I Samtiden 4/2001 har Espen Søbye en skarp kritikk av Maktutredningens bokserie. Hovedpunktet i kritikken er at bøkene vekker for liten interesse, at dette bryter med mandatets ønske om formidling, og at det skyldes bøkenes karakter – de mangler tydelige standpunkter. Dette er en interessant utfordring.

Kritikken bygger på andre mål for en fagbokserie enn det mål som ledelsen av utredningen har satt; det bygger på en langt snevrere oppfatning av formidling enn utredningen selv arbeider etter; og det bygger på en annen oppfatning av utredningens rolle i offentligheten enn jeg som leder av arbeidet har. Derfor gir kritikken en god anledning til å redegjøre for noen avveininger mellom motstridende hensyn som det har vært nødvendig å foreta. Vi har begrensninger og rammevilkår som en fri kritiker ikke har.

Forskergruppen i Makt- og demokratiutredningen har valgt å utgi en fagbokserie underveis, i tillegg til en mer spesialisert rapportserie. Bokserien består av frittstående bøker innen ulike deler av mandatet for utredningen, med mange andre forfattere enn bare forskergruppen. Bøkene har ulike målgrupper. De springer ut av prosjektene som forskergruppen har lagt opp til, og skal være et grunnlag for arbeidet med sluttrapport.

Det blir mange bøker, ikke minst fordi mandatet er bredt. Nye bøker dekker nye emner, og det vil kunne se ut som om utredningen peker i mange retninger. Det er i sluttrapporten i 2003 at forskergruppen skal forsøke å trekke linjer og gi utredningen profil. Det er da Maktutredningen foreligger.

Deltakelse i diskusjoner

Enkeltbøkene er for det meste fagbøker, med vekt på begrunnede diagnoser, årsaker, virkninger og sammenhenger. Slike bøker kan ikke vente massesalg eller mange anmeldelser i dagspressen; vi er stort sett godt fornøyd med både salget og omtalen. De bredere formidlingsoppgavene må ivaretas på andre måter, gjennom seminarer, konferanser, møter, artikler og nettsider.

Dette er deltakelse i den interesserte offentligheten. Forskergruppen er aktiv i slike sammenhenger, med et stort antall foredrag og diskusjonsinnlegg landet rundt og i nabolandene – samlet over 300 inntil siste årsskifte. Tallet på forespørsler utenfra har vært langt høyere enn vi hadde forestilt oss. Antall medieoppslag i klipparkivet nærmer seg ett tusen, og utredningens nettside har flere tusen besøk ukentlig. Denne deltakelsen i formidling og diskusjoner skal veies mot behovet for konsentrasjon og tid til arbeid med forsknings- og utredningsarbeidet, som er omfattende med knappe tidsrammer.

Bøkene behandler utviklingstendenser og betydningen av samfunnsendring, slik mandatet for utredningen krever. De kan ikke konkurrere i oppmerksomhet med journalistikkens løpende maktutredning, der oppgaven i større grad er å avdekke makt og maktspill i dagsaktuelle spørsmål og enkeltsaker. Maktforskningen har rett og slett en annen oppgave enn den politiske og maktkritiske journalistikken; her er det ikke et konkurranseforhold, det dreier seg om en annen type bidrag. Det er selvsagt at den undersøkende journalistikken vil ha et helt annet gjennomslag i maktdebattene som utspiller seg i massemediene – og berøre mange mer umiddelbart og gjenkjennelig – enn et forskningsprogram vil kunne.

Maktutredningen har fått et mandat som ber om innsikt i konsekvenser og sammenhenger. Det er ikke oppgaven å flagge standpunkter og sterke meninger. Enkle syn på kompliserte fenomener kunne helt sikkert skape større oppmerksomhet, men dette er ikke utredningens sikte. Det kan snarere være et viktig bidrag å nyansere debatten og kvalifisere synspunktene i offentligheten, selv om noen sikkert vil hevde at dette gjør utredningen kjedelig. I en av bøkene har vi for øvrig også en interessant studie av kjedsomhet som maktmiddel.

Makt er ett ord for en sammensatt og mangfoldig gruppe av fenomener. Makten har mange ansikter og fremtrer på ulike måter i ulike sammenhenger, fra storpolitikk til familieliv. Maktanalyser bør være begrepsmessig konsistente i konkrete studier, men utredningen som helhet kan ikke reduseres til en ensidig oppfatning av makt. Sammenhengen mellom teoridiskusjoner og empirisk samfunnsanalyse er en evig utfordring i forskningen. Her har Søbye en kommentar som jeg uten videre aksepterer som treffende.

Dekke viktige delområder

Omkring ¾ av Maktutredningens bøker vil være artikkelsamlinger med mange forfattere. En praktisk begrunnelse er at dette er nødvendig for å dekke de viktigste delområdene innen den knappe fristen. En prinsipiell begrunnelse er at det gjør det mulig å engasjere langt videre kretser av forskere og fagmiljøer, slik mandatet legger opp til. Utredningen er organisert som et bredt nettverk der mange stemmer skal komme til orde.

Maktutredningene i Norden befinner seg i et spenningsfelt mellom fag og politikk og mellom medieoffentligheten og den akademiske verden – med motstridende standarder, normer og krav. I dette farvannet er ingen veivalg selvsagte.

Jeg vil insistere på et hovedsyn, uansett hvor stedig kritikken måtte bli: Maktutredningen er i hovedsak et forskningsprogram og ikke et løpende debattopplegg. Slik må det bli når den skal ledes av universitetsforskere. Forskergruppen er ikke en "maktkommisjon" som skal sette dagsorden for mediedebatten og engasjementet i de tusen hjem. Da måtte den i så fall ha hatt en helt annen sammensetning, gjerne med mediefolk, frivillige organisasjoner, informasjonsrådgivere og rikssynsere. Dette ville vært et interessant alternativt opplegg, men det kan ikke være vårt eget ansvar at det var et akademisk forskningsprogram som ble valgt.

Vårt eget klipparkiv viser dilemmaet med overveldende tydelighet: Vi får de fleste oppslagene og den største debatten når vi begår en tabloid lettvinthet. Det har dessverre hendt.