Miljøpolitikkens fremvekst i Norge har medført en svekkelse av demokratiets generelle tilstand. Avpolitiserende tenkemåter har fått bredt gjennomslag. Miljøsektorens nåværende mangel på systemkritiske perspektiver skaper også en snever oppfatning av miljøproblemene: Enkeltmennesket belemres med skyld mens de nasjonaløkonomiske innretninger beskyttes mot kritikk.

Det snedige er at ved å forskyve ansvaret for "forbrukssamfunnet" til individnivå, kan myndighetene toe sine hender i miljøspørsmål. "Miljøpolitikk" har i dag lite med politikk å gjøre. Snarere er det snakk om en administrativ praksis som ved sin problemforståelse bidrar til å tåkelegge miljøproblemenes genuint politiske sider. Den nære sammenheng som eksisterer mellom miljøproblematikken og vår samfunnsformasjon – verdenshandelens innretninger, rentebasert kapitalisme, avhengigheten av petroleumsutvinning, arbeidslivets organisering – forsvinner beleilig ut av syne når myndighetenes "miljøinnsats" konsentreres om individnivå i form av forbrukeropplysning og holdningsskapende tiltak. Det mest sentrale av alle politiske spørsmål, spørsmålet om hvilken type samfunn som skal få utvikle seg, er rett og slett faset ut av miljødebatten.

Dermed kan Utenriksdepartementet, i sitt utkast til en "nasjonal strategi for bærekraftig utvikling", definere miljøproblemer som sekundære, sosiale problemer – som er så "utfordrende" at bare fortsatt oljeutvinning og oppbygging av oljefondet kan skape det nødvendige økonomiske handlingsrom for å kunne ta itu med dem.

Godt hjulpet av forskning og frivillige organisasjoner har offentlig miljøforvaltning i lengre tid bidratt til å eliminere befolkningens adgang til å agere som borgere: politiske subjekter og medskapere av samfunnet. Sektorens aktører leder an i å tiltale oss enten som uopplyste "barn" som ikke er i stand til å se sitt eget beste, eller endimensjonale forbrukere – begge er subjektroller med behov for "bevisstgjøring". Når adgangen til borgerrollen begrenses, forsvinner også de bredt anlagte politiske diskusjonene om samfunnet, dets innretninger og spesielt dets formål. Følgen er at offentligheten avpolitiseres, den offentlige miljø"politikken" blir et vedheng til sosialøkonomien. Miljøsaken taper selv på dette, fordi vi inntar andre, snevrere standpunkter som forbrukere enn vi gjør som borgere. Ingen har beskrevet forskjellens miljømessige betydning bedre enn filosofen Mark Sagoff:

Når Sagoff agerer som borger, stemmer han på politikere som kan beskytte ham mot egoistiske forbrukere som ham selv. Borgerrollens prioriteringer – langsiktige vurderinger på fellesskapets vegne – kan aldri aktiveres ved tiltale til forbrukerrollen. Det er derfor av stor politisk betydning at mye, kanskje storparten av dagens samfunnsvitenskapelige forskning om miljøspørsmål er forbruksforskning. Forskning på forbruk som "identitetsskapende praksis" er et særdeles subtilt bidrag til å sementere en oppfatning om at individets rolle er forbrukerrollen. En annen, avpolitiserende forskningstrend er å undersøke forekomsten av etisk eller politisk forbruk; det vil si bevisst valg av produkter for å styre produksjonsmåter, transport etc. i en ønsket retning.

Ingen bør forledes til å tro kategorien "politisk forbruk" dekker samme handlingsspekter som "borgerrollen", eller at denne forskningen kan gi et uttømmende bilde av individets muligheter til å påvirke samfunnet. Politisk forbruk dreier seg bare om valg mellom foreliggende muligheter, ikke om aktiv samfunnsskapelse. En samfunnsanalyse som utelater borgerdimensjonen nedtoner demokratiets potensial, og bidrar til å hemme systemkritikk og aktiv samfunnsforandring.

Miljøpolitikkens demokrati-skepsis
Miljøbevegelsens idéhistorie har mange innslag av både apolitiske og demokratifiendtlige tenkemåter. Den "klassiske" naturverntanken, som var dominerende i naturvernorganisasjonene frem til midten av 1960-årene, tilsidesetter alle sosiale, kulturelle og politiske spørsmål i kampen for å bevare "den rene natur". Tidlig på 1970-tallet utkom flere skjellsettende forskningsrapporter som vektla miljøproblemenes menneskeskapte dimensjon, og begrepet "naturvern" ble erstattet med "miljøvern". I en viss forstand var miljøbevegelsen på 1970-tallet sterkt politisert – med radikale skiller mellom rett og galt, venn og fiende – og en sterk kritikk av industrikapitalismen.

Men det er de avpolitiserende tenkemåtene fra denne perioden som har fått størst gjennomslag i dagens miljø"politiske" tenkning. Den norske miljøbevegelsen er nemlig, ifølge sosiologen Frode Gundersen, også en kulturell praksis, med røtter i de store folkebevegelsene fra annen halvdel av 1800-tallet. 1970-tallets miljøvernorganisasjoner var sterkt preget av folkebevegelsenes kulturelle idealer, som "enkelhet i livsstil og en ganske sterk moral- og pliktoppfatning", altså en orientering mot individet. Uttrykk som "miljøbevissthet" og "miljøsynder" peker mot røtter i pietismen. Disse individorienterte momentene har utkrystallisert seg i en idé om at miljøproblemene primært skyldes holdninger – manglende "miljøbevissthet" – ikke nødvendigvis i form av direkte miljøfiendtlige holdninger, men snarere en fremmedgjort eller falsk bevissthet (jf. dypøkologien). Ondets rot blir da å finne i aktørenes bevissthetstilstand – som "miljøfiendtlige" handlinger springer ut av. Og det blir denne som må endres før man kan oppnå ytre resultater.

Den idealistiske årsaksbestemmelsen (i bevisstheten) passer som hånd i hanske med en appell som primært ble fremmet av folkebevegelsen Framtiden i våre hender – med en utilsiktet, avpolitiserende effekt. Erik Dammann beskriver, i en kritisk tilbakeskuende artikkel, grasrotbevegelsens kongstanke: "[H]vis mange nok demonstrerte sin forandringsvilje ved å hoppe av forbrukskarusellen, ville politikerne etter hvert tvinges til å legge om fra vekst til global solidaritet og miljøansvar". Appellen til individenes livsstilsprosjekter er i dag varmt omfavnet av myndigheter og forskningsmiljøer – og man venter fortsatt på at individene skal ta ansvar for "forbrukssamfunnet" og tvinge frem endringer i det politiske og økonomiske system ved sine enkelthandlinger. I dag innser Dammann at denne tilnærmingen var naiv for å oppnå systemendringer – men den passer utmerket for å moralisere omkring egoisme og svakhet i befolkningen ...

Da forskere og miljøorganisasjoner i løpet av 1970-tallet begynte å formulere miljøproblemer som overhengende kriser (befolkningskrise, ressurskrise osv.), ble det etablert en oppfatning om at miljøproblemer er for alvorlige og for presserende til å kunne overlates til demokratiske prosesser. Mange mente dengang at menneskehetens redning var et autoritært ekspertstyre (teknokrati) der systemteoretisk økonomi, økologi, populasjonsbiologi etc. måtte være samfunnets ledende prinsipper. Selv om slike appeller har forstummet i dag, er miljøsakens teknokratiske element fortsatt til stede – ikke som økologisk ekspertstyre, men koblet til sosialøkonomi kombinert med holdnings- og adferdsforskning, spesielt forbruksforskning.

På 1990-tallet bredte det seg en mer subtil demokratiskepsis, ved ideen om at folkestyret, eller mer presist folks dårlige valg og manglende ansvarlighet, har framskyndet miljøproblematikken. Miljøfeltets tenkere har, i likhet med politikere, vegret seg mot reell demokratisering, i mangel av garantier for resultatet. Paradoksalt nok eksisterer det, spesielt i myndighetenes miljøstrategier, en uuttalt antakelse om et felles, selvinnlysende mål: Alle ønsker egentlig en bærekraftig utvikling, i hvert fall når vi får nok informasjon og kunnskap. Dermed anser myndighetene det for unødvendig å gjennomgå en bred diskusjon om samfunnsutviklingens mål; man kan heller konsentrere seg om midler. Men selv om antakelsen skulle være riktig, gjenstår det å realisere den. Politisering og demokratisering er ønskelig. Ikke fordi dette garanterer miljøforbedringer, men for å øke mulighetene til å kunne skape slike og andre forbedringer.

Den faderlige forvaltning
Siden opprettelsen i 1972 har Miljøverndepartementet formulert sine problemstillinger i samråd med de store miljø(vern)organisasjonene. Denne korporative organiseringen har vært gunstig – sett fra et forvaltningsperspektiv. Representanter fra ulike funksjonssfærer har kunnet formulere felles mål, utfordringer etc., og gått sammen om tiltak. Fra et politisk perspektiv, derimot, kan det innvendes at den korporative modellen maskerer uklarheter og motstridende hensyn. Tvetydighetens dilemma er løst ved en forskyvning av miljøproblematikkens byrder fra det politiske plan til individet og privatsfæren. Den potensielt avpolitiserende effekten i enkelte av miljøbevegelsens ideer, realiseres når disse blir innlemmet i Miljøverndepartementets forenklende forvaltningslogikk.

I 1999 publiserte Statens Forurensningstilsyn en rapport om virkemiddelbruk i det tre-årige prosjektet Bærekraftige Lokalsamfunn. Forskerne oppsummerte da følgende: "Vi sitter igjen med et bestemt inntrykk av at hovedfokus innen miljøvernpolitikken i dag er på individets rolle i å påvirke sammensetningen av forbruket". Lokale myndigheter beklaget seg over den store oppgaven det var å skulle endre befolkningens holdninger. Når individets holdninger og moral blir gjenstand for en forvaltningspraksis, oppstår uvegerlig et paternalt, faderlig forhold, med myndigheter og eksperter på den ene siden og befolkningen – barna – på den andre. Utenriksdepartementet, som har ansvaret for å koordinere den nasjonale strategien for bærekraftig utvikling, påpeker hvor besværlig oppdragerrollen kan være (her med fokus på helse som miljøsak): "Likevel er det ikke lett å skape aksept blant folk for at helse er noe man i stor grad skaper selv, og få dem til å handle deretter. Flere tiårs opplysningsarbeid om tobakkskader viser hvor vanskelig den oppgaven er."

Arbeidet med å oppdra befolkningen settes i høysetet – faktisk foran reelle resultater i miljøet. Antall avisoppslag og informasjonstiltak er et mye vanligere suksesskriterium for miljøsatsning enn målbare fysiske forbedringer. Dermed har de merkeligste foreteelser kunnet passere som "miljøtiltak". Som da studentavisen Universitas for et par år siden avslørte at kantinene ved Universitetet i Oslo hadde adskilte dunker for matavfall og restavfall, for i neste omgang å blande avfallet igjen, og Studentsamkipnadens Nina Puntervold i tilsynelatende fullt alvor kunne påstå at dette var en fornuftig praksis, fordi de adskilte dunkene var så "holdningsskapende".

Myndigheter og organisasjoner i Norge har sett en stor oppgave i å drive "holdningsskapende arbeid". Man tar dermed for gitt at myndighetene har mandat til å endre subjektenes preferanser og verdier. Begrunnelsen må være en idé om at når befolkningen får tilstrekkelig kunnskap om miljøproblematikk, vil den selv avgi et slikt mandat, fordi den – først da – innser sitt eget beste. Men bør det ikke egentlig være omvendt i det parlamentariske demokratiet; at politikere re-presenterer standpunkter som først utvikles i en politisk offentlighet?

Svekket behov for åpen debatt
Når miljøproblematikk forstås som akkumulerte individuelle handlinger, med årsak i en indre tilstand, svekkes behovet for åpen, demokratisk debatt. Tenkemåten kunne lett brukes til å legitimere autoritære tiltak og hjernevaskende holdningskampanjer. Imidlertid er det liten grunn til å tro at tendensen til å fokusere på individnivå er et forsøk på å ensrette samfunnet mot en bærekraftig utvikling. Snarere er det vel snakk om å forskyve problembyrden til et nivå der handlingene blir betydningsløse, men kompensatoriske. Det virker betryggende når myndighetene bruker betydelige midler på forskning, konferanser og produksjon av informasjonsmateriale.

Individualisering av miljøansvar er et avpolitiserende trekk som dekker over det forhold at politikkens område er oversvømt av økonomi og annen administrasjon. Oppmerksomheten rettes mot enkeltmenneskets innside, og bort fra de praksiser og systemforhold som våre handlinger er innrettet i forhold til, for eksempel det markedsøkonomiske system. Sannheten er at dersom "global bærekraftig utvikling" virkelig ble et hovedmål for statlige prioriteringer, ville det forårsake store belastninger på det politiske system, og utfordre samfunnets økonomiske strukturer på fundamentalt vis. Miljøproblemene er verdensøkonomiens uønskede "løsunge", som banker på døren i stadig nye forkledninger. Det trykket som skapes av målet "bærekraftig utvikling" – kombinert med nasjonale myndigheters mangel på styringsmuligheter overfor den globale økonomien, og enkeltmenneskets manglende handlekraft i forhold til de politiske systemer – kan lettes ved å rette fokus mot individenes små handlinger, og vår påståtte utilstrekkelighet.

Dermed passer det fint å innføre dogmet om at "vi må begynne med barna", i barnehagen og småskolen. Stakkars unger som må bære ansvarsbyrden for utslagene av en samfunnsinsitusjon innrettet på forbruk og vekst. Stakkars enkeltmennesket som har dårlig samvittighet fordi det ikke klarer å "gjøre nok". Ringer det ikke en bjelle når myndighetene i USA, etter terrorangrepet 11. september 2001, går ut og trygler befolkningen om å kjøpe varer og tjenester, for at ikke samfunnsstrukturen skal bryte sammen?

Med befolkningen redusert til forbrukere, er det i dag nærmest opplest og vedtatt at økonomiske virkemidler er veien å gå for å nå miljøpolitiske målsetninger. Fra tid til annen dukker det også opp en påstand om at dersom et menneske ikke er villig til å betale høye(re) miljøavgifter, er vedkommende mer opptatt av egen lommebok enn av miljøet. Dette er selvsagt ikke riktig. Man kan godt være svært opptatt av miljøet, og samtidig ikke ha råd til å betale høyere strømpriser, eller tåle lavere innetemperatur. Feilslutningen gir seg ofte utslag i en nedlatende innstilling fra miljøsektoren mot klagemål på for eksempel el-avgift og bensinpriser. Den utbredte appellen til atferdsstyring via økonomiske virkemidler blir da i praksis vår tids skalkeskjul for miljøfeltets tradisjonelle moralisme.

Avpolitiseringens verste effekt er kanskje at mange borgere godtar miljøsektorens bebreidelser. Det ser ut til å eksistere en utbredt forestilling både hos leg og lærd om at befolkningen har mer enn nok innflytelse, og at vi allerede har dét miljøfiendtlige samfunn som vi på vårt nåværende stadium er i stand til å skape. Men er det ikke gode grunner til å tro at de "rette holdninger" allerede er til stede i befolkningen? Det har for eksempel ikke vært vanskelig å få husstandene med på avfallssortering o.l. når mottakerapparatet er etablert. Problemet er at vi har svært liten innvirkning på utformingen av samfunnets infrastruktur.

Avpolitisering bak et skinn av demokrati
Noen tror kanskje at den nye miljøpolitikken fra 1980- og 1990-tallet er et demokratiseringsprosjekt, fordi dens "visjoner" gjennomsyres av begreper om "konsultasjon", "folkelig deltakelse", "medvirkning" og "samspill mellom sektorer". Det kan se ut som om man har tatt et oppgjør med miljøfeltets demokratiskeptiske innstilling. Sant nok preges den nye miljøpolitikken for bærekraftig utvikling, som ble innledet av FN-rapporten Vår felles framtid ("Brundtlandrapporten"), av globale mål med bred adresse til nasjonale myndigheter, industri og næringsliv. Men noe merkelig skjer i nedtrappingen fra FN-visjon til iverksettelse; av Agenda 21s vel 700 sider, har de tre sidene som angår dialogen mellom kommunale myndigheter og husstander – lokal Agenda 21 – fått nesten all oppmerksomhet fra norske myndigheter. Bærekraftig utvikling blir redusert til et anliggende for husholdninger.

Når norske myndigheter nå utarbeider en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling i forbindelse med høstens FN-konferanse i Johannesburg, dukes det for en systematisk ansvarsfraskrivelse fra myndighetenes side, og kompensasjon i form av individrettede tiltak. Tendensen er klart til stede i Miljøverndepartementets innspill til Utenriksdepartementet, som har det endelige ansvar for den nasjonale strategien. På tross av at innspillet også appellerer til styrende myndigheter, foretas en ansvarsforskyvning til individets privatsfære i forslag til virkemidler. Det preges også av en paternalistisk omtale av befolkningen, der borgerdimensjonen mangler fullstendig.

I tråd med Agenda 21 mener Miljøverndepartementet at en nasjonal strategi for bærekraftig utvikling bør utformes ved samspill mellom myndigheter, næringsliv, organisasjoner, og spesielt "de som vanligvis ikke dominerer debatten". Men det er ikke meningen at de "involverte" selv skal formulere hovedproblemer eller utfordringer. Miljøverndepartementet anbefaler informasjon og forhåndsanalyser – deretter involvering: "Vi anbefaler at strategiarbeidet legger vekt på å beskrive dagens situasjon, trender og utfordringer og deretter vil ha en bredt anlagt konsultasjonsprosess … ". Man søker å "sikre eierskap" og "forankring" til målstyrte tiltak. Så langt er strategien klar: et ekspertstyrt scenario med selektivt samspill, der involvering skal lette gjennomføringen.

Miljøverndepartementet foreslår pedagogiske vinklinger for appellen til befolkningen, og fokuserer på individet:

Forbruksrettet miljøpolitikk må til. Hvordan kan forbruket blir mer bærekraftig i et samfunn der storforbrukere blir heltene og identitet skapes gjennom kommersielle merkevarer? Bør forbruk, ressursbelastning og økologisk tenkning innarbeides i barnehagen og som skolefag?

Det hevdes videre at fordi kunnskap om årsakssammenhenger er vanskelig tilgjengelig, bør informasjonsstrategien appellere til egeninteresse, ved å "knytte nærmere bånd mellom opplevd livskvalitet og miljø". Man – opplysningsmyndighetene – kan for eksempel "(…) vise til at helse er avhengig av et samfunn tilrettelagt for daglig mosjon, ren luft og vann (…) at sykling gir god helse (…)." osv. Strategiutkastene inneholder påfallende mye retorikk omkring helse og sunnhet, et moment som nylig er ført inn under miljøpolitikkens område. Hva kan grunnen være til dette, hvis vi ser bort fra det banale, at slike sammenhenger skulle være ukjente, eller godene ikke ønsket, i befolkningen?

Virkningen av å innføre helse som en sentral dimensjon i begrepet "bærekraftig utvikling", er å forskyve oppmerksomhet mot sivilsamfunnets og individets anliggender. Ved å bedrive folkeopplysning om helse og velvære oppnår myndighetene at middelet i "miljøpolitikken" kan fremstå som et mål. Miljøproblemene blir sekundære, og etterhvert usynlige, dersom myndighetene nå skal iverksette storstilte, helserettede programmer (røykeavvenning, vektreduksjon m.m.), i samarbeid med sivile organisasjoner og næringslivet. I Danmark, der "sundhedspolitikk" i stor grad har overtatt miljøsakens funksjon, skal helserettede programmer baseres både på frivillighet og forpliktelse på "felles verdier" – dvs. helse. "Godmodig" uthengning og stigmatisering er måten disse dimensjonene forenes på. Dersom dette blir modellen også her, vil vi få se at miljøproblemene privatiseres, mens "privatsfæren" etter hvert blir et tomt begrep.

Miljøverndepartementet viser ingen hemninger mot å plassere skyldsbyrden i privatsfæren. I en appell om å motvirke overforbruk av ressurser heter det: "Hvordan kan vi bygge på like verdier for å skape identitet som brobygger mellom sosiale grupper og unngå identitetsbygging basert på gjengtilhørighet, rase, ghetto og/eller kommersielle merkevarer?" Her er problemstillingen og myndighetenes mandat blitt kraftig utvidet, til å omfatte det prinsipielt private spørsmål om tilhørighet. Det er nærliggende å tro at formuleringene er et uttrykk for dagdrømmer om omnipotens, eller bare dumskap. Dét ville imidlertid være å la seg lure. Myndighetene oppnår nemlig, ved å utvide problemstillingen til det absurde, å pulverisere sitt eget ansvar sammen med enhver forventning om snarlige resultater. Også befolkningens handlekraft er fraværende – ikke på noe sted i Miljøverndepartementets innspill eller i Utenriksdepartementets utkast omtales folk som politiske subjekter.

Liksom-involvering i en liksom-debatt
Strategiene for en global, bærekraftig utvikling kan i praksis bli en avpolitiserende ulv ikledd demokratiske fåreklær. Fåreklærne er folkelig medvirkning og deltakelse. Ulven er moralsk overbelastning og infantilisering av individet, samt økt innflytelse til administrasjonsstaten og dens forlengede arm: holdnings- og atferdsforskningen.

Bakgrunnen for at avpolitisering nå kan passere under dekke av borgermedvirkning er to endringer som inntraff på 1980- og 1990-tallet. Det første er at befolkningen nå anses som myndighetenes kunder, og innflytelsen er kunderollens begrensede innvirkning. Like viktig er det at miljøhensyn nå er blitt diskursivt forenlige med alle andre hensyn: etikk, profitt og egeninteresse osv. Alle aktører er blitt "grønne", og det "lønner seg å tenke miljø". Disse endringene har gjort det vanskelig å trekke opp interesseskiller mellom sivilsamfunn, marked og stat. Premissene for kritikk, debatt og refleksjon er alvorlig svekket ved at alle interesser og hensyn tilsynelatende forenes i det markedsøkonomiske paradigmet. Det som bør bekymre oss mest ved "den nye enigheten" er at diskusjoner omkring samfunnsmessig mening har mistet mye av sitt begrepsmessige grunnlag. Utviklingen bare ruller og går, til lettere bekymring både for statlige og private aktører. I mangel av systemkritiske perspektiver er det lettest å skule mot privat bevisstløshet og egoisme.

Involvering og konsultasjon kan brukes i styringsøyemed, for å gi en illusjon av legitimitet og eierskap. Når befolkningens adgang til å delta i den generelle samfunnsutformingen begrenses, svekkes også samfunnets endringsmuligheter – men myndighetene kan rapportere at tiltak er iverksatt uten å risikere samfunnsomveltning. Den nye miljøpolitikken åpner på samme tid for skinndemokrati og teknokratisk paternalisme, dersom sivilsamfunnet tilkjennes ansvar for å møte globale utfordringer, mens rommet for demokratisk utfoldelse innskrenkes. Det mest tragiske ved denne situasjonen er at miljømyndighetenes paternalistiske perspektiv og liksom-involvering skaper avstand, og på lang sikt kanskje fiendskap, mellom staten og subjektene.

(I papirutgaven har artikkelen noter som ikke er med i denne elektroniske utgaven)

• Agenda 21, www.agenda21.no
• Bauman, Zygmunt: In Search of Politics, Polity Press, Cambridge 1999
• Castoriadis, Cornelius: Filosofi, politik, autonomi, Brutus Östlings Bokförlag Symposion, Stockholm/Stehag 1995
• Dammannn, Erik: "Et helhetssyn på alternativbevegelsenes utfordringer foran tusenårsskiftet", i Kristin Strømsnes og Per Selle (red.): Miljøvernpolitikk og miljøvernorganisasjoner mot år 2000, TanoAschehoug, Oslo 1996
• Dryzek, John: The Politics of the Earth, Oxford University Press, New York 1997
• Goldsmith, Edward m.fl. (red.): Blueprint for Survival, Houghton Mifflin, Boston 1972
• Gundersen, Frode: "Framveksten av den norske miljøbevegelsen", i Kristin Strømsnes og Per Selle (red.): Miljøvernpolitikk og miljøvernorganisasjoner mot år 2000, Tano Aschehoug, Oslo 1996
• Jansen, Alf-Inge: Makt og miljø, Universitetsforlaget, Oslo 1989
• Meadows, Donella H. og Jørgen Randers: The Limits to Growth. A report for the Club of Rome's project on the predicament of mankind, Earth Island Limited, London 1972
• Müller, Hans Jacob: "Miljøbyen – allmenningens komedie?" i Ann Nilsen (red.): Miljøsosiologi, Pax, Oslo 1997
• Rønnow, Tarjei: Den nye pietismen. Miljøvernet i religionsvitenskapelig perspektiv, hovedoppgave i religionshistorie, Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo, Oslo 1998
• Sagoff, Mark : The Economy of the Earth, Cambridge University Press, Cambridge 1992
• Straume, Ingerid S.: Miljøspørsmål som samfunnsproblem. Lokal Agenda 21 og politisering av offentligheten, ProSus-rapport 1/01, Senter for utvikling og miljø/ProSus, Oslo 2001
• Thorup, Lars: Regeringskunsten i den tredje vej, arbeidspapir 2002
• Torgerson, Douglas: The Promise of Green Politics, Duke University Press, Durham, North Carolina 1999
• Verdenskommisjonen for miljø og utvikling: Vår felles framtid, Tiden, Oslo 1987
• Wyller, Thomas Christian: Demokratiet og miljøkrisen, Universitetsforlaget, Oslo 1999
• Aall, Carlo, William M. Lafferty, Trygve Bjørnæs: Kartlegging av hindringer i prosjekt Bærekraftige lokalsamfunn, Rapport 99:01, Oslo: Statens Forurensningstilsyn 1999
• Miljøverndepartementet: Innspill til nasjonal strategi for bærekraftig utvikling, http://odin.dep.no/odinarkiv/norsk/dep/md/2001/annet/022021-990107/index-dok000-b-n-a.html
• Utenrikdsdepartementet: Utkast til nasjonal strategi for bærekraftig utvikling, http://www.odin.dep.no/ud/norsk/bistand/p10003047/032121-220003/index-dok000-b-n-a.html