Bokessay av Henning Howlid Wærp

I norsk lyrikk fra 1990-årene finnes det store mengder samfunnsengasjement og virkelighetsorientering. Den kropps- og sanseorienterte poesien fra 1980-årene er slett ikke enerådende lenger. Det er 1960-årenes engasjement som har kommet tilbake i lyrikken. Hvorfor ser ikke kritikere som Ari Behn og Eivind Tjønneland dét? Kanskje fordi de rett og slett ikke leser lyrikk. Finnes det en krise, så finnes den i norsk litteraturkritikk – der diktet alltid taper i medieoppmerksomhet mot romanen og novellen, sier Henning Howlid Wærp.

Tilbake

Innhold 3 2001