Grunnleggende menneskerettigheter som rettssikkerhet og ytringsfrihet er satt under sterkt press i Vesten etter terrorangrepene på USA. Kan eller bør demokratier forsvares med klart anti-demokratiske metoder? I avveiningen mellom hittil sentrale rettsprinsipper og den politiske situasjonens krav skapt av frykt, vinner de siste frem. Overvåkingspoliti og militær etterretningstjeneste får økte ressurser og utvidede fullmakter. I Norge alene skal regjeringen i år bruke 240 millioner kroner på å styrke beredskapen mot terror. Vi vet ikke hvordan.

Det er ikke i rolige tider, under fredelige forhold, at evnen til å tenke konsekvent og prinsipielt settes på prøve – det er i ekstreme situasjoner som etter 11. september 2001. Aldri er faren for subtil og stegvis fremvekst av autoritære halvdemokratier med beskåret ytringsfrihet og svekket rettssikkerhet større enn i slike situasjoner.

Freds- og konfliktforskeren Wilhelm Agrell sammenligner den internasjonale situasjonen med rettsutviklingen i Storbritannia de siste årene: Man kan internere terrormistenkte på ubestemt tid. Det er innført forenklede rettssaker mot terroranklagede: uten jury, med anonyme vitner. Tiltaltes tilståelse er nok til å avsi fellende dom. Og tilståelsene har kommet. En rekke spesielle forhørsteknikker er godkjent for bruk mot personer i slike saker. Etter syv års behandling i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, er forhørsmetodene blitt karakterisert som umenneskelig og fornedrende behandling. Personer man betrakter som særlig farlige, eller som man tror er på vei til å utføre en voldshandling, kan spores opp og drepes av britiske spesialstyrker.

For å bekjempe terrorisme må demokratiske stater låne metoder fra motstanderne, møte dem på deres egen banehalvdel, resonnerer britiske myndigheter etter år med kamp mot IRA. På lignende måte skal den antiterror-kamp som USA og deres militært allierte har trappet opp etter 11. september, føres globalt og med alle midler. De spør seg hvordan de usynlige fiendene og de hemmelige nettverkene skulle kunne bekjempes med rettsordninger beregnet på fredelige tiders trege og forutsigbare prosedyrer.

Det første som falt, viser Wilhelm Agrell, var det forbudet som siden 1970 har hindret amerikansk etterretningstjeneste i å gjennomføre drap på utlendinger utenfor USAs eget territorium. Den 13. november utstedte USAs president et direktiv som tillater landet å opprette militærdomstoler utenlands for å dømme terrormistenkte. Uten offentlig innsyn, med svakere krav til bevisføring, med offiserer som dommere, uten jury, uten mulighet for den tiltalte til å velge forsvarer eller påklage dommen til en høyere rettsinstans. Alt strider mot FNs konvensjoner. Prinsippet om maktdeling mellom utøvende og dømmende instans følges ikke.

Hva slags prosess er vi vitne til, med vestlige demokratiers ledere som piloter? Ikke nødvendigvis at åpne samfunn lukker seg, men noe like farlig. Vestlige rettsstater har begynt å gå på en vei der demokratier truer med å anta trekk av sikkerhetsdiktaturer, i det øyeblikk terrorbekjempelsen løftes ut av de konstitusjonelle rammene som gjelder for rettsstater, påpeker Agrell i Sydsvenska Dagbladet 24.11.01.

I 1998 besluttet en betydelig majoritet av FNs medlemsland å opprette en permanent internasjonal domstol for krigsforbrytelser. Dette var et seriøst forsøk på å etablere en overnasjonal rettsorden basert på liberale rettsprinsipper, innrettet på å verne om fundamentale menneskeretter. USA var i starten en drivende kraft i prosessen, men gjorde plutselig helomvending. Ingen internasjonal instans skulle gis jurisdiksjon over amerikanske soldater, offiserer og politikere. Amerikanske militærtribunaler for å dømme mistenkte terrorister er en logisk fortsettelse av dette synet. Tribunalene kan være et nådestøt mot anstrengelsene for å skape en ny internasjonal rettsorden. Ved siden av disse vil den liberale rettstradisjon forvitre til betydningsløs, patetisk formalisme. Uten diskusjoner og demokratisk forankring bores det hull i grunnlovsfestede og konvensjonsbeskyttede friheter og rettigheter for borgerne, som Wilhelm Agrell sier.

Er den internasjonale situasjonen slik at grensene mellom frihet og sikkerhet simpelthen må trekkes andre steder enn i en normal situasjon? Krig og trusler mot nasjonal sikkerhet er de eneste situasjonene der det er tillatt å begrense adgangen til grunnleggende menneskerettigheter. Men bare til en viss grad. Ytrings- og organisasjonsfrihet kan begrenses noe, men det finnes ingen anledning etter internasjonale konvensjoner til å undergrave rettssikkerheten, fremhever Amnesty International. Bekvemt i ly av "krigen mot terror" er myndighetene i land som Russland, Kina og flere sentral-asiatiske republikker i ferd med å øke undertrykkelsen av egen muslimsk opposisjon. Dypt alvorlige og langvarige menneskerettighetsovergrep, for eksempel fra Israels side, mister oppmerksomhet mens verdens medier ser til USA og Afghanistan. Det er bare politistater tjent med, hevder Amnesty.

Også norske politikeres nedgradering av menneskerettighetene må underkastes kritikk. Lar man seg nok en gang presse av overvåkingstjenester på jakt etter nye ressurser siden den kalde krigens opphør? -- Regjeringens nye forslag til antiterrorlover er basert på en så vid definisjon av terror at normal politisk aktivitet kan bli stemplet som terrorisme, mener rettssosiologen Thomas Mathiesen. Hvis en handling først er stemplet som terrorisme, vil politiet få utvidet sine fullmakter kraftig i etterforskningen. Departementet åpner døren for det de selv karakteriserer som "ekstraordinære etterforskningsmetoder", sier Mathiesen til Klassekampen 3.1.02.

Under EU-toppmøtet i Göteborg i 2001 ble demonstrerende ungdommer beskutt av svensk politi. Vi synes å være på vei mot mer omfattende kriminalisering av lovlig opposisjon også i de skandinaviske land – og en rettsanvendelse der begrepet terrorisme kan brukes på enhver form for ytring som retter seg mot status quo i dagens samfunn. Det er ikke lenger trygt å demonstrere eller å være sivilt ulydig hvis man vil beholde sine borgerrettigheter, er konklusjonen på en rapport nettopp fra EU-toppmøtet.

En scene jeg opplevde på Youngstorget i Oslo i fjor vinter satte seg i mitt hode. Den sitter fortsatt etter at jeg ble fortalt at det er en vanlig hendelse for demonstrerende i Norge: En gruppe på 10-15 pro-palestinske demonstranter samlet ved fontenen nedenfor Arbeiderpartiets og LOs bygningskomplekser. Budskapet formidlet gjennom skrapete megafoner. Rundt hele plassen: Et stort antall politifolk til hest bevæpnet med skjold og køller. En like betydelig mengde med politifolk tungt beskyttet, noen muligens bevæpnet. Et stort antall uniformerte kjøretøyer som stenger av nesten hele plassen. Det finnes fire politifolk for hver demonstrant. Alle blir filmet.

Den som gir opp vesentlig frihet for å vinne litt midlertidig sikkerhet, fortjener verken sin frihet eller sin sikkerhet, sa en av USAs grunnleggere, Benjamin Franklin, for 240 år siden.