Med sine to Samtiden-essay om Maktutredningen ved halvgått løp serverer filosofen Espen Søbye kraftig kost. Her er tenkelige og utenkelige ingredienser fra forskjellige genre blandet sammen.

    Søbye tar en dash friske og gode formuleringer, en knivsodd begrunnet og treffsikker kritikk, og blander det inn i en kraft kokt på beinete vrangvilje og rikelig med reinspikka uredelighet. Resultatet er blitt en grumsete og ufordøyelig suppe.
    Søbye har kritiske poenger som jeg i egenskap av medredaktør for to av Maktutredningens antologier vil ta med meg videre: Var det riktig av oss å kalle en bok for Den fragmenterte staten når vår konklusjon er at det foregår både fragmentering og ny koordinering på makronivå samtidig? – Kanskje ikke?
    Mer alvorlig: For oss er fragmentering en metafor, ironisk nok det vi kan kalle et samlende bilde. Som begrep har ordet en vanskeligere status. Er veien videre til operasjonalisering så kronglete at det blir vanskelig å si noe om hvor fragmentert i forhold til hva? Ja, her treffer Søbye et svakt punkt hos oss, ett vi synliggjør ved våre egne forbehold og som vi utvilsomt må arbeide videre med. Ville det vært bedre hvis Maktutredningen hadde konsentrert seg mer, med flere langvarige prosjekter og færre brede antologier? Muligens, men her er tidsaspektet relevant. Søbye vurderer Maktutredningen ved omtrent halvgått løp, og de redigerte arbeidene blir naturlig nok stort sett ferdige før de langvarige. Dessuten ligger det føringer i mandatet. Det hadde vært mer meningsfylt å diskutere hvis Søbye hadde spurt hvilket handlingsrom som ligger innenfor mandatet, for deretter å spørre om Maktutredningens ledelse har foretatt kloke valg innenfor disse rammene.

Søbye inngir ingen tillit
Under normale omstendigheter ville jeg fortsatt dette innlegget med sikte på å føre en konstruktiv samtale om hva Maktutredningen kan gjøre bedre, og spesielt hva jeg som forsker kan skjerpe i senere arbeider. Men dette er ikke normale omstendigheter og jeg har ikke lyst til å diskutere dette med Søbye. Det kan ikke føre til noe, fordi han ikke inngir tillit – verken som fagmann, anmelder eller menneske. Som akademikere er våre analyser og faglige poenger vår viktigste kapital. Det er derfor alvorlig når Søbye stadig vekk tillegger folk faglige oppfatninger de ikke har. En utenforstående leser kan komme til å tro at han gjengir folk korrekt. Søbye bruker en teknikk med mange sitater, noter (samtidig som han kritiserer andre for overdreven notebruk, men konsistens er et av mange krav Søbye ikke stiller til seg selv) og til og med tabeller som kan skape et ferniss av etterrettelighet og grundighet.
    Det er en underlig opplevelse å se sin egen tekst fortolket av Søbye. Det er så man blar opp i egen bok med en stigende følelse av spenning: – Har jeg virkelig skrevet det, har jeg oversett en grotesk trykkfeil? – Var det så lett å misforstå?
    Men, nei, etter å ha sjekket kommer lettelsen og blander seg med et stigende sinne. Det er bare å se på setningene som omgir den Søbye fremhever og harselerer med. Av sammenhengen går det tydelig frem at man mente det motsatte av det Søbye får det til å bli. Jeg vil gå i rette med en del, men slett ikke alle, av Søbyes uetterretteligheter. Det er det ikke plass til.

Polemikk, ikke innsikt
Generelt bruker Søbye en teknikk hvor han tar utgangspunkt i våre forbehold for å gi et maksimalt inntrykk av uklarhet, mens han bruker langt mindre – og i behandlingen av enkelte temaer – ingen tid på de positive argumentene vi fører i de ulike faglige analysene vi har publisert. Gir du Søbye en argumentasjon bygget opp etter et pro et contra-prinsipp, risikerer du å få alle dine egne "contra"-argumenter slengt i fleisen, mens "pro"-argumentene stort sett blir liggende. Dette er ikke en redelig diskusjonsteknikk og leder til polemikk snarere enn innsikt. Ofte går Søbye lenger. Han gjengir ikke bare ensidig, men feilaktig.
    I min artikkel om sentralbankens plass i det norske styringssystemet i boken Den fragmenterte staten, fremmer jeg blant annet følgende påstander:

1. Etter at Norges Bank fikk et inflasjonsmål og tilhørende reell kontroll over rentesettingen i Norge, har den fått en mulighet til å påvirke aktørene i inntekts- og finanspolitikken. Disse vet at hvis de vedtar inntektsoppgjør eller budsjetter banken finner "uansvarlige" kan de risikere en reaksjon i form av renteøkninger.
2. I sine offisielle uttalelser vokter banken seg vel for å gi næring til en slik strategisk tolkning av sin rolle. I stedet vil den gjerne gi inntrykk av at den ikke har egne preferanser med hensyn til utviklingen på andre politikk-områder. Dens offisielle rolle er å klargjøre konsekvensene av de valgene (størrelsen på offentlig sektor og industrien m.m.) andre aktører (partene i arbeidslivet og Stortinget) står overfor.
3. Samtidig har banken utviklet en ny, mer åpen kommunikasjonsstrategi overfor aktørene i finansmarkedet. Tidligere, da banken styrte mot et valutakursmål, var regelen at man holdt kortene tett til brystet. Hvis markedet gjettet riktig på en devaluering, kunne både styringsmuligheter og store summer gå tapt. Nå, med inflasjonsmål, er målet å bygge opp og forvalte troverdighet. En ønsker ikke å overraske, men å berolige og skape forutsigbarhet. Banken forsøker å stabilisere markedsaktørenes forventninger, fordi disse er viktige for prisdannelsen i penge- og valutamarkedet.

I Espen Søbyes lesning er dette blitt til to helt andre og til overmål gjensidig utelukkende påstander. For det første ser han ikke forskjell på min beskrivelse av hvordan banken ønsker å fremstå offentlig og min analyse av bankens reelle rolle. Ved lukke øynene for sammenhengen i teksten og å snitte ut akkurat de ordene han trenger, får Søbye det til å bli at jeg mener at "Norges Bank har ingen egen preferanse". En oppfatning jeg ikke har, men som jeg selvsagt får unngjelde for. Noen avsnitt senere er Søbye plutselig klar over konteksten likevel – at det er Norges Banks offisielle rollepositur jeg snakker om -- men det bekymrer ham ikke at han med det slår i hjel sin egen første uetterrettelighet. Nå er han ute i annet ærend. Han vil belegge sin andre påstand, og da passer det best å lese meg på en annen måte:
    Det andre poenget hans er nemlig at jeg overdriver beskrivelsen av bankens åpenhet. Det jeg sier er at banken er åpen om sine økonomiske analyser, men ikke omkring sine muligheter for å inngå i et strategisk spill med partene i arbeidslivet og Stortinget. Her gjentar han mitt poeng, men vender det mot meg, fordi han nekter å oppfatte at jeg skiller mellom de to formene for åpenhet. Fra denne idiosynkratiske plattformen erklærer han at jeg har skrevet "et festskrift" og en "apologi" for Svein Gjedrem og Norges Bank som er "uten sidestykke og uten ende". Det er riktig at jeg konkluderer med at Norges Banks nye rolle øker dens potensial til å virke som en koordinerende kraft i den økonomiske politikken. Jeg diskuterer mekanismer som underbygger denne konklusjonen, og jeg diskuterer demokratiske legitimitetsaspeker ved ordningen med inflasjonsmål. Få ting ville vært mer stimulerende enn hvis alt jeg gjorde ble kritisert argument for argument. Men da må utgangspunktet være det jeg sier, ikke Søbyes forvrengninger.

Hvorfor ikke Attac?
En som bare har lest Søbyes kommentarer har heller ikke mulighet til å danne seg noe inntrykk av hva Øyvind Østerud og undertegnede har satt oss fore med utgivelsen av Mot et globalisert Norge – og dermed heller ikke i hvilken grad vi har lykkes eller mislykkes. Søbye mener "det er nesten ikke til å tro" at det ikke er noen referanser til Attac-bevegelsen i det han kaller en bok om globalisering. Av dette slutter han at vi er redde for meningsmangfold. Samtidig overser han to avgjørende momenter, tidsrekkefølge og relevans.
    Søbye opplyser om at han selv har vært med på å gi ut fagbøker. Da har han kanskje erfart at det kan ta tid? Vår bok om globalisering og norsk politikk ble planlagt i 1999 og i hovedsak skrevet våren og sommeren 2000. Attac er en bevegelse som primært er opptatt av demokratisering av verdensøkonomien og særlig forholdet mellom den rike og den fattige verden. Ifølge Attacs hjemmeside ble deres internasjonale nettverk dannet i desember 1998, men det vokste seg stort først i 2000. Attac fikk sin norske avdeling våren 2001. Viktigere enn kronologien er det likevel at boken ikke handler om globalisering i seg selv. Den handler om hvordan norsk politikk og det norske politiske handlingsrom påvirkes av globalisering. Det går frem av tittelen, forordet, innledningen og hvert eneste kapittel. Likevel har ikke Søbye fått det med seg.
    Jeg ser frem til at Søbye forklarer oss hvor mye og gjennom hvilke mekanismer Attac har påvirket norsk penge-, olje- eller klimapolitikk, eller de andre sektorene som analyseres i boken, frem til år 2000.
    Espen Søbye har også problemer med å skjønne vår diskusjon av tesen om hyperglobalisering som faglig posisjon. Begrepet er for øvrig ikke vårt, som det går frem av boken er det hentet fra den amerikanske debatten. På ett punkt avfeier han hele posisjonen med at den har "angivelige" tilhengere, men like før hevder han at den burde ha kommet til orde i en bok som tar sikte på å være tverrfaglig. Han liker heller ikke at vi som ett av fire kjennetegn ved tesen om hyperglobalisering sier at den "grenser opp til teknologisk/økonomisk determinisme". Han synes denne formuleringen er for vag, men mener samtidig at det neppe finnes determinister. Forstå det den som kan.
    Det vi mener er at flere av de tidlige – i hovedsak nyliberale og nymarxistiske – bidragene til globaliseringsdebatten uttrykte seg på en måte som med rimelighet kan beskrives som deterministisk. Denne litteraturen (som Søbye ikke røper noen kunnskap om) var rik på bidrag som sa at det foregikk et "race to the bottom" og at stater av konkurransehensyn derfor "må" føre en liberal-minimalistisk økonomisk politikk. Nyliberalerne hilste denne utviklingen velkommen, mens marxistene mente at det kapitalistiske systemet må forkastes. Men begge leire argumenterte med økonomiske imperativer, gitt en globalisert kapitalistisk verdensorden.
    Samtidig ville nok de færreste av disse forfatterne omtalt seg selv som determinister. Hvis de ble presset ville mange av dem også ha tatt enkelte forbehold. Jeg har selv vært vitne til slike utvekslinger ved internasjonale konferanser om globalisering. Noen av de mest entusiastiske hyperglobalistene har da også inntatt mer moderate posisjoner etter hvert. Vi har hatt en faglig utvikling med et lett gjenkjennelig mønster: Strukturendring og konjunkturbevegelser går hånd i hånd, og enkelte tidlige observatører la overdreven vekt på det strukturelle elementet. Det er alltid lett å overdrive den varige betydningen av endring når man ser verden fra bunnen eller toppen av en konjunkturkurve – vi så det sist i forbindelse med IKT-boomen på verdens børser.

Fire premisser for hyperglobalisering
Hensikten med kapitlet, som Søbye i hovedsak mener er "å polemisere mot tilhengere av tesen om hyperglobalisering", er ikke polemisk, men å ordne en enorm litteratur som tar for seg til dels svært generelle spørsmål. I hvilken forstand vårt kapittel er polemisk, blir ikke gjort rede for. Stiller vi opp stråmenn, kan Søbye påvise at vi gjengir andre forskeres arbeider på en urimelig eller forvridd måte? I så fall ber jeg gjerne om unnskyldning. Men da må anmelderen makte å gå fra påstand til begrunnelse, fra litterær genre til faglig kritikk. Vår teknikk var å skille ut og illustrere fire premisser vi mener kjennetegner hyperglobalistene for deretter å konfrontere disse med litteratur som gir andre implikasjoner med hensyn til globaliseringens drivkrefter og politisk handlingsrom. Jeg blir gjerne med på en diskusjon av hvor godt eller dårlig vi har lykkes med dette, men skulle vi ha gjennomført vår analyse uten forbehold og uten en viss forsiktighet, slik Søbye later til å ønske, ville det øket sannsynligheten for at vi tilskrev kolleger motiver og meninger de ikke har. I motsetning til Espen Søbye synes vi det er et poeng å unngå slikt.
    Ved å kutte ut begrunnelse og erstatte analyse med retoriske spørsmål, rekker Søbye å si mye usaklig og stygt om mange i løpet av sine to artikler. Det groveste og mest hinsides angrepet blir ikke oss, men Andreas Føllesdal til del. Føllesdal må få svare for seg selv, hvis han orker, men tilfellet er verdt å nevne fordi det viser frem Søbye og hans omgang med saklighetsnormer på en klar måte: Tidlig i sitt bidrag til Om makt. Teori og kritikk beskriver Føllesdal analytisk filosofi som en tradisjon som "legger vekt på å gjøre rede for begrunnelseskjeder og argumenter". Føllesdal sier ikke noe som helst generelt om andre tradisjoner i filosofien her. Hans mandat var da også å gi en analyse av Rawls og maktbegrepet, ikke å skrive en innføring i filosofisk tenkning mer allment. Søbye bruker likevel denne formuleringen som påskudd til å stille følgende spørsmål: "Mener virkelig Føllesdal at filosofien før det forrige århundreskiftet og samtidig ikke-analytisk filosofi ikke legger vekt på å gjøre rede for premisser og begrunnelseskjeder". Føllesdal skriver: hvis A så B, Søbye leser: hvis ikke-A så ikke-B. Her er vi bokstavelig talt på et nivå som belønnes med stryk på ex. phil.
    På dette punktet nøyer ikke Søbye seg med retoriske spørsmål. Han går – på samme uredelige grunnlag – ett skritt videre og sier: "Det er rart å lese en artikkel om ’rettferdighet som rimelighet’ og om vilkår for demokrati som er så opptatt av å frakjenne andre filosofiske posisjoner forutsetningene for å delta i en meningsfull samtale". Med mitt kjennskap til Føllesdal og hans arbeider vil jeg tippe at han ville svare at også for eksempel kontinental filosofi kan være analytisk, og at også ikke-analytisk filosofi utmerket godt kan oppfylle alle rimelige kriterier for å delta i en meningsfylt samtale.
    Det sentrale poenget her er imidlertid at Føllesdal i den omtalte artikkelen overhodet ikke berører slike spørsmål. Å komme frem til at Føllesdal er opptatt av å frakjenne andre filosofiske posisjoner noe som helst på bakgrunn av artikkelen, er et utrolig og sjofelt tankesprang.

Aggressivt, firkantet og uredelig
Jeg har bare møtt denne typen "diskusjonsteknikk" en gang tidligere i mitt liv. Det var da jeg var studentpolitiker for Sos Front på 1980-tallet og stadig måtte gå nye ørkesløse runder med evig sinte og "jeg er mer radikal enn deg"-etterlevninger av AKP (m-l) og KUL. Jeg vet ikke hvor Søbye står politisk i dag, men det kan synes som om hans intellektuelle stil ble formet i en student-kommunistisk bakevje på 1970-tallet en gang. Den dogmatiske marxismen er tonet ned, men den aggressive, firkantede og i all hovedsak uredelige stilen er i behold. Det er talende at den fungerer så "godt" i mediene 20-30 år senere. Gamle kapitallogikere kan åpenbart resirkuleres i en tabloidisert offentlighet. Med sin tilnærming er Søbye blitt en sikker leverandør av "slakt", og sinte tilsvar som mitt. Slikt er populært i enkelte avisredaksjoner, dessverre også i Samtiden.
    At Søbye og noen av hans venner blant kulturjournalistene får så mye tumleplass, harmonerer godt med den pessimistiske grunntonen man kan finne i mange av Maktutredningens medieanalyser. En person med tvilsomme faglige kvalifikasjoner for oppgaven han tar på seg, produserer en serie markskrikerske angrep. Deretter skrives han råflott inn i en offerrolle av enkelte journalister og kommentatorer som ikke gjør noe forsøk på å ta stilling til hva vi skriver i våre bøker. I stedet opptrer de som Ingunn Økland i Aftenposten. Hun konkluderer enkelt og greit med at "Leser man innledningskapitlet i Den fragmenterte staten fremstår kritikken som både rimelig og sentral". Kritikken hun viser til er i hennes formulering at våre publikasjoner er uten "standpunkter, idéer og gjennomslagskraft". Det virker sannsynlig at publikasjoner uten standpunkter og ideer også får problemer med gjennomslagskraften. Men er vi uten ideer og standpunkter? Det må Aftenpostens lesere bare ta Øklands ord for, hun gjengir ikke noe av innholdet i det vi har gitt ut. Blant konklusjonene i de to bøkene jeg har vært med å gi ut er følgende.

• Internasjonale rettslige bindinger på politikken gjør at globaliseringen er en større utfordring for det norske demokratiet enn for den norske velferdsstaten. Påstander om at økonomisk globalisering skaper et press i retning av nyliberal politikk er betydelig overdrevet.
• Medialisering, tidspress, mindretallsparlamentarisme, vissheten om oljeinntekter og sidevirkninger av moderniseringsforsøk bidrar til fragmentering av politikken. I den makroøkonomiske politikken er dette blitt møtt med vellykkede selvbindingstrategier i form av handlingsregel for bruk av oljefondet, budsjettreformer og en ny rolle for sentralbanken.
• Liberalisering, markedsretting, fristilling og privatisering gjøres gjerne i forbrukerens navn, men det er ofte produsentinteresser som står bak, reguleringen av produsentmakt er for svak og det er dermed produsentinteresser som får (entydige) gevinster.

Personlig ser jeg både standpunkter og ideer i denne materien. Det samme har flere politiske journalister gjort. I vårt klipparkiv ligger det mange eksempler på at konklusjoner fra våre bøker er blitt gjengitt, rost og kritisert. Samtidig er det selvfølgelig mulig at enkelte kulturjournalister ikke ser ideer og standpunkter av interesse her. Det hadde likevel vært mer overbevisende og mindre arrogant hvis Økland hadde forsøkt å diskutere noen av våre funn og påstander før hun konkluderte, og ikke nøyde seg med en generell henvisning til at hun har lest et innledningskapittel.
    Mari Lending har en litt annen innfallsvinkel, men heller ikke hun forholder seg til substansen i våre publikasjoner eller Søbyes kritikk i sin kommentar i Samtiden 1/2002. I stedet legger hun ensidig vekt på Øyvind Østeruds reaksjon på kritikken. Hun kritiserer ham for ikke å opprettholde idealer om "liberalitet, åpenhet og argumentasjon". Men selv bekjenner hun seg til et ideal om vellykkede "intervensjoner" og "mediebegivenheter", skal man dømme etter hennes kommentar, og tidligere praksis som kommentator i Aftenposten. Altså en postmoderne idé om opptreden i offentligheten hvor hensyn til saklighet og sannhet er underordnet ønsket om å frembringe en bestemt mediereaksjon.