[1] Massemediene er et ufrivillig selvportrett av en nasjons mentalitet. Det ser man klarere når man kommer utenfra. I det egalitært autoritære Norge er den dypeste mentaliteten at nesten alt egentlig bør være tilgjengelig for nesten alle. Dette er den behagelige middelmådighet, den feige ambisjonsløshet, forkledt som "folkelighet". Norge trenger medier som ikke ser sine lesere, lyttere og seere som en masse. Det finnes meget markante mot-tendenser i norsk rikspresse – i Klassekampen, Dag og Tid og Morgenbladet, tidvis i Aftenposten og Dagbladet. Men disse tendensene er langtfra sterke nok i et land med så høyt og sterkt stigende utdannelsesnivå som Norge – og med så sterke massemedier. Norsk kulturjournalistikk er preget av stillstand. Dette er ingen forfallshistorie. Dette er en kritisk fremløfting av ideer og visjoner.

[2] Dagbladets kulturredaktør Eva Bratholm sier: "Det vil være en trussel mot demokratiet dersom avisene i Norge skulle bli eliteaviser. Dagbladet er opptatt av å gi leserne det de ikke visste de ville ha – og det vi vet de vil ha." Steinar Hansson, tidligere sjefredaktør i Dagsavisen, sier vi har "en folkelig måte å lage aviser på i Norge". Tanta på Tveita skal kunne lese alt. Hvorfor er det bare makt-mette avisredaktører som snakker om elite og folk, og som tror de ufarliggjør sine kritikere ved å stemple dem som elitister? De er suverene i sin identifisering av hva som er folkelig. (Men i dag har tanta på Tveita doktorgrad i sosialpsykologi.) Vi som kritiserer enkelte sider ved massemedienes praksis og prioriteringer bruker ikke slike to-delinger. Vi foreslår konkrete forbedringsmuligheter for norsk journalistikk. Eller finnes de ikke -- siden redaktørene slutter rekkene på den mest militante måte hver gang de kritiseres utenfra? Hvilken kritikk er god nok for norske medier? Ingen. Det er her den demokratiske faren ligger.

[3] Viljen til opplysning er svært svak i de største norske massemediene. Derfor må lesere som vil bli utfordret politisk og kulturelt, også tenke i form av mindre, men ressurssterke offentligheter. 40 000 mennesker kan utgjøre en langt mer innflytelsesrik offentlighet enn 200 000 mennesker, som samfunnsviteren Rune Slagstad sier. En leser er ikke en leser. Det mangler distinksjoner i måten de største norske mediene forholder seg til sine lesergrupper på. Dette skaper en ustoppelig søking etter det gjennomsnittlige og middelmådige. Det som da får dominere er en no-brow-journalistikk i den mest pregløse prosa -- uten vilje eller evne til å skille mellom godt og dårlig, mellom vesentlig og uvesentlig på hvert av kulturens områder.

[4] Kultursidene skal være en munnskjenk for leserne. De skal sortere, sile og redigere fra et enormt mangfold av informasjon og ideer, sier Thomas Steinfeld, redaktør i Süddeutsche Zeitung. Kulturredaktørene må gå ut og bestille, sette i gang debatter, drive dem fremover, vise at også svært avansert stoff kan formidles i engasjert, tilgjengelig form. Men i nyliberalismens autoritære tid går en infantiliserende holdning overfor leserne hånd i hånd med av-politisering. Kulturjournalistikk må igjen bli "en rapport fra fronten", fra stedene der kulturen griper inn i samfunnslivet og omvendt. All kultur må leses ideologisk og politisk – da blir den farlig. På samme vis må politikk og næringsliv leses kulturelt. En god redaktør pådrar seg så mange saklige uvenner som mulig.

[5] Populærkulturens uttrykk behandles nesten utelukkende gjennom en glatt og slapp lanseringsjournalistikk, iscenesatt av de store film- og plateselskapene. Det må skapes et kritikk-språk for populærkulturen. De medier som ikke skjønner dette, vil sementere alle skiller mellom "høy" og "lav", som Helge Rønning sier. I terningkastenes tid er kulturen blitt del av det utvidede idrettsbegrep.

[6] Norge er et samfunn der viktige del-offentligheter knyttet til kunst og kunnskap skyr åpne konflikter. Meningsfeigheten og selvsensuren er utbredt i medier, kulturliv og akademia. Disse innflytelsesrike miljøene preges av små, oversiktlige kretser. De skyr det ubekvemme og ubehagelige som kritikk kan føre med seg. Kanskje forståelig, når evnen til å skille sak og person ofte er ikke-eksisterende i de samme offentlighetene. Taktikkeri overfor pengekilder og posisjonering på jobbmarkedet skaper unnfallenhet og servilitet blant kritikere, journalister og redaktører. Takhøyden for saklig, åpen kritikk og harde diskusjoner må løftes.

[7] Norge trenger kulturjournalistikk utført av kunnskapsrike enkeltmennesker med selvtillit og integritet, personer som ikke representerer noen andre enn seg selv og sine kritiske idealer. Den kulturjournalistiske holdning trenger større begrunnet selvtillit. Offentlig debatt trenger journalister som ikke går motstandsløst inn i en rolle de bekvemt kan skyve foran seg. Den trenger journalister som ikke skjuler seg bak liksom-objektivitet, men tar personlig ansvar for sine tekster og selv setter sine dagsordener, sier Arne Ruth, tidligere sjefredaktør i Dagens Nyheter. En kritisk journalist satser seg selv. Det er de enkelte viljesterke skribenter som gir sin avis en sjel og en pustemåte. -- Journalistikkens autoritet og troverdighet er personlig, ikke profesjonell, sier den svenske journalisten Göran Rosenberg.

[8] Kultur er ikke et emne eller et område. Kulturjournalistikk er en tone, en atmosfære, en måte å se virkeligheten på. Den kan "kulturalisere" de øvrige redaksjonene i massemediene med sitt kritiske blikk, sin kulturelle optikk. – Kulturjournalistikken er det eneste som kan avdekke vår tids fortellinger, de som konstruerer våre kulturer og samfunn, sier Jes Stein Pedersen, redaktør i Politiken. Når kulturjournalistikken underlegges nøyaktig samme formkrav og genretenkning som et hvilket som helst journalistisk område, går dens kritiske potensial tapt.

[9] Store redaksjoner med veldige ressurser må bruke mer av dem på å bringe flere stemmer inn i spaltene. Langt flere eksterne skribenter bør prege kultursidene i de største norske avisene, som i for høy grad fremstår som sluttede sirkler. Såkalt journalistisk profesjonalisering kan føre til en lukning. Engasjementet og energien øker ikke proporsjonalt med tiden i fast stilling og med fast spalte i Akersgata. Kulturredaksjonene i Aftenposten og Dagbladet må greie seg med færre fast ansatte journalister og bruke de innsparte midlene til å kjøpe tekster fra landets skarpeste skribenter. Ikke minst den store, engasjerende, velskrevne og potensielt farlige kulturartikkelen. De kritiske essayistene er vår tids diagnose-settere og analytikere. Essayet en form mellom journalistikk og litteratur, mellom vitenskap og kunst. Når de sosiale og politiske konfliktlinjene ikke lenger er synlige på universitetene og i partipolitikken, må de synliggjøres på kultursidene og i tidsskriftene.

[10] Allroundjournalisten som type passer uhyre dårlig i kulturjournalistikken. En kritisk kulturjournalistikk står og faller med den selvtillit og det mot som kunnskaper og kompetanse fører med seg. Allroundjournalisten tror han kan gå inn i en hvilken som helst sak – som om journalistikk var en metode og en teknikk som kan mestres og brukes uavhengig av sakkunnskaper om et tema. De største norske mediemiljøene er ofte anti-akademiske i sin dårlig skjulte forakt for høy kompetanse og utdannelse. Manglende kunnskapsdyrking er grunnen til at det finnes forsvinnende få førsteklasses skribenter blant norske kulturjournalister. For det eksisterer ikke noe godt språk uavhengig av innsikt i en sak. Utfordringen for dagens journalistikk er å få ordene til å bety noe igjen.