Why do they hate us? – Slik var overskriften på førstesiden av et av de største amerikanske nyhetsmagasinene for noen uker siden.

De siste to månedene har jeg møtt tre mennesker som har satt den politiske verdenssituasjonen inn i andre referanserammer enn nyhetsindustriens. De legger frem resonnementer som insisterer på sin egen dagsorden: forleggeren André Schiffrin, sosialfilosofen Slavoj Žižek og kunstteoretikeren Thierry de Duve.

André Schiffrin først. "Hvorfor hater de oss?" Ja, hvem er "de"? Og hvem er "oss"? At et innflytelsesrikt vestlig massemedium kan formulere et slikt spørsmål på en slik måte, løser ikke noen problemer. Det er vel heller et utslag av selve problemet. Schiffrin hevder at amerikansk opinion gjennom flere tiår ikke har noen kunnskaps-forutsetninger fra mediene for å forstå hvorfor og hvordan USA blir vurdert utenfra, økonomisk og politisk. Ledende amerikanske medier formidler nesten aldri noen grunnleggende kritikk av supermaktens utenrikspolitikk sett fra Midt-Østen, Asia, Latin-Amerika og Afrika.

Dette fenomen heter ikke sensur; det kalles selvsensur. Man trenger ingen ekstern sensurinstans når det likevel ikke eksisterer noen ideologisk avstand mellom den amerikanske regjerings tenkning og CNNs tenkemåter. Resultatet, viser Schiffrin, er blant annet at demonstrasjoner ved 125 amerikanske universiteter, mot angrepene på Afghanistan, ikke nevnes med ett ord på CNN. Alle tilløp til balansert og begrunnet kritikk i amerikanske fjernsynskanaler etter "11. september", er raskt stoppet – ved at journalister er blitt sagt opp eller ved at annonsører har truet med å trekke seg. På urovekkende måter har vi sett at ytringsfrihet og personlig rettsvern er under press i både USA og Europa, som følge av den massepsykose som medier, regjeringer og det militær-industrielle kompleks med hver sine motiver har dyrket frem.

En mindre subtil sensurinstans enn den som finnes i de multinasjonale mediehusenes politiske selvsensur, er dét André Schiffrin kaller markedets sensur. Schiffrin er en av de skarpeste kritikere av den ekstreme maktkonsentrasjon som skjer for eksempel i amerikansk forlagsbransje. I USA blir 80 prosent av all bokutgivelse nå kontrollert av fem konglomerater. I Frankrike er 2/3 av all bokpublisering styrt av to konserner. Slike tall har direkte følger for hvilke ideer som formidles mellom stive permer. Viktige utgivelser med lav lønnsomhet, som kanskje uttrykker nye kunnskaper eller opposisjonelle standpunkter, kommer ikke lenger ut på slike forlag. De er uinteressante for dem. Bøker av alternativ politisk og kulturell betydning i USA kan bare komme ut på enten 1) universitetsforlagene, som står for én prosent av omsetningen fra de 70 000 bøker som publiseres i USA hvert år – eller de kan 2) komme på de mange små, uavhengige forlagene som til sammen kjemper om fem prosent av omsetningen.

Konsentrasjonen av eiermakt i moderne medier er den største fare for folkestyret i dag. Den er et lite effektivt forsvar mot autoritær politikk; er heller dens nyttige redskap. Den gjør flerstemmighet til enstemmighet, dialog til monolog.

Tilvante politiske skillelinjer fremstår på mange vis som irrelevante i dag. Iallfall er partipolitikken på ideologisk lavbluss i Norge. Politisk engasjement viser seg på andre, nye måter – gjennom løsere bevegelser og fleksible nettverk. I Vesten gir ny politisering seg utslag i radikale drøftinger av nyliberalismens følger. Det har skapt behov for ny, førsteklasses faglitteratur og litt av en oppblomstring av debattbok-genren. Sagt med andre ord: Vi ser en etterspørsel etter bøker og medier som kan fortelle andre historier enn de dominerende stemmers. Som André Schiffrin sa på Fritt Ord-professor Arne Ruths ytringsfrihetsseminar: "Book publishing is the water that keeps our culture alive."

Slike dypt forankrede strukturelle trekk som preger medie- og publiseringsindustrien i deler av Vesten, styrket gjennom noen tiår, er med på å forklare hvorfor en følelsesladet, uansvarlig retorikk så lett har fått gjennomslag i vestlige land siden "11. september" – datoen som er blitt et begrep, uten at vi ennå vet hvor viktig det vil bli. Jeg tenker på utsagn som "Vi er alle amerikanere", "Dette er et angrep på hele vår sivilisasjon", "Vesten har rett til å slå tilbake". I en situasjon som denne er følelser selve fremmedelementet i det offentlige rom. Sjelden er det blitt tydeligere hvor farlig intimitetens tyranni er.

Men det er tid for kjølighet, for iskalde analyser. Slavoj Žižek, den slovenske sosialteoretikeren, sier: Det verden har for lite av, er ikke toleranse, men likegyldighet (“indifference”). Det er grupper og stater som inntar en moraliserende posisjon som blir besatt av “De andre”s handlinger og holdninger. Nedkjølte internasjonale forhold er avhengig av at man ikke forholder seg inngripende til utviklingen i alle verdenshjørner. Slik USA har gjort militært, og slik Norge stadig gjør symbolsk i sin selvutnevnte moralpoliti-rolle overfor land som har vært betydelige kulturer siden før Norge var befolket. Žižek poengterer hvordan ĺpne demokratiers store sårbarhet er blitt tydeliggjort etter terrorangrepene på USA. Men det kan ikke være annerledes. For alternativet er ikke 100 prosent trygge demokratiske rettsstater, men autoritære politi- og overvåkingsstater.

Jeg går over til Thierry de Duve nå, den siste av de tre hovedfigurene i denne teksten: Hvilken politisk rolle kan bildekunst spille politisk, og hvordan må den se ut hvis den skal kunne gjøre det? All "gyldig" kunst er vanskelig og ikke umiddelbart tilgjengelig, påpekte den belgiske kunstteoretikeren i Oslo nylig. All god kunst er samtidskunst. Derfor kan vi også kalle 100 år gammel kunst ikke bare moderne, men nettopp samtidig. Stor kunst snakker direkte til oss og dermed om oss, etter større eller mindre innsats fra vår egen side. Kunsten kan bli sosialt virksom hvis den selvreferensialitet som finnes i den alltid suppleres med grunnleggende referanser til noe menneskelig utenfor kunsten. Da kan kunstformidling bli et politisk-ideologisk prosjekt, slik kan kunst virke humaniserende og demokratiserende. Å betrakte et kunstverk er et spørsmål om å finne den rette avstand til det, innta det riktige perspektiv. Å betrakte et politisk problem er på samme måte et spørsmål om å innta det riktige perspektiv. Slik ser vi at estetikk kan være etisk produktiv. Slik kan litteratur, kunst og ideologi møtes – og slik kan André Schiffin, Slavoj Žižek og Thierry de Duve leses i samme lys.

I første nummer i 2002 kommer Samtiden med artikler som analyserer den internasjonale politiske situasjon etter "11. september". Man trenger avstand i tid for å reflektere kjølig og med tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag – for å skape sin egen dagsorden. Allerede i denne utgaven starter Samtiden, med norsk enerett, et artikkel-samarbeid med Index on Censorship. Det London-baserte tidsskriftet er verdens ledende organ for ytringsfrihet, og ble startet av Stephen Spender i 1972. Formålet er å sikre det frie ords stilling som en fundamental menneskerett.

Knut Olav Åmås
Redaktør