi pengene til "seg selv", kan det være på sin plass å opplyse om at ca. syv prosent av de fordelte midlene kan spores til personer med tilknytning til styret. I tilfeller der medlemmer av programstyrer og fagkomiteer er søkere, håndteres dette selvsagt ut fra klare regler for habilitet og tillit. Skal vi ta Ellen Mortensen på alvor, er stort sett enhver forbindelse mellom de som innehar verv og posisjoner og de som søker midler illegitim. Det kan faktisk se ut til at det også inkluderer tilknytning til andre programmer eller instanser innen Kultur og samfunn, og kanskje innenfor hele Forskningsrådet. Dette blir urimelig. I et lite land som Norge er det umulig å unngå nettverksforbindelser av noe slag. For å oppnå avstand mellom de som vurderer og de som søker, benyttes i økende grad utenlandske medlemmer i styrene, og ikke minst benytter vi svært mange utenlandske fageksperter. Dermed er det imidlertid ikke sagt at man løser alle problemer med nettverksforbindelser.

Ellen Mortensen motsier seg selv. Hun vil ha "de ledende" inn i styrer og komiteer og gi forskerne på "grunnplanet" mer innflytelse. Det betyr at hun nettopp vil ha god representasjon fra forskersamfunnet, noe vi bestreber oss på. I Kultur og samfunn er forskerne i flertall i de aller fleste programstyrene. En ikke helt liten del av det "grunnplanet" Mortensen påberoper seg å tale på vegne av, og som hun mener mangler innflytelse, er engasjert i faglige vurderinger og styrevirksomhet. Men skal aktive og kompetente forskere bekle verv, vil det nettopp være personer som deltar aktivt i forskersamarbeid, inngår i sentrale forskningsmiljøer, er interessenter i søknader om finansiering. Om en skal unngå dette vil det bety økende byråkratisering, noe Mortensen heller ikke vil ha. Hun etterlyser innflytelse fra forskerne på "grunnplanet", men kan vel neppe mene at det skal være personer uten nettverk og uten forskningsinteresser. Kan Ellen Mortensen virkelig mene at man er illegitim som søker dersom man inngår i nettverk, overtar noens jobb, er ansatt et sted som har sin finansiering fra Forskningsrådet, eller tilhører et miljø der noen allerede har fått midler? Skal unge forskere være forhindret fra å søke doktorgradsstipend dersom veileder sitter i programstyret? I så fall må de samme strenge reglene gjelde for universitetssystemet. Da blir det vanskelig, for ikke å si umulig, å drive forskningsfinansiering og forskningsråd i en liten nasjon som Norge. Nei, vi får eksportere Forskningsrådet til Sverige.

• Filosofisk punk rock opera Slavoj Žižek i samtale med Kjartan Fløgstad og Espen Søbye


• Er dette den nye fascismen? Dario Fo


• Demokrati for mangfold Göran Rosenberg