Det tvetydige som kan ligge i å bli utsatt for ros finner vi mer billedlig beskrevet i en annen bokomtale, der Johannesen undres om han kanskje er inhabil vis-à-vis vedkommende forfatter: "Han skal i et intervju ha nevnt meg som en pioner. Det er rart: Som å bli omfavnet av en lommetyv som ikke kan stjele".

I klartekst: Å motta ros kan være greitt nok, forutsatt at rosen kommer fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom hvis man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling.

Jeg vil ta opp tre sentrale aktører blant de som avsier dom om dagens norske litteratur, lyrikken spesielt, vurdert ut fra bokverker de har gitt ut. Kapitlet om første aktør er tidligere presentert i dagspressen.(Dagbladet 11.10.01) Da dette impromptu innlegg, med innspill om en rekke diskusjonstemaer, ble møtt med taushet fra den litteraturforvaltning det er et angrep på, forstod jeg at den feil som rår ikke er en personfeil, men en systemfeil. Som motstemme må man da enten ytre en god del mer enn man gjorde første gang – eller tie.

Å tilby Samtiden artikkelen var et naturlig valg. Temaet "norskfagets forfall" ble introdusert i den nye redaktørs åpningsnummer, 3/2001. Nærværende bidrag kan leses som en oppfølger, vinklet mot lyrikkomtalens forfall. De tre aktørene er:

• Professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo, dr. philos. Per Thomas Andersen (f. 1954), som i 2001 gav ut en ett-binds Norsk litteraturhistorie, fra norrøn tid til Steinar Opstad.
• Hovedkonsulent i Aschehoug forlag, cand. philol. Ivar Havnevik (f. 1941), som de siste 30 årene gjennom har stått for tre store diktantologier: Lyrikkboken. Norske dikt fra Bjerregaard til Mehren (1971); Sølvalder. Norsk lyrikk gjennom 25 år 1962–1987 (1987); Den store lyrikkboken. Norske dikt gjennom tidene (1998).
• Litteraturkritiker Øystein Rottem (f. 1946), tidligere universitetslektor ved Københavns universitet, som har forfattet sluttbindene i Cappelen forlags Norges litteraturhistorie, utgitt som et separat verk i 1996–97–98 under tittelen Etterkrigslitteraturen.

Jan Erik Vold er årets festspilldikter i Bergen. I 40 år har han vært en unison pådriver for den modernistiske poesiens plass i norsk offentlighet og litteraturhistorie. Den senere tid er imidlertid hans pågående innsats blitt antydet som utidig og malplassert. Hvordan hadde den norske offentligheten sett ut hvis Jan Erik Vold ikke hadde vært der? Viktigere: Hvilke idoler er det han har påført oss gjennom sine lesninger? Hvilke helter? Hvilke skurker? Hvilke fordommer?

Tarjei Skirbekk: Det skulle handle om politikk

Tre av Norges fremste politiske aktører på 1980 og 90-tallet har skrevet sine politiske nekrologer og forsøkt å rettferdiggjøre sitt eget politiske virke. At bøkene ikke har skapt store og viktige diskusjoner, kommer muligens av at de stort sett innholder retorikk og oppsummerende referater – og forstemmende lite politikk.

Thorbjørn Jagland: Vår sårbare verden
Aschehoug, 2002

Anne Enger Lahnstein: Grønn dame – rød klut
Aschehoug, 2001

Thorvald Stoltenberg: Det handler om mennesker
Gyldendal, 2001

Man kan lure på hvorfor disse bøkene er skrevet, til hvem og med hvilken hensikt. For de tre ferske bøkene er, mer enn noe annet, med på å underbygge en allerede utbredt oppfatning om at norsk politikk sliter i et intellektuelt og politisk vakuum. Bøkene er av varierende kvalitet – også språklig. Thorvald Stoltenbergs bok er stram og mest presis, men så er den også ført i pennen av Aftenpostens nåværende kulturredaktør Per Anders Madsen. Vi kan bare lure på om også Thorbjørn Jagland og Anne Enger Lahnstein har benyttet seg av "ghostwriters". Politikere er jo godt vant til å få andre til å skrive for seg. Kanskje det er derfor de ikke har noe godt, eget språk?

Lahnstein, Stoltenberg og Jagland prøver i bøkene å få frem sin egen og menneskets sårbarhet. Rørende. Men de fremstår ofte som prektige og til dels naive iakttakere av en verden de ikke helt får taket på. Unntaket er kanskje Thorvald Stoltenberg, som fremtrer med mer pondus og samtidig nøkternhet i sine iakttakelser.

Mer alvorlig er det at det ikke virker som om tre av våre fremste politikere de siste tiårene har overbevisende grep om det politiske heller. Jagland og Stoltenberg gjentar Olof Palmes gamle mantra om at "politikk er å ville". Politikk er vel også å mene? Men det kan være problematisk å mene noe når man ikke har definert sine politiske prosjekter. Slik blir bøkene på mange måter symptomatiske for vår samtids politiske scene: mangelen på innhold.

"Da var det noe som ble ødelagt. Jeg tror at jeg for første gang forsto språkets mangler, hvor utilstrekkelig språket er til å uttrykke verden. Og neste dag gikk jeg hjem og skrev den korte teksten White Space. Den handler om ingen ting, om absolutt ingen ting, annet enn gleden ved å være i live."

Jeg forsøker å tenke meg New York City som Paul Austers sted. Byen presser seg på, på egne premisser, som en sanseerfaring med lyder, smak, lukter og bilder. Men nå ønsker jeg å forberede et fysisk møte med Paul Auster via enkelte situasjoner fra hans univers; fra fiksjon og biografi. Dette er et kort, litterært-geografisk forspill.

Han har mange ganger sagt og skrevet at dette er hans sted, med en stor kjærlighet til den tilstanden som er New York. Jeg har nettopp sett gjennom et TV-intervju med ham. Han står sammen med sin gode venn Lou Reed. De står ved en bar, og de snakker om byen. De snakker forført og forførende om byen som psykose, forurensningen og menneskemylderet. De snakker om dette som en unik erfaring.

Jeg er på vei inn i en drosje. Den første jeg tenker på er Quinn. Jeg beveger meg omkring i de delene av Manhattan hvor hovedpersonen Quinn på oppdrag skygger en mann. Quinn er hovedpersonen i City of Glass fra 1985. Dette er den første av romanene i The New York Trilogy. Det var denne trilogien som gjorde Paul Auster til en internasjonal litterær begivenhet. Det er sår modernisme, som også låner fra den amerikanske krimromanen. Quinn skygger en mann som hver dag går lange turer. Ved å nedtegne bevegelsene hans mot et kart over halvøya, innser Quinn at hver tur danner en bokstav. Til sist mener Quinn å lese et budskap ut av bokstavene: THE TOWER OF BABEL. Babels tårn. Ordenes forvirring. Jeg betrakter det som et spor. Hvordan bringe dem til bedre orden, som redskaper til å forstå mer.

De fleste av oss kjenner de kongelige utelukkende som representasjoner av representerende, gjennom TV og aviser. Slik fremstår de rojale alltid i mediert form, som sosiale konstruksjoner snarere enn virkelige personer. – Tore Rem har undersøkt noen av fjorårets viktigste kongekonstruktører: bøkene om de kongelige.

Erik Fosnes Hansen: Underveis. Et portrett av Prinsesse Märtha Louise
Cappelen, Oslo 2001

Håvard Melnæs: Mette-Marit. Prinsesse mot alle odds
Se og Hør Forlaget, Oslo 2001

Fredrik Skavlan, Lars Roar Langslet, Guri Dahl og Erik Fosnes Hansen: Det Kongelige Bryllup. 25. august 2001
Forlaget Press, Oslo 2001

Liv Berit Tessem: Haakon og Mette-Marit. Og andre kongelige romanser
Schibsted, Oslo 2001

Kronprinsbryllupet høsten 2001 kan bli stående som en av de større snuoperasjoner i moderne norsk mediehistorie. Selv vendte jeg etter flere år i utlandet tilbake til Oslo nøyaktig én uke før bryllupet. Jeg trodde jeg var godt informert om den offentlige debatten. Politikerne diskuterte endatil behovet for en forfatningskommisjon, visste jeg.

Jeg kunne neppe vært dårligere forberedt. Da jeg forlot landet hadde Anne Grosvold vært kritisk journalist; ved ankomst drev hun ivrig nasjonsbygging via haute-couture – med hvin og gledeshyl over fyrstefamilienes lekre tøystoffer.

Den i kongelig sammenheng allestedsnærværende Lars Roar Langslet oppsummerer vendepunktet. Han erklærer at i det øyeblikk Haakon og Mette-Marit lovet hverandre troskap, "fordunstet alle komplikasjoner, som har vært diskutert frem og tilbake i månedsvis, i mediene og private sirkler – og livet ble enkelt igjen".

Min nysgjerrighet på dette fenomenet lar seg formulere i et spørsmål: Hva består det enkle i? Jeg tviler på om Langslet har rett. Livet er antagelig også på dette området fremdeles ganske komplisert, men gjennom sosiale og språklige konstruksjoner har vi greidd å gjøre det enklere for oss. Her er formålet ikke å harselere over de kongelige, men å vurdere hvordan de fremstilles i offentligheten. Dette er stedet for iskalde analyser.

Det legges store planer for vår bioteknologiske fremtid. Hvilke overraskelser har vi i vente etter hvert som tingene ikke går etter planen? Kan offentligheten takle kompleksiteten og usikkerheten i teknologiutviklingen bedre enn teknokratene? Det får vi virkelig håpe.

Da dommer Charles Grey i The Royal Court of Justice 11. april 2000 kunngjorde at David Irving hadde tapt injuriesøksmålet mot Penguin Books Ltd. og Deborah Lipstadt, amerikansk professor i Modern Jewish and Holocaust Studies ved Emory University, markerte det slutten på en rettssak med vidtrekkende konsekvenser for historisk bevissthet og den mentale beredskap overfor sivilisasjonstrusler.

Dens betydning på dette området kan sammenlignes med Eichmann-prosessen i 1961. Den markerte gjennombruddet for en prosess hvor jødeutryddelsene fikk en sentral plass i historiebevisstheten i den vestlige verden. Irving-saken bidro til å opprettholde og styrke denne bevisstheten ved å slå tilbake fremstøtene fra Holocaust-fornekterne. Den verdensomspennende mediedekningen og omfanget av ekspertkommentarer viste at både prosessen og dommen ble tillagt stor betydning.

Rettssaken hadde alle ingredienser: En eksentrisk, høyreekstremistisk og verdenskjent historisk publisist i rollen som saksøker (Irving), en dommer og minst to forsvarsadvokater som tilhører Englands absolutte juridiske elite, noen av de fremste historikere innen feltene masseutryddelser, rasisme og antisemittisme – og et meget stort internasjonalt pressekorps.

Er vi tjent med ett samlet forskningsråd i Norge? Kan vi oppsummere at dette eksperimentet, som startet i 1993 med opprettelsen av ett nasjonalt forskningsråd, virkelig ivaretar landets forskningsoppgaver på beste måte? Eller kan det være som professor Francis Sejersted sier i Forskerforum 9/2001: at finansieringssystemet i dag er et monolittisk system, "en siste sovjetstat", der tette og enhetlige miljøer bestemmer hvor pengene skal gå?

Fra et filosofihistorisk perspektiv kan det synes en smule perverst at det nettopp er 1800-tallets filosofikritikere – Kierkegaard, Schopenhauer, Nietzsche – som vekker den største filosofiske interessen i dag. Ingen av dem var akademisk virksomme som filosofer. Bør vi betrakte dagens kommentarer og biografier som forsøk på å avvæpne kritikken, fange rømlingene og lede dem tilbake til de filosofiske institusjonene? spør Arne Melberg.

Joakim Garff: SAK. Søren Aabye Kierkegaard. En biografi
Gads forlag, København 2000

Alastair Hannay: Kierkegaard. A Biography
Cambridge University Press, Cambridge 2001

Rüdiger Safranski: Nietzsche. Biographie seines Denkens
Hanser Verlag, München 2000

I denne presentasjonen vil jeg ta for meg tre ferske arbeider om Kierkegaard og Nietzsche. Jeg skisserer noen posisjoner i det som begynner å ligne en ny sjanger i tenkningen: den filosofiske biografien.

Mange norske redaktører og journalister skal ha seg frabedt enhver kritikk av seg selv og kolleger. Pressens folk går rett i sine skyttergraver når mediene kritiseres. Dette kameraderiet truer også med å påvirke det akademiske mediemiljøet, ved at avstanden mellom kritikere og objekter blir for liten, skriver Jahn Otto Johansen.