Hva slags bakgrunn har en ungdom som finner veien inn i et voldelig og intolerant miljø som nynazist-miljøet? Det finnes ikke én felles bakgrunn, men noen fellestrekk går igjen – blant annet følelsen av å være marginalisert og stå utenfor. Jeg skal presentere livshistorien til fire unge norske nynazister.

Historiene viser at deltagernes ballast var vidt forskjellig, men også at alle fire hadde en marginalisert posisjon i nærmiljøet. Dette er en fellesnevner for så godt som alle som deltar i nynazistmiljøet. I dette miljøet oppnår deltagerne en betydning og respekt de ikke får på andre måter. Her finner de også stil og verdier som de føler seg hjemme med. For første gang opplever de å bli tatt imot og akseptert fullt og helt av sine omgivelser.

Det finnes hyllemeter på hyllemeter med bøker om hvorfor folk sluttet opp om nazistiske organisasjoner i Tyskland på 1920- og 1930-tallet. Men motivene for å gå inn i naziorganisasjoner i første halvdel av forrige århundre er helt andre enn de motiver ungdom i dag har for å bli med i de voldelige, løst sammenvevde subkulturelle grupperingene som preger "hvit makt"-miljøer – der rockemusikk, skinhead-uniformering og voldshandlinger er viktige bestanddeler. Når ungdommer går inn i nynazist-miljøet, velger de en livsstil som avføder ekskludering. Deres valg fører til en nedadrettet sosial og moralsk mobilitet. Det motsatte var tilfelle for dem som ble med i nazibevegelsen i Tyskland. De kom med i en massebevegelse som snart tilvant seg hegemoni.

Nynazistene i dag går derimot inn i en undergrunnsverden som i høy grad er avskåret fra resten av samfunnet. Det er nettopp dette sekteriske, farlige og hemmelighetsfulle ved miljøet som virker forlokkende på enkelte. Likevel ser mange av dem ikke i tilstrekkelig grad konsekvensene ved å delta, det at de kanskje blir medansvarlige i handlinger de ellers ikke ville vært med på, og det at de utvikler et hatforhold til omverdenen og samtidig opplever forakt fra alle utenforstående. For sent erfarer mange av disse ungdommene at gevinstene ved å delta – følelsen av betydning, samt et "broderskap" med mange spenningselementer, har store kostnader.

Nynazist-miljøet er et utenkelig livsstilsalternativ for de aller fleste ungdommer, uansett bakgrunn. For at en ungdom skal finne veien inn i et slikt miljø må noen av miljøets ingredienser virke attraktive, om det nå er ideologien, uniformen, volden eller fellesskapet mot omverdenen. Grunnen til at en ungdom vurderer en eller flere av disse ingrediensene som attraktive, kan vi ofte finne i deler av den enkeltes bakgrunnshistorie. Først og fremst ser miljøet ut til å trekke til seg gutter med en marginalisert oppvekst. Bare en firedel av deltagerne er jenter. Jentene som deltar har ikke like marginal bakgrunn som guttene. For jentene er i mange tilfeller deltagelsen også en måte å gjøre opprør mot en tradisjonell jenterolle. Jentene opplever spenning ved å tilegne seg elementer i den machopregede voldskulturen. Veien ut av miljøet er i mange tilfeller lettere for jentene enn for guttene. Derfor taper de ikke like mye på å delta.

Jeg skal presentere fire mannlige nynazisters fortelling om egen oppvekst; med fokus på venner, familie og skole. Jeg bygger på gjentatte intervjuer med de fire i 1993 og 1994. Jens var den gangen 23 år, Svein var 27 år, Per var 23 år og Rolf var 31 år. Navnene er fiktive, men det jeg skriver om hver av dem er reelt. I mine fortolkninger bygger jeg også på materiale innhentet gjennom ett års feltarbeid, intervjuer og samtaler med en lang rekke norske nynazister i perioden 1993-2000 og østtyske nynazister i 1990.

Det er som antydet ikke mulig å spore én enkelt bakgrunnshistorie som alle deltagerne i nynazist-miljøet deler. Enkelte har et greit forhold til sine foreldre, mens det også er en god del som har mer traumatisk bakgrunn, der foreldre er alkoholisert eller innblandet i kriminalitet, og der de unge enten har vokst opp på institusjon eller vært i hyppig kontakt med barnevernet. En klar fellesnevner jeg har sett i bakgrunnen til så godt som samtlige nynazister jeg har samtalt med i løpet av 12 års forskning på nynazister, er at de har opplevd en eller annen form for ekskludering eller marginalisering, også før de gikk inn i miljøet.

Under mitt feltarbeid i kjernen av det norske nynazist-miljøet, så jeg hvor store ideologiske, personlige og sosiale forskjeller det var mellom deltagerne. Det finnes ingen enkeltperson som er representativ for alle. De fire personene jeg presenterer her, hadde deltatt i nynazist-miljøet i mange år. I enkelte perioder hadde de lederposisjoner for enkelte grupper. De har vært blant de mest aktive deltagerne i nynazist-miljøet. Tre av de fire deltok i voldshandlinger, mens den fjerde – som ideologisk sett var den mest ekstreme av dem – aldri utøvde vold. Men han hadde i likhet med de andre tre selv vært utsatt for vold en rekke ganger. Alle fire kjente hverandre. En av dem forlot miljøet på midten av 1990-tallet. De andre er fortsatt i nynazist-miljøet.

Jens vokste opp på et tettsted på Østlandet. Han refererer til sin egen klassetilhørighet som "skikkelig arbeiderklassebakgrunn, mange generasjoner med arbeiderklassemennesker". Siden faren til Jens driver sitt eget enmannsforetak, et catering-firma, er han snarere småborger enn "skikkelig arbeider". Men Jens har likevel røtter i en arbeiderklassedominert kultur, noe han selv er svært opptatt av. Han sier om farens bedrift at "det er ikke noen stor business". I løpet av skoleårene arbeidet Jens ofte for faren i helgene. Moren til Jens er dataoperatør. "Det er bare rutinearbeid", sier Jens.

Selv har han alltid hatt rene arbeiderklassejobber. Én periode hadde han fast jobb, han renset kjøtt i en større fabrikk. Men bortsett fra den gangen har Jens jobbet svart. "Det er lettere å få den typer jobber når du er i et kriminelt miljø", sier han til meg. "Streite folk som deg får ikke den typen jobber". Siden han ikke betaler skatt, hender det han tjener godt. På den annen side har han stort sett korttidsjobber, så mesteparten av tiden er han arbeidsløs. Han liker å jobbe, og i motsetning til en del andre arbeidsløse nynazister går han aktivt inn for å få seg arbeid.

På skolen fikk Jens gjennomsnittlige karakterer, men også noen gode. Etter ungdomsskolen tok han ett år på yrkesskole, på tømrerlinjen. "Jeg kunne vært der du er i dag, hvis jeg ikke hadde droppet ut av skolen da", sier han til meg. Med andre ord ser han sin egen arbeiderklassestatus som et frivillig valg. Det var i løpet av siste året på skolen at han ble mer utagerende og provoserte læreren ved å tegne hakekors på eksamenspapiret. "Jeg trodde det var tøft", forklarer han meg, men understreker at han ikke synes det lenger.

Før Jens gikk inn i nynazist-miljøet utøvde han vold mot mannlige iranere i bygda, fordi han oppfattet dem som konkurrenter. De gikk på ungdomsklubben og flørtet med jentene der. Inspektøren på Jens’ skole deltok i en antirasistisk kampanje for å få bukt med volden. En gang Jens og faren traff på inspektøren hos kolonialhandleren, hilste de begge med overdreven høflighet, mens inspektøren snudde ryggen til og skyndte seg ut av butikken. Slik Jens fremstilte hendelsen, var faren og han selv en enhet i opposisjon til autoritetene.

Da Jens gikk på skolen, tok han med seg løpesedler for FMI (Folkebevegelsen mot innvandring) hjem, og viste dem til faren. Faren sa seg enig i deler av innholdet. Faren har en søster som har adoptert en jente fra Thailand. Jens kaller henne "en sånn liten banan". Da hun skulle døpes, ville verken Jens eller faren gå i dåpen.

Det kan altså se ut til at Jens har overtatt antipatien for folk fra andre kulturer fra sin far. Da jeg spør om det, sier Jens at "Far skjønner hele denne skinheadgreia fordi han har vært ung selv". Da faren var ung hadde han scooter og kledde seg i lang parkas. Jens mener derfor at faren tok del i scooterboy-subkulturen, som er en forløper til skinheadsubkulturen.

Etter at en rasistisk politiker holdt appell i Jens’ hjembygd, ble det arrangert en fest Jens var med på. Det var da han ble kjent med andre fra nynazist-miljøet. Jens følte seg hjemme både med holdningene og stilen til de andre deltagerne. I løpet av det første året etablerte han seg som en av miljøets ivrigste tilhengere av skinheadsstil. På denne tiden avtjente han verneplikten, i militærleiren var han hobbyfrisør for de andre guttene. Han barberte inn symboler på skallen til de andre og var opptatt av tatoveringer. Dessuten likte han all musikk som var relatert til skinheads-subkulturen. Han hadde alt fra reggae- og skamusikk med svarte musikere, til den mest rasistiske "hvit makt"-musikken. Jens definerer seg ikke som en opprører som "ikke vil jobbe for dette systemet", som andre i nynazist-miljøet. Han ser i større grad opp til ulike autoriteter, og et par kamerater kritiserer ham for å være autoritetstro. Han er høflig når han har med politiet å gjøre. Under verneplikten hjalp han beredskapstroppen med å sette opp en skytebane. Som belønning fikk han prøve seg med hundre skudd da banen sto ferdig.

Samtidig forteller Jens hemningsløst om sin egen småkriminalitet. Han bestiller postordrevarer under falskt navn uten å betale for dem, kjøper og selger stjålne varer og trakasserer enkeltpersoner ved å sende dem sjikanøse brev. Jens deltar i slåsskamper sammen med andre nynazister. Men han avgrenser seg fra de mest militante, som er med på grovere voldshandlinger, med skytevåpen, brannstiftelse eller bomber.

Høyt alkoholkonsum og hyppig slåssing medvirket nok til at Jens valgte nynazist-miljøet fremfor jobb og utdanning. Alt tidlig i ungdommen lærte han disse verdiene hjemme. Bestefaren pleide å invitere ham med ned i kjelleren og tilby ham en madeira eller litt vin. "Det er jo ikke noe som gutter på 14 år liker", sier Jens. Men han takket ja likevel og drakk det han ble tilbudt. Han forteller at bestefaren én gang kommenterte at en annen fyr "ikke var noe særlig til kar" fordi han drakk så lite. For å være karslig måtte man altså drikke. Jens har tatt dette til seg. Selv i nynazist-miljøet, der det er mange som drikker mye, er det få som slår Jens’ forbruk. Han bryter da også den ofte uttalte normen i miljøet, at selv om man drikker, er det nødvendig å beholde kontrollen. Som mange andre i miljøet kaller han seg nasjonalist heller enn nasjonalsosialist, men han er glad i å gi nazihilsener, særlig når han har drukket.

Vold, fyll og antipati mot innvandrere er med andre ord noe Jens delvis har fått med seg som verdier hjemmefra. Selv tolker han det som del av en arbeiderkultur. Men ingen av Jens’ slektninger var nazister. De nazistiske symbolene og ideene som er høyst tilstedeværende i nynazist-miljøet, går langt ut over det Jens har fått med seg hjemmefra. Følgelig beskytter han dem fra å få for mye innsikt i dette. Det gjaldt for eksempel Per, en annen gutt i miljøet, som ofte var på besøk hos Jens. Per kunne ofte komme med sjikanerende uttalelser om jøder, og ble kalt for "mini-Hitler" fordi noen mente han så ut som Hitler. Han hadde til og med liten bart en periode. En gang Per var på besøk hos Jens, satt Jens og så ut av vinduet, fordi han visste foreldrene ville komme innom med noe mat. Han løp ned for å komme dem i møte, fordi han ikke ønsket at de skulle treffe Per.

Selv om Jens utførte voldshandlinger og annen kriminalitet som fikk skoleledelsen til å reagere, støttet faren ham. Han ble altså ikke avvist av familien. Da Jens’ ungdomsgjeng ble kalt rasistisk, prøvde han ikke unngå merkelappen, men overdrev snarere dens innhold med forakt. Han kunne for eksempel skrike "sieg heil" samtidig som han rapte eller gjorde grimaser. På den måten sikret han jo at andre ville fortsette både å stemple og å avvise ham. Han ble ikke kastet ut av skolen, men opplevde i stedet en mer indirekte ekskludering ved at folk tok avstand fra ham.

Svein vokste opp i et landsbruksområde på Østlandet. Foreldrene hans flyttet dit da Svein var barn. Opprinnelig kom de fra Oslos østkant. Også Sveins besteforeldre kom fra østkanten i Oslo. Under krigen var noen fjernere slektninger av Svein med i NS, mens Sveins bestefar var medlem av NKP. Sveins foreldre har alltid stemt Arbeiderpartiet. Faren til Svein driver sitt eget lille trykkeri. Ifølge Svein liker ikke faren noe "som ligger lenger til høyre enn partiet Venstre".

Svein fant seg ikke til rette på skolen. Han sier "jeg va’kke akkurat noe skolelys". Til tider gjorde han det "okei"i historie, men i resten av fagene fikk han dårlige karakterer. Han gikk de ni obligatoriske årene på skolen. I løpet av disse årene var han innom forskjellige småkriminelle gjenger. "Jeg var en opprører og gjorde stort sett ting folk ikke satte pris på". Han stjal tobakk og solgte den billig. Da han begynte på ungdomsskolen ble han med i en heavy metal-gjeng "med masse belter, nagler og alt det der". "Det var til og med eldre folk som var redd for oss, enda vi ikke hadde noe imot dem", forteller han.

Svein følte seg aldri hjemme i noen gruppe han var med i, heller ikke i et kommunistisk ungdomsmiljø. "Folk hadde alltid noe imot meg", forteller han. Da det skulle være massemøte med etterfølgende fest i Jens’ hjembygd, dro Svein dit på eget initiativ. Han kjente ingen, men sier han raskt følte seg vel blant de andre: "Det er det første miljøet jeg noen gang har følt meg velkommen i". På kvelden kom han i prat med Jens, og de ble raskt gode venner. Senere flyttet Jens inn i Sveins leilighet.

Svein er en av de få i nynazist-miljøet som har hatt et stabilt ansettelsesforhold. Han føler seg respektert på jobben og tror det er grunnen til "at jeg bare har trengt å bytte jobb to ganger i løpet av tolv år". Den første jobben han hadde var en "arbeid for trygd"-stilling. Så var det en av de ansatte der som sluttet, og Svein tok over hans stilling. Det var på en fabrikk. "Jeg har vært jævla heldig med jobber", sier Svein. "Seks måneder er det lengste jeg har gått arbeidsledig". Han mistet den ene jobben. Han var sjåfør, men møtte beruset på jobb et par ganger. Svein ler selvironisk når han forteller at det året han hadde den jobben drakk han til elleve hver kveld, for så å gå på jobb klokken seks om morgenen. Han mistet førerkortet for syv år. Nå jobber han som feier, det har han gjort de siste fjorten årene. Han er glad i jobben, redd for å miste den. Derfor er han ofte den første som går hjem om kvelden når nynazistene samles. I motsetning til mange av de mannlige nynazistene, som påberoper seg en arbeiderklasseidentitet mens de i realiteten lever på sosialtrygd og nekter å jobbe, er altså Svein en av de mest standhaftige arbeiderne i miljøet, som til og med kombinerer utsvevende rølp med en puritanistisk grunnholdning.

Svein forteller at hans foreldre, som bor i leiligheten under, ikke har sans for Sveins politiske standpunkt. Men de lar ham gjøre hva han vil. Noen ganger krangler Svein eller venner fra nynazist-miljøet som han har på besøk, med hans mor. Hun blander seg ofte inn i sønnens liv. Ofte ringer hun og sier "sitter du der og drikker nå? Ikke glem at du skal på jobben i morgen!". Hun finner gjerne en unnskyldning for å ta en tur oppom. Noen ganger diskuterer hun med Svein eller hans kamerater. Hun er opptatt av at Norge har en plikt til å hjelpe flyktninger og at mange innvandrere kan bidra med noe. Samtidig forsvarer hun sønnen fordi han tør stå for sine synspunkter. Under en demonstrasjon nynazistene hadde arrangert, var Svein en av de få som ikke dekket til ansiktet med skjerf eller finlandshette.

Noen ganger er Svein uhøflig mot moren. En annen nynazist fortalte om en gang de hadde fest i Sveins leilighet. Utpå kvelden var de blitt veldig bråkete. Sveins mor kom opp for å be dem roe seg ned. Da ropte Svein til henne "stikk av, di jødehore!"Det virker som om han er flau over og sint for at moren blander seg så mye opp i livet hans. Han er ikke blitt skjøvet ut av familien, men fortsetter å bo i en egen leilighet i foreldrenes hus. På denne måten får han status som en som ikke er fullt ut voksen, en som ikke kan ta vare på seg selv.

En av Sveins søstre endret navnet sitt på grunn av Sveins velkjente tilknytning til nynazist-miljøet. Hun vil ikke at andre skal assosiere henne med broren. På tross av sin åpne tilhørighet i nynazist-miljøet har Svein fått beholde jobben. Hans opplevelse av ekskludering har delvis vært en kollektiv erfaring, siden nærmiljøet var kjent som et "bråkmakerområde". Men han forteller også om en følelse av ikke å passe inn blant de andre bråkmakerne. Først i nynazist-miljøet føler han seg respektert.

Per kommer fra et annet landsens område på Østlandet. Han understreker at "jeg kommer fra en sånn gammal arbeiderfamilie". Faren er utdannet tømrer, men har jobbet for Vegvesenet i tretti år. Moren hadde gått på handelsskolen og hadde handelsbevis. "Mor og far har stemt på Arbeiderpartiet hele sitt liv," sier Per "men vi diskuterte aldri politikk hjemme". Også besteforeldrene til Per stemte Arbeiderpartiet. Farfaren jobbet på et aldershjem, mens morfaren var lastebilsjåfør. En av besteforeldrene satt på Grini under krigen. Ingen av slektningene var nazister.

I oppveksten oppførte Per seg annerledes og avfødte ofte negative reaksjoner fra omgivelsene på grunn av sine holdninger. I et brev til meg skriver han:

Jeg visste alltid at jeg var annerledes fra de andre barna i naboskapet. Jeg var ikke akkurat villig til å dra to kilometer bare for å tulle rundt og spille fotball eller hva det nå enn var for noe barnslig nonsens de andre barna gjorde. Dessuten var mine radikale politiske meninger velkjente – vel, som jeg har sagt tidligere: Jeg var mesteparten av tiden for meg selv, men det var ikke de andre som ekskluderte meg, jeg valgte det selv.

Videre objektiverer han seg selv ved å skrive om seg selv i tredjeperson: "Følgelig var Per det de fleste av oss ville kalt en ’einstøing’".

Han begynte tidlig å bidra til sin egen status som stigmatisert og utstøtt. En episode som kan ses som hele startpunktet for hans avvikerkarriere, var da han som femåring hadde fått en lekepolitiuniform av foreldrene, etter lenge å ha mast om å få det. En dag tok han på seg uniformen og satte seg på trehjulssykkelen mens han holdt en plakat der han hadde skrevet "Gestapo". Ifølge ham selv fikk han ideen etter å ha lest et tegneserieblad som ga en satirisk versjon av den annen verdenskrig. Denne begivenheten virker noe overraskende, tatt i betraktning at foreldrene ifølge Per ikke hadde noe sans for sønnens lek med nazisymbolikk, og at de ikke påvirket ham i denne retningen. Selv tror han at han var "forutbestemt til å bli nazist". I løpet av hele skoletiden var han kjent som nabolagets nazist, den eneste i omegnen.

Da Per gikk i 4. klasse og ble bedt om å skrive navnet sitt utenpå notatboken, tegnet han Adolf Hitlers ansikt og skrev hans navn i stedet. Da han gikk i 9. klasse, skrev han en kritisk stil om innvandring. Han fikk "G" for stilen, men mente selv han burde fått bedre. Han mente det var en god stil og pleide få bra karakterer. Rektor på skolen ville ha en prat med Per om stilen, og ga ham en reprimande fordi den hadde formidlet rasistiske holdninger. Pers beste skolefag var norsk, i andre fag fikk han gjennomsnittlige karakterer. Han gikk de obligatoriske ni årene på skolen, for så å gå et halvt år på handelsgym. Det ser ut til at Pers mor hadde større evne til å påvirke sønnen enn hans far:

Moren min døde av kreft da jeg var femten. Dette er kanskje av interesse for en psykoanalytiker, for en måned etter hun døde ble jeg med i Nasjonalt folkeparti. Jeg hadde en plakat for Nasjonalt folkeparti på veggen hjemme. Faren min likte det ikke, men det norske flagget var greit, det gjorde ham ikke noe. Vi diskuterte aldri politikk hjemme.

Per var femten år gammel da han gikk inn i miljøet. I sin selvbiografi skriver han at faren ikke likte at Per ringte lederfigurer i nynazist-miljøet. Og da Per skulle møte en av disse for første gang, fortalte han det til faren, som rynket brynene skeptisk. Men han sa ikke noe annet enn "hm". Et par dager etterpå sa han at "du får være forsiktig med hva du roter deg opp i!". Per hadde likevel aldri noen alvorlige konflikter med sin far. Så hadde de ikke nær kontakt heller. Per er bare hjemme på julaften og ved feiring av bursdager. Faren ser ut til å resignere når det gjelder Pers ekstreme standpunkter og deltagelse i et ytterliggående og voldelig miljø.

I løpet av oppveksten bidro Pers lefling med nazismen til å hindre at han fikk noen venner på skolen. I nynazist-miljøet traff han for første gang likesinnede. På tross av sin unge alder ble Per snart gitt ansvar i Nasjonalt Folkeparti og fikk mot slutten av partiets levetid ledervervet. Han ser tilbake på denne perioden med ironi, i og med at partiet bare hadde noen få medlemmer igjen på den tiden, så Pers høye posisjon betydde lite. Men også blant nynazistene fikk han status som en særling, fordi han ikke var pøbelaktig eller voldelig som de fleste andre av dem tidlig på 1990-tallet. Én ledende figur i nynazist-miljøet uttalte en gang til meg at Per "aldri egentlig ble en del av kjernen i miljøet".

Per har ikke hatt annet arbeid enn de gangene han var utplassert som del av verneplikten. Han nektet alminnelig verneplikt og tok siviltjeneste i stedet. Ifølge ham selv hadde han slett ikke noe imot militærsystemet – han var ikke pasifist – men orket ikke tanken på å dra til Nord-Norge "og fryse vettet" av seg. I og med hans erfaringer med hvor vanskelig det var å få innpass blant andre, var kanskje dette den private grunnen for å unngå det militære, der omgangstonen kan være ganske røff. I løpet av siviltjenesten jobbet han først i en barnehage, der det også var barn med minoritetsbakgrunn. Senere arbeidet han i et kvinnefengsel. Ifølge noen andre nynazister, var Per langt mindre ekstrem i denne perioden. De forteller at når Per ikke hadde jobb, satt han mye for seg selv og så på annen verdenskrig-videoer, mens han, når han jobbet, kom ut og opplevde andre ting og traff folk. Per selv uttrykte at han "ikke vil jobbe for dette systemet". På tross av denne holdningen likte han jobbene han hadde under siviltjenesten. Han mistet likevel begge fordi han kom med rasistiske slengbemerkninger.

Da jeg gjennomførte mitt feltarbeid sa Per at han ikke var interessert i videre studier. Men hvis han kunne velge ville han bli biolog og spesialisere seg på skallemåling. Utsagnet kan muligens tolkes som et utslag av hans noe bisarre humor. Han hadde stadig skarpe uttalelser, ofte fremført med latter. Utsagn som dette var en provokasjon, fremsatt med en bevissthet om at slike standpunkter er langt mer ytterliggående enn det som er legitimt.

Etter at Per brøt med nynazist-miljøet i 1996, ble ytringene mindre provokative. Han ble også mer åpen for å ta videre utdanning. Han startet på voksengym for å kunne begynne på Universitetet. Han ønsket å studere statsvitenskap. En kort periode hadde han også samboer, for første gang i sitt liv. Han begynte å skrive sin egen selvbiografi, der han gir kjæresten fra denne tiden æren for at han klarte å bryte ut av nynazist-miljøet – et miljø som han i ettertid bare ser på med bitterhet. Han konstaterer at ingen av de som var med der noen gang var egentlige venner av ham.

Rolf vokste opp i en av Oslos drabantbyer. Moren hans jobbet tidligere som kassadame i en butikk, men nå lever hun på trygd. Faren til Rolf forlot moren da Rolf var fire år, og Rolf har aldri sett ham siden. "Jeg husker at de kranglet mye", sier han. "Moren min har hatt mange kjærester. Hun var gift en gang til også", sier Rolf. I perioder bodde han hos besteforeldrene sine. Rolf forteller stolt om bestefaren som var fisker. "Han var en skikkelig arbeider, en mann av ære. Jeg er stolt av ham". Rolf forteller at besteforeldrene ikke hadde noen sympati for nazistene under krigen. Og moren hans er ifølge Rolf "apolitisk", men han mener hun deler noe av Rolfs skeptiske syn på samfunnsautoritetene. Kanskje det er en lojalitetsreaksjon, siden Rolf ofte har vært på kant med loven. Han sier "Jeg har alltid gjort hva jeg ville. Mor likte ikke det, ikke det politiske, selv om hun også har sett gjennom systemets falskhet".

Rolf føler seg knyttet til familien. "Jeg stoler ikke på noen andre enn dem", sier han, "de støtter meg". I perioder bodde Rolf på en institusjon for barn med atferdsproblemer. "Det er fordi jeg ikke har noen far at jeg må søke meg en fører!", sier Rolf og ler ironisk. "Nei da, jeg bare kødder, jeg er totalt mot førerstyre og alt det der". På denne måten kommer han eventuelle psykoanalytiske tolkninger om valget av nynazisme som et svar på farssavn, i forkjøpet.

Den svenske filmregissøren Suzanna Osten har laget filmen Tala, det är så mörkt om en nynazist som nærmest ved en tilfeldighet begynner å besøke en jødisk terapeut, og projiserer sitt farshat på terapeuten. Mot slutten av filmen begynner hatet å slippe taket som følge av terapien. Rolf mislikte denne filmen sterkt. Istedenfor at andre skal fortolke ham som en som handler som han gjør på grunn av fortrengte behov, ønsker han å bli sett som en som har valgt sine handlinger av fri vilje. Samtidig motsier han seg selv her, når han fortolker både seg selv og sine kamerater i nynazist-miljøet som "ofre for skjebnen".

Rolf har alltid respekt i stemmen når han snakker om sin mor og sine besteforeldre. Han sier aldri noe kritisk om dem. "Arv er viktigere enn miljø", mener han. Det miljøet han selv vokste opp i, var ikke så oppbyggende. "Jeg var inn og ut av skolen", sier han, "småkriminelle gjenger var det vanlige der jeg vokste opp". Selv var han med i slike gjenger helt fra barnsben av. På barneskolen ble han "regna for å være vanskelig" og derfor ble han overført til en internatskole for barn med atferdsproblemer. Men han passet ikke inn der heller. Derfor begynte han allerede som elleveåring et liv som hjemløs.

Da Rolf satt i fengsel tok han videregående skole og ex. phil. Han fikk også et fagbrev som rørlegger. Etter at han kom ut igjen, har han for det meste levd på sosialstønad, i tillegg til sporadisk svart jobbing som flyttesjauer for en fyr han kjenner. Han går til psykiater. Ifølge seg selv gjør han det bare for å kunne fortsette å leve på trygd, fordi han "ikke vil jobbe for dette forrædersystemet". Han sover lenge hver dag, for så å vandre litt rundt i byen. Han liker å gå innom bokhandelen og bla i religiøse bøker. På kveldene besøker han venner, og prøver ofte å få dem til å spandere øl på ham. Enkelte blir lei av ham i lengden siden han hele tiden vil spanderes på, men sjelden spanderer tilbake.

Selv om det er mange ungdommer som i perioder er bråkmakere eller deltar i småkriminelle gjenger, er Rolfs oppvekst langt mer marginal enn det som er vanlig. Hele livet har han gjort opprør og blitt rotet inn i grupper og handlinger som er svært ytterliggående. Han er full av bitterhet overfor samfunnet, som han oppfatter som løgnaktig og urettferdig. Han definerer seg som en kristen mystiker, og snakker ofte om sine egne synspunkter som "sannheten", som ikke alle har like lett for å innse. Han kan mye om ulike religioner, og har i korte perioder vært involvert både i pinsemenigheten og i buddhismen. I dag ser han på sin involvering i disse religionene som "noen av alle de feilene jeg har begått". Han bruker religiøse argumenter som bevis på at jødene er "onde". Han leser blant annet i jødenes bok Talmud, der han mener å finne bevis for destruktive og perverse krefter i sionismen. Men hinduismen har han sans for. "Dette har ikke de andre i miljøet forutsetning for å forstå", sier han. En av vennene hans fra nynazist-miljøet sier om Rolf at "han har alltid vært på leting etter betydning og tilhørighet".

Rolf forteller at han fra barnsben av støttet alle former for "frigjøringsbevegelser", som han velger å kalle ulike terroristiske grupperinger. Han har støttet grupperinger med ulikt politisk fortegn, som IRA, Rote Armé Fraktion og den palestinske intifadaen. Han regnet seg som revolusjonær helt siden han var seksten år gammel. "Jeg var pønker en periode også. Det var helt i starten av pønkermiljøet, da det kom til Norge på 1970-tallet. Da var jeg fjorten år gammel. Jeg kjenner mange av blitzerne fra den tiden. Når jeg går nedover gata og treffer en av dem, hilser vi på hverandre, selv om vi slår hverandre ned andre ganger. Jeg kan gjøre det fordi jeg vet hvordan man skiller person og sak".

Rolf ble med i "et militant miljø", og gjennom disse personene ble han med i nynazist-miljøet. Det var først i dette miljøet han følte seg hjemme. Her ble hans væremåte, som tidligere hadde medført at han stadig ble overført fra sted til sted, verdsatt. Han fikk status nettopp gjennom å kunne slåss og å kunne håndtere våpen. Senere fikk han venner også blant MC-folk og fotballsupportere. Selv mener han det viktigste er å leve en arbeiderklasselivsstil, som for ham består av å møte venner på puben og slåss i gatene.

Selv fortolker Rolf sine tidligere problemer med å passe inn som et resultat av at han hadde vanskelig for å kontrollere seg. Han mener han i dag kanskje ville fått diagnosen hyperaktiv. Da han ble med i nynazist-miljøet var han, ifølge seg selv, sosialt hemmet og hadde aldri hatt noen kontakt med jenter. Men i det nye miljøet fikk han selvtillit og tilegnet seg sosiale ferdigheter. "Her blir man akseptert uansett hvor usikker man er", forteller han. Rolf fikk status som militant. Dette gjør at selv innad i eget miljø er det først og fremst gjennom å skape frykt at han henter "respekt" fra andre.

Rolfs fortelling handler om livslang deltagelse i kriminelle settinger, "drop-out" fra skole og handlinger og væremåter som med nødvendighet avtvinger sanksjoner fra myndigheter og omgivelser for øvrig. Rolf er ikke bare blitt marginalisert av andre, han har også aktivt bidratt til sin egen marginalisering.

Kanskje kan disse fire bakgrunnsfortellingene illustrere at det ikke finnes én enkelt faktor som leder ungdom inn i nynazist-miljøet. Både materielle betingelser og psykologiske behov kan bidra til at en person finner miljøet attraktivt, og at den enkelte utvikler politiske sympatier i tråd med det. Muligens spiller psykologiske aspekter en enda sterkere rolle for hvilke politiske holdninger man har når disse holdningene er preget av stereotypisering og hat rettet mot definerte andre grupper. Hatet er nært knyttet til andre sosiale prosesser, som opplevelsen av å bli ekskludert og stigmatisert.

Flere av nynazistene forteller at nynazist-miljøet er det første sted de har kjent seg hjemme. Det å høre til og å bli respektert har vært en viktig drivkraft. Det mange av dem har til felles, er at de i mindre grad har opplevd dette andre steder. Flere av dem forteller at de opplevde å bli tatt vare på i nynazist-miljøet. Her får de også en følelse av makt og av å være med på noe større enn dem selv.

Mange av deltagerne har problemer med å komme ut av miljøet, enda de fleste jeg har samtalt med har uttrykt at de ønsker det. Av de fire jeg her har beskrevet, har som nevnt bare Per klart å komme ut av miljøet. Men han har i stor grad slitt med depresjon og isolasjon etter at han brøt med miljøet. De tre andre er fortsatt i miljøet, to av dem er svært aktive, mens den ene har fått seg barn, og har nå en noe løsere tilknytning.

Nynazist-miljøet lukker dørene til de fleste deler av samfunnet. For enkelte fører det også til brudd og konflikter med egen familie. Deltagerne blir del av en undergrunnsverden med normer og verdier som står i skarp kontrast til de verdier som dominerer samfunnet for øvrig. De har opplevd eksklusjon og marginalisering tidligere i livet, men har også selv aktivt bidratt til at de er blitt satt utenfor.