I Samtiden 3/2001 publiserte vi en artikkel der vi skarpt kritiserte hvordan norskfaget er blitt forvaltet på universitetene og høyskolene siden 1970-tallet. Vår kritikk er ikke original. Lignende synspunkter har vært fremmet overfor faget og fagmiljøene i minst tretti år. Ordskiftet om norskfaget dreier seg om betydelig mer enn vitenskapelige spørsmål. Det dreier seg om hvordan nasjonens språk- og tekstkulturer skal forvaltes, forstås, beskrives og forklares.

Ingen vitenskapelig tilnærming innenfor dette faget kan påberope seg faglig nøytralitet. Velger man å legge avgjørende vekt på skjønnlitterære tekster i studiet av de norske skrift- og tekstkulturene, formidler man en hegemonisk forrang for denne typen tekster og den teksttradisjon de representerer. Velger man å granske norske dialekter når man skal studere norsk språkvariasjon, legger man til grunn en språkforståelse der geografisk tilhørighet til et sted og en stedlig tradisjon fremheves som identitetsdannende.

Vår artikkel aktualiserte vi ved å vise til blant annet de store kulturelle utfordringer som dagens norsklektorer opplever i sitt daglige virke i den videregående skolen, og den dramatiske nedgangen i studenttall som har skjedd ved så å si alle universiteter og høyskoler i Norge.

Vi mer enn antyder sammenhenger. I sin rapport fra 2001 – Mellom bevaring og fornying. Strategiske overveielser om nordiskfaget – skriver et samlet Nasjonalt fagråd for nordisk (det vil si de nordiske instituttene ved de fire universitetene og høyskolene i Agder, Hedmark, Telemark, Vestfold og Volda) at alle medlemsinstitusjonene i fagrådet "fokuserer (…) på rekrutteringssvikten som nordiskfaget over hele landet har opplevd de siste fem årene".

Landsseksjonen i norsk, som organiserer norskfagmiljøene i lærerutdanningen, rapporterer i sin årsmelding for 2000 at tilstanden for de valgfrie påbyggingsenhetene i norsk "er kritisk", og at det ved mange høyskoler rett og slett er mangel på søkere. Så påpeker seksjonen at "situasjonen må danne et utgangspunkt for en intensivert debatt i norskmiljøet om norskfagets innhold".

Mangelen på studenter som ønsker å studere norsk er likevel ikke den avgjørende begrunnelse for vårt engasjement. Vi ønsker en fornying av eksisterende norskfag uansett om det er 22 (det var antallet høsten 2001) eller 300 studenter som tar eksamen i grunnfagsmodulen i nordisk språk ved Universitetet i Oslo. Det vi ønsket med vår artikkel i Samtiden, var å bidra til en fornying av norskfaget som legger til rette for en betydelig bredere tilnærming til de norske språk- og tekstkulturene enn det som har vært tradisjonen helt siden norskfaget ble etablert på 1800-tallet.

Det har kommet en rekke innlegg med vurderinger av og synspunkter på artikkelen. Ukeavisen Dag og Tid fanget opp debatten ved å trykke en rekke innlegg i september og oktober, og i Samtiden 4/2001 kommenterer Per Thomas Andersen, Jon Erik Hagen og Jan Terje Faarlund synspunktene våre. Vi oppfatter det slik at de to første i mye og mangt er enige i vår historie- og situasjonsbeskrivelse, men at de er uenige i en del av løsningene. I tillegg løfter Andersens og Hagens innlegg frem interessante problemstillinger vi ikke hadde anledning til å ta opp eller gå grundig inn på i artikkelen. Det har vi heller ikke i denne replikken, men vi ønsker så langt det er mulig å tydeliggjøre noen av våre synspunkter.

Når det gjelder Faarlunds innlegg, stiller saken seg noe annerledes. Av Faarlund tillegges vi meninger som artikkelen overhodet ikke gir støtte for. Blant annet gir han inntrykk av at vi bare skriver om nordiskfaget ved Universitetet i Oslo ("den vanlege Oslo-sentrismen"). Dette er feil. Artikkelen vår gir heller ikke belegg for å hevde at vi ønsker å "avskaffa forskning i dei tradisjonelle språkdisiplinane", og at vi ønsker å gjøre faget "mindre vitskapleg". Vi har også vanskelig for å forstå vi kan oppfattes dit hen at vi argumenterer for "innsnevring", "provinsialisering" og "instrumentalisering", slik Faarlund utlegger det.

De problemstillinger Andersen og Hagen tar opp, oppfatter vi som mer relevante. Vi velger å kommentere dem i følgende rekkefølge: 1) skillet språk og litteratur, 2) tekstvitenskapen og tekstfaget, 3) den ideologiske begrunnelsen for faget, 4) vitenskapsspesialiseringen og til slutt 5) de organisatoriske utfordringene som har oppstått i forbindelse med den såkalte kvalitetsreformen som er vedtatt av Stortinget. Stikkord for denne er modulisering og oppdeling av fagene, og mer strukturerte studieprogrammer

1) Et av de grunnleggende fagkonstituerende trekkene ved norskfaget er skillet mellom språk og litteratur. Som påpekt i vår artikkel, har det både vitenskapelige og ideologiske årsaker. Men etter hvert er skillet blitt byråkratisert og dermed sementert. Stillingshjemler klassifiseres i den ene eller den andre kategorien. Ved de fleste institutter har fagfolk som kvalifiseres som enten "språk"- eller "litteratur"-forskere, svært lite med hverandre å gjøre. Som et resultat av moduliseringen er skillet blitt ytterligere forsterket. De nye grunnfagsmodulene er moduler i enten språk eller litteratur. Forskere med vitenskapelige overskridelser og nyvinninger som strategi får problemer i et slikt system fordi de støter på byråkratiserte strukturer.

Vi ønsker å utfordre dette absolutte skillet, og kan vise til den fagutviklingen som har skjedd innenfor vitenskapsdisipliner som retorikk og diskursanalyse. I de nordiske sakprosaprosjektene – både det svenske og det som nå pågår i Norge (se nettstedet www.hf.uio.no/inl/sakprosa) – er dette skillet i grunnen irrelevant. Deltakerne i prosjektene er rekruttert fra mange og ulike fag og fagtradisjoner. De skrifter som hittil er gitt ut av prosjektmiljøene i Norge og Sverige, gir gode eksempler på en tekstvitenskap som ikke kan gis mening verken som ensidig lingvistisk eller ensidig litteraturvitenskapelig.

Ved mange nordiskmiljøer i Norge arbeider det kollegaer som forsøker å utvikle lignende tilnærminger til faget. Det gjelder miljøer ved høyskolene i Agder, Bø, Bergen, Volda og Sør-Trøndelag. Ved universitetsinstituttene er de dessverre mindre synlige. Byråkratiseringen av skillet mellom språk og litteratur gjør det også vanskeligere å etablere denne type vitenskapsdisipliner.

2) Med andre ord ser vi kimene til en tekstvitenskapelig tilnærming til studiet av norskspråklig mediert samhandling som kan stå på egne bein. En slik tekstvitenskap er i god og åpen dialog med mer klart definerte lingvistiske disipliner som etnometodologi, samtaleanalyse, pragmatikk og sosiolingvistikk, dvs. samhandlingsorientert språkforskning. Et utmerket innblikk i dette fagfeltet gis i den nylig utkomne boken til Eva Maagerø og Elise Seip Tønnessen, ansatt ved Høgskolen i Agder. Boken heter Samtaler om tekst, språk og kultur (Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 2001). I denne boken samtaler forfatterne med noen av verdens fremste språk- og tekstforskere på en måte som gjør det nye tekstvitenskapelige fagfeltet meget tydelig. En tradisjonell litteraturforsker ville kanskje oppleve at det estetiske er underkommunisert i en slik tekstvitenskap, eller at kravet til estetisk kvalitet i tekstene nedprioriteres. Vi kan ikke se at det er tilfellet. Typisk for den tekstvitenskapelige tilnærmingen er at det estetiske forstås som en konstituerende egenskap ved enhver form for språklig mediert samhandling, selv om det estetiske i visse former for samhandling ("kunsten" og "kunstverket") dominerer på bekostning av andre egenskaper.

3) Den ideologiske begrunnelsen for faget ser vi derfor i at fagmiljøet åpner seg for alle typer tekster og språklig samhandling som har funnet og finner sted i det norske samfunnet. Det innebærer at faget i større utstrekning enn tidligere interesserer seg for problemstillinger som innbyggerne oppfatter det som viktig at språk- og tekstforskere studerer. Det er dette vi mener med at faget i større grad må bli samtids- og samfunnsrelevant. Den ideologiske begrunnelsen for faget blir med andre ord at man går inn i en gjensidig dialog med samfunnet og påtar seg oppgaver og forpliktelser som dette samfunnet trenger og er opptatt av. Dette må ikke forveksles med instrumentalisering, for det innebærer ikke at nordiskmiljøene skal bli leverandører av banal og ukritisk oppdragsforskning. Som vitenskapelige miljøer har de en forpliktelse til å opptre upartisk, reflekterende og kritisk.

4) For å kunne ivareta disse forpliktelsene og oppgavene, må nordiskmiljøene selvsagt ha gode vitenskapelige redskaper i form av teorier og metoder. Vi gjentar våre ord fra Samtiden-artikkelen om at spesialisering vitenskapelig sett er en nødvendighet. Derimot forutsetter forpliktelsene og oppgavene at det finnes arenaer for diskusjoner om hva slags oppgaver og forpliktelser som skal prioriteres i forskning og undervisning. En formell lingvist skal av og til måtte søke ut av tryggheten det er å snakke med kollegaer som stort mener og tenker det samme som ham selv. Han eller hun må ha utbytte av å diskutere med en samtale- eller Ibsen-forsker og forklare for eksempel hvorfor studentene skal analysere denne type tekster og ikke den type tekster, og hvorfor de skal analysere slik en formell lingvist ønsker at de gjør. Uansett hvor vitenskapsflink man er, bør man være stilt overfor kravet om å begrunne og legitimere hva man holder på med på en bredere norskfaglig arena – og hvorfor man mener at studentene også skal holde på med det.

5) Med en rigid modulisering – slik vi har sett tendenser til på universitetene i det siste – er forutsetningene for å skape slike arenaer blant dem som studerer den norske språk- og tekstkulturen ikke til stede. Heldigvis er universitetene forpliktet til å knytte disse modulene til definerte studieprogrammer. I forpliktelsen til å lage studieprogrammer er det faktisk mulig å se noe løfterikt, og ikke bare trusler. For vår del håper vi at et studieprogram for studiet av de norske språk- og tekstkulturene kan legge til rette for at norskfaget skal bli et fag som har som sin forskningsgjenstand alle slags norske tekster – muntlige og skriftlige. Det innebærer at morsmålsforskere og -lærere setter søkelyset både på sakprosaen og skjønnlitteraturen, på medietekstene i aviser, radio og tv, og på tekster som kaller seg lyrikk. Det innebærer at vi studerer både 1700-tallspostiller og Bjørnsons taler, og at både barns skriving og den norske essayistikken er viktige forskningsområder. Og det innebærer at vi studerer både norsk talespråk i bygder og byer og språket i hverdagssamtaler og i personalsamtaler i bedrifter. Det handler om å knytte studier av tekster og språk til det samfunnet vi lever i i dag.