TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL

 







E-post til Samtiden

Innhold 3 2002

 

Leder av Knut Olav Åmås

Gore Vidal, en outsider i sentrum

 

 

Har du noen gang angret på at du ikke valgte en politisk karriere? spør jeg Gore Vidal når Samtiden besøker ham i Italia.

Vi sitter i arbeidsrommet i La Rondinaia (Svaleredet) i Ravello, 400 meter over Salerno-bukten på Amalfi-kysten. Gore Vidal har pendlet mellom Roma, Ravello og Los Angeles i tretti år. I det kvadratiske rommet har han skrevet alle sine bøker i denne tiden. Flere av hans tyvetalls romaner er blitt bestselgere, som Julian, Myra Breckinridge, Lincoln, Empire og The Golden Age. Han har utgitt et titalls essaysamlinger, bl.a. United States og The Last Empire. Selvbiografien Palimpsest er kalt "one of the best firstperson accounts of this century we are likely to get" (Sunday Times). Gore Vidal har skrevet manus til filmer som Ben Hur, Suddenly, Last Summer og The Best Man.

Truls Øra og jeg besøker Gore Vidal for å gjøre ferdig samtalen med ham til dette nummeret av Samtiden, og for å undersøke flere muligheter for å gjøre norsk offentlighet kjent med Gore Vidal (f. 1925). Denne innledende kommentaren/lille samtalen, og den lange samtalen med Truls Øra, er en start. Gore Vidal gir sjelden intervjuer til skriftlige medier, sier at han ofte blir forvrengt. I stedet ble han tidlig en av USAs tydeligste TV-debattanter.

Gore Vidal blir litt lest i Norge, men de færreste kjenner til ham, en av de viktigste samfunnskritikere USA har. Hans tekster er oversatt til 84 språk. I 1947 ble en av hans svakeste bøker (etter Vidals egen mening), In a Yellow Wood, utgitt på norsk med tittelen Livet er mitt eget. Siden: ingen bøker av Vidal på norsk de siste 55 år, ikke en gang de kunnskapsrike essayene. Hvorfor?

Årsak 1) Den ekstreme innadvendtheten og mentale selvtilstrekkeligheten i norsk kultur og politikk. Årsak 2) Norges nære tilknytning og offisielt ukritiske innstilling til USA i etterkrigstiden. Årsak 3) Gore Vidals person og profil - han er en internasjonal jetset’er med hjem i Hollywood, som kombinerer en svært høy medieprofil (humoristisk og slagkraftig) med den mest grunnleggende kritikk av vår tids sterkeste stat. Han er både i sentrum og outsider, både bestselger og radikal samfunnskritiker. En profil så uvanlig at mange ikke vet hvordan de skal plassere ham.

- Hvem sier det? spør en journalist ham i en fersk dokumentarfilm vi ser sammen med ham i Svaleredet. - Jeg sier det, svarer han, med den autoritet som bare tilkommer en enkeltperson med integritet. Han har nettopp beskrevet hvordan det militær-industrielle kompleks har en så altavgjørende innflytelse i Washington at halvparten av det føderale budsjettet går til militæret, og gjør USA til en "statsterrorist" internasjonalt.

Når Gore Vidal gjesteforeleser ved USAs eliteuniversiteter møter det gjerne opp 2000 studenter og ansatte. I de største avisene og TV-stasjonene eid av mediekonglomeratene har han større vansker med å komme til uforvrengt i dag. Etter 11. september har til og med hans faste organer som Vanity Fair og The Nation sensurert hans politiske meninger ved å refusere hans artikler. Han tåles i fred, tydeligvis ikke i "krig".

Av meningsmotstandere betraktes han som en USA-hater i særklasse, fordi han siden 1960-årene har vært en av de grundigste kritikerne av offisiell amerikansk innen- og utenrikspolitikk. Men han har elsket USA som historisk prosjekt. Unionen slik den ble skapt, med en liberal konstitusjon i den individuelle frihetens ånd, er imidlertid fortid, mener Gore Vidal. En presidentvalgkamp koster milliarder og krever så mange mektige sponsorer at ingen politiker virkelig tør å utfordre Pentagon eller granske kriminalitet i feltet mellom konserner og toppolitikk. - Halvparten av det amerikanske folk leser aldri aviser. Halvparten stemmer ikke ved valg. Vi kan bare håpe det er den samme halvparten, har Gore Vidal sagt.

Og konsekvensen: - "We the People" er ikke lenger representert i Senatet og Kongressen. De eneste som er representert der er konglomeratene som har finansiert politikerne, og som styrer politikken gjennom økonomien. Eierkonsentrasjonen i medier og annen industri er så sterk at det til syvende og sist er likegyldig hvem som er president. La oss i stedet interessere oss for dem som eier presidenten, sier Gore Vidal til Samtiden.

- Det var demokraten Bill Clinton som fikk vedtatt en rekke av de politistat-lignende anti-terroristlovene som republikaneren George W. Bush nå setter ut i livet, sier Gore Vidal. Han ser enda flere anti-liberale skyer over amerikansk politikk enn de som er synlige i dag, en utvikling i forlengelsen av dagens situasjon: - Det er fullt mulig å tenke seg en situasjon to år frem i tid der USA er i konflikt med en stat eller en terroristgruppering like før et presidentvalg skal finne sted. Da kan resultatet bli at valget blir droppet og den sittende presidenten rett og slett blir sittende, sier Gore Vidal til Samtiden.

Han er en samfunnskritisk liberaler som skriver for de 3 % som leser bøker - i et "United States of Amnesia", som han sier, der det skjer en aksellererende avpolitisering av politikken. Han behandles som en samfunnsfiende av amerikansk elite. Etter 11. september i fjor har hatet mot ham økt. I en artikkel om 11.9. som ble refusert, presenterer han en lang liste som ramser opp USAs intervensjoner i uavhengige stater fra annen verdenskrig til i dag. Han provoserer også ved å påpeke at konstitusjonen skiller mye skarpere mellom religion og stat enn dagens politikere gjør, at myndighetene på stadig flere vis øker sin kontroll over innbyggerne, og at USA er ekstremt forgjeldet, uten å ha en anstendig offentlig skole eller et skikkelig offentlig helsevesen.

I 1948 satte Gore Vidal frivillig en stopper for en partipolitisk karriere. Da utgav han en av de første romaner i USA med kjærlighet mellom menn som hovedtema, i et land der åpen og skjult kontroll av alt som har med seksualitet å gjøre er et av de fremste politiske maktmidler. The City and the Pillar het pionerboken. Gore Vidal utviklet etter hvert en utfordrende tenkning om likekjønnsseksualitet som femti år senere er i ferd med å få gehør, men fortsatt provoserer: Å kategorisere mennesker ut fra legning og seksualitet gjenspeiler ikke livets realiteter. Det finnes ikke homoseksuelle eller heteroseksuelle personer, bare seksuell adferd av de forskjelligste slag. Slike bastante kategorier er resultatet av et sykt samfunn, mener han.

Gore Vidal har delt de siste femti år av sitt liv med en mann. Like lenge har han forfulgt ett litterært prosjekt. Nå er han 77 og har fortsatt det samme prosjekt. Det viser hans ferske bok av i år med flere grundige, USA-kritiske essay, noen av dem skrevet etter 11. september i fjor: Perpetual War for Perpetual Peace. How We Got to Be So Hated. Den ble refusert av alle amerikanske forlag før den til slutt kom ut i Italia og ble en bestselger der. Hittil er den kommet på 15 språk, til slutt også i USA. Nå kommer den også på norsk.

Men hva svarer Gore Vidal på mitt spørsmål; har han noengang angret på at han ikke valgte en politisk karriere? - Det er det jeg har valgt, sier Gore Vidal. - Det er nøyaktig dét jeg har gjort.

Innhold 3 2002 Artikler publisert hos vår samarbeidspartner Eurozine.com

Aschehougs hovedside

 

SAMTIDEN: TIDSSKRIFT FOR POLITIKK, LITTERATUR OG SAMFUNNSSPØRSMÅL