"Uansett om de står til venstre eller høyre politisk, bor i store eller små byer, skriver bokmål eller nynorsk – alle utgivere, redaktører, journalister og markedsførere er tydeligvis enige på ett punkt: at det ville være upatriotisk å anta at den norske leser kunne interessere seg for noe som skjer utenfor landets grenser."

Så snart vi åpner døren til drosjen, i krysset der Pearl Street møter Wall Street, fylles neseborene av eimen. Vinden blåser fra vest mot øst over Manhattan og bringer med seg parfymen fra helvete, eau d’enfer. I likhet med andre dyre dufter er formelen hemmelig. Det er lukten av ødeleggelser for mellom 100 og 300 milliarder dollar.

Krigføring er ikke hva det en gang var. Noe fundamentalt har endret seg i løpet av det siste tiåret. Nye fiender har kommet til – ikke minst etter 11. september 2001. Nye grunner til å gå til krig har tvunget seg frem. Dét illustreres ved kampen mot terrorisme og intervensjonene i Bosnia og Kosovo. Krigens virkemidler er i endring.

Hendelsene 11. september 2001 har skapt store vanskeligheter for antikapitalisme-bevegelsen. Hvordan kan den mobilisere til motstand uten samtidig å bli alliert med en reaksjonær og anti-moderne tenkemåte? Uten en robust teoretisk plattform risikerer bevegelsen å forsvinne. Men finnes det noe slikt? Espen Hammer har sett på noen av kandidatene.

Dersom antallet boktitler om et tema er en god indikator på dets aktualitet, lever vi i en verden hjemsøkt av ondskap. Jeg har ikke undersøkt hvordan det for tiden ligger an med utgivelser om menneskets godhet, men mitt inntrykk er at ondskap har fått en betydelig intellektuell renessanse.

Jeg holdt på å bli drept av sau. Ei tåkenatt på Værøy, ytterst i Lofoten, runda jeg en skrent, kroppen væra krise og frøys beina på flekken, det føyk en stein så kloss på at den snidda nesa mi. Mens hele livet snurpa i reprise, styrta steinen ut mot havet til den smalt i svaberget dypt der nede. Lamslått løfta jeg blikket. På hylla over meg sto sauen som bare hadde sparka løs en steinblokk. Vi så på hverandre. Den hadde varme sandgroper i blikket.

En krigstraumatisert flyktning knegår Oslos gater i sin fornedring, inntil en eggebonde fra Hedmark tar ham med hjem og pleier ham i seks år. Men flyktningen Michael kjemper med skyggene, blir voldelig når han presses opp i et hjørne. Havner i fengsel.

Eggebonden kjemper fortsatt for å trekke flyktningen tilbake til en medmenneskelig virkelighet. Han motarbeides systematisk av en kriminalomsorg som later som om de kan rehabilitere Michael gjennom å låse ham inne.

Ingen får kvinnene vakrare, flørten meir intens og sexpreiket meir subtilt enn Fredrik Skavlan på Først og Sist. Rolla til kvinnene under 40 er å vere garnityr for Skavlan sjølv. Unge kvinner må få sleppe å fungere som sexobjekt for Skavlans ekspansive kåtskap, skriv Jon Hustad.

De tre nyeste utgivelsene fra Makt- og demokratiutredningen bekrefter inntrykket av en utredning i stampe. Bokserien åpenbarer store koordineringsproblemer. Også når Maktutredningens leder, professor Øyvind Østerud, skal samle trådene fra to store antologier og gi en prinsipiell analyse av staten, går det galt.

Etter at Espen Søbye publiserte sin kritikk av Maktutredningen i Samtiden 4/2001, ble artikkelen av utredningsleder Øyvind Østerud karakterisert som "faglig selvmord" og "en verdiløs tekst".

– Å patologisere og psykologisere sine kritikere er en ufin skikk, men her går vår ledende maktutreder lenger ved å erklære sin motdebattant som død for egen hånd – noe som antyder at det skulle være en symbolsk dødsfare forbundet med å kritisere Maktutredningen. En mer makeløs utgrensning av en kritiker er det virkelig sjelden vi opplever, skriver Mari Lending.